Passer vi egentlig sammen?

[Gjest samboer'n]

Dette løser kanskje ingenting, men jeg føler det er godt å skrive det ned og få noe ut.

Har nå bodd sammen med kjæresten i en kort måned, og jeg føler ikke at så veldig mye stemmer. For en uke siden hadde vi en stor krangel som endte med at han sa til meg at jeg skulle flytte ut. Da vi pratet ordentlig sammen etterpå (uten å kjefte på hverandre eller anklage hverandre for ting), sa han at han dro det så langt for å provosere frem situasjonen hvor vi pratet sammen. I forkant av den krangelen hadde jeg prøvd å prate med han i flere dager, spørre om han hadde det bra og hva som var i veien og slikt.

Vi har det veldig koselig når ting stemmer og slikt, og jeg liker han jo godt. Ingenting i veien med sexen, annet enn at jeg får jo ikke så lyst på sex når jeg føler at ting ikke stemmer mellom oss og det bare er problemer vi ikke klarer å løse. Så det er jo mindre sex, selv om det som er, er bra.

Jeg er vel hva man kan kalle fyrrig person, jeg blir lett alt mulig rart av hva følelser angår, både glad, trist, rørt, hissig, usikker. Alt mulig. Og det krever til gjengjeld at jeg gir uttrykk for dette, uten å møte ignorering eller halvveis svar på det jeg prøver/trenger å snakke om. Han har ikke en eneste gang svart at det ER noe i veien, selv om jeg vet det er det. Han sier bare "nei" eller "det kan vel du fortelle meg".

Han er mer en person som ikke vil snakke med noen, han ser på seg selv som veldig moden og voksen for alderen og føler ikke for å "plage andre med sine problemer". For MEG føles det jo som om han unngår å snakke med meg. Løsningen hans når jeg hisser meg opp og til prate er ofte å la være å svare, eller begynne å kverulere på småfeil i setningene mine (som gjør at han kan svare på noe helt annet enn jeg egentlig spurte om), eller han bare lar være å svare (noe som igjen gjør meg enda verre i masingen etter et svar).

Det skal nevnes at han stoler veldig lite på meg, og er veldig usikker pga noe som skjedde før vi ble sammen. Så vi har jo et tillittsproblem.

Er det mulig at vi er for forskjellige til at dette fungerer? Vi var sammen veldig kort før jeg flyttet hit (6 mnd), og vi er ganske unge. Nå som vi har flyttet sammen blir vi jo også kjent med nye sider av hverandre som vi kanskje ikke var forberedt på fra før av (langdistanseforhold).

Han mener vi gjør for lite sammen, og at jeg bare sitter med maskina når jeg er hjemme. Sannheten er at vi er ganske nerdete begge to, og hverdagen for oss har tidligere vært å sitte masse på maskina, uten at noen av oss har giddet å bry oss om dette på en negativ måte.

Så er det jo fordelingen av husarbeidet som frustrerer meg, jeg føler at jeg gjør mest, og at han føler han sier han skal gjøre ting han ikke gjør (eller gjør fire dager etter han har sagt han skal gjøre det). Her er det antakelig jeg som må roe litt mer ned, det gjør jo ingenting om klærne henger på stativet så lenge de er rene? Og klare å slappe av og tenke at det trengs ikke vaskes før det er møkkete?

Dette med husarbeid føles nok også som en ekstra byrde pga. de andre tingene jeg føler at ikke stemmer. Om vi hadde hatt det strålende ellers, så hadde jeg nok ikke brydd meg om at det var skjevt fordelt, for jeg syns ikke det egentlig er noe ille å vaske og rydde.

Jeg tror ikke jeg er noen engel jeg heller, men jeg trenger å løse dette kommunikasjonsproblemet vi har, slik at jeg klarer å søke til ham om jeg føler noe er dritt, eller tenker at han kommer til å snakke med meg i stedet for å stikke av dersom noe er vanskelig. Jeg har, etter den forrige praten, virkelig forsøkt å gjøre de tingene jeg sa jeg skulle gjøre. Altså stresse mindre med husarbeidet, kose mer med han, være mindre sint og irritert for ting. Spesielt dette med kosen er viktig for ham, og her er vi definitivt på forskjellige plan. Han trenger mye mer kos for å føle at jeg liker ham enn det jeg gjør (jeg får litt fnatt av å kose hele dagen jeg da, vi bor jo sammen, liksom).

Men, jeg syns helt ærlig ikke at han har jobbet noe særlig med de tingene han sa han skulle (eks. slutte med å gå i stedet for å prate med meg). Og jeg syns det er sårende når han kommentere to dager etter praten vår at jeg ikke har blitt mer kosete (hvem kan endre kosebehovet sitt på to dager?). Jeg har prøvd, men jeg føler det setter meg ganske langt tilbake når han allerede etter så kort tid forventer full forandring og kommenterer det (vet jeg sparker meg selv litt i rumpa her nå, siden jeg forventer forandring fra hans side, men NOE burde man klare i løpet av en uke)?

Jeg har flyttet langt hjemmefra og begynt i helt ny jobb, så det er mange ting som er endret for min del. Har heller ikke bodd sammen med noen tidligere, så jeg trenger nok en del tid for å klare å venne meg til å være sammen med den samme personen hver dag.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!

Syns denne smileyen er ganske passende

[Gjest Gjest]

vis ham dette..

[Gjest Gjest]

Det du beskriver er jo ting som er ganske typiske når man flytter sammen. Når man ikke bor sammen er det jo en del ting man rett og slett slipper å forholde seg til. Har man en sur dag så kan man f.eks la være å finne på noe sammen den dagen osv.

Skjønner at det kan bli mye nytt på en gang og tror du har helt rett i at dere har et lite kommunikasjonsproblem. Men sånt kan fikses Av og til handler det jo bare om at begge må få inn med teskje hva den andre personen forventer, hva man er ulike på og hvordan man skal reagere på de tingene. Er jo her dette med kompromisser kommer inn for ellers så vil dere bare slite dere ut på uenighet og forholdet kan lett gå istykker.

Du sier selv at dere kanskje ikke var godt nok forberedt og at dere er unge. Men et sted må man jo begynne å lære selv om utfallet kanskje ikke blir det man ønsker? Overgangen til samboerskap kan være vanskelig selv for de som har vært kjærester lenge. Handler mye om viljen til å få det til å fungere og evnen til å møte hverandre på halvveien.

Lykke til

[Ce'Nedra]

Det at dere krangler allerede, trenger jo ikke ha noen betydning. Samboer'n og jeg hadde den første krangelen i det jeg kom med hengern med flyttelasset...

Kommunikasjon er noe som har kommet etter hvert. Gutter bruker gjerne litt lenger tid på å åpne seg, men de fleste gjør det altså etter hvert. Sett deg ned å snakk med ham om dette med kommunikasjonen. Ikke i en aggressiv vending, det vinner du ikke på. Fortell ham at det er viktig for deg at dere kan snakke om alt, men at du forstår at det kan ta litt tid. Vær åpen, så føler han kanskje for å være det mot deg.

Når det gjelder nerdinga deres, må dere bare ta dere selv i nakkeskinnet. Begynn å gå en liten tur hver kveld, kjøp et brettspill. Sett pc'en på kontoret/soverommet etc., et sted dere ikke blir fristet til å surfe hele tiden.

Når det gjelder husarbeidet; fordel det! Her i huset tar jeg klesvasken og støvsuger, han går med søpla, vasker gulv og hugger ved. Oppvaskmaskinen tar vi ut av omtrent annenhver gang. Spør ham hva slags husarbeid han liker minst, kanskje du liker det bedre? Og at han synes noe du ikke liker å gjøre er greit.

Er ikke sikkert dere kommer til å finne ut av det, men gi det en sjanse, dere har jo ikke bodd sammen så lenge enda, og det tar litt tid å venne seg til hverandre. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Les boken "Menn er fra mars, kvinner er fra venus" av forfatteren Dr. John Gray. Dere går i de klassiske fellene. Dette må innlæres asap.