Mitt hjerte slutter snart å slå...

[Gjest Gjest]

Åhh jeg må lette mitt hjerte...ned på skjermen også...klassiske historien...jeg er en ung dame i begynnelsen av 30 årene, gift 2 barn (4,7) Ekteskapet har vært mer eller mindre dødt i mange år...vi har overhodet ingen sex eller intimitet. Hverdagen funker stort sett greit...vi samarbeider veldig bra og problemene har vi på en måte oversett eller ikke orka å fokusere på. børstet det litt under teppe og håper at det ikke er noe vi MÅ ta tak i...inntil nå for en mnd tid siden...hvor jeg begynte så smått å innlede et forhold til en kollega. I begynnelsen var det helt uskyldig og jeg tenkte ikke på han som noe annet enn en grei mann som det var moro å jobbe sammen med...vi tullet fælt men noen trives man bedre med enn andre....så etterhvert skjønte jeg at han likte meg mer enn bare på vennestadiet...vi begynte å sende mail til hverandre og det var veldig intenst...jeg ble bergtatt av måten han skrev på og jeg ble rett og slett forelska...han skrev så fantastisk mange utrolige ting, nesten sånn at jeg ikke trodde det var sant...forrige helg ble vi enige om at vi skulle treffes...han var her hvor jeg bor på jobb og vi var sammen 4 dager. Det var enormt intenst og vi brukte tiden godt...det var sinnsykt godt å føle hans nærhet og jeg følte det så riktig...jeg følte nesten ikke at jeg var utro siden mannen min og jeg ikke har noe form for sex.

Han fortalte meg litt om forholdet til kona si (han er gift og har 3 barn) at de hadde bestemt seg for å flytte fra hverandre etter sommerferien for han orket ikke gå lenger tudnt å være vaktmester og bare pappa....han ville egentlig ikke fortelle meg dette fordi han mente at det var "en isolert" sak for seg selv...

Uansett han har bedyret sin enorme lengsel etter meg etter at helgen var over og natta før han reiste på ferie med familien skriver han at han kommer til å savne meg sykt mye men at vi kommer oss vel igjennom det og han avslutter med at han elsker meg...

så knappe 2 døgn senere tikker det inn en sms (litt uvanlig siden vi ikke pleier å sende sms , men han er jo på ferie så....) der står det "Jeg kan ikke treffe deg mer. Jeg har bestemt meg for å satse alt på å få forholdet til kona til å fungere"

Jeg falt fullstendig sammen. Jeg e r sååå knust og utafor. La alle kortene på bordet for gubben og fortalte ALT sammen. Det måtte jeg for ellers hadde ikke han skjønt hva som feilte meg...jeg er sååå fortsatt forelska i denne mannen og jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre...jeg føler at jeg hadde hatt det bedre om jeg hadde dødd - hadde ikke måttet føle det jeg føler nå...føler meg forferdelig lurt og utrolig naiv og blåøyd.

Det værste er at nå er jeg klar over hva slags følelser jeg burde ha i et forhold som jeg ikke har samme gubben liksom. Han elsker meg høyt og sa at det værste var ikke at jeg hadde vært utro men at jeg hadde løyet...han sa at hvis jeg hadde sagt det rett ut at ejg skulle treffe en, så hadde han kunnet sagt "ok hvis du føler at du må det..." bla bla bla...jeg føler mest brorfølelse for mannen min....men han er jo far til barna mine og nå vil jo ikke han "elskern" min ha meg....vet ikke hva jeg skal gjøre....kan ikke skjønne at HAN har skrevet den sms'n heller....hvordan går det an når han ett døgn tidligere sa det stikk motsatte....

Jeg lurer på om noen har noen råd...trøst eller bare kjeft....

Jeg har det sååå vondt og det er så fælt å leve...

[Varsia]

Har ingen råd, er for sent på kvelden for meg til å tenke i den retningen.

Men vil bare si at jeg føler med deg! Syns synd i deg, og mannen din også, for den saks skyld. Livet og kjærligheten er ikke lett, dessverre, og noen ganger må man satse, og tape, før man vinner.

Eneste jeg vet er at du må la dette bli en vekker for deg, du må bestemme deg for enten å fortsette et GODT ekteskap, eller komme deg ut av det, og la dere begge fortsette livene deres med nye muligheter...

En god klem fortjener du hvertfall...=)

[Nikki79]

Har veldig lyst til å skjelle deg ut etter noter, men det hjelper deg så alt for lite nå ( og jeg skal forsøke å holde meg objektiv, beklager men har akkuratt opplevd det motsatte, se Dobbelt svik tråd) ..... Bruk anledningen til å tenke deg grundig om.

Kan du gi din mann og dine barn det de fortjener? Elsker du din mann og er du i et forhold du ønsker å satse 200% i? Esben Pirelli har en artikkel hvor han forteller om det å fortsette i et forhold når en partner har vært utro. Vær klar over hva du må gjøre og kan gi. Vær også klar over hvordan det blir om du ønsker å gå.

Du må ta ansvar for det du har gjort, ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre om du skal gå eller bli. Men for all del ta et ærlig oppgjør med deg selv - dere hadde ikke det beste forholdet som kjærester, men du alene klarte å sette punktum for det som var. Nå har du anledning til å bygge opp noe bedre. Alene eller sammen med din mann. Men gi ham ihvertfall nå den respekten han fortjener og vær ærlig med deg selv! Du har din mann og dine barns liv som avhenger av din ærlighet. Jeg sier ikke at det riktig å gå eller bli - det er det bare du som vet. Uansett hva du gjør kommuniser, ha omtanke og respekt for verdenen rundt deg.

[Nabodama]

Kanskje kona har funnet ut av det, og da enten:

-tatt en alvorsprat som resulterte i at han bestemte seg for å satse på kona og familien, og sendte melding

-kona har tatt saken i egne hender, og sendt melding

-kona har satt hardt mot hardt, og tvunget ham til å sende melding

[Gjest Gjest]

Takker så mye for svarene deres. Det er godt å "snakke" med andre, høre hva dere har å si. Jeg savner fælt han jeg traff, men prøver å la være å tenke for mye på han og prøver å fokusere på at han "vil" være sammen med kona...det som gjør vondt er alle de vakre ordene han ga meg som liksom ikke gjelds lenger...jeg må jo være litt blåøyd og naiv da jeg trodde på det...på en annen måte så vil jeg gjerne fortsatt tro på det...hvordan kunne han ellers skrive sååå intenst. Han hadde jo ikke behøvd å ta i så voldsomt liksom, hvis han ikke mente det...og jeg tenker mye på den siste meldingen jeg fikk natt til 12 juli også (fredag den) 13 fikk jeg "avskjed"....

Så tenker jeg på om han fikk det han var ute etter så nå trenger han ikke meg lenger...men det e r vondt å tenke det og jeg tror ikke han er sånn (jeg vil jo ikke det)

Og hvis han hadde vært sånn så trengte han jo ikke å ha skrevet sånne meldinger som "gud hvor nydelig du er , ....kan ikke leve uten deg og livet er bortkastet hvis vi ikke kan være sammen og elsker deg osv sov" ETTER at vi hadde vært "sammen"....

Mannen min og jeg har snakket mye sammen...jeg er så ærlig mot han at det gjør vondt. Jeg elsker han ikke lenger og jeg vet ikke om jeg noen gang har virkelig elsket han...vi har en egen "case"..kommer fra en svært så konservativ familie og jeg da jeg ble gravid måtte vi gifte oss liksom....utgangspunktet vårt burde vært bedre og vi har sliti fra da...Jeg vet at han elsker meg men han er også veldig svak, han vil være sammen med meg for enhver pris og jeg føler jeg kan gjøre hva som helst uten at han gjør noe med noenting. Han vil bare ha meg samme hva selv når jeg sier at jeg tror ikke jeg elsker deg og sånn.... Jeg tenker at jeg og han bør gå fra hverandre uansett...og vi går ikke fra hverandre fordi jeg tror at jeg og han andre skal treffes igjen men fordi det ikke kan fortsette sånn her.... Det er et forferdelig skritt å ta men jeg føler jeg har kommet til det krysset i livet...jeg tenker mye på det og jeg vet at jeg kommer til å måtte stå alene. Foreldrene mine vil overhodet ikke forstå og jeg vet de vil vende meg ryggen. Jeg påfører de skam og det vil se forferdelig dårlig ut "utad"

Det er en av hovedgrunnen til at jeg ikke har orket å ta noe særlig tak i det før pluss at jeg ikke har vært klar over hva slags føleleser jeg har manglet...som jeg nå er klar over...og ungene også....hva vil dette gjøre med dem? Og kan jeg "vente" til de blir store...? Kan jeg ofre meg for de, å bli, selv om jeg ikke elsker...

Det vurderer jeg også....å bli til de blir store og jeg har gitt de "trygg" og stabli barndom. Til foreldrene mine er gamle og kanskje borte? Slik at jeg ikke påfører de slik smerte og skam?

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre....jeg og mannen har på en måte avtalt at vi skal ta en pause i snakkinga om dette her nå...vi har 2 uker igjen av ferien og jeg skal til syden sammen med søsteren min i begynnelsen av august og da blir det litt tid å tenke på, både for han og meg...

Det er godt å skrive ned her....ha en god søndag til deg som leser dette..

[Gjest Gjest_blabla_*]

Mannen min og jeg har snakket mye sammen...jeg er så ærlig mot han at det gjør vondt. Jeg elsker han ikke lenger og jeg vet ikke om jeg noen gang har virkelig elsket han...vi har en egen "case"..kommer fra en svært så konservativ familie og jeg da jeg ble gravid måtte vi gifte oss liksom....utgangspunktet vårt burde vært bedre og vi har sliti fra da...Jeg vet at han elsker meg men han er også veldig svak, han vil være sammen med meg for enhver pris og jeg føler jeg kan gjøre hva som helst uten at han gjør noe med noenting. Han vil bare ha meg samme hva selv når jeg sier at jeg tror ikke jeg elsker deg og sånn.... Jeg tenker at jeg og han bør gå fra hverandre uansett...og vi går ikke fra hverandre fordi jeg tror at jeg og han andre skal treffes igjen men fordi det ikke kan fortsette sånn her.... Det er et forferdelig skritt å ta men jeg føler jeg har kommet til det krysset i livet...jeg tenker mye på det og jeg vet at jeg kommer til å måtte stå alene. Foreldrene mine vil overhodet ikke forstå og jeg vet de vil vende meg ryggen. Jeg påfører de skam og det vil se forferdelig dårlig ut "utad"

Det er en av hovedgrunnen til at jeg ikke har orket å ta noe særlig tak i det før pluss at jeg ikke har vært klar over hva slags føleleser jeg har manglet...som jeg nå er klar over...og ungene også....hva vil dette gjøre med dem? Og kan jeg "vente" til de blir store...? Kan jeg ofre meg for de, å bli, selv om jeg ikke elsker...

Det vurderer jeg også....å bli til de blir store og jeg har gitt de "trygg" og stabli barndom. Til foreldrene mine er gamle og kanskje borte? Slik at jeg ikke påfører de slik smerte og skam?

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre....jeg og mannen har på en måte avtalt at vi skal ta en pause i snakkinga om dette her nå...vi har 2 uker igjen av ferien og jeg skal til syden sammen med søsteren min i begynnelsen av august og da blir det litt tid å tenke på, både for han og meg...

Det er godt å skrive ned her....ha en god søndag til deg som leser dette..

Har akkurat vært, og er, i et samlivsbrudd. Det er ingen barn involvert og jeg er yngre enn deg. Derfor er det noen forskjeller som man må huske når du leser det jeg vil si nå.

Jeg har funnet ut at man ikke kan bli i et forhold uten å elske den andre. Man kan ikke bli fordi andre ønsker du skal bli, om det er foreldre, venner eller den andre parten. Det er faktisk ikke riktig å gjøre overfor den andre eller deg selv. Dette blir komplisert når det er barn i bildet, men barn har det heller ikke bra i en familie hvor foreldrene ikke elsker hverandre. Sålenge skilsmisse kan gjøres skikkelig og uten krangling kan det gå helt fint med barna. Det er imidlertid en vanskelig avgjørelse.

Jeg har hvertfall funnet ut at livet er for kort til å leve andres drømmer. Mitt råd er å gjøre det som er riktig for deg, det er aldri for sent å bli virkelig lykkelig.

[Gjest snart x kone]

Hei, jeg er også selv i et samlivsbrudd.

Har selv tatt initiativet til dette, fordi jeg som deg traff en annen som var helt fantastisk og som ga meg alt annet jeg ikke fikk hjemme.

De kjærlighetserklæringene jeg har fått, og alt deg hyggelige vi har opplevd har vært helt utenomjordisk og ekstremt....

MEN, ting tar slutt, og jeg fant til slutt ut at jeg måtte rydde opp i livet mitt uavhengig av det han andre. Det gjorde jeg... Brøt kontakten, og ryddet opp hjemme. Det vil si at jeg fremdeles rydder... vi er midt i fraflytting nå.

Det jeg skjønte til slutt var at når jeg kunne involvere meg i et annet menneske på den måten så kunne ikke forholdet hjemme være bra for meg. Jeg kunne ikke ha de riktige følelsene. Og nå skal det også sies at vi har forsøkt det meste, vi startet å ha problemer for 3 år siden og har hatt flere runder i terapi. Det er jeg glad for nå, at jeg faktisk har gjort det jeg kan, og at jeg gjør dette for MIN skyld! Og forsåvidt for mannen sin også, jeg vet at han ikke har det bra med en sånn kone som jeg har vært, og på sikt håper jeg at han ser det, selv om han nå er som din mann, villig til å gjøre alt for meg.

Jeg hadde det også veldig fælt når jeg brøt kontakten med den andre.. han ga meg så mye, og en lykke som jeg aldri har følt før. og selv om dette er en klisje... så vil det faktisk gå over.

Rydd opp i livet ditt, for deg selv, og deretter gå videre. kanskje han også har ryddet opp i sine ting når du er klar??

Huff.. ikke meningen å være bombastisk her...

Lykke til!¨

Klem

[Gjest Gjest]

Vurderer du å gi mannen din en sjanse? Kanskje prøve familieterapi? Han behandler deg med respekt og er en god venn selv om du har vært utro. Det sier mye om hans kjærlighet til deg. Er det mulig å finne tilbake til kjærligheten, romantikken og erotikken? Hvis du velger å forlate mannen din må du gjøre det fordi du ikke orker å leve sammen med han mer, ikke fordi det plutselig dukker opp en ny mann i livet ditt. Din elsker virker som en sleip fyr som egentlig aldri hadde tenkt å forlate familien sin. Sannsynligvis la han ikke like mye i det som du gjorde. Han fortjener ikke din kjærlighet.

Når det gjelder foreldrene dine synes jeg ikke du skal la de styre dine valg. Mulig du får mye kjeft eller at de avviser deg. Det får bli deres problem. Hvis de er slik er det sikkert best for deg å ha minst mulig kontakt med dem uansett. Prøv å distansere deg litt fra dem. Slike foreldre er helseskadelige. Det er hvertfall min erfaring. Mine foreldre var mer opptatt av fasaden enn at jeg skulle ha det bra. Selv om min eksmann var både utro og voldelig. De har heller aldri akseptert min nye kjæreste. Selv om det var slutt med min eksmann da jeg traff han, mente de at jeg burde være skilt på papiret (1 år etter separasjon) før jeg traff en ny mann. Tror de helst ønsket at jeg aldri skulle treffe noen igjen. De sa at jeg måtte velge dem eller kjæresten min. jeg valgte kjæresten min. Etter noen år har de gått tilbake på dette og ønsker nå å ha kontakt med meg selv om jeg fortsatt er sammen med kjæresten min. Men jeg har likevel lite kontakt med dem og jeg unngår å fortelle så mye fra hva som skjer i livet mitt. Jeg har dårlig samvittighet for dette, men jeg orker ikke mer kjeft fordi jeg er sammen med mannen jeg elsker og jeg klarer ikke å stole på dem igjen.

Håper at dere finner ut av det.

[Gjest Gjest]

Meg igjen...trådstarter...takk for alle kommentarer. Dette er veldig vanskerlig.

Gubben og jeg lever helt "vanlig" nå, som ingenting har skjedd. Han vil ikke innse noe av det jeg har fortalt ham og han vil bare fortsette i forholdet. Han sier at det nesten er greit om jeg har meg med andre siden ikke vi har "det" forholdet...

Føler meg låst....har innsett at jeg bare må leve sånn....altså jeg tenker ikke på å ha meg med andre, men må leve bare i dette "ekteskapet"

Jeg orker ikke gå til noe terapi for jeg føler at jeg mangler de grunnleggenede følelsene.

Ang han andre så tenker jeg fortsatt på han...jeg vet jeg skal på jobb sammen med han når jeg er ferdig med ferien min...vi skal ikke "jobbe" sammen men jeg vet vi er på samme hotell den første jobbedagen hans...lurer på om han kommer til å sende meg noen meldinger for å "forklare" eller om jeg burde bare prate med han om det for å få "closure" - men vet ikke om jeg lurer meg selv til å ønske at han vil mer....og hvis jeg tar en prat og det ikke blir i min favør om jeg fikser det da og ikke blir knust igjen...

og jeg vil jo nødig virke desperat eller trygle eller noe i den retnng...men jeg synes han slipper litt "billig" unna liksom også....vet ikke helt hva jeg skal gjøre....

Jeg savner så intenst kontakten vi hadde...

[Gjest Gjest]

For noen år siden oppdaget jeg at min samboer hadde et forhold til en annen dame. Da jeg konfronterte han med dette, gjorde han det øyeblikkelig slutt med elskerinnen sin. Dette kan nok også ha skjedd i ditt tilfelle?

Videre skal det sies at etter å ha prøvd å få forholdet vårt til å fungere i halvannet år, ba jeg han om å flytte ut. For mye var ødelagt.

Noen måneder etter at han flyttet ut, tok han opp igjen forholdet til hun som var elskerinnen hans.

Nå har de vært sammen i et års tid,men i løpet av dette året har han flere ganger krøpet opp i sengen min.

Er det et sånt forhold du ønsker?

[Gjest Gjest]

uff...både nei og ja...til spørsmålet til siste innlegg...jeg vil jo ikke ha det sånn men jeg ønsker så inderlig at jeg skal ha betydd mer for han enn bare at jeg var ett stykke kjøtt og utifra de ekstremt intense meldingene så trodde jeg det...han var sinnsykt bra å utrykke seg...mye bedre enn noen mann jeg vet om...menn pleier ikke være flinke sånn...men han var...Jeg vet jo at han har vært utro mot kona si med meg og hvis det noen gang skulle ha blitt oss kunne han jo like gjerne vært utro med andre mot meg...jeg tenker jo det...men likevel....ville så gjerne at dette skulle være spesielt...kanskje fordi jeg trengte at det MÅTTE være spesielt...uff dette henger ikke på greip. Livet og kjærligheten er vanskerlige greier....

[Gjest Snart x kone]

Huff skjønner at du har det tøft nå....

Mitt beste tips er å stå i det... i hvertfall når du nå skal tilbake på jobb etter ferien. Du må face han andre med rak rygg.... jeg ville vel også bedt om en forklaring tror jeg. Send han en mail eller noe... men les godt igjennom den først for å se om du har fått med deg sakelige forhold.

Når det gjelder mannen din foreslår jeg at dere går til en samlivsterapeut... dette kostet ingenting og jeg føler at vi en stund fikk god hjelp!

Lykke til!! Vet at dette er tøft... men du må dessverre bare hoppe i det!

klem

[Dråpe]

Måten du beskriver elskeren din på får meg ikke akkurat til å stole på hans intensjoner eller følelser overfor deg. På meg virker det som om han fikk det han ville og ferdig med det. Det er jo en standard-historie dette her - at mannfolka blender damene med flotte ord og komplimenter i det ene øyeblikket, og viser seg totalt uinteressert i det andre.

Jeg mener ikke å strø salt i såret ditt nå, jeg beklager virkelig, men jeg tror dessverre ikke at denne elskeren din har vært ærlig overfor deg og uansett hva som er årsak til det, så syns jeg du må prøve å gi slipp på han...det er tydelig i det du skriver at du håper at bruddet ikke var hans ord, eller hans egentlige ønske, og at du klamrer deg til dette håpet.

Vil denne mannen være en årsak god nok for deg til å bryte ut av ekteskapet ditt? Og hva når forelskelsen dabber av, noe den garantert gjør. Hva da? Hvor "gjev" er denne mannen da?

Jeg føler virkelig med deg. Det må være vanskelig å være i en sånn situasjon. Jeg føler med mannen din, som viser et utrolig mot og en kjærlighet til deg som du faktisk ikke har fortjent her og nå, men som viser at det kan være noe å finne tilbake til...

Endret 20. juli 2007 av Dråpe

[Gjest Gjest]

I mange dager har teksten til "De nære ting" svirret rundt i hodet mitt, og den teksten passer veldig godt til deg...

De nære ting :

Jeg har plukket ut et vers fra teksten som kan beskriver hva jeg mener:

Den lykken du søker bak blående fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting.

[Gjest Gjest]

Hei...og takker alle dere for svar jeg har fått.....jeg fikk melding fra han da han kom hjem fra ferien...det var slik jeg hadde trodd...han var blitt tatt på fersken og kona hadde oppdaget dette...han sa han var lei seg for at han måtte sende den meldingen som jeg fikk og fortsatte med at han mente det vi hadde sammen var ekte.

Han skrev at han samtidig ville være en famile for barna ....og dette var en vanskelig situasjon for han vil han vil være sammen med meg og han vil være en familie for barna...

Vi har snakket med hverandre og ting har utviklet seg i "feil" retning mht til at jeg skulle avslutte med han....det er mer intenst enn noensinne og jeg tror vi opprikitg elsker hverandre og at dette er den store kjærligheten.

Jeg vet ikke hva som kommer til å skje...alt jeg vet er at jeg elsker denne mannen og ikke den mannen jeg bor sammen med.

Forferdelig vondt

[Altena]

Kvinner har ofte en tendens til å bli ganske så naive og miste bakkekontakten helt når det gjelder "den store kjærligheten", dessverre. Er kvinne selv og vet ikke hvor mange ganger jeg har innbilt meg at jeg har funnet selve drømmeprinsen som jeg elsker av hele mitt hjerte og aldri kommer til å kunne leve uten. Så går det et par år, forholdet går rett på dunken og en stund etterpå dukker en annen drømmeprins opp og da sitter nok en gang hodet fast i rosafargede skyer og man har allerede glemt hva som skjedde forrige gang.

Må innrømme at jeg blir litt oppgitt når jeg ser alle trådene her inne om kvinner og menn som finner seg en annen bak ryggen på partneren fordi de er ulykkelige og misfornøyde med sitt nåværende forhold. Greit nok at mange har barn og gjerne vil kjempe for å beholde familien sin og gjøre et siste forsøk, men går det da ikke an å legge littegrann tøyler på følelser og hormonspreng på andre hold? Skulle nesten tro at vi mennesker ikke eier hemninger når det kommer til å følge lystene våre og stupe inn i fristelsen med hodet først og uten å tenke over konsekvensene. Og dersom man er såååå ulykkelig i sitt nåværende forhold MÅ det da være mulig å forlate partneren FØR man begynner bykser inn på nye jaktmarker?

Klart at man ikke ønsker å såre partneren eller la det gå ut over de uskyldige små, men ingen er tjent med utroskap. Da risikerer man bare å såre partneren enda mer enn hvis man hadde forlatt dem til å begynne med og barna er heller ikke tjent med å leve med foreldre som ikke kommer overens eller ikke ønsker å leve sammen. Mine foreldre ble skilt da jeg selv var 10 år gammel og selv om det var trist da er det en situasjon jeg har funnet meg i for mange år siden. Moren min har appåtil nå bodd sammen med sin nye samboer i åtte år og det har aldri vært et problem. Både hun og hennes familie kommer godt overens med min far og både min søster og jeg har et fantastisk forhold til begge foreldrene våre. Det er ikke nødvendigvis slik at man svikter familien sin totalt og kjører dem i grøfta fordi man ønsker å ta ut skilsmisse.

Dette kan nok virke følelseskaldt og kynisk og til liten hjelp for trådstarter, men dette er altså det inntrykket jeg står igjen med. Ingen fortjener at partneren går bak ryggen deres og er utro. Dette har skjedd med meg også og for å være helt ærlig hadde jeg hatt mye mer respekt for eksen min dersom han hadde dumpet meg for en annen enn det jeg hadde da jeg fant ut at han hadde vært utro og i tillegg løyet for meg om det. Hadde han vært ærlig og bare sagt at han ikke lenger elsket meg og at han ville starte på nytt med en annen partner hadde jeg nok følt meg deprimert og trist, men jeg hadde i det minste respektert hans valg. Det at han løy og var utro mot meg bak ryggen min(blant annet) førte kun til at jeg anser ham som en skikkelig drittsekk som jeg har null respekt for og ikke engang ville rørt med knipetang.

Personlig synes jeg at det hadde fremstått som mye mer sympatisk både av deg og elskeren din å faktisk være ærlig og forlate partnerne som dere ikke lenger ønsker å være sammen med, dersom det overhodet ikke er rom for at dere kan klare å ofre følelsene dere har for hverandre. Uærlighet og utroskap hjelper ingen og bidrar kun til å gjøre vondt verre. I slike situasjoner kan man nesten ikke bare ta hensyn til en selv, man bør også kunne ha litt rom for å tenke på andre så lenge det ikke utelukkende er en selv og elskeren som er involvert. Noe annet ville være usmakelig, enten du er kvinne eller mann.

Ønsker deg uansett lykke til videre og håper at ting ordner seg for dere

[Gjest Gjest]

Ts, om dette er den store kjærligheten så go for it, men på en ryddig måte. Avslutt deres respektive forhold på hver deres side slik at hans kone og din mann ikke sitter igjen med følelsen av bedrag over lengre tid. Bitterhet og sinne kan gjøre samvær komplisert.

Dessuten, din nye store kjærlighet kommer ikke ridende på en hvit hest. Med på kjøpet får du en forbannet eks, et par unger som ikke har bedt om en stemor og stesøsken og muligens også nye svigerforeldre som heller ville hatt den svigerdatteren de hadde opprinnelig. Lykkelig scenario?

Godt mulig det vil fungere, men ikke rot deg bort i fyren mens han tviholder på familien sin. Da blir det bare faenskap.