Hvordan vet dere at dere stoler på partneren deres?

[Gjest mistroisk jente]

har vært sammen med verdens beste mann i mange år, men nå skranter forholdet og vi har en pause. grunnen er min usikkerhet og trang til å sjekke ut alt han sier. jeg tror han vil være utro bare han går ut døren, på forretningsreiser og på byen.

helt rasjonelt sett vet jeg at dette er bare tull, og at til syvende og sist er det kun HAN som kan kontrollere slikt, og at jeg må stole på at han (lik meg selv) må ta avgjørelsen om å ikke være utro/ krysse noen grenser man ikke vil og skal når man er i et forhold.

likevel, jeg lurer så veldig på hvordan dere andre der ute får det til? dere sjekker sikkert ikke mobiler, jakkelommer, lommebok og pc-bag. Og dere spør sikkert ikke tusen spørsmål etter hver tur/ bytur. hvordan klarer dere å være så rolige? er dere sikker på at "what goes around comes around" - slik at dersom han skulle være utro vil du få vite det til sist?

er så lei av å sette opp et slik skjold for meg selv, og vil så gjerne stole på ham. er jeg den eneste som har det slik som dette?

[Gjest Pax]

Det er et valg. Man kan velge å stole på partneren, eller ikke.

[Gjest Gjest]

Enig med Pax. Det er et valg. Kanskje noen vil si jeg gjør meg sårbar, men så langt har han vist seg tilliten verdig og vel så det. Når han er ute på byen uten meg, noe som skjer innimellom, er jeg glad på hans vegne og håper han koser seg. Men det kan jo også være fordi han vet at han kan fortelle meg alt som skjedde uten at jeg blir mistenksom.

[aline]

i utgangspunktet vil jeg si meg enig med at det er ett valg, man velger å stole på.

Men om man kan klare å ta det valget eller ei, kan påvirkes av andre ting igjen.

Selvtillitt kan være avgjørende, tidligere erfaringer og ikke minst kan sjalusi faktisk være en "lidelse", eller en forstyrrelse man ikke selv klarer å kontrollere, det er vel da det kalles å være sykelig sjalu.

Dette finnes det hjelp for, jeg vet av flere som har det slik, der mennene ikke engang kan se på ei dame på tv-skjermen uten at dama fyker opp og er rasende fordi han ser på andre damer.. det er ikke en reaksjon disse kvinnene VELGER, og jeg vet flere som er inderlig fortvilet over sin egen sjalusi, men ikke klarer å endre på det.

Det er ikke da den personen som er svak eller feil, men vedkommende har ett problem som må gjøres noe med, og hjelp til dette kan man få om man innser at det faktisk er noe man ikke klarer å styre selv og søker hjelp.

Du er ikke alene om å ha det slik, og at du ikke klarer å velge det selv, tilsier ikke at det er noe galt med deg annet en at du kanskje trenger litt hjelp for å snu på dine tanker og reaksjoner.

lykke til, gjør noe med det ihvertfall, for deg selv og forholdet.

[Gjest Blondie65]

Har du venninner? Hender det at du forteller dem ting som ville vært skadelige for deg dersom de fortalte det videre? Hvordan stoler du på dem?

Ingen orker å leve sammen med en som stiller en i tredje grads forhør, sjekker mobiler og jakkelommer, etc.

Jeg vil anbefale deg å gå i terapi, gjerne familieterapi sammen med din samboer for å få bukt med din mangel på tillit.

(Selvsagt forutsetter jeg at din sjalusi/manglende tillit er ubegrunnet).

[Gjest Gjest]

Jeg tror det har mye med personlighet og tidligere erfaringer å gjøre, men kan ikke bare bestemme seg for å stole på partneren, den gnagende føleles i magen vil være der uansett. Er man en mistroisk person som har opplevd menge tillitsbrudd, kan man ikke bare bestemme seg for ikke å være sånn lengre. Vær åpen mot mannen din og fortell hvordan du sliter med dette. Bestill time hos en familierådgiver. Ikke slit med dette alene og gå rundt med dårlig samvittighet og føl deg dum og slem. Du har et problem som dere må løse i fellesskap. Lykke til!

[Gjest Bjarne Gran]

Jeg tror det har mye med personlighet og tidligere erfaringer å gjøre, men kan ikke bare bestemme seg for å stole på partneren, den gnagende føleles i magen vil være der uansett. Er man en mistroisk person som har opplevd menge tillitsbrudd, kan man ikke bare bestemme seg for ikke å være sånn lengre. Vær åpen mot mannen din og fortell hvordan du sliter med dette. Bestill time hos en familierådgiver. Ikke slit med dette alene og gå rundt med dårlig samvittighet og føl deg dum og slem. Du har et problem som dere må løse i fellesskap. Lykke til!

Ho har eit opplagt problem som ho sjølv må greia ut med. Kvifor i all verda skal partneren sjå dette som si sak??? Nei mitt råd er - hald han utafor.

[Gjest Gjest]

Ho har eit opplagt problem som ho sjølv må greia ut med. Kvifor i all verda skal partneren sjå dette som si sak??? Nei mitt råd er - hald han utafor.

Hvis mannen min har et problem så ser jeg det som naturlig at jeg hjelper ham med å løse det. Vi er et team og støtter hverandre og jobber sammen for å få forholdet til å fungere optimalt. Men det er tydeligvis ikke alle som ser sånn på forholdet sitt...

[Gjest Gjest]

Hvis kjæresten min hadde opplevd tillitsbrudd i tidligere forhold. Eller hvis han var sjalu pga dårlig selvtillit. Ville jeg gjort alt jeg kunne for å hjelpe han å bli trygg på meg. Å få tillit til meg. Jeg ville svart ærlig og tålmodig på spørsmål. Gitt han tilgang til telefonen min og mailen min. Hvis han visste at han når som helst kunne sjekke det, tror jeg det ville redusert sjalusien. Etter en stund ville han nok ikke gidde å sjekke det mer. Fortalt om livet mitt. Hvem jeg skulle treffe.Hvordan vi hadde det på byen. Hvem jeg fikk melding fra. Tillit må man bygge sammen.

Dessuten hender det at sjalusien er begrunnet. At man har en magefølelse som man prøver å kjempe mot. Dessverre tror jeg magefølelsen av og til forteller sannheten. Selv om man ikke forstår det med en gang. Hvis partneren ikke har noen hemmeligheter er det vel ikke så farlig med noen spørsmål?

[Solskinn]

Det å stole på en partner er en kombinasjon av mange ting. Mannen jeg er sammen med nå var den første jeg stolte 100% på fra første sekund. Før slet jeg med dårilg selvtilitt, og var sammen med menn som ikke var bra for selvtilitten, da ble jeg usikker på meg selv og tenkte at han nok var på utkikk etter noe bedre. Min man har alltid klart å få meg til å føle meg sikker på ham, han viser sterkt at det er meg han vil ha og selvtilitten min er på topp. Derfor var det så lett å velge å stole på ham.

På den andre siden hjelper det også på at vi har alt "åpent" i huset vårt. Vi bruker felles PC, mobilene våres benyttes mye om hverandre, han ber meg ofte lese hans meldinger for ham når han selv er opptatt, telefonen ligger altid på bordet, hans MSN er alltid pålogget selv når jeg bruker pcen, han kan mine passord til alt da jeg ofte ber ham sjekke ting for meg. Dette gjør at vi begge KAN få totalt innsyn i alt om vi vil, og det er i seg selv en betryggende følelse.

Dette bestyr selvsakt ikke at vi sjekker hverandre, eller spionerer. Jeg har aldri følt behov eller nyskjerrighet for å sjekke noe av hans saker, men det er vel kanskje på grunn av akkurat dette. Så lenge ingenting er skjult er man jo ikke lenger nyskjerrig. Siden vi har en sånn åpenhet stoler vi selvsakt på at ingen bryter tilliten og leser private ting fra andre, men det er veldig lite av dette vi faktisk får på meldinger eller mail uansett, så derfor fungerer denne løsningen veldig godt for oss.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i det Gyngestol skriver, og tror det har mye å gjøre med hva slags åpenhet man har mellom seg. Dersom partneren går rundt og tivholder på telefonen og får hysterisk anfall dersom noen nærmer seg datamaskinen, forstår jeg at det er lett å bli mistenksom. Vi har full åpenhet om slike ting, rett og slett fordi det er praktisk for oss. Vi deler alt, og det viktigste for meg er at jeg er den første han betror seg til, og omvendt. Men det betyr jo at han må stole såpass på meg at han vet jeg tåler å høre sannheten.

Jeg vil heller høre at kjæresten har pratet med noen damer på byen, det ville vært mer usannsynlig dersom han ikke hadde pratet med noen og bare tenkte på meg hele kvelden.

[aline]

Hvis kjæresten min hadde opplevd tillitsbrudd i tidligere forhold. Eller hvis han var sjalu pga dårlig selvtillit. Ville jeg gjort alt jeg kunne for å hjelpe han å bli trygg på meg. Å få tillit til meg. Jeg ville svart ærlig og tålmodig på spørsmål. Gitt han tilgang til telefonen min og mailen min. Hvis han visste at han når som helst kunne sjekke det, tror jeg det ville redusert sjalusien. Etter en stund ville han nok ikke gidde å sjekke det mer. Fortalt om livet mitt. Hvem jeg skulle treffe.Hvordan vi hadde det på byen. Hvem jeg fikk melding fra. Tillit må man bygge sammen.

Dessuten hender det at sjalusien er begrunnet. At man har en magefølelse som man prøver å kjempe mot. Dessverre tror jeg magefølelsen av og til forteller sannheten. Selv om man ikke forstår det med en gang. Hvis partneren ikke har noen hemmeligheter er det vel ikke så farlig med noen spørsmål?

er helt enig i at mye kan gjøres, men det er faktisk folk som sliter med sjalusi som er helt ubegrunnet i forholdet de er i, og uansett hva du gjør som kjærste så blir det aldri riktig.

har en venn som helt sluttet å være sammen med venner, sluttet å gå ut med jobb eller andre, hadde alt åpent og gjorde alt for at partneren, som altså slet med sjalusi, skulle være trygg.... da fikk han kjeft når han ikke så vekk om det var ei dame på tv som hun syntes var fin...

Han forgudet kjærsten sin og la ikke skjul på det, likevel hadde hun altså ett problem som ikke hadde noe med hans oppførsel å gjøre, sjalusien var hennes og den var der uansett hva han gjorde.

Hun var også fortvilet over det, men klarte altså ikke å snu det uten hjelp.

forholdet tok slutt, det ødela for mye for ham, for hvem er det som ikke blir litt smårar av å ofre alt og likevel ikke bli stolt på?

og flere har det slik, så selv om mye kan gjøres mellom partnere, så er det greit å være klar over at det ikke alltid er magefølelsen som er rett, dte er ikke alltid sjalusien har en grunn i det forholdet man er i, og det er overhode ikke alltid man kan gjøre noe for å hjelpe.

[Gjest Gjest]

Jeg stoler på min mann til en viss grad. for å si det sånn, om han hadde reist på gutteturer til thailand og amsterdam,måtte feste med gutta minst 2 ganger per mnd og ha en uke på quarten med gjengen uten meg, ja da hadde vi rett og slett ikke matchet og vært sammen.

Nå_vet_ jeg at min mann ikke er til å stole på i fylla. han drikker for mye og blir dritings kanon.Han har vist meg at han er i stand til å gjøre de dummeste ting. Med tanke på at han er 32 så er det fullstendig uaktuellt for meg å si "du får full frihet til å drikke deg dritings slik at du kan rasere familien vår ved et idiotisk stunt i fylla."

Om min mann forelsker seg i en annen så er det fint lite jeg kan gjøre. Men det å risikere ekteskapet fordi du gjør en idiotisk tabbe i fylla, den er bare tragisk.

Så,-vår løsning er at vi ikke drikker oss full uten hverandre.Vi drar heller ikke på ferier uten hverandre. Skulle bare mangle, siden den lille fritiden vi har skal brukes på 3 unger under 4 år.

Han vet godt at hans drikkemønster er på trynet. Jeg er og en som kunne vært utro, under de gale omstendighetene. Så jeg drar ikke på sydentur med mine venninner. Alle mine venninner kan gå over grensen i fylla, det har jeg sett. Så jeg unngår slike situasjoner.

Bedre å være føre var og realist.

Det å stole på at typen skal oppføre seg på rølpeguttetur til ibiza, ja.....lykke til. For meg er det naivt uten sidestykke.

[Gjest StockDama]

Jeg sier : Hvordan kan man ikke stole på partneren sin?

Jeg mener med mindre han har gitt en god grunn til at man ikke skal det.

[Gjest Gjest]

har en venn som helt sluttet å være sammen med venner, sluttet å gå ut med jobb eller andre, hadde alt åpent og gjorde alt for at partneren, som altså slet med sjalusi, skulle være trygg.... da fikk han kjeft når han ikke så vekk om det var ei dame på tv som hun syntes var fin...

Han forgudet kjærsten sin og la ikke skjul på det, likevel hadde hun altså ett problem som ikke hadde noe med hans oppførsel å gjøre, sjalusien var hennes og den var der uansett hva han gjorde.

Hun var også fortvilet over det, men klarte altså ikke å snu det uten hjelp.

forholdet tok slutt, det ødela for mye for ham, for hvem er det som ikke blir litt smårar av å ofre alt og likevel ikke bli stolt på?

Det er jo ekstrem og sykelig sjalusi, da. Selvsagt må man ha hjelp når det er så ille!

[Gjest Gjest_trist_*]

er helt enig i at mye kan gjøres, men det er faktisk folk som sliter med sjalusi som er helt ubegrunnet i forholdet de er i, og uansett hva du gjør som kjærste så blir det aldri riktig.

har en venn som helt sluttet å være sammen med venner, sluttet å gå ut med jobb eller andre, hadde alt åpent og gjorde alt for at partneren, som altså slet med sjalusi, skulle være trygg.... da fikk han kjeft når han ikke så vekk om det var ei dame på tv som hun syntes var fin...

Han forgudet kjærsten sin og la ikke skjul på det, likevel hadde hun altså ett problem som ikke hadde noe med hans oppførsel å gjøre, sjalusien var hennes og den var der uansett hva han gjorde.

Hun var også fortvilet over det, men klarte altså ikke å snu det uten hjelp.

forholdet tok slutt, det ødela for mye for ham, for hvem er det som ikke blir litt smårar av å ofre alt og likevel ikke bli stolt på?

og flere har det slik, så selv om mye kan gjøres mellom partnere, så er det greit å være klar over at det ikke alltid er magefølelsen som er rett, dte er ikke alltid sjalusien har en grunn i det forholdet man er i, og det er overhode ikke alltid man kan gjøre noe for å hjelpe.

En av mine venninner hadde det også på denne måten, mange forhold røyk på grunn av dette. Og hun prøvde å jobbe med saken og klarte seg forholdsvis bra i siste forholdet men så gikk den gjøken hen og var utro over en lengre periode og forholdet gikk over styr og hun ble alene med deres felles barn. Så nå er hun verre enn noensinne mot alle menn hun blir sammen med fordi hun fikk bekreftet sine verste antagelser med barnefaren. Hun sliter jo selv også men klarer ikke beherske seg eller begrense seg dessverre.

Når man har så sterke plager så bør man søke hjelp hos profesjonelle for det er for ille hvis man skyver fra seg de man elsker pga. grunnløse antagelser.

[Gjest Cienna]

Jeg er for den at det er et valg(i normale omstendigheter...om en er sykelig sjalu må en oppsøke hjelp)

Jeg har aldri vært sjalu...er ikke typen som bekymrer meg om slikt, for jeg har såpass bra selvbilde og selvtillit. Jeg gir kjæresten min 100% tillit, for han har ikke gjort noe som tilsier at han ikke fortjener det.

I og med at jeg gir ham 100% tillit så er han veldig avslappet, og forteller meg gjerne om ting som skjer når han er ute, helt uoppfordret...om damer som gjerne prøvde seg, men at han da sa at han hadde kjæreste:)

Jeg har aldri sjekket en eneste mobil, mail eller noe...mobilen hans er alltid tilgjengelig, og jeg kan passordet hans til diverse sider hvor jeg kunne sjekket ham opp om jeg ville...men det har jeg ingen behov for å gjøre.

Dette er mannen jeg skal leve sammen med resten av livet, og han har valgt meg som sin livspartner. Jeg tror at det er en grunn til at han har valgt meg....og ikke noen andre:)

[dwood333]

om partneren blir sur å aggresiv når man spør om ting så er det et åpenlyst tegn til at ting ikke er som det skal vær??(det er snakk om å spørre hva han gjør eller har gjort)!!

er ikke det sånn psykologisk greie??

[Gjest Blondie65]

om partneren blir sur å aggresiv når man spør om ting så er det et åpenlyst tegn til at ting ikke er som det skal vær??(det er snakk om å spørre hva han gjør eller har gjort)!!

er ikke det sånn psykologisk greie??

Hvis det er 30. gang samme uken så kan det jo være at det blir litt biskt svar denne gangen?

[dwood333]

hehe,neida kun høflighet,å at jeg vil gi oppmerksomhet til han