Hvor godt kjenner man andre?

[Poetens_Tårer]

Når mennesker er lykkelige og glade, er de stort sett alltid omgjengelige, hyggelige og snille. Alle mennesker oppfører seg stort sett på samme måte med noen variasjoner ut i fra personligheten.

Dette er ikke tilfellet når mennesker er sinte eller deprimerte. Da kommer det noen ganger en helt annen side frem. Noen takler motgang og harde tider med rak rygg og med sterk karakter. Andre faller derimot helt sammen og blir sinte, sure, aggressive og til og med voldelige.

Er det virkelig sånn at man ikke kjenner noen ordentlig før man har sett dem når de er både oppe og nede?

[Gjest Gjest]

Interessant tema, egentlig Jeg mener at man kan kjenne noen godt uten å ha sett dem i sitt ytterste oppe- og nedemodus, fordi man jo kan være ærlig og åpen uten at man er nødt til å VISE hvordan man kan være på sitt beste eller verste. Dessuten vil vel de fleste normaltfungerende mennesker klare å undertrykke de verste følelsene på sine dårligste dager ovenfor andre enn kanskje partner og aller nærmeste familie.

Men man kjenner vel ikke vennene sine "dårlig" bare fordi de har kontroll over seg selv, eller faktisk ikke har behov for å avreagere eller vise sine verste sider for en. Jeg tror heller ikke alltid man kan se hvordan en person har det - en som er sterk i motgang vil jo f eks kanskje framstå som om han/hun har det ok om man ikke kjenner til problemene, mens en som er "svak" vil kanskje bli sårbar, legge "skyld" over på andre (en erfaring jeg har) uten å være tydelig på at han/hun har det vanskelig av bestemte årsaker.

Om man kjenner til problemene og motgangen vil man kanskje respektere begge personene selv om reaksjonsmåtene er forskjellige og den ene er mer problematisk for omgivelsene enn den andre.

Kanskje du tenker mer "generelt" hva man gjør om man har en vanlig dårlig dag? Jeg tror nok det har noe å si for hvor godt jeg føler jeg kjenner noen, at jeg har observert dem over tid og sett dem i ulike situasjoner, og dette er sikkert en av faktorene som spiller inn for når jeg begynner å kalle folk venner. Men jeg tror ikke det gjør så mye hvordan de er på dårlige dager, med mindre de er voldelige, da...

Kunne sikkert skrevet mye om dette, men får heller ta det etter hvert som det kommer flere tanker og innlegg, ellers tror jeg det flyter ut...

[Gjest Alou]

Tja, på èn måte kan man si det, men på en annen side så kan man aldri forutsi hvordan man vil reagere på forskjellige ting som skjer. Man kjenner jo seg selv best i verden, men jeg vet ikke hvordan jeg ville "blitt" hvis dèt og dèt skjedde. Ergo: man kan aldri vite hvordan folk vil utvikle seg. Men det er klart man ser jo en annen side av en person hvis h*n blir deprimert, syk osv. Kanskje man kan si "bedre kjent", jeg vet ikke...

[Gjest Gjest]

Når mennesker er lykkelige og glade, er de stort sett alltid omgjengelige, hyggelige og snille. Alle mennesker oppfører seg stort sett på samme måte med noen variasjoner ut i fra personligheten.

Dette er ikke tilfellet når mennesker er sinte eller deprimerte. Da kommer det noen ganger en helt annen side frem. Noen takler motgang og harde tider med rak rygg og med sterk karakter. Andre faller derimot helt sammen og blir sinte, sure, aggressive og til og med voldelige.

Er det virkelig sånn at man ikke kjenner noen ordentlig før man har sett dem når de er både oppe og nede?

Ja, det tror jeg. Jeg trodde jeg kjente den gamle mannen min inn og ut men da det ble motgang økonomisk så dukket det opp en mann jeg overhodet ikke kjente og som jeg ikke klarte å forholde meg til og med egenskaper jeg ikke kunne leve videre med. Det tok litt tid men til slutt skilte vi lag.

Og en venninne som virket som den sarteste av de sarte og som kunne bryte sammen ved den minste motgang, viste seg å være akkurat det stikk motsatte. Hun ble den sterkeste og virkelig sto på med rak rygg.

[Gjest Mysticgirl]

Ja, det tror jeg. Jeg trodde jeg kjente den gamle mannen min inn og ut men da det ble motgang økonomisk så dukket det opp en mann jeg overhodet ikke kjente og som jeg ikke klarte å forholde meg til og med egenskaper jeg ikke kunne leve videre med. Det tok litt tid men til slutt skilte vi lag.

Og en venninne som virket som den sarteste av de sarte og som kunne bryte sammen ved den minste motgang, viste seg å være akkurat det stikk motsatte. Hun ble den sterkeste og virkelig sto på med rak rygg.

Enig her. Man kjenner ikke noen ordentlig før man har sett alle dems sider!

[Gjest Gjest_Revenka_*]

Jeg er enig med poetens tåre. Jeg tror ikkevi kjenner våre venner så godt som vi tror vi gjør. De fleste møtes bare når det går greit , og de er i godt humør. Hvordan de er hjemme når det blir motgang er en helt annen sak. Jeg tror det er et fåtal av vennenen mine jeg virkelgi kjenner. En eller kanskje to?

[Gjest Gjest]

På en måte spiller det kanskje ikke så stor rolle hvordan de fleste av ens venner er "på sitt verste" heller - det er vel først og fremst ved de aller nærmeste relasjonene det gjør noe. Som eksemplet med dere som hadde opplevd økonomisk motgang - det er jo viktig at man som samboere eller gift kan samarbeide og stole på hverandre i vanskelige stunder. Venner forventer man kanskje ikke alltid like mye av, og man har stort sett mulighet til å holde noe avstand.

Jeg har sett flere av mine venner i deres tunge perioder - blant annet i sorg etter å ha mistet nære familiemedlemmer, og folk reagerer jo ulikt, med ulike behov og måter å takle det på. Men i slike situasjoner kan det vel være vel så viktig hvordan vi UTENFOR, vi som IKKE er deppa, reagerer... Jeg har i hvert fall ganske stor toleranse for den som sliter, uansett reaksjonsmønster - men har også kuttet ut en "venninne" etter at hun i lang tid krevde og "forventet" alle mulige (etter min oppfatning) urimelige ting av meg, blant annet var det stadig ting man måtte gjøre for å "bevise vennskapet". Vedkommende sliter, men er samtidig ute av stand til å innse hva hun gjør mot vennene, og ikke interessert i en dialog om problemene. Jeg har mye lettere for å forholde meg til folk som i hvert fall reflekterer rundt det de sliter med.

[Gjest Gjest]

Hvis det fins personer man mener man ikke kjenner mener jeg at man ikke har stilt dem de riktige spørsmålene. Man kan liksom ikke støvsuge et menneske på to dager det tar tid å kjenne noen. Av og til kjenner man ikke seg selv heller, tenk over det.

[Solskinn]

Om man kan kjenne noen uten å ha sett dem når de er deprimerte eller lignende vet jeg ikke. Man kan jo ha dårlige sider som kommer frem under stress, når man er full etc også.

Men jeg kan lett snu på det og si at man ikke kjenner vennene sine skikkelig før man selv har vært i gjennom en tung periode. Det er da man ser hvordan vennene sine egentlig er, og hvor mye de er villige til å bry seg/stille opp for en. Jeg har vært gjennom en ganske tung periode i det siste, og er ganske sjokket over at det bare er ei venninde som tidvis spør hvordan det går etc. Alle de andre kjenner til situasjonen, men ingen har vist interesse eller omtanke sånn uoppfordret.

[Gjest Fjellsippa]

Hva vil det si å kjenne noen da? Man kan tro man kjenner menneskenes indre, men egentlig gjør man ikke det. Kanskje man ikke bør kjenne andre for godt. For å ta meg selv som eksempel, så er det ingen som egentlig kjenner meg. Mange har dannet seg et bilde av meg, men det er deres oppfatning ut fra deres ståsted og holdninger. Det kan til og med hende at deres oppfatning ikke har noe som helst med meg å gjøre. Hvis de hadde fortalt meg hvordan jeg er, ville jeg sagt at det er en person jeg overhode ikke identifiserer meg med.

Kanskje har de vi tror kun har hatt medgang, hatt mest motgang. Deres reaksjon er bare annerledes. Deres inneste tanker får vi imidlertid aldri.

[gompen]

For meg er det viktig å være meg rundt andre mennesker. Har jeg en dårlig dag, så sier jeg det. De som ikke tåler meg både i motgang og medgang, trenger jeg ikke i livet mitt. For de kjenner meg ikke, og vil heller aldri tåle mitt virkelige jeg. Slik er jeg ærlig, både mot meg selv og andre. Masker har jeg sluttet å gå med.

[Gjest Gjest]

Det er noe i det med at man ikke får sett hvem noen virkelig er før man får "testet" hva de egentlig står for. Er så lett for oss mennesker å synse om hvordan andre håndterer en vanskelig situasjon som nok alle opplever på et eller annet tidspunkt i livet. Men har erfart, både når det gjelder meg selv og venner, at vi kanskje må justere prinsippene våre etter at vi har fått testet dem i praksis. Av og til bor det mer styrke i oss enn vi tror, vi klarer kanskje å akseptere skuffelser og svik på en annen måte enn vi trodde, og noen ganger skuffer mennsker oss mer enn både de og en selv hadde forventet. Er jo noe med det at man EGENTLIG ikke kan uttale seg skråsikkert før man har vært i en spesiell situasjon. Men er jo en usikkerhet vi bare må leve med på godt og vondt.

[Poetens_Tårer]

Jeg tenkte mest på hvordan dette påvirker folk som er i forhold.

Jeg har ofte lest om jenter som klager litt på partneren sin, og det kan være små bagatellmessige ting og helt opp til de veldige alvorlige problemene med vold etc. Jeg ser veldig ofte den samme unnskyldningen med noen variasjoner:

"...men vi har det så fint når alt er bra!".

"...når han ikke drikker er han verdens snilleste."

"...når han innser hva han har gjort, blir han fryktelig lei seg."

Jeg tror ikke det er bra nok å dømme et forhold (altså et menneske) ut i fra hvordan ting er når begge er glade og lykkelige. Man må dømme det ut fra hvordan ting er når de er dårlige, for det er da man virkelig ser hva slags person man er sammen med. Det er i de dårlige tidene man virkelig trenger sin partner og forholdet blir satt på prøve. Og som andre påpeker, også uavhengig om det er begge, partneren eller deg selv som har den dårlige perioden.

Synes dette er noe som er verdt å tenke på av og til.