Sønnen vår er homo.

[Gjest Gjest_mor_*]

Sønnen vår på 15 er homo. Han har aldri sagt noe om det, men det synes og merkes.

Noen overaskelse er det ikke; tanken har vært der siden han var liten og det har bare blitt mer og mer tydelig. Utseende og væremåte generelt, interesser, halvnakne boybandgutter på veggene, heftig rødme når det dukker opp en homo på TV, stadige "brudd" med ekstremt nære guttevenner med påfølgende "depresjonsperioder"... Ja, i det hele tatt.

At han er homo er overhode ikke noe problem for oss, men det eneste vi synes er litt vanskelig er at vi liksom ikke kan snakke med ham om dette siden han ikke har sagt noe om det selv. Nå det siste året virker det mer og mer som om det er noe som plager ham; han er surere, tverrere, sover dårlig, er lite sosial og gjør det dårligere på skolen, og når vi spør hva det er, blir vi bare bryskt avvist. Denne endringen i oppførsel kan selvfølgelig dreie seg om noe helt annet, men det er vel nærliggende å tenke at det kan ha en sammenheng med legning og det å finne en egen identitet.

Han vet godt at vi ikke har problemer med homofili, og her i huset har det alltid vanket både homofile og transkjønnede. Vi har dessuten hele tiden prøvd å omtale våre barns fremtidige partnere kjønnsnøytralt osv. Men det hadde likevel vært litt godt å få fortalt ham direkte at det er greit at han er homo -selv om vi håper at han vet det!

Det vi egentlig lurer på er: Kan vi spørre ham om han er homo, eller bare si noe som viser at vi allerede vet det og aksepterer det? Hva mener dere?

[miow]

Hvis du konfronterer ham må du iallefall SPØRRE, ikke si at du vet han er homo. For det kan du faktisk ikke vite helt sikkert.

[Gjest Alou]

Siden han bare er 15, så har han kanskje ikke helt funnet ut alt selv enda. Jeg mener; det kan være vanskelig å akseptere eller "finne seg selv". Jeg ville gitt det litt tid, men for all del latt til rette for at man kan ha en slik type samtale og støttet han opp.

[Trønderpia]

Tror det kan være lurt å ta tingene i hans tempo. Bare gjør det helt klart at dere aksepterer alle homofile på lik linje med heterofile.Da skjønner han at dere ikke har noen problemer med legningen hans. Det var en smart kvinne som sa engang at det er flott med en homofil sønn, for de er fantastiske svigersønner.

[Minni-Mus]

Jeg ville satt meg ned og pratet med gutten. Ikke si: jeg vet du er homo.... Ville heller spurt om det, og fått bekreftelse. Ville sagt noe som om at jeg ser du har det vanskelig osv osv, spør om det er noe han vil snakke om, eller trenger hjelp til?

Det er nok ikke lett for ham heller. Kansje han blir lettet visst han får tilbud om en slik samtale der han kan lufte iut det han vil. Ikke press ham til å fortelle, men la han vite at dere er der mnår han er klar osv.

vanskelig situasjon dette, med hva man skal si og hvordan gå frem. Men det er viktig at dere får snakkes sammen!

[Gjest Elastica]

Jeg tror jeg ville forsøkt å få til en samtale, selvom det kanskje er vanskelig.

Sønnen deres er hvertfall heldig for at han har slike foreldre som dere. Jeg tror det er mange som lider under sin legning fordi de ikke føler seg verdsatt av sine foreldre.

Jeg tenker ofte på dette i forhold til mine egne gutter - og jeg håper de etterhvert føler seg akseptert og respektert som mennesker uansett legning.

[Antoinette]

Snakk med ham, absolutt. Selv om det sikkert er vanskelig og snakk med ham og vis at dere bryr dere. Sannsynligvis er han forvirret og usikker og dette får han ut ved å endre oppførsel.

Ikke foreslå psykolog umiddelbart men ikke utelukk det heller, det kan være godt for han å snakke med en nøytral person om følelsene sine. Men først må dere snakke med han. Og det er viktig at dere begge gjør det sammen så det ikke blir det klassiske mor synes det er ok mens far er mer skeptisk.

[flopp]

IKKE still han til veggs med spørsmål "er du homofil"! Da kan du forvente deg en taus eller benektende gutt tilbake, uansett om det stemmer eller ikke! Han vil føle seg presset til å avgi et svar, og kanskje han ikke en gang er helt klar for å innrømme dette overfor seg selv enda heller.

Det er faktisk bedre å hoppe rett i de og si noe mer som "Pappa og jeg har snakket om det og vi tror at du er homofil..." og fortsett med deres tanker rundt det, at det er ok og at dere er like glad i han for det. Hvis dere har tatt feil, vil han benekte det og forhåpentligvis komme med en annen forklaring på hvorfor han oppfører seg som han gjør. Har dere rett vil han sitte og lytte og kanskje nikke bekreftende.

Det viktigste er at dette blir sagt høyt - til han!! Han tror sikkert at dere ikke vet noen ting, han føler han er alene om dette og forsøker sikkert også å skjule det, eller kanskje han til og med har prøvd å gi dere små hint for å få dere til å forstå slik at alle kortene kan bli lagt på bordet??

Barn vil alltid at ting skal bli satt ord på! Bare vær så snill og ikke still han direkte spørsmål - da kan dere låse dere helt i samtalen!

Lykke til i alle fall!

[Kosemose]

H

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[Bettie]

Han er 15, og midt inne i sitt hormonielle kaos. I tillegg skal han løsreive seg fra mor og far. Ikke rart han er sur og tverr. Akkurat det er det mange tenåringsforeldre som kjenner seg igjen i.

Dere tror ta han er homofil. Men det er ikke sikkert han selv vet det enda. Kanskje han i hormonkaoset leter etter sin identitet også.

Dere har hatt et åpent hjem der homofili ikke har vært tabu eller vanskelig på noen måte. Dette vet han sikkert. Så jeg hadde holdt munn, og latt ham fortelle det han eventuelt har å fortelle når han er klar for det. Og ellers vært åpen, lyttende og støttende - når dere får lov - men også krevende i den betydning at selv om han er tenåring, så kan man stille krav.

[Gjest En annen mamma til homofil sønn]

Det er jammen ikke enkelt å vite hva jeg skal råde deg til.

Som du ser av overskriften har jeg selv en sønn som er homofil. Han fortalte meg det da han var nitten. Jeg hadde hatt mine anelser før den tid, men det var kun det det var. Anelser.

Da han var atten hadde han sin første kjæreste, og det var en jente. Da trodde jeg at jeg hadde tatt feil i mine anelser, men etterpå viste det seg at jeg hadde rett.

Hvis jeg hadde spurt min sønn da han var femten er jeg ikke sikker på hva slags svar jeg hadde fått. Jeg er ikke så sikker på at han selv forsto at han var homofil på det tidspunktet. Tror i alle fall ikke at han hadde svart bekreftende på et spørsmål fra meg. Jeg vet imidlertid at han hadde det vanskelig og slet med seg selv da, og jeg prøvde å fiske for å få han til å snakke, men uten hell.

Jeg tror heller ikke det er lurt å si til han at du vet at han er homofil. Enn om han ikke vet det selv? Da blir det jo helt feil at du skal fortelle han det. Kanskje du til om med tar feil. Da vil det føles som litt av en krenkelse.

Du sier at dere har et åpent forhold, men det er jo ikke sikkert at han ønsker å involvere deg så mye i sitt følelsesliv. Jeg tror du må la dette foregå på hans premisser. Vis han at du aksepterer homofile på lik linke med heterofile. La deretter initiativet ligge hos han.

[Gjest Fliss]

Jeg synes ikke du skal spørre ham om dette. La ham komme til deg og fortelle det selv - om han er homofil - og i tilfelle - når han ønsker å fortelle det.

Dere viser at dere aksepterer mennesker som faller utenfor det "normale" - det tror jeg faktisk er utrolig viktig oppi dette. Da vet han at han ikke trenger å være redd for å bli avvist av foreldrene sine - slik som mange faktisk blir. Men la han styre dette selv ..

[Gjest Violetta]

Er det egentlig så viktig for dere å definere hans legning? Så lenge han vet at dere ikke har fordommer mot homofile ville jeg sett det an. Det er jo ikke sikkert han vet det selv enda.

[Gjest kaffedama]

Hvis dere først og fremst er ute etter en bekreftelse på det dere tror/vet, ville jeg nok latt det bero. Men uansett ville jeg nok satt av mye tid til ham. Det er ikke lett å være i den alderen uansett om man er hetero eller homo, så det å snakke med ham om at det kan være tøft å være tenåring og at det kan være vanskelig å finne ut av hvem man er, hva man vil med livet sitt, osv og at livet vil bli mer stabilt og bedre etterhvert som man blir litt eldre, kan kanskje være en måte å hjelpe ham litt over kneika på? Jeg tror også det kan være greit å si til ham at dere har merket at han virker ulykkelig, og at mange tenåringer sliter, og at dere er der for ham hvis han vil snakke med dere, men at det også finnes en rekke steder å henvende seg for tenåringer som sliter med ulike ting, steder man kan spørre om ting man lurer på, og at det finnes telefoner for ungdom med ulike problemer der man kan ringe anonymt.

Veldig enig med dette og særlig den setningen som er uthevet. Siden han er 15 og er i en "løsrivingsfase" fra foreldrene er det ikke sikkert han vil snakke med dere om dette. Anerkjennelse for at andre ser hvordan man har det og at det aldri er feil å føle det man føler er alltid viktig. Lykke til!

[Gjest Gjest_mor_*]

Trådstarter her.

Først vil jeg bare takke for alle fornuftige og gjennomtenkte svar!

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev startinnlegget her, og jeg beklager at jeg ikke har vært innom før. Til og begynne med visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare dere; rådene deres sprikte i alle retninger og jeg/vi ble enda mer forvirra enn vi var fra før. Deretter, når vi fikk tenkt oss litt om, gikk PC'n vår til h....., og jeg syntes det var rart å skrive i denne tråden på sønnens sin. Å sitte på hans rom og "baksnakke" ham, liksom...

Men nå er jeg tilbake.

Siden sist har vi ikke konfrontert sønnen vår med at vi tror han er homo, men vi har derimot forsøkt å snakke ordentlig med ham om at vi føler at det er noe som plager ham. Vi sendte bort søsken, lagde litt god mat og prøvde forsiktig å nærme oss temaet. Dessverre gikk det ikke så bra... Han skjellte oss ut, løp inn på rommet og nektet å låse opp igjen før han kom tuslende utpå ettermiddagen dagen etter. Et par "Hvordan har du det egentlig?" har resultert i banning og at han bare går sin vei og blir borte noen timer. Sikkert helt typisk tenåringsoppførsel, men det er likevel veldig frustrerende.

Tatt i betraktning hvordan han har reagert på så "generelle" spørsmål, tror jeg neppe en samtale om legning ville fallt i god jord... Det blir nok helst til at vi ikke sier noe og bare venter.

Hvis det er flere god råd der ute, vil vi gjerne ha dem!

[Kattugla]

Tror nok det er "normal" oppførsel hos en ungdom, hvis han følte seg truffet, følte han seg sikkert veldig pinlig berørt og da er det kanskje lettest å reagere med sinne. Kanskje også fordi hvis man er hetero så er det liksom ikke noe tema å ta opp i det hele tatt. Jeg ville sikkert følt meg ekstrem flau hvis mine foreldre hadde forsøkt å snakke med meg om min seksualitet på den alderen. Men jeg synes samtidig det er kjempeflott at dere prøver å gi beskjed til ham om at han ikke trenger å skjule sin legning for dere.

[Sans]

Hehe...

Da jeg var 14/15 var jeg veldig fascinert av ei venninne, og vi hang MYE sammen. Men lesbisk var jeg aldri.

Uansett, min mor tok mot til seg, og sa veldig forsiktig at "du er veldig ung, og noen ganger må man utforske litt før man er sikker på hva og hvem man er, og det er helt i orden". Herregud, jeg var flau!!

Hehe

Men uansett, jeg var aldri i tvil om at det hadde vært greit om jeg var lesbisk. Mammas bestevenninne = mann....

Nå skal det nevnes at mamma kunne spurt meg rett ut uten at jeg hadde reagert av den grunn, for vi har et veldig godt forhold.

Uansett, en gutt er gjerne mer umoden enn en jente. Gi ham litt mer tid og la det skinne gjennom at han er deres elskede sønn UANSETT.

Lykke til

[Mediocre]

Enig med mye av det som står skrevet her. Gi ham litt tid, og ikke overkjør ham med spørsmål, la ham komme til dere dere slik at han får ta det i sitt eget tempo. Samtidig er det viktig at dere lar ham vite at dere er der for ham og bryr dere. Sånne ting er vanskelig, men det går nok bra skal du se Lykke til!

[Gjest lillebøll]

Fra en lesbe. La han få si det når han vil si det. Å tvinge fram noen fra skapet kan føre til enda større press. Tenk om han faktisk ikke vet hvem og hva han enda er, og så prøver dere å presse fram fra han noe han faktisk sliter selv med å finne ut? Jeg var en av de som kom ut av skapet sent og det passet meg perfekt

[milla-mor]

jeg har dessverre ikke noen gode råd, men jeg ville gjerne si at dere virker som noen flotte foreldre, og at han er heldig som har dere. homo, eller ei.

han er midt i en vanskelig alder, men den gir seg, og han kommer nok til å se seg tilbake og huske at dere var der for ham.

det er bare ikke så innmari mange tenåringer som setter pris på slikt der og da...

lykke til videre, iallefall. han kommer nok til dere når han føler seg klar.