Ulykkelig i samboerforholdet

[Gjest Gjest_Linda_*]

Jeg hopper rett til saken og håper noen har noen gode råd til meg.

jeg er samboer med barn, har det ikke bra i forholdet mitt. jeg har verdens beste mann, men føler jeg mangler kjærestebiten. vi kommuniserer stort set ikke i det hele tatt, har ingen felles intr, og føler vi bare er foreldre .comsammen.

jeg har tenkt og tenkt og tenkt, ja mer og mer på brudd. dette har vært tema før, og jeg merker på ham at han ikke spør meg eller tar opp noe som helst i frykt for at det skal bli slutt. altså han prøver å unngå konflikter , er blid hele tiden, han virker redd for at jeg skal slippe bomben, derfor godtar han også alt fra meg. er enig med meg i det meste osv..

dette irrrierer meg jo enda mer, så nå snakker vi omtrent ikke til hverandre, bare smiler og virker fornøyde.

men jeg ønsker egentlig å bryte ut, kjenner jeg savner noe...

men, tør ikke pga av frykten for å såre... vet han blir knust, og hva med barna og alt vi har bygd opp? uff.. det er litt av et sirkus å sette igang.

nå lurer jeg på om jeg er feig, om jeg skal være ulykkelig resten av livet, ofre meg for de rundt meg i stedet for å ta skrittet og hoppe i det.

vet han blir så knust , samtidig som jeg tror ikke jeg takler å se det.. synes så synd på ham.. og barna..

bare noen tanker i natten.. *tenke videre*

[Gjest En annen gjest]

Har dessverre ingen raad aa gi, men kan bare si at du ikke er alene.

Jeg er en mann i veldig lik situasjon, samboer med barn og kjenner meg dessverre veldig mye igjen i din situasjon. Ingen kommunikasjon eller felles interesser, ikke noen kjaerestebit. Foeler meg tom innvendig...men er utrolig glad i dattera vaar og forblir kanskje derfor ubesluttsom. Vi er derimot til tider i tottene paa hverandre og krangler om filleting, i motsetning til dere.

Vil eller kan ikke fortsette saann resten av livet...kjenner ogsaa et savn etter noe annet.

Ser ut som om tegnsettet mitt har tatt natta, og det maa jeg ogsaa. Skal tidlig opp. Natta!

[Gjest Gjest]

Dette er nok dessverre veldig vanlig. Alt ser så fint ut fra utsiden, men fra innsiden føles det bare tomt og ensomt.

For 1 år siden var jeg i samme situasjon, men til slutt slapp jeg bomben. Kunne ikke leve slik i lengden. Mannen min følte det vel på samme måten, men ønsket ikke at vi skulle bryte opp. Vi valgte familieterapi. Der begynte vi å snakke om hva vi ønsket oss av fremtiden, og det viste seg at vi hadde mange av de samme ønskene, men såklart også en del ulikt. Etter noen månder med familiterapi fant vi tilbake til noe av grunnlaget for at vi ble et par, og satser på å bygge en fretid sammen videre. Vi er blitt mye flinkere til å si hva v ønsker oss, og til å sette av tid til å kose oss sammen Det har vært vanskelig å komme dit vi er nå, og vi har fremdeles en del igjen. Vi er ikke akkurat nyforelsket, men veldig glad i hverandre, og har ikke noe ønske om å bytte partner.

Jeg anbefaler dere å ta dette opp med partneren deres, og prøv familieterapi. Det er mange som ender med å gå fra hverandre selv med familieterapi, men det blir ofte etter enklerre brudd, siden enn får pratet ut om problemene før bruddet.

Ønsker dere lykke til.