Ensom

[Gjest Alou]

Skjønner godt hvordan dere har det. Jeg er i midten av 20-årene og har vært singel de siste fem årene. Det går stort sett greit, men jeg også har spesielt i det siste begynt å savne en armkrok å krype inn i. Litt pinlig å innrømme det, men jeg har faktisk så smått begynt å føle meg litt verpesjuk også Ikke sånn å forstå at jeg vil ut på by'n og ha utallige ONS for å bli gravid og jeg ville aldri begynt å mase om barn og ekteskap med en fyr jeg har vært sammen med i en måned eller to. Men som 25-åring må jeg bare innrømme at savnet etter å kunne slå seg ned med mann og barn absolutt er til stede. Dessverre er jeg ganske sjenert av meg og treffer helst folk ute på by'n i lettere beruset tilstand og det blir alltid med overfladiske flørter. Jeg vil så absolutt ikke gå rundt og vente på den rette, det sies jo tross alt at kjærligheten kommer når du slutter å lete etter den, men det blir jo en smule vanskelig når savnet blir såpass stort da

Jeg føler det nokså likt som deg. Jeg prøver å ikke stresse med det, men heller ta det hele som det kommer - men jeg forstår at det ikke er så lett.