sammen med fotballspiller

[Gjest Gjest_lille meg_*]

Håper jeg klarer legge fram dette ordentlig, da det ikke er ment som et blærete innlegg..

Traff min kjære for fem år siden. Da var han helfrelst fotball spiller med høye ambisjoner. Masse trening og drømmer om å komme langt. Jeg var en jordnær rolig jente.Syntes det var veldig bra han hadde sine drømmer , var stolt av gutten og støttet han fult ut. - gjør jo det fremdeles, men innså ikke den gang, at denne gutten kom til å komme svært så langt...

i dag er han spiller i toppdivisjon her i Norge, og det kan virke som om "det store utland" snart også ønsker han til seg..

Er samboere nå. Har det himmelsk bra når det bare er oss to sammen, hehe.. men er dere klar over hvor mange jeg må "dele" gutten min med? Og må da innrømme jeg egentlig bare føler meg som 2.prioriteten hans... (prøver å ikke tenke sånn men.. vanskelig skru av tankene som surrer)

Mye alene hjemme.. Tungt i starten. Han var ute og reiste, trente osv og jeg satt bokstaveligtalt bare her og ventet.. Har i allefall kommet meg opp av sofaen selv nå og fått mine egne hobbyer

Kjenner jeg er mektig lei av jenter som henger seg på han ute på byen .. Rykter. og ikke minst presset jeg føler henger over meg. Trodde jeg hadde mer bein i nesa enn som så, men blitt en mye mer sjalu person enn hva jeg trodde jeg kunne være.

Alle disse "barbie jentene" som flokker seg rundt han og gutta på byen.. Ser nok "bra ut" jeg også, men liker ikke være så opphengt i det.. Trodde aldri jeg skulle tenke i retning "silikon" og slanking, men det gjør jeg visst..

Er det vits å forklare han hvordan jeg føler meg, eller vil det bare bli helt feil??

har dere noen andre tips til hvordan bli mer tilfreds med den jeg er....?

[Bokormen]

Har desverre ikke de store, gode tipsene til deg, men ville bare si at jeg kan tenke meg hvor vanskelig det kan være.

Du bør jo kunne fortelle han hvor tøft det er for deg, men du må vel regne med at fotballen faktisk prioriteres nå. Det virker som det ofte er ett problem for toppidrettsutøvere, at de må nedprioritere familie, venner og kjæreste, og fokusere hovedsakelig på idretten sin i de årene de er på "topp". Dette er det vel ikke mye å gjøre med, annet enn det du selv har gjort, å få deg egne hobbyer og komme seg ut blant folk! litt for deg der!

Når det gjelder jenter på byen, her må du bare stole på at han er trofast mot deg, og tenke på at han faktisk er sammen med deg, har valgt deg og elsker deg, og ikke Barbie-jentene på byen

Håper alt går bra med dere, og at kjæresten din får en flott karriere, og at du "holder ut" som fotballenke

[-Alvildebrud-]

Kjæresten min har også en "hobby" som opptar mye av hans tid. Men han er ikke "kjent"!

Kan bare si at jeg føler med deg, og forstår at dette er kjempevanskelig, og nesten umulig å sette seg inn i for oss som har kjærestene våre - iallefall delvis - for oss selv

De aller fleste vil nok forstå at du har det tøft til tider. Kanskje du kan prate med venninner om dette - og få en form for forståelse for at følelsene dine går opp og ned siden du hele tiden må "lengte" så mye. Kanskje du finner støttende og trøstende ord fra venner du ikke engang visste noensinne hadde følt det samme som deg. Kanskje ikke i like stor utstrekning, men dog, mange har kjent på følelsene av både sjalusi og ensomhet, og ikke minst lengsel... :rødme:

Fortsett å være den du er er, for det er den han elsker. Tenk om du skulle forandre deg til noe du ikke er - for en mann som elsker alt DET du NÅ er.. Hmmm, :klø: ikke bra for noen

Det er en grunn til at det går bra for jordnære jenter!

Om du tar silikon eller slanker deg, hva blir bedre av den grunn? Nei, sats på å ha høyere ambisjoner enn som så... Det finnes mye mer her i livet, enn å være tynn med store pupper

(men ikke det at det er GALT i å ha silikon eller se bra ut/se ut som man ønsker, men det behøver bare ikke å gjøre en MER lykkelig. Ei heller gir det svar på livets gåter.)

[Gjest lillemeg (TS)]

Takk for svar begge to!

Har faktisk følt meg egosentrisk i og med jeg ikke fult og helt har gledet meg over hans karriereutvikling. Får dårlig samvittighet for det også.. Han når jo den tidligere så uoppnåelige drømmen sin. klart det er stort for han, Og klart jeg er veldig glad på hans vegne, og stolt over at elsklingen min når sine viktige mål.

Elsker han, men savner slik det vi hadde før. Klart, han var mye opptatt med fotballen tidligere også, men vi to sammen , hadde mye mer tid .. Før snakket vi begge to om barn og bryllup osv. Nå er det vel bare jeg som snakker om det. ikke det at han elsker meg minder enn før, men fotballen har lagt "oss to" litt i skyggen.

Er klar over at å se best mulig ut, ikke nødvendigvis vil gi meg allverdens av lykke - men tanken er der når jeg ser disse dillejentene. Og jenter som har fått tak i mobilnummeret hans. Har til og med opplevd der har kommet inn nakenbilde fra ei jente!!!

Tenker på de som er enda mer "kjente" hvordan de må slite med dette.

Prøvd snakke med venner om det, men er lett at de ikke ser det slik som meg... fått kommentarer som : "vil du virkelig leve i skyggen av han" og "tenk positivt da - se på pengene du gratis får å bruke, heldiggris"! Jeg ser det ikke sånn ....

Vet jeg er heldig, men det er fordi jeg møtte en så herlig gutt som han. Er på kamper og heier han fram. Feller ei tåre når de taper og en lykketåre når de vinner, så er engasjert men likevel ... Er jo en viktig del mellom oss som er totalt endret.

Føler meg bare mer tom, ensom og sjalu enn hva jeg var før. Utad virker jeg sikkert lykkelig og selvsikker.. men merker at kvelder han er ute på byen alene , eller reist vekk, sitter jeg gjerne med en ekkel klump inni meg.

Kommentarer fra jenter på byen, som : "Du er bare sammen med han fordi han er kjent" og "hvorfor er han med deg a - blikk" bryr jeg meg ikke om lenger - men var merkelig bli vant med dette også.

Tenkt litt på å skaffe meg hund. En trofast venn i tykt og tynt. Videre kan jeg tenke meg finne noen "nye" å snakke med - og kanskje bli "flinkere" til å ta vare på meg selv med litt massasje og frisør timer framover. må i allefall gjøre noe, som får meg til å tenke litt nytt..

[Bokormen]

Syns absolutt du bør bruke tiden han er borte til å unne deg litt kvalitetstid med deg selv ja Hudpleie, massasje og denslags er jo nydelig, men koster jo endel, men jeg syns selv at det absolutt er verdt det.

Og en hund er nok en kjempeflott venn når man er ensom, men du må passe på at det ikke er den viktigste grunnen da En hund trenger jo mye stell og tid, men det virker det jo som du er klar over!

Hold oss oppdatert på hvordan det går!!

[Gjest Gjestigjen]

Hei! Har ikke vært i heelt samme situasjon som deg, men nesten. For noen år siden var jeg sammen med en kar som var veldig ambisiøs, og opptatt av penger. da vi kom sammen var han veldig jordnær, og opptatt av de nære verdier i livet, til tross for sine ambisjoner om å komme opp og frem. Etterhvert fikk han en god jobb som megler, og ble fort kjent i en liten by som en supermegler - og tjente godt. rart med det - men det finnes mange gold-diggere blandt jenter... det gikk ikke lange tiden før han formelig ble nedrent av jenter på byen - han var en kjekk mann; for all del,men før det ble kjent at han tjente gode penger, så ble han ikke akkurat nedrent...dette med jentene var forsåvidt greit, men det var andre ting som gjorde at jeg til slutt ikke orket mer - mest at han ble utrolig nedlatende og kjepphøy, og kom med uttalelser som at mennesker som tjente under 500' var late og udugelige osv.. Nei, nå sporet jeg av her Jeg ville egentlig tatt en god prat med ham... det virker om om du støtter han godt, og vil ham vel, men jeg synes kanskje han ikke helt har prioriteringen sin på rett plass? jeg skjønner han vil gjøre karriere, men må han fly på byen alene når han er hjemme? Kan han ikke heller ta deg med; eller finne på noe med deg - disse gutta på laget er han vel med nok som det er? Snakk med ham om ensomhetsfølelsen du føler - ensomhet er verst i tosomhet, er det noe som heter.

[Gjest lillemeg (TS)]

Hei! Har ikke vært i heelt samme situasjon som deg, men nesten. For noen år siden var jeg sammen med en kar som var veldig ambisiøs, og opptatt av penger. da vi kom sammen var han veldig jordnær, og opptatt av de nære verdier i livet, til tross for sine ambisjoner om å komme opp og frem. Etterhvert fikk han en god jobb som megler, og ble fort kjent i en liten by som en supermegler - og tjente godt. rart med det - men det finnes mange gold-diggere blandt jenter... det gikk ikke lange tiden før han formelig ble nedrent av jenter på byen - han var en kjekk mann; for all del,men før det ble kjent at han tjente gode penger, så ble han ikke akkurat nedrent...dette med jentene var forsåvidt greit, men det var andre ting som gjorde at jeg til slutt ikke orket mer - mest at han ble utrolig nedlatende og kjepphøy, og kom med uttalelser som at mennesker som tjente under 500' var late og udugelige osv.. Nei, nå sporet jeg av her Jeg ville egentlig tatt en god prat med ham... det virker om om du støtter han godt, og vil ham vel, men jeg synes kanskje han ikke helt har prioriteringen sin på rett plass? jeg skjønner han vil gjøre karriere, men må han fly på byen alene når han er hjemme? Kan han ikke heller ta deg med; eller finne på noe med deg - disse gutta på laget er han vel med nok som det er? Snakk med ham om ensomhetsfølelsen du føler - ensomhet er verst i tosomhet, er det noe som heter.

Takk for svar. Høres ut som du kjenner til noe av det jeg sitter oppi ja..

Typisk det der. Penger og/eller berømmelse viser seg være en skikkelig jentemagnet ... merker det - men jeg møtte han heldigvis før alt dette oppstyret, så både han og de nærme rundt oss, vet at det var helt andre kvaliteter ved han som jeg den gang falt for.

Selvsagt støtter jeg han fult ut innen fotballen. Men der skjer noe der når det går over fra hobby til å bli livsstil. Og når den beskjedne,anonyme gutten går over til å bli populær,kjekk og med litt mer penger mellom fingrene,når sine drømmer...

Er absolutt enig i at han ser gutta nok i og med han reiser med de og trener med de dagen lang, men mange av disse byturene er visst så vanvittig kule også .. komisk! jeg kan oftest gjerne bli med jeg. han er stolt av meg og vi kan kose oss - han drikker jo minimalt, så holder hodet alltid klart nok til å vite hvordan han skal være ovenfor meg også med klåete jenter rundt seg .. Men er nok jeg som skygger endel unna der .. får alle disse negative tankene om meg selv og føler presset på å måtte "opptre perfekt". Spydige jenter er nok bare misunnelige - tror jeg, prøver i allefall å tenke sånn. Av og til lar jeg han gå ut med gutta alene.. Før satt jeg da alene hjemme, men lært av mine "feil"... går da heller ut med jentene men da må jeg regne med bilder på div. nettsted koblet til disse utestedene, gjerne med kjæresten og en blond bimbo hengende over han....

Om de er utenlands og trener/spiller kan det gå uker uten at jeg ser han .. Da er de også ute og fester .. Følelsen av null kontroll skremmer meg da - i tillegg til savnet.

har jo tenkt litt på det også :

om han hadde vært singel fram til nå, ville han da fremdeles sett etter en som meg, eller ville han siktet "høyere"...? tåpelig tanke, jeg vet..

har tatt det opp med han. Selv om han er litt "svevende" for tiden, innrømmer han at han forstår hva jeg føler. Han sier jo han er stolt av meg i og med jeg orker henge med på denne karusellen. og sier stadig at han elsker meg - men han er virkelig mye fjernere enn før.

Får jobbe med selvtillitten min tror jeg .. har blitt utseende fokusert og annerledes. Føler vel jeg nå "lever litt i skyggen av suksessen hans" - men er ikke så viktig for meg å stå fremst. Får bare "henge med på karusellen" skal jeg orke være sammen med han..

Og skaffe meg hund. hadde en før, så vet hvilkene plikter det innebærer .

Og får trøste meg med at jeg er nok ikke den første "fotballenke" som føler det på denne måten..

[Gjest Gjestigjen]

Synes det høres ut som et fornuftig valg:) Kjøp deg en hund, stell med deg selv, få noen nye venner - lev livet ditt. Det høres ut som han oppriktig er glad i deg, men kanskje blir litt revet med av alt som skjer i livet hans nå? Men jeg tror nok også jeg ville vært litt klar på at han må prioritere deg også.."holde han litt i ørene"

Og disse "golddigger" jentene skal du bare blåse en lang marsj i.

[Bokormen]

Syns du er kjempeflink jeg, som takler det så bra du gjør!

Stå på, dette klarer du! Og om han er litt mer fraværende enn før, så er det kanskje ikke så rart, er nok ganske slitsom situasjon for han og, selv om det er det han vil mest av alt!

[AlmaCity]

Det er ikke du som er problemet her virker det som. Det er noe ved han som har forandret seg, og så tror du automatisk at det er noe du kan gjøre...Det er det egentlig ikke! du må bare være den du er.

Det er rart med det, men når han nå når den store drømmen, og jenter kaster seg etter han så kan jeg skjønne at du er skeptisk. Det skal et ganske sterkt forhold til for å tåle det. Kanskje hans avstand/litt distanserte oppførsel betyr at han også har blitt klar over dette?

Jeg mener ikke å være negativ her, men jeg hadde ikke klart å være sammen med en så populær fyr jeg...Det hadde slitt sånn på meg...

[Gjest Don Giovanni]

Kanskje svar fra en som ikke kjenner seg igjen kan være noe å ta med på veien også?

I fare for å forvente rasjonell tenkning når man prater om følelser så er det vel litt det jeg etterlyser hos deg. At han reiser mye og bruker mye tid er jo noe du har visst hele tiden. At andre jenter finner han attraktiv osv ser jeg ikke noen grunn til skal plage deg. For meg blir det bitte litt patetisk å tro at man skal kunne leve i en rosa boble med kjæresten sin som skal utrette alt det som gjør at du er stolt av ham samtidig som han sitter i sofaen og holder deg i hånda...?

Jeg har hatt litt av det samme som du har, bare motsatt. Men som sagt, jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt. Hvor vi enn gikk var det blikk etter henne, og som utøvende kunstner viste hun mye frem av både kropp, utstråling og personlighet. Hun var veldig eksponert og likte det godt selv. Jeg kan ikke på noe tidspunkt huske at dette plaget meg. Jeg visste at når hun var ute så var hun ettertraktet. Hun fikk ikke gå i fred som høy-gravid for de ivrigste flørterne engang. So what? Det var meg hun bodde med, meg hun elsket og meg hun delte kropp og sjel med. Hvorfor skulle jeg plage meg selv av at andre ønsket å være der jeg var?

Klarer ikke være fortåelsesfull i det hele tatt med disse følelsene dine, men skulle gjerne visst hvorfor jenter ofte blir sånn som det du beskriver.

[AlmaCity]

De er rett og slett redd for at han skal finne noen andre som han liker mer. Spesielt siden han nå vasser i "tilbud". Det er vel ikke vanskeligere enn det...

[Gjest =tentacle=]

Er det vits å forklare han hvordan jeg føler meg, eller vil det bare bli helt feil??

Hva er alternativet til å ikke si noe? Jeg har ingen problemer med å se at det er sårt og usikkert å se at en taper terreng for fotballen og livet som kjent og populær på byen, at han er mer borte, og mindre konkret om felles fremtidsplaner for dere to. Det finnes mange eksempler på at den som har ventet alene og heiet har blitt vraket når suksessen er et faktum og øverstehyllejenter (eller gutter) henger seg på, klart man kan bli litt paranoid av det. Når du begynner å få komplekser nesten i forhold til bimboer på byen, så betyr det at du trenger mer bekreftelse fra ham enn du for tiden får. Det må det gå an å si på en måte som blir forstått.

Når du nå ikke er en golddigger og ikke vil ha ham fordi han er kjent, så er det klart at du taper masse på at han får følge sine drømmer og nedprioritere deg. Jeg håper han gir deg mye igjen for det, men det virker som du ikke får det du trenger.

Å skulle kjøpe seg hund mot ensomheten når man har samboer, høres gruelig trist ut. Det kan hjelpe mot selskapssyke og å ikke ha noe å gjøre på, men for å føle seg elsket, sett og prioritert? Jeg tror dere trenger å snakke ordentlig sammen.

[Gjest lillemeg(TS)]

Kanskje svar fra en som ikke kjenner seg igjen kan være noe å ta med på veien også?

I fare for å forvente rasjonell tenkning når man prater om følelser så er det vel litt det jeg etterlyser hos deg. At han reiser mye og bruker mye tid er jo noe du har visst hele tiden. At andre jenter finner han attraktiv osv ser jeg ikke noen grunn til skal plage deg. For meg blir det bitte litt patetisk å tro at man skal kunne leve i en rosa boble med kjæresten sin som skal utrette alt det som gjør at du er stolt av ham samtidig som han sitter i sofaen og holder deg i hånda...?

Jeg har hatt litt av det samme som du har, bare motsatt. Men som sagt, jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt. Hvor vi enn gikk var det blikk etter henne, og som utøvende kunstner viste hun mye frem av både kropp, utstråling og personlighet. Hun var veldig eksponert og likte det godt selv. Jeg kan ikke på noe tidspunkt huske at dette plaget meg. Jeg visste at når hun var ute så var hun ettertraktet. Hun fikk ikke gå i fred som høy-gravid for de ivrigste flørterne engang. So what? Det var meg hun bodde med, meg hun elsket og meg hun delte kropp og sjel med. Hvorfor skulle jeg plage meg selv av at andre ønsket å være der jeg var?

Klarer ikke være fortåelsesfull i det hele tatt med disse følelsene dine, men skulle gjerne visst hvorfor jenter ofte blir sånn som det du beskriver.

ser hvordan du tenker, men folk er forskjellige på dette planet, og det uavhengig av om de er gutter eller jenter. Begge parter kan føle denne sjalusien på individuelle plan. Jeg skulle mange ganger visst åssen gutter tenker også...

Handler ikke alene om sjalusien. Handler om endringer i forholdet som jeg ikke kunne forutse, da ingen egentlig kunne tenke seg han ville klare klatre helt til topps. Heldig for han, så gjorde han det. Unner han det på alle måter. Er det noen som fortener dette, så er det han!

Men om vi går inn på følelser: Dette har endret det vi to hadde sammen. Hverdagen har bitt ganske så endret. Både dagsrytme, hvordan vi lever osv. Fra å gå med planer om framtiden - planer om å bygge opp et liv sammen, sentreres det nå rundt fotballen.

Han er plutselig mye ute på reise. Og da snakker vi ikke bare om en dag i ny og ne, men over lengre perioder... Det at han er mer populær enn før, er bare en side av denne saken. Min sjalu der er mitt problem, jeg vet - og som jeg også sier tidligere her, der må jeg nok bare jobbe med egen selvtillitt.

Jeg er ikke avhengig av å ha han rundt meg stadig vekk. For det første er jeg glad for å kunne være selvstendig, og samtidig lykkelig i forholdet. Men når du distanseres så fra din kjæres verden, når du ikke kjenner igjen den verden dere lever i, da blir ting litt vanskelig.

Må tåle jentene sikler etter han ( og at han er kjent/har penger) . Da bør jo jeg bare heve hodet og være stolt over at det faktisk er MEG han har valgt ... men sjalusien kommer likevel snikende på. Presser meg til å være tolerant og jobber stadig med tankegangen min - men likevel..

Jeg elsker gutten. og utrolig stolt av han. Kan takle "leve litt i hans skygge" , så lenge jeg selv føler jeg også blir sett av han som kjæresten min.. Tåler at folk ser på oss på resturant eller på shopping- men kunne ofte tenkt meg vært enda mer anonym til tider ..

Det er han som er trekkplaster. Han som har fordelene.. jeg "bare er med..."

Kan tåle mye jeg. men innser jeg ikke er helt lykkelig i situasjonen jeg er i i dag.. må jobbe med meg selv og snakke med han.

[Kosemose]

M

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[Gjest Gjest]

Jeg tror at for å klare dette er det viktig at du har tro på deg selv; at du er bra nok (selv om han ikke alltid har tid til deg - du må klare å trives i ditt eget selskap, og trives med deg selv som person). Da trenger du ikke så mye bekreftelse fra ham - ikke at du framstår som usikker eller noe, men dette er kanskje noe du kjenner på i denne overgangen? At du ikke føler deg viktig nok fordi han har så mye annet å gjøre?

Jeg kjenner meg litt igjen, bare med motsatt fortegn, dvs at det er jeg som er travel... Jeg er ikke kjent, da, ikke rik heller, men jeg har gått fra å ha mye tid og lite jobb, til å jobbe masse, være opptatt av arbeidet omtrent hele døgnet osv... Da BLIR lett kjæresten nedprioritert. I verste fall ser man at man prioriterer bort kjæresten fordi man faktisk ikke synes forholdet er viktig nok, men i beste fall ønsker man å få det til å funke likevel - og det KAN jo gå selv om det ikke blir så mange timer i døgnet. Da er det viktig at den som sitter "hjemme" har sitt eget liv og er fornøyd selv uten å ha kjæresten der hele tiden - men om du fortsatt synes det blir vanskelig, er det selvsagt ingen som skal tvinge deg til å bli for enhver pris heller

Uansett er jeg sikker på at du er bra nok for kjæresten din - han kjenner deg godt, og man forandrer ikke personlighet bare pga suksess.

[Gjest Gjest]

Betal en supporter for et annet lag for å "fikse" litt på kneet hans. Så blir han din resten av livet.

[Gjest lillemeg(TS)]

takk igjen for mange gode svar.

hehe... å be en om å "fikse litt på kneet hans" - hadde selvsagt vært godt hatt han for meg selv, men denne suksessen fortener han.

Min historie har vel mange sider.. Utenifra så ser alt så rosenrødt ut. hvem ønsker vel ikke være sammen med en kjekk, trent fotballspiller, med ok med penger og kjendisstatus? ...

Men når situasjonen uventet kastes over deg, så føles det ikke helt sånn. Totalt snudd på hodet. Lite tid sammen..

Savner de gode samtalene og muligheten for å gå anonyme sammen på gaten. Elsker han,er stolt av han, men også redd for å "viskes ut" her jeg sitter.. Bli "glemt". Prøver å si til meg selv at han sikkert kommer mer ned på landjorden etterhvert som han blir mer vandt med situasjonen..

Har aldri hatt dårlig selvbilde, men først nå får jeg begynne føle på hvordan det er å slite med sjalusi og redsel for å ikke være "bra nok". Prøver å ikke vise dette utad - må som sagt heller jobbe med meg selv og komme meg opp igjen.

Blir noe nytt når jeg møter kjente på gata/kommer hjem til familie. Det første spørsmålet er ikke lenger: "hvordan går det med deg/dere", men: "hvordan går det med han? " , "du må da virkelig være stolt av typen din".. osv osv... Selvsagt liker jeg snakke om han og er stolt over hans suksess, men vil bli sett mer selv! ... hehe.. høres kanskje litt ego ut?

jeg får vel bare ta tiden til hjelp. jeg blir vel vant til situasjonen etterhvert håper jeg..