Kriseterapi/hjelp

[Mathias]

En ting slår meg når jeg leser nyheter om ulykker, drap, dødsfall i forb med fødsel, ran etc: Vi har et veldig godt tilbud når det gjelder profesjonell hjelp.

Det jeg imidlertid ikke helt synes er riktig, på en måte, bygger på opplevelsene da pappa døde i september. Han fikk hjerneblødning: mistet synet, talen og koordinasjon en for en i løpet av timer.... For å si det mildt var det helt forferdelig å være vitne til....

Når jeg så leser om all krisehjel en får når man har blitt utsatt for væpnet ran, mens vi aldri har hørt et ord om noen hjelp, ja da blir jeg litt ... provosert....

Har noen andre fått tilbud om hjelp i forb med dødsfall pga sykdom?

[Sisilie]

- Krisehjelp i forb. med sykdom/dødsfall...?

Vel, det kommer jo an på. Det er jo forskjell på å miste et barn i en ulykke, f.eks. enn å miste gamle foreldre pga sykdom.(nå uttaler jeg meg på et generelt grunnlag- og ikke din situasjon)

Før eller senere vil vi alle oppleve at våre foreldre sykner hen, og jeg selv har opplevd å sitte ved to dødsleier med kort mellomrom. Jeg følte at dette er "naturens gang" og hadde overhode ikke behov for noe krisehjelp. Man må takle en del ting på egen hånd her i livet, selv om det er grusomt å se ens foreldre bli forvandlet til hjelpeløse "grønnsaker".......

Det hjelper å ha gode venner også, i en sådan stund.

[Mathias]

Kan vel legge til at han var 56 år da....

Hadde han blitt drept i bilulykke hadde jeg kanskje fått hjelp..? Men da ville han muligens ikke dødd foran meg...

Han fikk forresten blødning 20 minutter etter å ha løpt rundt, lekt og herjet (som vanlig) med min sønn på tre.. Så dette kom fra klar himmel...

Videre er det kankje rart å få hjelp når en blir ranet, men ikke når noe slikt skjer?...

Lurer derfor på hvordan praksis er andre steder...

[Gjest Hilde K S]

Det er ikke alle som opplever dette kriseteamet i Norge så godt som du tror det er rundt dødsfall.

Foreldre som har mistet barn sier ( mange ) at sykehuset ikke var den store hjelpen, men at det var sorggrupper og egne sosiale nettverk som hjalp dem gjennom sorg og sjokk.

Mamman ti den ene jenta i Baneheiasaken sier hun omentrent bare fikk spørsmål om hun ville ha en Valium. Når hun ikke ville det så regnet kriseteamet på en måte at det gikk bra.

Kanskje sitter krisetaem og mennesker i sjok og sorg med helt ulike opplevelser av hva som er god hjelp for dem.

Skjønner godt at du synes det var en sjokkartet opplevelse å miste din far på den måten. Kanskje har du rett at sykehus skulle stille opp mer for alle som mister en nærperson.

Forøvrig har vel presten en oppgave i så måte ?

[Sisilie]

Vet ikke hvordan praksisen på dette er, rundtomkring, kanskje noen som jobber på sykehus e.l.,kan gi et fyldigere svar.

-Du har nok rett i at du hadde blitt tatt bedre "hånd om" hvis det var en ulykke. Slik er det bare. Men jeg regner med at hvis du hadde bedt om å få en samtale med en lege,prest eller en psykiatrisk sykepleier, så ville du fått det.

[Mathias]

Vel, dette er vel for å finne ut om det "bare er slik"... For dersom det er tilfelle kommer jeg til å gjøre noe med det....

[Usikker]

Et viktig spørsmål du tar opp Lasse.

Når vi mister noen som står oss nær - og særlig hvis det skjer brått - så trenger vi hjelp. Og jeg mener det ikke er noe forskjell enten det skjer i en flyulykke eller ved en hjerneslag! Men det blir så voldsomt når 100 stk. dør samtidig, når 4 unge dør i ei bilulykke! Uansett - for den som rammes er det uforståelig og brutalt, enten det er et hjerteinfarkt eller ei ulykke. Jeg tror det er vikitg å få hjelp jeg - få "satt ord på ting", få ut følelser......

Og kristeteamet bør ikke bare være der i 5 timer etter et dødsfall - men like viktig i tiden etterpå. Og hva er et kriseteam? I mine øyne trenger ikke det nødvendigvis å være en prest, en lege, en psykolog - eller et annet fagmenenske. Like viktig er familie og venner.

Ofte blir jo den døde fraktet til sykehus - og det bør kanskje "tas tak i" der - at det er der 1. steg i sorgprosessen bør starte?

Det som kanskje provoserer meg mest - er at det i h.h.t. loven (husker ikke hvilken) så har du rett på kun få dagers sykmelding. Staten/systemet gir oss ikke lov til å bruke tid på å sørge.........

For noen er det nok med 1 uke - andre trenger kanskje 1 år. Ingen ting er unormalt! Noen trenger hjelp til å takle sorgen - hverdagen som kommer. Andre klarer å finne ut av dette sjøl.

Vanskelig tema dette Lasse. Heller ikke her er det noe fasit-svar, men det bør være rom på alternative løsninger. Men - det er dessverre ofte at det som faller utenom "A4-løsningen" blir for arbeidskrevende for "systemet"........ Det er jo hele tiden fokus på lønnsomhet og effektivitet i samfunnet i dag. Noe som gjør meg veldig provosert og sint mange ganger! Alle tenker med "skylapper" - virker ikke som noen hverken klarer eller orker å tenke "hel-het".

[Gjest Tex]

Lillesøsteren min døde og vi fikk ikke noe tilbud om krisehjelp...

Hadde kanskje vært fint å få...

lille Unni døde 8.november 2002, 24 år gammel...

[Gjest Hilde]

Det er et viktig tema du tar opp der, Lasse - jeg føler meg veldig truffen i det du skriver. Min far fikk også slag temmelig "ung" - han overlevde mot alle odds, men ble hjerneskadet og lever idag som pleiepasient på et sykehjem.

Det at rollene "foreldre-barn" plutselig blir snudd på hodet er vanskelig å takle - spesielt i begynnelsen. Må legge til at mor døde noen år før far ble syk, slik at alt ansvaret for far havnet på meg og mine to søsken.

[Linemor]

Vi fikk tilbud om det når sønnen vår døde på sykehuset i sommer, men jeg har hørt flere enn deg som etterlyser dette. for selv om det og fø er naturlig, så er ikke alle dødsfall like lette og takle, og hva som er årsak og alder og familiesituasjon burde være med og avgjøre hvem som har rett på krisehjelp eller ikke. når bestefaren min døde etter og ha vært alkoholiker hele livet var ikke det ¨å tøft som i sommer, men det er forskjell på det, og jeg tror at det er mange steder dette burde være et tilbud om det som det ikke er.

[Gjest Anonymous]

Hadde han blitt drept i bilulykke hadde jeg kanskje fått hjelp..?

-snip-

Lurer derfor på hvordan praksis er andre steder...

Hjelpa ville nok ikke kommet av seg sjøl da heller. Det skal store, virkelig store ulykker til for det. Vanligvis.

Men alle kommune skal ha et hjelpetilbud for mennesker i krise.

Problemet er bare at de færreste vet hvor de skal henvende seg. Det finnes knapt noe system som finner menneskene som har behov for hjelp, så en må lete sjøl. Det beste er kanskje om vi som står rundt den som er i krise tar kontakt med kommunen. Prøv kommunens sentralbord/servicekontor?

[Gjest care]

Enhver kommune skal ha et sorgeteam. Der man kan treffe andre som er i samme situasjon, dvs. har opplevd sorg i forbindelse med et dødsfall. Kontakt sosialetaten i din kommune.

[Gjest argos]

En ting er iallefall sikkert. Vi fikk ingen krisehjelp da vi mistet vår sønn under fødsel. Nå, et år etterpå har vi fått tilbud om psykolog. Og det burde være kjent for alle i helsevesenet at mennesker i dyp sorg ikke er i stand til å be om hjelp. Både fordi de er så lang nede psykisk og fordi de faktisk ikke vet hvilken hjelp som finnes og hva som er best for dem.

Så det en leser i media om krise hjelp blir nok blåst opp en del også.

[Gjest Lady-M]

Broren min mistet en arm og et ben i en ulykke - han fikk ingen tilbud om krisehjelp. (Fikk tilbud om psykolog etter flere måneder).

Moren min døde i en bilulykke (ble 47 år) - vi fikk ingen tilbud om krisehjelp.

Tror nok meg og min familie hadde taklet dette bedre, hvis vi hadde fått den riktige hjelpen til å begynne med. Synes nå dette er store nok ulykker for at man skal få et tilbud...

Har sett mye til helsenorge de siste årene og har ikke mye positivt å si... :x

[Mathias]

Det som det skrorter på hos oss (sykehuset sørlandet) er medfølelse, empati og imøtekommenhet... Det faglige er sikkert helt ok, men når du ikke blir møtt, så rakner jo veldig mye da... Gjelder flere og flere jeg snakker med.... Rikshospitalet hadde en HELT annen standard der... Da tenker jeg at dette er et ledelsesproblem...

[Gjest Anonymous]

Min er faring er at det finnes krisehjelp ved dødsfall hvis du bare oppsøker den selv!

Og da tenker jeg ikke på større ulykker eller ved saker som får mediadekning. Jeg tenker på de "vanlige" dødsfallene hvor en i foreldregenerasjonen går bort.

De aller fleste sykdommer har en interesseorganisasjon som tilbyr hjelp til å bearbeide sorgprosesser. De er der hvis du bare oppsøker dem! Dessuten har du venner og bekjente som kan bli ditt eget lille kriseteam. Men det forutsetter at du åpner deg for dem og gir dem lov til å bry seg om deg.

Jeg synes det er flott at det går ann å få profesjonell hjelp når noen du er glad i går bort. Samtidig så synes jeg det er litt skremmende.

Det er skremmende at vi har fjernet oss så mye fra døden at når den banker på så trenger vi hjelp fra fremmede.

[Litago]

Den siste anonyme gjesten her var altså en uinnlogget ku.

Beklager!

[Usikker]

Lasse - du ga meg et hint i det siste innlegget ditt.

"Det faglige er sikkert godt nok". Jeg tror også at akuttmedisin og ting som gjelder konkrete ting.........kirurgi, stråling m.m. funker bra.

MEN - er det noen (politikere, ledelese på alle plan) som i det hele tatt tenker "hel-het". Er det noen som tenker på følelsene til et menneske som trenger legehjelp? At informasjon i forkant av en undersøkelse - slik at du "vet" hva som skal skje. Informasjon i ettertid...........

At den mentale biten er utrolig viktig for behandlingen og helbreden.

At trøst, informasjon - omsorg teller utrolig mye. Alle har ikke det samme behovet for dette....... men det er neimen ikke noen som tar seg tid til å finne ut hva som trengs. Kanskje at en setter seg ned på sengekanten og bruker 5-10 min på å forklare.......

Du nevner Rikshospitalet Lasse.......... jeg har vært pasient der. Hadde 3-4 uker der for noen år siden. En ufarlig sykdom jeg hadde - men forferdelig plagsom. Dagen etter en operasjon så slenger en lege ut "ja, imorgen kan du reise hjem"............ Jeg knakk sammen - hadde vondt, var livredd for komplikasjoner (for det hadde jeg mer enn nok av under denne sykdomsperioden), hadde behov for å lære sårskift m.m.

Med 2 setninger så ødela denne legen utrolig mye for meg........... jeg fikk sammenbrudd - noe som medførte at en sykepleier brukte flere timer på å roe meg ned - forklare - trøste osv...... Senere på dagen kommer legen tilbake og sier "jeg mente ikke du skulle hjem - men at du skulle overføres til ditt lokal-sykehus". Javel - men hvorfor tok han seg ikke tid til å forklare det da?? Hvordan skulle jeg vite hva han "mente"??

Dessverre så tror jeg det er tilfeldigheter som fører til om du treffer en pleier/lege/ansatt som "bryr seg"........... det er nok dessverre ikke noe "policy" på et sykehus....... Det er hvertfall min erfaring

Derfor freser jeg når jeg hører ordet effektivisering iforbindelse med helse-etaten! :x

[Melian]

Mine vel, mer eller mindre personlige erfaringer om kriseteam:

Min bestevenninne mistet sin far (43 år) helt brått og ingen tilbud fra noen som helst til den familien.

Mn bestevenn (19 år) døde helt brått og familie, vennekrets, klasse mm fikk krisehjelp.

Ingen døde i en ulykke, og de døde av veldig like årsaker. Så kanskje det har noe med alder å gjøre? At man forventer at når flere av de nærmest pårørende er voksne, så skal de mest sannsynlig være utrustet til å takle det. Hvis ikke, så må en ta kontakt. Ja, jeg forstår veldig godt at det er og kan være like vanskelig å møte døden i voksen alder. Og jeg er også enig i at det er veldig vanskelig å be om "krisehjelp" selv. Jeg er også enig i at sykehuspersonell må og bør bli mye flinkere til omsorg i yrket sitt. Og samtidig tenker jeg de tanker som Litago skrev:

Det er skremmende at vi har fjernet oss så mye fra døden at når den banker på så trenger vi hjelp fra fremmede.

Og så må jeg jo bare si at helsevesenet og ikke minst psykiatrien er veldig nedprioritert og overkøet, så det er også noe man må ta til etteretning. De må ofte bare gi krisehjelp til de mer "ekstreme" tilfellene. Og jeg vet rett og slett ikke om det er forskjellig fra kommune til kommune.

En annen opplevelse: Min søster ble vitne til en grusom ulykke som involverte et barn. Hun var den eneste som så det, og hun var den eneste som holdt den mosede lille gutten i live til ambulansepersonell kom. Senere fikk hun vite at mange ansatte i området rundt ulykken fikk krisehjelp (og i lang tid) mens ingen sa noen som helst ting om og til henne. Så prioritering synes jeg krisepersonell ikke er så flinke til heller.

Uff, dette ble mange korte og rotete tanker, men slik ble det bare.

[Cita]

Har ingen egne erfaringer med det å trenge hjelp i en krisesituasjon, men en venninne var for noen år siden, første person som kom frem til en bilulykke.

Der var det 1 barn og ei dame som døde. Min venninne gjorde så godt hun kunne, sikret stedet, varslet ambulanse. Hun måtte også stoppe store blødninger på en av personene.

Vet at hun i dag plages med dette. Da ambulansen kom til stedet spurte de henne om hun var ok...og det var alt.

Selv om hun fortumlet svarte, ja da, det går bra, der og da, så burde kanskje noen ha kontaktet henne dagen etterpå ? Midt oppi alt kaoset, så tenker man kanskje ikke på "morgendagen"

En annen historie er om min svigermor, som gikk inn i en depresjon etter at svigerfar døde. Han hadde vært syk i flere år, så dødsfallet kom ikke akkurat som noe sjokk, men dog. Man skal være godt psykisk rustet til å takle ensomheten etter 35 års ekteskap.

Uansett, hun fikk tilbud om å bli med i en sorggruppe i kommunen der hun bor, noe vi syntes hørtes bra ut.

Og slike grupper er sikkert vel og bra, men ikke for henne.

I denne gruppen var det en eldre mann som hadde mistet sin kone, og to foreldrepar som hadde mistet hvert sitt barn.

Det ene var en baby og den andre var en 17 år gammel gutt som hadde begått selvmord.

Enden på visen var at svigermor ble enda mer deprimert. Hun fikk dårlig samvittighet, forde hun sørget over en "gammel mann" når de andre hadde mistet barna sine. Hun følte rett og slett at hennes sorg var ubetydelig og ikke så stor som de andres.

Heldigvis så kom hun seg ut av depresjonen, men det tok lang tid.

Som Melian skriver, så er det mangel på ressurser osv, og slik burde det ikke vært i et av verdens rikeste land.

Vi rundt de som mister noen, gammel som ung, bør kanskje bli flinkere til å slå ring om de som trenger det ?

Har vi ikke en tendens til å holde oss på avstand ? Tror at andre sikkert er der for dem osv ?

Det er ikke så vanskelig som vi tror. Gi dem en klem, og la de skjønne at du er der. Tror faktisk ikke at det du sier er det avgjørende, men at du sier noe, eller rett og slett bare lytter.

Den avstanden vi lager når noe vondt skjer, den gjør det bare enda værre for de som har det vondt fra før av.

Spora nok litt av nå, og innegget ble også veldig langt, men jeg ble litt engasjert nå.

Klem fra Cita