Kan følelser komme over tid

[Gjest utolmodig]

Hei. Vet at dere der ute ikke har fasiten, men forhåpentligvis kan dere komme med noen gode råd til meg...

Saken er det at for mange mange år siden var jeg sammen med en super gutt, men som så ofte i begynnelsen av 20 årene er det ikke de bra guttene man vil ha, men de som man vet man egentlig burde holde seg unna... Så jeg behandelt han ganske dårlig mens vi var sammen og dumpet han hardt og brutalt. Via felles bekjente har jeg oppigjennom fått høre at at han aldri har blitt helt ferdig med meg. For noen år siden traff vi hverandre på byen og begynte å prate, jeg hadde samboer men synes det var hyggelg. Vi holdt kontakten på msn og sånn, men det var kun på ett vennskapelig plan og ikke sånn kjempeofte. Kanskje en gang hver 2 mnd eller noe. For 1 år siden brøt jeg ut av samboerforholdet mitt, og var naturlig nok litt deppa. Han inviterte meg på båttur og vi hadde en hyggelig kveld. Etter det utviklet vi ett nært og godt venneskap, og de siste mnd har det utviklet seg til enda noe mer... OG jeg kjenner jeg har dype og "riktige" følelser for han. Ingen kjenner meg så godt som han, og i tillegg til at vi "holder på" så er han på mange måter bestevennen min. JEg har det alltid gøy sammen med han, og kan prate med han om alt.

Jeg vet at jeg vil være sammen med han, og ta ting vidre. Ikke flytte sammen eller noe, men vite at vi er kjærester og at det skal være oss fremover. Han sier han trenger tid, at han bruker lang tid på å fø følelser og at han trenger laaaaaaang tid på å finne ut om han tør å kaste seg i det med hud og hår. Han sier og at ingen har kommet han så nærme han som jeg har gjort nå, og at jeg betyr mye mye mer en bare en venn. Men at han er så utrolig dårlig på følelser og om han skal bli sammen med meg nå så er det fordi det er "it". Og for å finne ut det må han få tid...

Jeg holder jo på å gå på veggen nå, i utgangspunketet eier jeg ikke tolmodighet, men har holdt ut en stund nå. Mye forsi jeg merker mer og mer forskjell på han, at han gi mer og mer av seg selv og oppfører seg som en kjæreste mer og mer. Og han sier jo at han håper at han blir det en dag, at han ikke kan se for seg noen andre en meg. Men at han bruker lang lang tid på å få følelser. Jeg er jo litt sånn at er det ikke der, så kommer det ikke heller, man han er ikke enig. Jeg kan jo ikke tvinge han til å få de rette følelsene for meg, men kan ikke gå på kompomiss med meg selv i all evighet heller. På en måte så vurderer jeg å bryte med han, fordi jeg har det ikke 100 % supert om dagen, føler jeg vil gi mer en jeg kan, og vil bare begynne på livet mitt sammen med han. Samtidig så vet jeg ikke om jeg klarer å kutte han ut, nåt han ber meg gi han tid...

Huff, dette ble sikkert langt og rotete... Noen som har noen inspill???

[Gjest StockDama]

Han har kanskje modnet litt siden dere først var sammen, og er ikke villig til å hoppe inn i et fullblodsforhold med det første. Og følelser kan komme over tid, men noenganger etter en uke, en måned...et år? det vet bare han.

[Bokormen]

Han virker som en flott, seriøs mann, og om jeg var deg ville jeg prøvd så godt jeg kunne å smøre meg med tålmodighet, som det så fint heter, og vente så lenge som mulig, men samtidig fortelle han hvordan du har det, og at du ikke trives så godt med å vente

Det sies jo at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves... men det kan jommen føles sånn iblant

[Gjest Gjest]

Med tanke på hva du gjorde med ham forrige gang, skjønner jeg godt at han vil vente. Jeg opplevde noe liknende da jeg var purung, og det satte sine spor. Men om du har forandret deg, og han er verdt å satse på, er vel tålmodighet det beste. Håper du ikke sårer ham en gang til.

[Kosemose]

K

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[Gjest utolmodig]

ÅÅÅÅÅ, tusen takk for alle de fine tingene, da er det kanskje ikke så håpløst da.. Vet jeg må prøve å tvinge meg selv til å slappe av og bare nyte det... Men er ikke så lett heller da, når det eneste jeg vil er at han skal føle det 100% på samme måte og vi skal starte vårt liv SAMMEN!

Jeg vet jeg maser mye på han om det, og jeg blir så sint på meg selv for det. På en måte så vil jeg nesten bare holde på til han sier NEI, så får jeg en avklaring. Samtidig, når han ligger naken inntilmeg om natten og vi skal sove, og han stryker meg over hele kroppen og forteller meg hvor glad han er i meg og hvor mye han har savnet meg alle disse årene, så klarer jeg ikke å ikke tro at han føler noe heller, bare at han trenger tid. Og det er jo det han sier og, at han må ha tid for å tørre å gå inn i det med hud og hår. Men jeg vil jo at han skal være min nå!

[Bokormen]

Sånn du beskriver forholdet deres, tror jeg ikke du behøver vente så alt for lenge

Lykke til!!! Og nyt hvor fantastisk det er å være forelsket :rødme: