Hva tenker du om matematikk?

[Gjest Yvette]

Hva er DINE erfaringer med matematikk i oppveksten?

Hvordan lærte du om tall og enkel tallregning?

Brukte du kuleramme hjemme før du begynte på skolen?

Hvordan har din holdning til faget vært gjennom oppveksten?

Hvordan ser du på matematikken som fag- er det utfordrende og spennende, eller bare vanskelig og skremmende?

Håper noen vil svare! Og at dere som ikke engang liker å lese ordet "matematikk" også svarer.

På forhånd takk.

[Chiquita]

Jeg er veldig glad i matematikk, og har vært det hele oppveksten også. (dog mistet litt interesse på videregående når vi hadde en (i mine øyne) ubrukelig matematikk-lærer)

Det irriterer meg grenseløst at mange jenter tidlig får høre at "matte er vanskelig". Da får de jo en aversjon mot matte allerede før de begynner med det. Og nye ting blir sett på som umulig, i stedet for en utfordring - "fordi det er for vanskelig".

Det er jo ikke noe vanskeligere for jenter enn for gutter.

Og egentlig så er vel jenters hjerner mer "modne" og klare for matematikk mens man går på barneskolen i allefall, så det er ingen grunn til at jenter ikke skal "greie" matematikken. Guttene modnes vel mer på videregående, og da kan de kanskje "ta over" - selv om jenter fremdeles skal kunne være like flinke.

Jeg har tro på at veldig mye av jenters matematikkvansker kommer av holdninger som de får høre i tidlig alder.

Matematikk er logikk, og matematikk bør være relevant.

Tror mange skoler burde jobbe mer for å få opp interessen og nysgjerrigheten på matematikken....

(men kanskje unngå å bruke ordet matematikk, for da er det mange som får en blokkering automatisk)

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke huske at jeg lærte noe særlig regning før jeg begynte på skolen, men kunne tallene og muligens heeeelt enkel + og -. Syntes matte de første årene var veldig enkelt, etter hvert ble det nok noen "høye terskler", men til syvende og sist har jeg alltid endt opp med å skjønne hva vi holdt på med. Tok naturfaglig matte, full fordypning og også et enkelt mattekurs på universitetet i sin tid. (Dette er mer enn ti år siden). Klarte meg alltid greit/bra (endte med 4 eller 5 i karakter).

Pr i dag bruker jeg ikke så mye matte annet enn prosentregning o.l i regnskap og budsjett, og noe geometri i jobb, men vil si jeg har fått bruk for det både i andre fag (både realfag og andre) og tenkemåte.

Jeg syntes matte var interessant, utfordrende og moro når man får det til, men et av de kjipeste fagene å slite i - man er helt lost fram til man skjønner et prinsipp - og om man ikke får det med seg, vil man ofte slite med påfølgende emner også. Det krever mye læringsinnsats også for de av oss som har normale evner innen faget. I dag har jeg glemt mye og føler meg IKKE klar for å begynne med matte igjen

[Gjest Bellatrix]

Jeg har alltid likt matte. Kunne regne både pluss og minus før jeg begynte på skolen.

[Far til 2]

Jeg husker ikke så mye av min matte før jeg kom i 5 klasse og spurte læreren om en oppdagelse jeg gjorde med passeren mht grader og radianer. Læreren mente det var tilfeldig, men et oppegående familiemedlem - slekt (jeg måtte jo spørre flere ) syntes det var veldig spennende at jeg hadde oppdaget dette og forklarte meg årsaken. Fra den dagen mente jeg at jeg kunne lære meg like mye som læreren og drev min egen "forskning" rundt dette med matematiske problemstillinger i mange år fremover.

For meg kom matte interessen som en aha-opplevelse. Men den ga meg samtidig så mye selvtillit at jeg klarte å tilegne meg mer kompetanse også innen andre fag. Når snøballen begyner å rulle kan det bli kjempemorro.

[Gjest mattenerden]

Jeg er veldig glad i matte, og har av den grunn endt opp med matematisk utdannelse. Jeg kunne vel helt enkel regning før jeg begynte på skolen.

Jeg irriterer meg også noe voldsomt over påstander om at "matte er jo så vanskelig". Hvis man på forhånd er innstilt på at noe er vanskelig, så vil det faktisk -bli- mye vanskeligere å løse problemet. Jeg leste om et eksperiment med dette. Noen forskere laget et sett med to logiske oppgaver. Den ene merket de med "Lett", den andre med "Vanskelig". På noen av oppgavesettene byttet de om på merkingen, slik at den lette oppgaven var merket med "vanskelig" og den vanskelige var merket med "Lett". Så skulle forsøkspersonene løse oppgavene. De aller fleste fikk til den oppgaven som var merket "Lett", uavhengig om de hadde fått settet med korrekt merking eller settet med feil merking. Oppgaven merket "vanskelig" var det nesten ingen som fikk til, selv de som fikk settet med feil merking, slik at den "vanskelige" oppgaven faktisk var den lette. Grunnen er at folk er så innstilt på at løsningen må være vanskelig at de ikke ser den lette løsningen. "men hvis man gjør det på den måten er det jo lett, så da må det være feil, for dette skal jo være vanskelig" er en vanlig tankegang.

Så derfor: skal man lære folk matte, -slutt- for all del å prente inn i dem at det er vanskelig, for da stoler de ikke på sitt eget vett hvis de kommer frem til en løsning på en måte de synes er lett.

[Eve Luna]

Jeg elsker matte. Har alltid vært flink i det.

Matte er egentlig ganske enkelt. Det gjelder bare å lære seg en sett med regler og bruke de regler for å løse oppgaver.

Jeg liker matte fordi du kan sette to strek under svaret. I andre mer diffuse fag er det alltid tolkninger og svaret og riktigheten avhenger av hvem som leser.

[fil]

Likte matte godt. Likte spesielt godt å konstruere. Syns også det var veldig greit å ha et fag der man måtte tenke logisk og hadde ett riktig svar. Var ikke så begeistret for tekstoppgaver der man måtte sett opp stykket selv.

Matte er vanskelig når man ikke forstår hvordan man skal tenke, men gøy når man behersker det.

[Gjest *Snart medlem*]

Har aldri hatt noen problemer med matematikk, men la det fra meg som potensielt studiefag etter at jeg hadde en ekstremt dårlig lærer i matematikk på videregående.

I dag tar jeg meg ofte i å tenke at "wow, det var [sett inn valgfritt naturvitenskapelig fag] man skulle studert!", men så er jo gresset gjerne ikke grønnere på den andre siden

[Gjest Gjest]

jeg blir kvalm bare jeg ser en ligning.

[Gjest _Leela_]

Er også en av de som har sansen for matematikk. Trivdes godt med faget på barne og ungdomsskolen, fortsatte med fordypning på videregående. Da var kanskje ikke ting bare lett lenger og vi hadde en helt elendig lærer, men trivdes jo med matten fordi. Læreren har utrolig mye å si for trivselen i faget og hvor artig det blir.

Har også tatt matte på universitetsnivå, merket også der at det avheng litt av forelesere + at det etterhvert ble vel kryptiske saker som jeg ikke var så begeistra for. I dagliglivet mitt nå ligger vel matten mest i bakgrunnen, dvs den brukes en del indirekte. Synes fremdeles det er gøy å løse problemer og så er det tilfredstillende når en får det til.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri vært glad i matte! Hatet det faktisk. husker jeg fikk en 2èr da jeg gikk ut videregående. På sykepleierstudiet må vi bestå en test i medikamentregninig som må være 100% riktig. Hadde så dårlig selvtillit at jeg ikke trodde jeg skulle stå men klarte det heldigvis

[Gjest Verdens verste husmor]

Matematikk var veldig morsomt fram til videregående, da ble det som gresk for meg. (Altså totalt uforståelig)

Det gikk ikke på læreren, men jeg klarte ikke skjønne logikken bak tallene da jeg kom til det nivået. Hadde nok ikke en realist-tankegang.

I dag er jeg veldig flink med regning jeg har bruk for i det daglige(de fire regneartene, prosent, brøk, areal osv).

Men ligninger med mer enn en ukjent, avansert geometri (sinus, cosinus og tangens) osv er fremdeles gresk for meg.

[razmatazz]

Matte har alltid vært et av mine sterkeste fag. Tror ikke jeg kunne altfor mye før barneskolen, men ble raskt begeistret for faget alt fra 1.klasse. Tok matte fordypning videregående, og har også hatt matte på universitetsnivå. Driver ikke med matte idag, men en annen naturvitenskapelig retning hvor jeg må regne ganske mye. Den naturlige logikken i matematikk har alltid appellert.

Jeg har yngre halvsøsken som fremdeles er i grunnskolen, og det er tydelig at det ikke er "kult" å være god i matte. Virker som om mer estetiske fag er in, spesielt blant jentene. Det er synd! Matte er utrolig fascinerende og et veldig viktig fag!

[Gjest *kosejoker*]

Jeg likte matematikk helt til jeg kom på videregående, selv om det ikke var det jeg hadde mest talenter i. På ungdomsskolen fikk jeg i det minste hjelp, og da synes jeg det var gøy å klare å forstå noe og løse det på egen hånd. På videregående derimot gikk motivasjonen betydelig nedover da jeg ikke fikk hjelp og gikk mindre og mindre overens med læreren min. Derfor var jeg sjeleglad når jeg var ferdig med matematikk etter det første året :juhu:

Når det er sagt er jeg veldig imponert over de som har talent for det, fordi jeg selv synes det er både uforståelig og vanskelig

[Gjest Gjest]

Jeg hadde matteskrekk helt til jeg startet med matte på voksenopplæringen. Var en av de som fikk angst ved synet av ligninger, algebra og geometri, nettopp fordi det ser så uforståelig ut på papiret. Det blir noe annet med fag som historie o.l. for selv om man leser noe i en historiebok som man ikke visste fra før, så forstår man jo hva som står der. Voksenopplæringen hadde et forkurs i matte, og der fikk jeg møte mange som var i samme båt når det gjaldt matteskrekk. Oppdaget veldig fort at det var mange som skjønte mye mindre enn meg. Startet matten med en ambisjon om å bestå, og endte opp med en sekser, og fri for matteskrekk! Oppdaget at den matematiske delen av hjernen kan trenes opp, i starten av året måtte jeg bruke mye tid på å løse oppgaver før jeg forsto, mot slutten av året gikk det mye lettere å lære nye ting også! Hører også med til historien at vi hadde en håpløs lærer, men det førte til masse selvstudium og jobbing med oppgaver, så det slo faktisk positivt ut

[Kosemose]

[

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[Gjest Pax]

Jeg har dyskalkuli. Jeg fikk diagnosert dette i voksen alder. Da jeg gikk på barne/ungdosskole/videregående ble dykalkuli avfeid - det var noe som ikke eksisterte. Jeg måtte bare skjerpe meg, så ville det gå bedre. I stedet for ppt-undersøkelse fikk jeg estraundervisning i matte. Noe som egentlig gjorde vondt verre, jeg syntes alt handlet om matte, og det drepte mye av læregleden. Det er ganske synd egentlig, jeg har alltid vært interessert i astronomi og fysikk. Men det er begrenset hva jeg forstår uten å kunne matte. Dersom jeg hadde vært flink med tall hadde jeg sannsynligvis studert astrofysikk (har fulgt med på forelesningene på studiet). Jeg klarte å skrape til meg en toer på matteeksamen på videregående. Det er den karakteren jeg har jobbet og slitt mest med så langt.

Endret 13. juli 2007 av Pax

[Miel]

Jeg var flink i matte gjennom hele grunnskolen, men verken likte eller mislikte det noe spesielt. Det var vel fordi matte var det faget det var aller minst kult å være god i, så man var nærmest pålagt å hate det, eller i det minste være litt likegyldig (som jeg).

På videregående fikk jeg derimot veldig sansen for faget. Hadde forskjellig lærer hvert av de tre årene, men alle tre var veldig dyktige og veldig morsomme, og det hjalp godt på motivasjonen. Dessuten gikk jeg på en skole med veldig mange flinke elever og høyt karakterpress, og plutselig var matte prestisjefaget over alle. Det ble viktig for meg å vise at matten var noe jeg hadde kontroll på, for var du god i matte var du virkelig skarp liksom. Da jeg gikk ut med en sekser både i standpunkt og på eksamen i 3MX følte jeg meg totalt uovervinnelig.

På høyskolen ble det dårlig med matte, kun litt statistikk, og jeg savnet det faktisk. Har lurt på om jeg skulle ta litt matte på universitetet bare for moro skyld...

[Gjest StockDama]

Jeg har også dyskalkuli, fikk det diagnosert når jeg var 16, før det fikk jeg også beskjed om å skjerpe meg, at dette skulle gå så fint så. Ekstra timer med matte og spesialundervisning... å sitte i masse timer med en lærer som pusher på at dette er så lett så er utrulig frustrerende..