Dere som er skilt

[Gjest i tenkeboksen]

Jeg er mor til to små barn, og gift med faren deres. Jeg tenker mer og mer på om jeg ikke bør være akkurat det lenger. Dette gir mange bekymringer, og det hadde vært godt å høre hvordan det har gått med andre i samme situasjon. Vi kommer i så fall til å ha delt samvær.

Hvordan går det med barna?

Økonmien?

Dere selv?

Takknemmelig for svar.

[Amalie_85]

Nå er ikke jeg skilt, men samboeren min er. Han gikk det da greit med når de ble skilt, og også med henne. Men jeg tror nok det ble litt mer knagert, men de klarte seg fint begge to. Var vel litt værre for henne som ikke hadde jobb vil jeg tro.

Man finner en måte til å få julene til å gå rundt

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har ikke barn så jeg er nok ikke helt i målgruppen for spm ditt men jeg er ihvertfall skilt. Først føltes det som en voldsom lettelse. Jeg følte meg minst ti kg lettere når jeg kom for meg selv i egen leilighet. Vi hadde ikke noen spesielle problemer det var bare det at forholdet ble kjedelig og vi vokste i fra hverandre. Han ville bygge hus og få barn, jeg var mer rastløs og ville oppleve verden.

Nå etter halvannet år så angrer jeg veldig. Jeg gav opp det trygge, gode og stabile til fordel for å kunne leve livet. Det var riktig der og da men nå har jeg blitt eldre og har andre ønsker. Jeg tenker på alt det gode vi hadde sammen og hvilken flott person han var. Kanskje vi en dag kan finne tilbake til hverandre men det vil kreve mye jobbing fra begge to.

En venninne av meg skilte seg også samtidig. Hun har tre barn og hun opplever det hele helt annerledes. Hun har blitt en helt ny person etter skilsmissen og blomstrer virkelig. Hennes ex har barna annenhver helg og samarbeidet fungerer bra. Det har det gjort hele tiden. De vokste også fra hverandre og følelsene var helt døde da det var slutt. De mener begge to at de aldri skulle vært sammen. Økonomisk sett så klarer hun seg fint. Hun har beholdt huset og han deler på utgiftene hun har til barna. Det er ingen tvil om at hun har gjort det riktige valget.

Jeg tror at hvis man først begynner å få tanker om skilsmisse og samlivsbrudd så er det en grunn til det. Jeg vil råde deg/dere til å prøve samlivsterapi slik vi gjorde. Om det ikke hjelper forholdet så kan det hjelpe til å få et best mulig brudd.

Lykke til.

[Gjest i tenkeboksen]

Tusen takk for svar!

Hvordan går det barna til venninnen din da? Var de store?

Vi har også vokst fra hverandre... Man kan jo aldri vite om man vil angre. Jeg tror jo ikke det, men med tiden husker man vel best de gode tingene.

Er veldig bekymret for barna, og har jo en drøm om at de voser opp med begge foreldrene rundt seg, men det funker dårlig for meg.

15 år eller så er lenge å leve i et forhold for å vente på at barna er store og flytter ut.

[Gjest Gjest]

Det har gått over all forventning med barna til min venninne. De er små - er ikke helt sikker på alder men to av de går i barnehagen. Hun fikk etter en stund tilbakemelding på at det var blitt mye mer harmoniske etter samlivsbruddet noe som selvfølgelig betydde veldig mye for henne å høre. Hun hadde tenkt og tenkt på hvordan barna ville reagerer. Det hjelper nok også på at hun og exen samarbeider fint.

[Gjest David John jr.]

Jeg blir overrasket når jeg leser innleggene her. Til innsenderen vil jeg si: Les ekspertutalelser og forskningsresultater om skilsmisser og vurder ut fra det. Som eksempel er tenåringsjenter som har vokst opp med skilte foreldre mye mer deprimert enn de som ikke har det. Barns opplevelse av foreldres skilsmisse kommer i klasse med dødsfall og krigsutbrudd.......

Lykke til

[Drua]

Jeg blir overrasket når jeg leser innleggene her. Til innsenderen vil jeg si: Les ekspertutalelser og forskningsresultater om skilsmisser og vurder ut fra det. Som eksempel er tenåringsjenter som har vokst opp med skilte foreldre mye mer deprimert enn de som ikke har det. Barns opplevelse av foreldres skilsmisse kommer i klasse med dødsfall og krigsutbrudd.......

Lykke til

Jeg tror barna har det mye bedre med lykkelige skilte foreldre enn ulykkelige gifte foreldre. Så klart er skilsmisse en dramatisk opplevelse for barna, men jeg tror det er ganske avgjørende hvordan foreldrene klarer å samarbeide etter et samlivsbrudd. Mine foreldre var bitre fiender da de ble skilt, og snakket ikke sammen i det hele tatt - snakket dritt om hverandre til meg osv. Det er klart at det ikke er en positiv opplevelse. Likevel, jeg tror at skilsmissen var det beste som kunne skje. Å holde sammen for enhver pris kommer absolutt ingen til gode, uansett hva eksperter og forskningsresultater sier.

[Gjest David John jr.]

Jeg tror barna har det mye bedre med lykkelige skilte foreldre enn ulykkelige gifte foreldre. Så klart er skilsmisse en dramatisk opplevelse for barna, men jeg tror det er ganske avgjørende hvordan foreldrene klarer å samarbeide etter et samlivsbrudd. Mine foreldre var bitre fiender da de ble skilt, og snakket ikke sammen i det hele tatt - snakket dritt om hverandre til meg osv. Det er klart at det ikke er en positiv opplevelse. Likevel, jeg tror at skilsmissen var det beste som kunne skje. Å holde sammen for enhver pris kommer absolutt ingen til gode, uansett hva eksperter og forskningsresultater sier.

Stemmer sikkert i ditt tilfelle det, men det forandrer ikke i det hele tatt på hva de generelle reaksjonene hos barn er. Dessuten - det virker ikke som du stiller særlig store krav til foreldre om å anstrenge seg litt for å holde sammen og utvikle en positiv familie.

[Drua]

Stemmer sikkert i ditt tilfelle det, men det forandrer ikke i det hele tatt på hva de generelle reaksjonene hos barn er. Dessuten - det virker ikke som du stiller særlig store krav til foreldre om å anstrenge seg litt for å holde sammen og utvikle en positiv familie.

Vel, jeg har da ikke noe med å stille krav til folk, ikke du heller.

Skilsmisseprosenten er dessverre høy, mulig gir folk opp for lett, mulig skulle de aldri ha giftet seg i utgangspunktet.

Utviklingen av en "positiv familie" må skje lenge før man begynner å vurdere å forlate hverandre, det sier seg selv. Jeg tror at de fleste har anstrengt seg ganske mye for å klare å fungere sammen før de innser at det ikke går lenger. Vi forandrer oss med tiden, og noen ganger forandrer to mennesker seg i ulik retning. Terapi kan kanskje hjelpe for noen, men da hovedsakelig de som i bunn og grunn faktisk er interessert i å fortsatt leve sammen med ektefellen. Ikke alle er det når det har kommet så langt.

Jeg påstår fortsatt at barn har det best når foreldrene har det bra, selvom det betyr at foreldrene er skilt.

[Solskinn]

Jeg blir overrasket når jeg leser innleggene her. Til innsenderen vil jeg si: Les ekspertutalelser og forskningsresultater om skilsmisser og vurder ut fra det. Som eksempel er tenåringsjenter som har vokst opp med skilte foreldre mye mer deprimert enn de som ikke har det. Barns opplevelse av foreldres skilsmisse kommer i klasse med dødsfall og krigsutbrudd.......

Lykke til

Men sier denne forskningen virkelig at det er selve skilsmissen som gjør det? Så lenge dette er snakk om korrelasjoner så kan man ikke trekke sluttninger om årsaksforhold ut i fra det. To ting kan oppstå samtidig uten at de er årsak til hverandre, hvor det er et tredje element som ligger bak.

Depresjonene hos disse barna kan også ha sitt opphav i at de har levd i et ustabilt hjem hvor foreldrene ikke har hatt det bra med hverandre, det er ikke sikkert at skilsmissen i seg selv er årsaken. Det et mye mulig disse barna ikke hadde klart seg så bra uavhengig av om foreldrene skillte seg, fordi det er en reaksjon på foerldrenes samliv og ikke selve skilsmissen... Bare et forslag.

Jeg tenker at barn ikke kan ha det bra når de lever med to foreldre som ikke kommer overns, og at resultatet av det ikke kan være stort bedre enn resultatet av skilsmisse.

[Gjest David John jr.]

Vel, jeg har da ikke noe med å stille krav til folk, ikke du heller.

Skilsmisseprosenten er dessverre høy, mulig gir folk opp for lett, mulig skulle de aldri ha giftet seg i utgangspunktet.

Utviklingen av en "positiv familie" må skje lenge før man begynner å vurdere å forlate hverandre, det sier seg selv. Jeg tror at de fleste har anstrengt seg ganske mye for å klare å fungere sammen før de innser at det ikke går lenger. Vi forandrer oss med tiden, og noen ganger forandrer to mennesker seg i ulik retning. Terapi kan kanskje hjelpe for noen, men da hovedsakelig de som i bunn og grunn faktisk er interessert i å fortsatt leve sammen med ektefellen. Ikke alle er det når det har kommet så langt.

Jeg påstår fortsatt at barn har det best når foreldrene har det bra, selvom det betyr at foreldrene er skilt.

:kaffe:

Jeg tror svært mange (les: kvinner... siden det jo nesten alltid er kvinner som går) anstrenger seg for å få forandret partneren slik de vil han skal være.....

[Rainbow Brite]

Jeg blir overrasket når jeg leser innleggene her. Til innsenderen vil jeg si: Les ekspertutalelser og forskningsresultater om skilsmisser og vurder ut fra det. Som eksempel er tenåringsjenter som har vokst opp med skilte foreldre mye mer deprimert enn de som ikke har det. Barns opplevelse av foreldres skilsmisse kommer i klasse med dødsfall og krigsutbrudd.......

Lykke til

Dette kan du aldeles for lite om! Det finnes i tillegg til den forskningen du henviser til, tonnevis av tung faglitteratur om barn som lider under sørgelige omstendigheter der foreldrene holder sammen for enhver pris. Det blir alt for enkelt å trekke ut kun én side av saken, fordi det passer med ditt personlige ståsted.

Et av vitenskapens grunnelementer er dessuten at den til en hver tid er tentativ, og at vi aldri kan nå den fulle sannheten, men nærme oss den gjennom deduksjon og hypotesetesting.

Ikke minst, må vi huske at vitenskapen søker å nærme seg de generelle sannhetene om en populasjon, noe som ikke gjelder for de enkelte individer, men den delen mesteparten av de enkelte individer har til felles. I tillegg skal man kontrollere for ulike variabler som kan virke som medierende faktorer, som gjerne kan være skjulte og vanskelig å få fatt i. Man skal derfor ta den forskningen man leser med en klype salt og se på det hele med et kritisk blikk.

I et tilfelle som ts etterspør finnes ingen som vet hva som er bedre for en familie en familien selv. All verdens forskning kan ikke komme frem til en bedre løsning.

Hva sier du Junior? På tide med en liten oppdatering? Vi lever ikke lenger i det 19. århundre vet du

Til TS: Jeg vil bare gi deg en og ønske deg og familien din lykke til!

[Gjest David John jr.]

Dette kan du aldeles for lite om! Det finnes i tillegg til den forskningen du henviser til, tonnevis av tung faglitteratur om barn som lider under sørgelige omstendigheter der foreldrene holder sammen for enhver pris. Det blir alt for enkelt å trekke ut kun én side av saken, fordi det passer med ditt personlige ståsted.

Et av vitenskapens grunnelementer er dessuten at den til en hver tid er tentativ, og at vi aldri kan nå den fulle sannheten, men nærme oss den gjennom deduksjon og hypotesetesting.

Ikke minst, må vi huske at vitenskapen søker å nærme seg de generelle sannhetene om en populasjon, noe som ikke gjelder for de enkelte individer, men den delen mesteparten av de enkelte individer har til felles. I tillegg skal man kontrollere for ulike variabler som kan virke som medierende faktorer, som gjerne kan være skjulte og vanskelig å få fatt i. Man skal derfor ta den forskningen man leser med en klype salt og se på det hele med et kritisk blikk.

I et tilfelle som ts etterspør finnes ingen som vet hva som er bedre for en familie en familien selv. All verdens forskning kan ikke komme frem til en bedre løsning.

Hva sier du Junior? På tide med en liten oppdatering? Vi lever ikke lenger i det 19. århundre vet du

Til TS: Jeg vil bare gi deg en og ønske deg og familien din lykke til!

Hvis du leser mitt råd til innsenderen så vil du se at jeg anbefaler henne å komme til en egen konklusjon basert på å sette seg inn i ekspertuttalelser og forskning på området - ikke min begrensede erfaring alene.

Mhp familiens evne til å trekke felles konklusjoner til alles beste så ryker jo halvparten av ekteskapene overende og det virker ikke som alle impliserte var helt enige i at det var det beste utfallet. Så jeg lurer litt på hva slags konklusjon regnbuebriten trekker ut av det :o)

ps. den begrensede troen du har på forskning, er den generell eller kun vedr. samlivsspørsmål? ds

[Gjest David JOhn jr.]

Her er en nyttlig link til innsenderen:

http://www.helsenytt.no/artikler/skilsmisse_barn.html

[Rainbow Brite]

Hvis du leser mitt råd til innsenderen så vil du se at jeg anbefaler henne å komme til en egen konklusjon basert på å sette seg inn i ekspertuttalelser og forskning på området - ikke min begrensede erfaring alene.

Mhp familiens evne til å trekke felles konklusjoner til alles beste så ryker jo halvparten av ekteskapene overende og det virker ikke som alle impliserte var helt enige i at det var det beste utfallet. Så jeg lurer litt på hva slags konklusjon regnbuebriten trekker ut av det :o)

ps. den begrensede troen du har på forskning, er den generell eller kun vedr. samlivsspørsmål? ds

Kort sagt: det er ikke nødvendig å være enig i utgangspunktet, for å være enig i etterkant

Ellers har jeg generelt begrenset tro på forskning, især innenfor menneskets mentale prosesser og adferd, da jeg opplever den som overdrevent snever og trangsynt. Med det mener jeg ikke å si at forskningen ikke har noe for seg, men at den tar for seg for lite av mennesket som helhet til å kunne brukes som rettesnor for enkeltindivider, det er den jo heller i utgangspunktet ikke ment som. Til uttalelser om den generelle befolkningen vil man stort sett alltid kunne treffe et sted på målskiven, om enn ikke fra blink

Endret 9. juli 2007 av Rainbow Brite

[Solskinn]

ps. den begrensede troen du har på forskning, er den generell eller kun vedr. samlivsspørsmål? ds

Dette er jo en ganske realistisk holdning til forskning da. Har man hatt litt vitenskapsteori er det akkurat dette man lærer.

Særlig når det gjelder denne typen spørsmål (årsaksforhold til tilpassningsproblemer etc) vil det alltid være muligeht for at det forekommer tredjevariabler som man ikke klarer å kontrollere for.