Foreldres holdninger til det voksne barnets handlinger.

[Gjest Verdens verste husmor]

Det er et dillemma mange foreldre støter på.

En bekjent (alder 45+) har flyttet tilbake på pikerommet etter å ha gått fra mannen. Hun ble forelsket i mannens kamerat, og var utro med ham.

Utroskapen skal jeg ikke forsvare eller forklare, den vet jeg lite eller ingenting om, men jeg vet ganske mye om foreldrenes reaksjon, og jeg må si at den overrasker meg.

Jeg spurte min mor hva hun ville gjort i tilsvarende situasjon, og hennes holdning var klar: "hvem skal barna støtte seg til, om de ikke har foreldrens støtte?"

Hun liker ikke alt vi barna gjør, og sier klart i fra om sine meninger, men hun støtter oss i våre valg, selv om vi er uenige.

Hun kan fordømme handlingene våre, men hun støter oss aldri fra seg ved å være fordømmende mot oss som mennesker.

Det gjør denne slektningens foreldre!

De har vist henne en kald skulder, og er virkelig stygge mot henne, og støtter i stedet svigersønnen, som selvsagt også får full støtte fra sin familie og alle vennene.

Hvem har da denne kvinnen å støtte seg til?

Hun har gjort en dum ting, hun var utro, dumt gjort så klart, men fortjener hun den stygge oppførselen fra sine foreldre?

Hva ville dere som foreldre gjort?

Jeg tror jeg ville gjort som min mor. Hatt sympati for min svigersønn/datter, fordømt handlingen, men støttet mitt barn.

[Gjest Verdens verste husmor]

50 visninger, og ingen som har en formening om hvordan de som foreldre hadde håndtert/taklet "barnets" utroskap?

Det finner jeg svært interessant...

[Gjest Bellatrix]

Om det hadde vært mitt "barn" så hadde jeg nok vært der som en støtte, men sagt klart fra hva jeg mente om sånn oppførsel.

[gompen]

Jeg ville gitt støtte til dem begge.

Jeg ville derimot ikke latt min 45årige datter flytte inn hos meg.

[Gjest =tentacle=]

Jeg hadde tatt imot mitt voksne barn omtrent uansett. Voldtekt/incest/drap ville kanskje vært i overkant, i hvertfall er det umulig å forestille seg virkelig nok til å vite hva man hadde gjort.

Jeg hadde selvsagt syntes det var leit at familien hadde blitt splittet. En viss grad av støtte gir de vel, siden de lar henne flytte inn til seg nå?

[Solskinn]

Et barn skal man elske ubetinget, om det er voksent eller ikke. Så enkelt er det. Alle mennesker har lov å feile, det gjør ikke at man slutter å elske dem likevel.

Med den kjærligehten en forelder kan gi sitt barn kan "barnet" lære å elske og akseptere seg selv, og kanskje også lære og utvikle seg til å bli et bedre menneske. Uten en slik kjærligeht kan man ende opp med å forakte seg selv og utvikle seg videre i rettning av dårlige valg.

Den ubetingede kjærligehten man kan oppleve av en forelder er et utrolig viktig element for å etablere selvsikkerhet, og det å vite at man alltid har noen å falle tilbake på er veldig viktig for å i det hele tatt tørre å ta et valg her i livet (om så man ender opp med å ta et galt steg i ny og ne)

[Gjest Verdens verste husmor]

Jeg hadde tatt imot mitt voksne barn omtrent uansett. Voldtekt/incest/drap ville kanskje vært i overkant, i hvertfall er det umulig å forestille seg virkelig nok til å vite hva man hadde gjort.

Jeg hadde selvsagt syntes det var leit at familien hadde blitt splittet. En viss grad av støtte gir de vel, siden de lar henne flytte inn til seg nå?

Nei, de støtter henne ikke på noen som helst måte. Hun får bo på pikerommet fram til slutten av juli, da må hun ha funnet seg et annet sted å bo.

De snakker ikke til henne, og hun er ikke inkludert i familien.

De ber svigersønnen på middag, og sender henne ut eller inn på rommet, hun er ikke velkommen til å spise sammen med dem.

Om hun kommenterer noe, får hun bare beskjed om at hun har redd sin egen seng, og nå må hun ligge i den...

Jeg har kun hørt foreldrenes versjon av historien, men jeg regner med at de ikke har gjort sin egen oppførsel verre enn den egentlig er.

[Gjest Verdens verste husmor]

Et barn skal man elske ubetinget, om det er voksent eller ikke. Så enkelt er det. Alle mennesker har lov å feile, det gjør ikke at man slutter å elske dem likevel.

Med den kjærligehten en forelder kan gi sitt barn kan "barnet" lære å elske og akseptere seg selv, og kanskje også lære og utvikle seg til å bli et bedre menneske. Uten en slik kjærligeht kan man ende opp med å forakte seg selv og utvikle seg videre i rettning av dårlige valg.

Den ubetingede kjærligehten man kan oppleve av en forelder er et utrolig viktig element for å etablere selvsikkerhet, og det å vite at man alltid har noen å falle tilbake på er veldig viktig for å i det hele tatt tørre å ta et valg her i livet (om så man ender opp med å ta et galt steg i ny og ne)

Dette var nesten ordrett det min mor sa da jeg spurte henne om hva hun ville gjort.

[Gjest lillebøll]

Mitt barn får styre sitt liv på den måten barnet (som voksen) ønsker. Utroskap legger jeg meg ikke borti og det er ikke min jobb å fordømme.

[Gjest =tentacle=]

Når "barnet" har blitt 45, regner jeg det som at datter og foreldre har ca like store forpliktelser overfor hverandre. En 45-åring er ofte uten gjenlevende foreldre, og er ofte leverandør av trygghet og kjærlighet til egne barn, ikke lenger den som har priviligiet å ha en uskreven rett til det.

Foreldrene høres helt skrekkelige ut, man demonstrerer ikke på den måten overfor voksne mennesker. Er de ikke fornøyde med resultatet av oppdragelsen, er det uansett for sent å rette på det nå.

[Gjest Blondie65]

Nei, de støtter henne ikke på noen som helst måte. Hun får bo på pikerommet fram til slutten av juli, da må hun ha funnet seg et annet sted å bo.

De snakker ikke til henne, og hun er ikke inkludert i familien.

De ber svigersønnen på middag, og sender henne ut eller inn på rommet, hun er ikke velkommen til å spise sammen med dem.

Om hun kommenterer noe, får hun bare beskjed om at hun har redd sin egen seng, og nå må hun ligge i den...

Jeg har kun hørt foreldrenes versjon av historien, men jeg regner med at de ikke har gjort sin egen oppførsel verre enn den egentlig er.

Helt ufattelig at de gidder ta stilling på denne måten.

MEN enkelte foreldre mener jo at de vet bedre enn eget barn hele livet. Hva vet vel de om hva som har foregått mellom dem?

Dessverre kjenner jeg til et tilfelle der den ene part ble mishandlet, men tror du h*n fikk noen støtte hjemme? Neida du, skilsmisse er synd det, og vi kjenner jo mishandleren og kan rett og slett ikke tro så galt om vedkommende så noen støtte fra oss får du ikke. Dessuten er det jo forelderen til våre barnebarn du snakker så fælt om så husj se å komme deg hjem igjen og gjør din plikt.

Jeg forstår ikke at man ikke kan se personen man har for seg som det mennesket det er. Man må ikke nødvendigvis godta deres handling, men man kan vel støtte dem i en vanskelig situasjon for det? Det hender jo at barn gjør noe VIRKELIG galt og blir buret inne, skal vi støte dem fra oss da også? Er det ikke nettopp når de er lengst nede de trenger vår støtte?

(Det siste forutsetter selvsagt at de ikke er til skade for sine omgivelser ved truende adferd eller lignende).

Noen jeg kjenner har sagt til sitt barn: Vi tar ikke stilling i din skilsmisse, men vi vil for evig og alltid hjelpe deg og komme i orden igjen. Dere er begge velkommen hit sammen, eller hver for dere, siden dere er foreldre til våre barnebarn. Er det ikke slik det SKAL være?

[Gjest vsn]

Når mine unger er så gamle, får de ordne opp i sine egne problemer. Jeg villle ikke likt at de var utro, men samtidig hadde det ikke vært min sak.

De hadde aldri fått flyttet inn hos meg når jeg var pensjonist.

[Gjest Verdens verste husmor]

Helt ufattelig at de gidder ta stilling på denne måten.

MEN enkelte foreldre mener jo at de vet bedre enn eget barn hele livet. Hva vet vel de om hva som har foregått mellom dem?

Dessverre kjenner jeg til et tilfelle der den ene part ble mishandlet, men tror du h*n fikk noen støtte hjemme? Neida du, skilsmisse er synd det, og vi kjenner jo mishandleren og kan rett og slett ikke tro så galt om vedkommende så noen støtte fra oss får du ikke. Dessuten er det jo forelderen til våre barnebarn du snakker så fælt om så husj se å komme deg hjem igjen og gjør din plikt.

Jeg forstår ikke at man ikke kan se personen man har for seg som det mennesket det er. Man må ikke nødvendigvis godta deres handling, men man kan vel støtte dem i en vanskelig situasjon for det? Det hender jo at barn gjør noe VIRKELIG galt og blir buret inne, skal vi støte dem fra oss da også? Er det ikke nettopp når de er lengst nede de trenger vår støtte?

(Det siste forutsetter selvsagt at de ikke er til skade for sine omgivelser ved truende adferd eller lignende).

Noen jeg kjenner har sagt til sitt barn: Vi tar ikke stilling i din skilsmisse, men vi vil for evig og alltid hjelpe deg og komme i orden igjen. Dere er begge velkommen hit sammen, eller hver for dere, siden dere er foreldre til våre barnebarn. Er det ikke slik det SKAL være?

Dette kan høres ut som de samme foreldrene. De har allerede støtt fra seg ett barn p.g.a skilsmisse, og nå er de i ferd med å gjøre det samme med nummer to.

Og JA, det er slik jeg mener det burde være!

Når mine unger er så gamle, får de ordne opp i sine egne problemer. Jeg villle ikke likt at de var utro, men samtidig hadde det ikke vært min sak.

De hadde aldri fått flyttet inn hos meg når jeg var pensjonist.

Selvfølgelig skal "barna" ordne opp i sine egne problemer, men å forvente støtte fra sine foreldre synes jeg ikke er å forvente for mye.

Og bare av nysgjerrighet: Hvorfor er du så bestemt på at "barnet" ikke kan bo hos deg for en liten periode mens h*n fikk orden på livet sitt? Det er jo sjelden at voksne mennesker orker å bo sammen med sine foreldre mer enn et par uker uansett...

[Gjest Frk Åberg]

De ber svigersønnen på middag, og sender henne ut eller inn på rommet, hun er ikke velkommen til å spise sammen med dem.

Om hun kommenterer noe, får hun bare beskjed om at hun har redd sin egen seng, og nå må hun ligge i den...

Dette høres da noe spesielt ut. Jeg ville støttet barnet mitt. Alle kan gjøre feil, og alle trenger støtte nesten uansett hva de har gjort (innen visse grenser).

[Gjest Blondie65]

Dette kan høres ut som de samme foreldrene. De har allerede støtt fra seg ett barn p.g.a skilsmisse, og nå er de i ferd med å gjøre det samme med nummer to.

Neida det er ikke samme sak, helt garantert.

(Jeg har med vilje ikke gjengitt alt i denne saken ...)

[Gjest Verdens verste husmor]

Dette høres da noe spesielt ut. Jeg ville støttet barnet mitt. Alle kan gjøre feil, og alle trenger støtte nesten uansett hva de har gjort (innen visse grenser).

Ja, det virker veldig rart, og det var derfor jeg spurte hva dere mente om foreldrenes rolle i en slik sak. Det er en helt absurd tanke for meg at jeg skulle oppført meg slik overfor et av mine barn, og en like absurd tanke om min mor skulle skjøvet meg ut i kulden på en slik måte bare fordi hun ikke likte noe jeg hadde gjort.

Neida det er ikke samme sak, helt garantert.

(Jeg har med vilje ikke gjengitt alt i denne saken ...)

Jeg skjønner det.

[Gjest Persille]

slettet

Endret 20. desember 2010 av Persille