dårlig samvittighet for jobben..

[Gjest gjest nå]

Jeg har veldig lyst på barn - så fort som mulig..!

Probelmet er at jeg jobber i et ganske ungt selskap, har en sentral stilling og har absolutt ingen ønsker om å sette noen i knipe. Veldig fornøyd med jobben, kollegene og sjefen.

Vi er godt over 30, men ikke så gamle at jeg tror det er noen krise..

Vil bare understreke at jeg føler meg trygg på at det ikke vil bli "kjipt" om jeg skulle bli gravid slik at jeg går ut i permisjon ca 1 1/2 år etter at jeg har begynt der. Sjefen er av den godhjertede sorten

Spørsmålet mitt er om normalt tålerante folk vil "heve på øyenbrynene" om en "Nyansatt" kvinne i 30-årene forsvinner ut i perm etter 1 1/2 år!?

Håper på DIN kommentar!!

[Gjest Peachbud]

Slik jeg har forstått det, er normen at en bør vente 1 år med å forsøke å få barn etter at en har fått ny jobb.

Hvis du skulle få barn tidlig, kan du og mannen din dele permisjonen noenlunde likt mellom dere slik at familieforøkelsen blir mindre belastende for din jobb.

[angelou]

Det finnes ingen norm på dette! Det er enhver kvinnes rett å selv bestemme når hun vil prøve å bli gravid, og med det bestemmer hun også hvor mye hensyn hun vil ta til arbeidsgiver. Vi som arbeidsgivere er veldig klar over at når vi ansetter unge kvinner så er sannsynligheten til stede for at hun vil ende opp som gravid en eller annen gang. Og av og til skjer det kanskje litt raskere enn vi kunne ønske. Når det er sagt så gjør vi aldri det til et problem, å få barn er jo en geldelig ting, selv om det av og til setter oss i en knipe Det er iallefall ingen som hever øyenbrynene der jeg jobber når slikt skjer, og det er god arbeidsgiverpolitikk!

Og du, om noen hever øyebrynene, så hev deg over det. Gjør som du vil og ønsker

[Imax]

En jobb er en jobb, barn er for livet. Tenk deg om dere ventet med å prøve, la oss si et år. Så går det et år uten suksess, så må dere til utredning osv. LItt kjipt hvis det første venteåret egentlig ikke var "selvbestemt".

Jeg har en høyere stilling og har vært ute i permisjon. Min erfaring er at det går utrolig greit, man ordner vikar, og livet på jobben går videre uten deg. Jeg hadde 6 mnd permisjon. Det er jo ikke gitt at du må være borte et år!

Selv har jeg akkurat begynt i ny jobb, samtidig som dette er tidspunktet vi hadde tenkt oss til å prøve på nytt barn. Konklusjonen vår er at det passer aldri som kvinne å være yrkesaktiv og få barn, så det passer ikke nå, men heller ikke om ett eller to år. Så vi står på, og foreløpig har det jo ikke klaffet på første forsøk, så da er det greit at vi ikke venter med å prøve. Man skal tross alt gå gravid i 9 mnd, og det er en god stund.

Helt ærlig: Min erfaring er at arbeidslivet vet at kvinner mellom 20 og 40 (noen etter det også) blir gravide, og det er en del av gamet. Stå på! (og helt ærlig: Fuck 1 år i jobb før man blir gravid, det er bare noe kvinner pålegger seg selv fordi de tror noen kommer til å takke dem for det...)

[Donpedro]

Vi hadde problemer med å bli gravid, og da jeg byttet jobb lot vi ikke jobb gå foran privatliv. Jeg ble gravid etter 6 mnd i jobben, og gikk ut i fullsykemelding etter ca ett år. Har litt kortere permisjon enn mange andre, så jeg er tilbake på jobb ca ett år etter at jeg "forsvant".

Ingen sure miner, bare glade fjes og lykkeønskninger. Jeg holder jevnlig kontakt med jobben nå som jeg er i permisjon.

[Gjest Peachbud]

Donpedro: Så fint for dere! Visste de på jobben at dere slet?

[Kykkelikokos]

Med tanke på alderen din, og det faktumet at du ikke har fått barn enda, så er det nok ikke akkurat noe overraskelse for jobben din at dere kanskje har planer om å prøve å bli gravide snart. Ikke ha dårlig samvittighet, det er nå en gang slik at det er kvinnen som må få barn, og det vet arbeidsgiver godt om

[Donpedro]

Donpedro: Så fint for dere! Visste de på jobben at dere slet?

Nei. Men da jeg skulle si det til sjefen så sa jeg at dette var veldig hyggelig for oss, for det var ingen selvfølge.

[Brudulja]

For gud skyld ikke vent!!

Selv så søkte jeg ikke på aktuelle jobber fordi jeg snart hadde planer om å bli gravid. Ganske kjipt var det når det gikk 1,5 år før det klaffet Men jeg skjønner tankegangen din.

Lykke til!

[Gjest Peachbud]

Alderen din tatt i betraktning, bør du nok starte så fort som mulig. Det er vanskeligere å bli gravid nå enn da du var i tyveårene, og det blir ikke lettere.

Det finnes argumenter på andre siden også. De går blant annet på at en gjør det vanskeligere for kvinner i fruktbar alder å få jobb dersom en får barn raskt. Men i og med at du er over tretti, kan det hende at du har for mye å tape på å vente biologisk sett.

[Gjest Mamma`n]

En jobb er en jobb, barn er for livet. Tenk deg om dere ventet med å prøve, la oss si et år. Så går det et år uten suksess, så må dere til utredning osv. LItt kjipt hvis det første venteåret egentlig ikke var "selvbestemt".

Jeg har en høyere stilling og har vært ute i permisjon. Min erfaring er at det går utrolig greit, man ordner vikar, og livet på jobben går videre uten deg. Jeg hadde 6 mnd permisjon. Det er jo ikke gitt at du må være borte et år!

Selv har jeg akkurat begynt i ny jobb, samtidig som dette er tidspunktet vi hadde tenkt oss til å prøve på nytt barn. Konklusjonen vår er at det passer aldri som kvinne å være yrkesaktiv og få barn, så det passer ikke nå, men heller ikke om ett eller to år. Så vi står på, og foreløpig har det jo ikke klaffet på første forsøk, så da er det greit at vi ikke venter med å prøve. Man skal tross alt gå gravid i 9 mnd, og det er en god stund.

Helt ærlig: Min erfaring er at arbeidslivet vet at kvinner mellom 20 og 40 (noen etter det også) blir gravide, og det er en del av gamet. Stå på! (og helt ærlig: Fuck 1 år i jobb før man blir gravid, det er bare noe kvinner pålegger seg selv fordi de tror noen kommer til å takke dem for det...)

Helt enig med Imax her!! Kan ikke skjønne de som setter det å få egne barn lenger bak i rekken enn jobb, reising osv.. (bå snakker jeg for de som øsnker barn før, men føler de må få gjort altmulig først..) . Hvorfor ikke heller få barna akkurat når man ønsker, og heller leve livet (LES: jobbe, reise, vere sammen med venner etc.) samtidig som man har barn! Det er faktisk mulig!

Og hvor mange tusen tror dere ikke som har fått barn med en gang de har startet i ny jobb, eller under et vikariat?! Det er ingen new happening lenger i vårt samfunn, så hvorfor være så redd det?!

Jeg har nå to barn. Ene kom under utdanning, og det andre omtrent 9 mnd,. etter oppstart i ny jobb Om jeg angrer på siste lille gullet jeg sitter her med? Nix! -føler at det er godt at jeg nå så tidlig i livet har fått to barn, slik at jeg har mange år fremfor meg til å leve livet SAMMEN med ungene! Og jobben? De skaffet vikar, og jeg er nesten garantert nytt vikariat etter permisjonen