Kriseterapi/hjelp

[Mathias]

Vi rundt de som mister noen, gammel som ung, bør kanskje bli flinkere til å slå ring om de som trenger det ?

Har vi ikke en tendens til å holde oss på avstand ? Tror at andre sikkert er der for dem osv ?

Det er ikke så vanskelig som vi tror. Gi dem en klem, og la de skjønne at du er der. Tror faktisk ikke at det du sier er det avgjørende, men at du sier noe, eller rett og slett bare lytter.

Den avstanden vi lager når noe vondt skjer, den gjør det bare enda værre for de som har det vondt fra før av.

Klem fra Cita

HØR HØR!!!!! Her ligger det veldig mye! Min mor har f eks opplevd at veldig mange holder seg unna... :-?

[Gjest Tiit]

Gjennom jobben min er jeg med i kommunes kriseteam, og jeg jobber i kirka slik at jeg også i andre sammenhenger møter mennesker i sorg og krise.

Når krisa er kjent, og så stor i omfang at den krever mer enn de berørte faginstanser kan stille opp med, eller det er et behov for koordinering av innsatsen, sammenkalles krisegruppa og planlegger innsatsen. Prøver å sørge for at alle involverte/pårørnde blir ivaretatt. Viktig å søke å mobilisere det private nettverket som fins rundt menneskene i større eller mindre grad, og også noen ganger skape dette nettverket. Mange ønsker å være til hjelp for andre, men trenger en liten "dytt". Det er sant som det er sagt, at vi er så redde for hverandre. Redde for å være til belastning istedet for hjelp, redde for å ikke si de rette ting. Men oftest vil behovet bare være at noe er der, ser at jeg har det vondt, gi meg en klem, noe å drikke, et lommetørkle. Du trenger sjelden å være profesjonell for å være til help, men at du tør å være der, klarer å stå sammen med, holder ut å være nær i smerten.

Noen ganger er det slik at man kanskje må be om hjelp, dersom ikke mange vet om krisa man er kommet i. Man skulle ønske det ikke var behøvelig, men noen ganger er det slik. Alle kommuner skal ha en psykososial omsorgstjeneste. Ta kontakt med psykiatritjeneste, helsesøster, sosialkontor, kirkekontor, eller omsorgleder i kommunen. De vil kunne gi svar.

[Gjest sørgende etter 10 år]

Jeg mistet et liten tulle i krybbedød for 10 år siden. Og mitt første møte med krisehjelp var presten og min søster.. Møte med presten da var utrolig sterk.Han var min nærmest bindeledd da til datteren min.Det trøstet. Men Hjalp?? Nei.. Selv nå etter 10 år går jeg til psykolog. Kommer meg ikke skikkelig videre.Klarer ikke helt å leve med det. Synes det er så urettferdig.Hvorfor måtte MIN lille jente dø...