Skal bort fra gutten min

[Gjest Savner]

Er litt lei av meg selv for tiden.

Føler jeg bærer på en slags angst. Først og fremst for at noe forferdelig skal skje med min elskede.

Nå skal han bort noen dager og jeg sitter her, livredd. Kanskje kræsjer han med bilen, blir slått ned på en bar, drukner i havet.... Osv osv.

Sånn holder hjernen min på, kværner og kværner. Jeg er nå temmelig LEI! Stopp sier jeg høyt til meg selv hver gang jeg begynner i samme baner igjen - men det er nesten manisk. Det er vel det, det er.

Ser for meg at jeg sitter igjen alene. Jeg kan nesten forestille meg sorgen. det er helt jævlig! Jeg føler meg helt stresset og utkjørt bare fordi vi skal være borte fra hverandre i noen DAGER.

Jeg klarer ikke å ta avstand fra alt jeg leser i avisene eller fra ting jeg hører om. Det er så mye forferdelig ute i verden. Men jeg som er så fornøyd med livet og så glad i å leve. Hvorfor får jeg disse tankene?

Jeg nekter å la angsten styre over meg så jeg kan ikke isolere han hjemme i helgen - selv om kroppen min nærmest hyler om at jeg burde "holde han hjemme".

Dette er jo sykt! Ser jo det selv.

Noen som har råd?

[Gjest StockDama]

Du burde kanskje snakke med legen din ?

[Gjest Fliss]

Sånn er jeg når sønnene mine reiser bort - med mannen min har jeg aldri hatt det sånn for jeg vet at han klarer seg.

... du må bare snu tankegangen din .. husk at det går som regel bra

Endret 19. juli 2007 av Fliss

[Gjest savner]

Du burde kanskje snakke med legen din ?

Men hva kan han hjelpe meg med?

[Gjest Savner]

Sånn er jeg når sønnene mine reiser bort - med mannen min har jeg aldri hatt det sånn for jeg vet at han klarer seg.

... du må bare snu tankegangen din .. husk at det går som regel bra

Problemet er at jeg ikke føler at "han klarer seg selv". Det er jo det som er så galt fra min side. Kan jo ikke holde på slik! Han er søren meg en helt vanlig voksen mann!

Jeg har opplevd at vennene hans og kjæresten min er veldig barnslige, og at de ikke helt tenker som ansvarlige voksne (jeg vet jeg vet, jeg høres ikke klok ut nå) og kan finne på alt mulig tull.

"Sånn er menn" for jeg sikkert høre, men jeg har ikke klart å legge ned tankevirksomheten av den grunn..

Jeg har ingen egne skikkelige dårlige erfaringer, men tenker bare; Nå er det vel snart min tur!

En venninne av meg mistet mannen sin for noen år siden, og etter den gang vet jeg at det kan skje når som helt, med hvem som helst.

[Gjest Fliss]

Du må selvsagt la ham reise .. og for hver gang han reiser og du ser det går fint så blir det enklere for deg.

Første gang min eldste sønn skulle på biltur så tror jeg knapt jeg sov .. var sikker på at noe forferdelig skulle skje .. Men alt gikk helt nydelig - så da slappet jeg mer av neste gang han reiste ..

[Gjest Gjest]

Du må selvsagt la ham reise .. og for hver gang han reiser og du ser det går fint så blir det enklere for deg.

Første gang min eldste sønn skulle på biltur så tror jeg knapt jeg sov .. var sikker på at noe forferdelig skulle skje .. Men alt gikk helt nydelig - så da slappet jeg mer av neste gang han reiste ..

Ja selvfølgelig. Kan jo ikke bekymre han heller for mine endeløse bekymringer... Han må få leve livet sitt!

Det er bare det, hvorfor klarer jeg ikke å tenke rasjonelt, hvordan kan jeg snu mitt tankemønster?

Det er ikke første gangen han drar på tur uten meg! Oj, det gjør han minst tre-fire-fem ganger i året. Jeg er likedan hver gang. Avtaler med venninner og fester for harde livet, så jeg slipper å ligge søvløs Åhh, jeg ser jo selv at jeg er dramatisk.

Kanskje jeg klarer å vende dette selv, kanskje ikke.

Takk for støttende ord.

[Gjest Savner]

Ja selvfølgelig. Kan jo ikke bekymre han heller for mine endeløse bekymringer... Han må få leve livet sitt!

Det er bare det, hvorfor klarer jeg ikke å tenke rasjonelt, hvordan kan jeg snu mitt tankemønster?

Det er ikke første gangen han drar på tur uten meg! Oj, det gjør han minst tre-fire-fem ganger i året. Jeg er likedan hver gang. Avtaler med venninner og fester for harde livet, så jeg slipper å ligge søvløs Åhh, jeg ser jo selv at jeg er dramatisk.

Kanskje jeg klarer å vende dette selv, kanskje ikke.

Takk for støttende ord.

det var TS over her

[gompen]

Jeg har hatt det på samme måten, krisetanker om alt, og bekymringer som kommer fra ingensteder. Angst for alt som kan skje, slapper aldri av. Jeg har diagnosen Generalisert Angstlidelse (GAD). Sjekk det ut, og se om du kjenner deg igjen i det... Jeg sier ikke at du har det, men allikevel, bedre å være på den sikre siden?

[Gjest baby-E]

Leste feil..

Endret 19. juli 2007 av baby-E

[Gjest Tweek]

Hvor lenge har dere vært sammen?

[Gjest *kosejoker*]

Du burde kanskje ta en prat med fastlegen din for å finne ut av dette?

Det er ikke sunt å ligge våken i mange netter, eller avtale ville fester med en venninne bare fordi en voksen sønn skal ut og reise.

Hvor gammel er han?

For meg virker det som om du er alt for knyttet til han.

Er det mannen eller sønnen det er snakk om, TS?

[Gjest baby-E]

Er det mannen eller sønnen det er snakk om, TS?

beklager.. Kanksje lære meg å lese bedre neste gang .

[Gjest Savner]

Det er snakk om kjæresten min... Eller mannnen min rettere sagt.

Det føles som skikkelig angst. Om ikke dette er angst - hva er da angst?

Det føles som om jeg har satt meg i noen tanker jeg umulig kan komme meg ut av. Uff

Vi har vært sammen i snart 6 år.

Hjelp... Kan jeg ikke klare å komme meg ut av dette selv?

[Bokormen]

Legen din kan hjelpe deg med å få en time hos psykolog, slik at du kan få hjelp til å snu tankegangen din, og du kan slutte å engste deg så unaturlig mye.

Det må jo være forferdelig slitsomt både for deg og mannen din, dette, og det er ikke alltid man kan klare seg uten hjelp fra feks psykolog/lege.

[Gjest *kosejoker*]

beklager.. Kanksje lære meg å lese bedre neste gang .

Det er snakk om kjæresten min... Eller mannnen min rettere sagt.

Det føles som skikkelig angst. Om ikke dette er angst - hva er da angst?

Det føles som om jeg har satt meg i noen tanker jeg umulig kan komme meg ut av. Uff

Vi har vært sammen i snart 6 år.

Hjelp... Kan jeg ikke klare å komme meg ut av dette selv?

Tror du ikke det vil være forferdelig slitsomt å prøve å slite med å komme seg ut av dette selv? Søk hjelp hos noen du, det kan jo ikke være godt for deg å gå å være så engstelig hele tiden..

[Gjest Savner]

Takk alle sammen...

Tror som dere at jeg må oppsøke noen utenforstående som kan hjelpe meg, ja. Oss..

Det føles rart at jeg ikke har kontroll liksom. Men jeg orker nok ikke å fortsette i dette sporet særlig lengre.

Kanskje det hjelper å få pratet med noen som kan gi meg noen "knep" på hvordan jeg kan snu tankene mine.

Bare det å få lufte det her, hjelper masse. Nå vet jeg jo at min redsel er irrasjonell og at det bare for meg - egentlig, burde være - er å tenke logisk.

Det fungerte iallefall for stunden. Skal ta opp denne tråden om det "låser" seg igjen...

Takk for svar!

[Gjest Savner]

Vil bare oppdatere på en hysterisk kvinne vegne. Altså mine

Etter at jeg skrev her inne, fikk jeg utrolig nok et bedre syn på meg selv, kan dere si. Fikk perspektiv.

Jeg bestemte meg for å ikke tenke "negativt" - eller rettere sagt IKKE krisemaksimere enhver situasjon gjennom helgen; Hva han gjorde, hva som kunne skje, hvorfor han ikke tar telefonen, ikke har ringt, osv.

Og jeg klarte det!

Ikke et sekund av helgen gikk til å bekymre meg.

Jeg må inrømme at dette er noe av det deiligste jeg har opplevd på veldig lenge. Jeg hadde ro - jeg bare visste at alt var bra!

Jeg bestemte meg for å ta kontroll over min redsel....

Sjohei! Skal bli morsomt å se om jeg er like "sterk" neste gang. Deilig å vite at jeg klarte det denne gangen iallefall...

[Gjest *kosejoker*]

Så godt å høre at du har klart deg kjempefint i helgen! Fortsett sånn

[Gjest Gjest]

Du burde kanskje snakke med legen din ?

Hva kan en lege gjøre med dette, mener du?

Skal det virkelig ikke mer til enn dette før du slutter å tenke selv og tenker automatisk "lege, lege"?