Han "krever" å få ha barnet..

[Gjest Lidli]

LANGT, MEN JEG HÅPER VIRKELIG PÅ SVAR.

Jeg og min x har en gutt som nå er to år gammel.

Jeg har vært alene med småen siden han ble født. Eller dvs, historien er litt mer komplisert:

Jeg og xn hadde vært sammen i bar fire måneder da jeg ble gravid. Jeg var i utgangspunktet imot abort, så jeg ville gjerne beholde barnet, noe han var veldig enig i. Vi hadde det veldig turbulent, men ettersom vi ventet barn sammen valgte vi å fortsette forholdet.

Han skuffet meg veldig gjennom hele graviditeten ved å ikke hjelpe til med noe husarbeid (til tross for at jeg hadde bekkenløsning fra jeg var tre måneder på vei, så jeg knapt kunne stå oppreist), han var ikke med på hverken svangerskapskurs, timer hos jordmor el, men jeg tenkte han nok kom til å endre seg når småen først var kommet.

Han var ikke med på fødselen heller ettersom han mente han ikke hadde taklet det (noe som i og for seg er greit nok). Han kom på sykehuset da jeg hadde født småen og vi ble tilbudt familierom, så han komme få overnatte med oss mens jeg var på sykehuset. Dette tok vi imot. Da småen var en dag gammel skulle min x skifte bleie på han for første gang. Guttungen sprellet med beina så det var vanskelig for en nybegynner å skifte på han, men istedefor å ta det med fatning, ble min x forbanna, slengte håndkledet over babyen og gikk fra ungen på stellebordet mens han utbrøt at "den jævla ungen ligger ikke i ro så det går ikke ann å skifte på han!!"

Senere samme dagen var småen urolig og skrek litt. Min x gikk og bar på han en liten stund for å prøve å roe han ned, men etter kort tid "slengte" han den lille ned på sengen og sa ett eller annet om at "den forbanna ungen vil ikke holde opp å skrike!!!".

I tillegg til dett klaget han over hvor utrooolig kjedelig det var å være på sykehuset med oss osv. (skulle trodd en nybakt pappa var over seg av begeistring over å få være med barnet sitt, men neida..)

Det endte med at han dro hjem samme kvelden..

Da vi kom hjem fra sykehuset og i månedene fremover turte jeg ikke la småen være alene med sin far på grunn av hvordan min x hadde oppført seg på sykehuset. Dette var bare til glede for min x, ettersom han helst ville sitte alene forran data'n hele dagen - han var ikke klar for et barn.

EN gang lot jeg småen være alene med min x. Da var han kanskje fire måneder gammel elns. Jeg var hos en venninde og spiste middag og skulle komme hjem samme kveld og hadde lovt at det ikke kom til å bli sent.

Men før vi hadde spist ferdig middagen ringte han. Helt hysterisk og forbanna og sa at "denne helvettes ungen har driti på seg og han ligger faen ikke i ro! og det er så ekkelt at jeg tror jeg spyr snart!! du får heller skifte på han når du kommer hjem"

jeg prøvde å forklare han at småen kom til å bli sår om han ikke skiftet på han, og SÅ vanskelig er det da virkelig ikke å skifte på en baby. Det gikk ikke inn - og det endte med at jeg måtte dra hjem..

Etter dette passet min x aldri småen igjen, noe som fungerte utmerket.

Da småen var 8 måneder flyttet min x ut. Ettersom vi ikke bodde sammen lenger, skrev vi en avtale om at min x skulle ha småen annenhver helg, sånn som de fleste andre "fraskilte" foreldre har, men at min x måtte være klar for det først osv.

Han har hatt masse psykiske problemer og har vært veldig urenslig og grisete både med husstell og seg selv. Han har sagt at han ikke har vært klar for å ta seg av noen unge og at han ikke hadde klart det osv.

Men nå... nå har han blitt sammen med ei dame som er veldig babysjuk. Min x fortalte meg tidlig at hun ville ha barn, men at han ikke var klar for det.

Jeg gikk på trygdekontoret og søkte om utvidet barnebidrag ettersom min x aldri hadde guttungen i helgene uansett. Da fikk pipa en annen lyd.. Han ringte meg og sa at han gjerne VILLE ha småen annenhver helg og en dag i uka. Og sier han vil gå til sak om han ikke får det sånn - ettersom han faktisk har rett på det.

Jeg er helt ifra meg ang hva jeg skal gjøre. Mine foreldre og mine venner VET hvordan han er, hvor uansvarlig osv han har vært hele tiden.. Og de bekymrer seg også VELDIG mye for hva som kommer til å skje om småen skal være der inne annenhver helg.

Han sier han har forandret seg osv, men jeg klarer ikke helt å tro det. Dessuten synes jeg det er så utrolig feil at det trolig (og veldig sannsynlig) er den nye babysjuke dama hans som står bak hele greia. Min x har aldri villet hatt, eller vært i stand til å ta seg av en unge før hun kom inn i bildet. Dessuten synes jeg det er en utrolig fæl følelse å tenke på at denne mannen ikke har løftet en finger i TO år (og mer enn det om man regner med graviditeten) og plutselig nå skal få ha ungen MIN annenhver helg for å leke familie med en annen dame.

Denne mannen har ikke en gang giddet å komme på besøk til småen (selv om han har hatt tilbudet hele tiden) på to år, selv om han bor 20 min unna. De gangene han har sett sønnen sin, er de gangene JEG har spurt om han vil se han siden jeg tilfeldigvis har vært i området.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre...

[Kosemose]

S

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[la Flaca]

Jeg er helt ifra meg ang hva jeg skal gjøre. Mine foreldre og mine venner VET hvordan han er, hvor uansvarlig osv han har vært hele tiden.. Og de bekymrer seg også VELDIG mye for hva som kommer til å skje om småen skal være der inne annenhver helg.

Han sier han har forandret seg osv, men jeg klarer ikke helt å tro det. Dessuten synes jeg det er så utrolig feil at det trolig (og veldig sannsynlig) er den nye babysjuke dama hans som står bak hele greia. Min x har aldri villet hatt, eller vært i stand til å ta seg av en unge før hun kom inn i bildet. Dessuten synes jeg det er en utrolig fæl følelse å tenke på at denne mannen ikke har løftet en finger i TO år (og mer enn det om man regner med graviditeten) og plutselig nå skal få ha ungen MIN annenhver helg for å leke familie med en annen dame.

Denne mannen har ikke en gang giddet å komme på besøk til småen (selv om han har hatt tilbudet hele tiden) på to år, selv om han bor 20 min unna. De gangene han har sett sønnen sin, er de gangene JEG har spurt om han vil se han siden jeg tilfeldigvis har vært i området.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre...

Oh, priser meg lykkelig over at jeg ikke er i samme situasjon for det kan ikke være lett.

Men siden jeg har mulighet til å se mer objektivt på saken skal jeg prøve å komme med noen innspill.

1. Det beste for sønnen din er (sannsynligvis) at han får ha kontakt med faren sin fra han er liten.

2. Om det er en ny, babysyk dame inne i bildet skal du prise deg lykkelig for det, for hun vil gjøre det mulig for pappan å ha bedre omsorg for sønnen.

3. Selv om du er forbanna over at han ikke har løftet en finger på to år må du ikke straffe sønnen din på grunn av det. Det er jo det du gjør hvis du setter deg på bakbeina og saboterer samvær.

4. Jeg hadde ikke overlatt to-åringen min til hvem som helst, og hvem som helst kan faktisk gjøre ei jente gravid og stå oppført som pappa på papiret. Men jeg aner ikke hvor eller hvordan man evt. kan sørge for å "kvalitetssikre" samværet. Det vet sikkert noen andre her.

Lykke til! Dette ordner seg skal du se.

[Gjest Gjest]

4. Jeg hadde ikke overlatt to-åringen min til hvem som helst, og hvem som helst kan faktisk gjøre ei jente gravid og stå oppført som pappa på papiret. Men jeg aner ikke hvor eller hvordan man evt. kan sørge for å "kvalitetssikre" samværet. Det vet sikkert noen andre her.

Vanskelig å bedømme folk du har lite kontakt med, men kanskje se om du mulighet til at de første par-tre gangene han og den nye kjærsten skal ha barnet så er de hos deg og du setter opp et kamera. På den måten så får du filmet de, og ser hvordan han behandler barnet uten at du er i nærheten. Det er iverfall det jeg hadde forsøkt på, for å få roet mine egne nerver. Ser for meg at ellers så hadde jeg fått panikk første gang småen falt og kom hjem med et blåmerke.

Men er det ikke noen utenfor dere kan ta kontakt med? Konfliktrådet el bør kunne fungere som en form for hjelp slik at det komer frem en løsning som fungerer for alle, ikke misnt for barnet.

[Kosemose]

[

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[Gjest Gjest]

Er så vidt jeg husker ingen juridisk grunn til å varsle om filming så lenge det er i eget hjem. Og hva blir da poenget om han vet han blir filmet? Årsaken her var for å avklare om han kunne være direkte voldelig ovenfor barnet, og klart han har høyere terskel om han vet kamera går.

Ikke la dette være en "mor som mener hun er bedre enn far" diskusjon. Jeg hadde gitt nøyaktig samme råd om det var en mor som hadde vært såpass ustabil mot et spedbarn, og så plutselig ville ha kontakt.

[Gjest Blondie65]

Jeg gikk på trygdekontoret og søkte om utvidet barnebidrag ettersom min x aldri hadde guttungen i helgene uansett. Da fikk pipa en annen lyd.. Han ringte meg og sa at han gjerne VILLE ha småen annenhver helg og en dag i uka. Og sier han vil gå til sak om han ikke får det sånn - ettersom han faktisk har rett på det.

La han saksøke.

Hvis du har en god sak mot han ved at han fortsatt er uskikket eller har tenkt å la ny-damen ta seg av småtten så vinner du. La han demonstrere for retten hvordan man skifter bleie på en sprellende baby.

Etter min mening er en person som ikke greier å ta seg av en 1. dag gammel baby eller en 4 mnd gammel baby ikke skikket til å være far. Dette skal du si i retten.

I en ideell verden er det flott, fantastisk osv med fedre som vil ta ansvaret for barnet sitt. Men hvis faren er uskikket så har han ingenting med å ha ansvaret alene en helg. Flott at han har en dame som er babysjuk til å hjelpe seg men det skal da ikke være det at han ikke gidder betale bidrag eller at han har ny dame som skal bestemme om han skal ha barnet sitt vel?

Klart han kan få ha samvær - under oppsyn - til du føler deg trygg på at deres felles barn er i trygge hender og ikke blir offer for håndkleslenging, skriking og banning når far ikke mestrer rollen sin.

Du trenger ikke gå til retten, det må han og siden han er så stor i kjeften så får han værsågod gjøre det også.

Er det virkelig ingen andre som greier å se forbi den idylliske fantastiske rosenrøde verden og faktisk se en uskikket far?

[gompen]

Snakk med en advokat og begynne med samvær i små "porsjoner" i begynnelsen, hvis far krever å få ha barnet fullt med en gang. Det er nok smart med tilvenning, for barnet, siden det ikke har sett far så mye og kjenner ham nok til å føle seg trygg der.

Anbefaler deg også å kontakte barnevernet for å høre hvordan det er best å gå fram i dette tilfellet. De har gode råd å komme med, og kan, hvis du merker at barnet ikke har det bra under samvær, sette inn tiltak for å sjekke ut tilstanden hjemme hos far. Men dette er bare nødvendig hvis barnet lider overlast under samvær.

[Drua]

I en ideell verden er det flott, fantastisk osv med fedre som vil ta ansvaret for barnet sitt. Men hvis faren er uskikket så har han ingenting med å ha ansvaret alene en helg. Flott at han har en dame som er babysjuk til å hjelpe seg men det skal da ikke være det at han ikke gidder betale bidrag eller at han har ny dame som skal bestemme om han skal ha barnet sitt vel?

Klart han kan få ha samvær - under oppsyn - til du føler deg trygg på at deres felles barn er i trygge hender og ikke blir offer for håndkleslenging, skriking og banning når far ikke mestrer rollen sin.

Du trenger ikke gå til retten, det må han og siden han er så stor i kjeften så får han værsågod gjøre det også.

Er det virkelig ingen andre som greier å se forbi den idylliske fantastiske rosenrøde verden og faktisk se en uskikket far?

Er så enig.

Jada, det er bra at far og sønn har et godt forhold, men et slikt forhold kommer ikke plutselig fordi faren har funnet ut at han ikke vil betale mer bidrag. Det er ganske mye som må investeres for å skape en god og nær relasjon, også mellom foreldre og barn- kjærlighet, tålmodighet, og masse tid sammen. Jeg tror barnet har det bedre uten en farsfigur enn en skikkelig dårlig farsfigur. Enig i at ut i fra det trådstarter har fortalt virker han uskikket. Hvis han aldri har hatt særlig interesse for ungen, så er det vel tvilsomt at han har forandret seg så fryktelig. Men, ts kan jo gi han en sjanse, se om han faktisk lyser opp når han ser sønnen sin, om han er oppriktig interessert og om han fikser å skifte en bleie uten å bli rasende.

Hadde jeg vært trådstarter hadde jeg aldri levert fra meg barnet uten å ha hatt felles samvær først, og tilvenning over tid. Jeg ville sett med mine egne øyne at han ikke klikket selv om ungen var urolig, gråt, osv. Jeg synes også at det er lurt å involvere en advokat så tidlig som mulig hvis det viser seg at farens hensikter med samværet kun er å hindre at bidraget økes, og han viser seg uegnet som omsorgsperson.

[Gjest =tentacle=]

Slike saker er grunnen til at jeg ikke er for all automatisering av rettigheter til far og forherligelse av fars betydning når han ikke har vist noe i praksis. Stakkars unger som skal gå fra en trygg tilværelse til helgebesøk hos en som ikke vet hva et lite barn er, og som er for arrogant til å sette seg inn i barnets behov. Få deg advokat.

[Gjest vimselot]

Ei venninne av meg opplevde nesten det samme som deg, men barnets far kalte ikke ungen drittunge osv. Han bare nektet å skifte bleier og var fraværende både mht til økonomi, husarbeid og ellers.

Hun hadde også bekkenløsning, men par mnd etter fødselen gjorde hun det slutt. Da barnet var ca to år, og han fikk seg en ny dame, ville han ha samvær (var ikke pga. bidragsregler, dette er noen år siden). Men toåringen var sluttet med bleier da...tviler på om det ville gjordt noen forskjell, det var den nye dama han ville vise hvor flink far han var osv, pluss at han kanskje hadde forandret seg?

I starten måtte samværet skje hjemme hos henne, med henne tilstede, siden barnet ikke kjente sin far. Så ble det utvidet til noen timer annenhver lørdag og hver onsdag, før barnet fikk overnatte. Det ble slutt med dama og da opphørte samværet, han viste null interesse.

Så fikk han ei ny dame og samværet begynte igjen.

Barnets mor fikk til en samværsavtale via advokat, men den ble ikke alltid overholdt (etter at det ble slutt med dame nr. 2), men begynte igjen da han fikk dame nr. 3...

Det hendte at barnet var hos farmor når han var singel, men farmor var ofte opptatt og da avlyste han samværet.

Hun maste aldri fordi hun visste at barnets far var ustabil i den grad at det ikke ville være til det beste for barnet å tvinge gjennom et samvær for selv å få en frihelg.

Det jeg vil fram til er at barnet som i dag er tenåring har et ok forhold til sin far. Det er ikke så ofte de møtes, men barnet har ikke lidd noen overlast hos faren og er blitt kjent med hans foreldre og sine tanter og onkler og alt har blitt til det bedre.

De (barnets foreldre) har hatt sine krangler, men har blitt enige og han (faren) som slet med rus da hun ble gravid, har blitt voksen i løpet av alle disse årene.

Du har fått mange råd her, f.eks. kontakte bv. Jeg ville kanskje råde deg til å glemme all bitterhet, og invitere han og hans nye dame hjem til deg (barnet trenger deg, for å bli kjent med de). Da ser du "lett" om han virkelig bryr seg og danner deg også et inntrykk av henne som jeg håper er positivt.

Hvis det ikke går, håper jeg andre kan råde deg bedre.

Men barnet er viktigst, ikke dine bitre følelser overfor barnets far.

Forstår du er skeptisk når han har hatt en slik ordbruk. Det var ikke tilfelle i den saken jeg har skissert her, selv om mye annet ligner.

[Gjest ts]

Det jeg vil fram til er at barnet som i dag er tenåring har et ok forhold til sin far. Det er ikke så ofte de møtes, men barnet har ikke lidd noen overlast hos faren og er blitt kjent med hans foreldre og sine tanter og onkler og alt har blitt til det bedre.

De (barnets foreldre) har hatt sine krangler, men har blitt enige og han (faren) som slet med rus da hun ble gravid, har blitt voksen i løpet av alle disse årene.

Du har fått mange råd her, f.eks. kontakte bv. Jeg ville kanskje råde deg til å glemme all bitterhet, og invitere han og hans nye dame hjem til deg (barnet trenger deg, for å bli kjent med de). Da ser du "lett" om han virkelig bryr seg og danner deg også et inntrykk av henne som jeg håper er positivt.

Hvis det ikke går, håper jeg andre kan råde deg bedre.

Men barnet er viktigst, ikke dine bitre følelser overfor barnets far.

Forstår du er skeptisk når han har hatt en slik ordbruk. Det var ikke tilfelle i den saken jeg har skissert her, selv om mye annet ligner.

Vel, som jeg sa til å begynne med her, så har faren fått se og være med gutten vår til tider, da JEG har tatt initiativ til det (han har som sagt ikke vist interesse i det heletatt). Siste gangen bhan så han var en dag jeg var innom og sa at han kunne få ha småen hos seg en halvtimes tid alene (sammen med nye dama) for å bli litt kjent på tomannshånd. Nå skal det sies at det var snakk om en halvtime pga småen er VELDIG "mammadalt" og blir redd når jeg drar og dette var første gang min x var alene med småen siden han flyttet.

Men dette gikk veldig bra helt til jeg kom inn til dem for å hente han. Jeg snakket høflig med den nye dama og satt og ventet på at småen skulle få spise opp isen som han hadde fått av sin far før vi dro.

To dager etterpå fikk jeg DEN overhøvlingen av den nye dama hans om hvor utrolig frekk jeg hadde vært som kom INN til dem for å hente sønnen min. Hun mente det var totalt respektløst ovenfor HENNE og at jeg burde stått i gangen og ventet.

Dette gjør også at jeg blir skptisk til at gutten min skal være med dem alene.

Og jeg tror det kommer til å bli sånn at HUN tar seg av småen, mens min x sitter forran pc'n eller tv'n. For det er HUN som vil ha gutten min, det er ikke han. Han vil bare slippe å betale mer bidrag. (Han har ikke betalt fem øre selv forøvrig, det er det sosialkontoret som har gjort for han).

Og dessuten mener jeg at dette tilfellet du nevner her virker litt.. merkelig. Er det virkelig BEDRE for en unge å kjenne sin far som KUN vil være med han når han har ei dame å "vise seg" for, enn å ikke kjenne sin far i det heletatt??

Dessuten er det min x's ustabilitet som selfølgelig bekymrer meg mest, og ikke hans nåværende dame (som de fleste her tydelig tror). Denne mannen har aldri tatt seg av et barn før, ikke en gang sin egen unge. Han har sagt klart ifra om at han ikke er kapabel til å ta seg av et barn. Og alvorlig talt, når du ikke klarer å ta deg av et spedbarn, hvordan i alle dager tror du da du kan ta deg av en spinnvill toåring??

Jeg skal i alle fall love det at han er hundre og fjorten ganger vanskeligere å ha med å gjøre nå enn da han var spebarn. Sånn er det nok med alle toåringer vs spebarn.

Dessuten vil jeg understreke det at jeg mer enn gjerne skulle ønske at barnefaren ville ta hånd om barnet sitt annenhver helg, for å ha et barn på heltid alene, det er ikke bare enkelt. Men jeg leverer ikke fra meg barnet mitt til hvem som helst.

[Gjest vimselot]

Når den nye damen til din eks reagerte på at du som er barnets mamma kom inn, så ville jeg vært skeptisk ja. En med litt omløp i hodet, vet at en viss kontakt mellom barnets foreldre må det være.

Min venninne ba de på kaffe, og ingen oppførte seg slik du beskriver.

Jeg mener at i det tilfelle jeg skisserte, så var det til barnets beste at barnet fikk bli kjent med sin far, besteforeldre, osv. men hans famile hadde større ressurser og var klar over at barnets far hadde ruset seg tidligere.

Og iflg min venninne, sa han aldri noe stygt, som drittunge osv.

Så din sak ligner ikke, ser du har fått gode råd.

Jeg grøsser når jeg hører noen kalle barn for drittunge, eller ett eller annet, slik du beskriver.

Spør bv. Du kan jo ringe anonymt i første omgang.

Jada, det jeg skrev er sant, men bortsett fra at han overlot barnet til sine søskne og farmor osv, så kalte han aldri barnet for en dritt.

Hvorfor tror du ikke på det jeg skrev i siste innlegg, jeg hadde aldri orket svare om det ikke var tilfelle. Self var min venninne frustrert mange ganger, men deres barn har i dag en god kontakt med hele hans familie og det gikk bra.

Men å kalle en unge for en skittunge, osv, synes jeg går over streken.

Kjenner du noen i hans familie som du kan snakke med? Det beste for barnet er to foreldre, men jeg har ikke peiling når jeg verken kjenner deg eller han...

Hvis jeg hadde en toåring ville jeg ikke sendt barnet umiddelbart til barnefaren om han har et språkbruk som ligner helvete overfor barnet. Nå har vel barnet lært å snakke og kan forstå også, selv om jeg tror babyer skjønner mer enn vi tror.

Søk råd hos bv, du kan jo ringe anonymt først og danne deg et bilde av hva de mener.

Forstår at du er redd for barnet, etter at den nye dama mente at du ikke burde komme dit engang...

Da virker hun litt skrudd i hue sitt, mildt sagt.

Tror bv kan tilby omgang med far og barn, under tilsyn av de. Men vet ikke hva dette går ut på.

Enten er hun skrudd i hodet, mens han har på deg virket skrudd hele veien, så det er mulig han har påvirket henne, men da er hun litt "lett".

Jeg forstår at du er frusterert, men det var ikke det du ville høre nå.

Ring anonymt til bv og spør hva man gjør, men ikke la bitterhet stå i veien.

Han kan jo ha forandret seg. Er det mulig i det hele tatt å prate sammen med han, at han f.eks. kommer uten sin nye dame og at dere tar en prat?

[Gjest Mysticgirl]

Å nekte faren samværsrett blir veldig vaskelig å få melhold for i en rettsak. Far har rettigheter selv om han ikke har stilt opp for ungen sin noensinne!

Når han endelig kommer på bedre tanker, samme hva grunnen er, så få r han samvær uansett. Du må først bevise at han er udugelig som far for at han skal miste samværsretten og det vil bli meget vanskelig!

Rettigheten for far står meget sterkt i dag!Tiltross for at far før har trenert og boikottet samvær!

[Gjest vsn]

Han vil bare slippe å betale mer bidrag. (Han har ikke betalt fem øre selv forøvrig, det er det sosialkontoret som har gjort for han).

Sosialkontoret pøser ikke ut penger til barnebidrag. Hvis faren ikke har bidragsevne, så betaler han ingenting i bidrag. Det du da får kommer fra trygdekontoret, og heter bidragsforskudd.

Så hvis dette hadde vært en reell historie ville du visst hvordan bidragsreglene er. Jeg tror ikke noe på deg.

[Far til 2]

LANGT, MEN JEG HÅPER VIRKELIG PÅ SVAR.

Jeg og min x har en gutt som nå er to år gammel.

Jeg har vært alene med småen siden han ble født. Eller dvs, historien er litt mer komplisert:

Jeg og xn hadde vært sammen i bar fire måneder da jeg ble gravid. Jeg var i utgangspunktet imot abort, så jeg ville gjerne beholde barnet, noe han var veldig enig i. Vi hadde det veldig turbulent, men ettersom vi ventet barn sammen valgte vi å fortsette forholdet.

...

...

...

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre...

Jeg har forståelse for at du reagerer når faren ikke har vist evne til å overvinne sin egen angst mht omsorg for barnet. For meg virker han ganske "umoden". Men situasjonen er ikke så veldig ulik den situasjonen mange mødre med fødselsdepresjon er i. Likevel får de nevnte mødrene eneomsorg for barnet om de forlanger det.

Hvis hans nye samboer er "ungesjuk" vil hun helt sikkert gjøre sitt ytterste for at barnet har det bra. Og sansynligvis har faren blitt mer trygg på egne ferdigheter mht bleieskift, etc. Jeg tror med andre ord at barn og far kan få en fin tid sammen.

MEN ! ! !, - du kan ikke bare overlate barnet til han sånn plutselig etter 2 år uten kontakt. Barnet må bli kjent med faren og bli trygg på hans tilstedeværelse. Med jevnlige besøk i tiden som kommer kan du se hvordan samspillet mellom gutten og faren fungerer. Dette tror jeg de fleste vil forstå er et krav (også hans nye samboer), FØR barnet evt er på overnatting hos faren. Jeg har ingen oppskrift på hvordan denne tilnærmingsprosessen bør foregå, men noen timers samvær HVER uke i en 6-ukers periode synes jeg ikke er for mye. Deretter kan barnet bli med far hjem noen timer, se hvor det skal sove og bli kjent i leiligheten før evt overnatting.

Om du ønsker å ivareta barnet på best mulig måte tror jeg du også må innse at barnet faktisk har godt av å bli kjent med faren så tidlig som mulig. Dette vil også medføre at faren føler en sterkere tilknytning til barnet etterhvert som tiden går, og far vil ta større ansvar når barnet begynner å spørre etter faren. Den såre følelsen av at barnet sier at "pappa er død" eller liknende, når barnet vet det ikke er sant men likevel svarer dette ovenfor kamerater, vil sansynligvis bli mye vanskeligere å takle for barnet enn din skeptisk til faren. Om tiden bare går vil forholdet mellom barn og far bare bli dårligere.

La barn og far få noen sjanser uten at du står over dem som en bedreviter. Faren trenger å få litt selvtillit, og vil få det gradvis etterhvert som han får mer ansvar. Nå er han 2 år eldre og ønsker sikkert ikke å vise seg uegnet som far ovenfor sin nye samboer.

[Gjest Labellamia]

Sosialkontoret pøser ikke ut penger til barnebidrag. Hvis faren ikke har bidragsevne, så betaler han ingenting i bidrag. Det du da får kommer fra trygdekontoret, og heter bidragsforskudd.

Så hvis dette hadde vært en reell historie ville du visst hvordan bidragsreglene er. Jeg tror ikke noe på deg.

Amen

[Gjest Gjest_Lizzie_*]

Jeg synes fartil2 skisser opp en god løsning. Jeg tror også det vil lønne seg om det skulle komme til rettssak at du har vært samarbeidsvillig overfor at faren ønsker å skape et forhold til barnet sitt.

Jeg synes du skal stille som krav at det er en tilvenningsperiode hvor far kommer hjem til deg og tilbringer tid med barnet "under ditt oppsyn". Dvs at du er i huset, følger med, men ikke henger over skulderen på far mer enn nødvendig. I begynnelsen naturlig nok mer enn etterhvert. Under disse besøkene skal far ha ansvaret for barnet, skifte bleier, leke, ordne med mat, bade osv. Under de ukene har da far mulighet til å lære seg det å ha ansvar for et barn, mens mor kan hjelpe om det skulle være noe så barnet ikke må betale prisen for fars inkompetanse.

Her er det meget viktig at mor faktisk lar far få prøve seg, og ikke bare "tar over" så han skal slippe. Om det lukter vondt av bleiene, ja, slik er det. Det må han bare klare.

Det er også viktig at den nye dama ikke er en del av dette opplegget, for å understreke at det er FAR som ber om omsorg, og derfor må ha tilvenning. Han skal ha ansvar for barnet om han har det med hjem, ikke nye damen. Hun må selvfølgelig gjerne være med og hjelpe til, men hun har ikke ansvaret.

Dette vil også teste fars hensikter. Om han ønsker å unngå bidrag og tilfredsstille sin nye dames ønske om å dulle med et barn, så gidder han neppe gå igjennom en tilvenningsperiode hvor han selv må lette på ræva.

[Gjest TS]

Sosialkontoret pøser ikke ut penger til barnebidrag. Hvis faren ikke har bidragsevne, så betaler han ingenting i bidrag. Det du da får kommer fra trygdekontoret, og heter bidragsforskudd.

Så hvis dette hadde vært en reell historie ville du visst hvordan bidragsreglene er. Jeg tror ikke noe på deg.

Jeg er fullstendig klar over det. Det jeg mente å si er at mannen har ikke fem øre, og har ikke brydd seg om å beholde jobb eller noe. Sosialkontoret har betalt både leilighet og alt annet han har hatt behov for. Og jeg har kun motatt midragsforskudd ettersom han ikke har hatt penger til å betale.

Men nå som han har fått seg jobb, og jeg snakket med trygdekontoret ang utvidet barnebidrag osv så er han pliktig til å betale, og dermed har han funnet ut at han heller vil ha barnet hos seg enn måtte betale mer.

Forresten så er det egentlig utrolig likegyldig for meg om du tror på meg eller ikke. Jeg vet ikke hvordan du er, men jeg hadde nok ikke orket å skrevet inn et sånt innlegg om det bare var gjøn.

For å svare noen av dere andre; jeg har sagt til far flerfoldige ganger at om han vil se sønnen sin og bli kjent med han så må han i det minste gidde å komme ut til oss for å treffe han, men det gidder han ikke. Han mener det er for kjedelig å gå en tur med han, eller leke med han. Han vil heller ha han hjemme hos seg og krever dermed at jeg skal bringe og hente han derfra.

Med andre ord: han vil ikke løfte en finger.

Dessuten har han sagt at han ikke har noen interesse av å være med barnet sammen med meg. Han føler seg da "overvåket", og det tolererer han ikke. Dermed går planen om tid med barnet under oppsyn av meg, i vasken..

[Gjest Blondie65]

Dessuten har han sagt at han ikke har noen interesse av å være med barnet sammen med meg. Han føler seg da "overvåket", og det tolererer han ikke. Dermed går planen om tid med barnet under oppsyn av meg, i vasken..

Er det noe videre sannsynlig at han kommer til å saksøke da? Da må han jo ut med advokatutgifter, etc.

Mitt råd til deg er å stå på ditt. Dersom han ønsker samvær så har du tilbudt at han kan få komme på "tilvenning" hos deg. Det er dessuten helt vanlig at man deler på henting og bringing og det er også direkte uvanlig at et lite barn blir sendt til en voksen fremmed uten tilvenning (ref. tilvenning med rett til fri fra jobb når man skal i barnehage).

Så stå på ditt, hvis far ikke aksepterer det så er det jo bare for far å saksøke. Kommer det til noe rettssak eller stevning så skaffer du deg en advokat.