Flytte sammen med yngre kjæreste?

[Gjest Gyldenløwe]

Jeg har vært sammen med min fantastiske kjæreste i 1,5 år nå, og vi har begynt å tenke på å flytte sammen. Vi er begge helt klar for det, og vi trives med å snakke om hvor bra det skal bli (sove i samme seng *hele* uken, mye sex, pusse opp leilighet osv. osv.). Har en liten stemme i bakhodet som plager meg litt dog...

Det har seg slik at det er 8 års aldersforskjell mellom oss. Jeg er i slutten av 20-årene, hun i begynnelsen. Jeg er akkurat ferdig med utdannelsen min, hun har akkurat begynt. Jeg har flere lange forhold bak meg (inkludert samboerskap), dette er hennes første seriøse forhold. Stemmen i hodet sier at dette kommer det til å bli trøbbel av :-?

På et slags vis føler jeg vel at jeg har nådd et nivå hvor jeg stort sett vet hvem jeg er. Jeg er trygg på meg selv og hva "greia mi" er i livet, og er ikke lenger så urolig og redd for forpliktelser som tidligere. Selvsagt forandrer man seg også etter fylte 30, men jeg forutser liksom at jeg kommer til å forbli "meg". I min kjæres liv kommer det derimot sannsynligvis til å skje store, omveltende og spennende ting de nærmeste årene. For meg var ihvertfall studietiden i begynnelsen/midten av 20-årene en skikkelig oppvåkning, hvor jeg blomstret fra en sjenert, nerdete guttunge til en forholdsvis reflektert og stødig ung mann. Jeg er engstelig at jeg ved å flytte sammen med min yngre kjæreste vil bli en møllestein rundt halsen hennes, på en slik måte at vi kommer til å skille lag av andre grunner enn hva hadde vært tilfellet dersom vi "bare" var kjærester. Høres dette helt fjernt ut?

Min lille teori (bygget på grundige empiriske undersøkelser ) er at kvinner blir gærne og vanskelige å ha med å gjøre midt i 20-årene. Før de er 21 er de stort sett søte, hyggelige og tillitsfulle, og så skjer det ett eller annet som transformerer dem kollektivt til egoistiske, ufølsomme og spinngærne bitches. Nærmere 30 blir de igjen romantiske og sensuelt selvsikre kvinner man gjerne kan tenke seg å dele livet med.

Bortsett fra min lille misogynistiske kvinneteori (som av en eller annen grunn ingen andre enn meg har noen tro på ), hva synes KFs damer om min usikkerhet i forhold til samboerskap med yngre kjæreste?

(Det skal kanskje legges til at jeg som brent barn muligens har en tendens til å sky ilden. Hadde et usedvanlig kjipt samlivsbrudd for 3 år siden, og slet lenge med å finne tilbake troen på kjærligheten ...)

[asterix]

Mannen min og jeg traff hverandre da jeg var 20 og han 26. Vi flyttet sammen, giftet oss og fikk barn ganske kjapt og har nå vært gift i over 12 år. Han har aldri gitt uttrykk for at han har angret. Tvert i mot har han ofte gitt uttrykk for det motsatte.

Glem stemmen og hopp i det.

[Gjest sexysadie]

Min lille teori (bygget på grundige empiriske undersøkelser  ) er at kvinner blir gærne og vanskelige å ha med å gjøre midt i 20-årene. Før de er 21 er de stort sett søte, hyggelige og tillitsfulle, og så skjer det ett eller annet som transformerer dem kollektivt til egoistiske, ufølsomme og spinngærne bitches. Nærmere 30 blir de igjen romantiske og sensuelt selvsikre kvinner man gjerne kan tenke seg å dele livet med.  

..)

Dette gjelder virkelig mannfolk også!

Under studietiden så er de noen virkelig drittunger men etter endt studietid hvor de forhåpentligvis har fått nye idealer og kan bli mennesker man kan tenke seg å dele livet med

men d spørs om du ikke vil bli litt tam etter en stund for din lille venninne

[anett2]

Om man ikke våger eller satser så er det jo rett og slett umulig å vite??

[Gjest Anonymous]

Om man intet våger, intet vinner! :blunke:

Men om du tviler syns jeg du skal droppe samboerskapet..................

Jeg er enig i din tvil.

Men du vil kanskje angre om du ikke hopper i denne sjansen.

Jeg går ut i fra at du elsker henne? og i tillegg gjensidig?

Hvis kjærligheten og viljen er til stede hos begge, syns jeg du skal hoppe i det!

[Gjest Anonymous]

jeg synes ingenting av det du nevnte trenger å bli et problem dersom dere ikke lar det bli det..

jeg møtte min kjære da jeg var 19 og han 26.. vi flyttet sammen da jeg var 20 og han var 27.. nå er jeg 23 og han nærmer seg 30

han jobber og jeg studerer..

vi gir hverandre masse frihet til å gjøre ting på "hver vårt stadium" men samtidig gir vi hverandre masse støtte innimellom slagene..

[Gjest Duchess]

Noen raser fra seg tidlig, andre er ikke ferdig med det før de er langt over 30.

Det er helt individuelt.

Om du er den stille og rolige hjemmekos-typen, og hun er ei partyløve som får abstinenser av å være hjemme en helg, sier det seg vel selv at det vil by på problemer.

Men er dere ganske like sånn sett bør det vel gå bra, uansett må man jo gi hverandre frihet til å gjøre ting på egenhånd.

[Murvel]

Alle er ikke like, og prøver du ikke finner du det ikke ut.

Litt må du da kjenne henne etter såpass lang tid, så du vet vel litt hva du går til.

[Gjest Anonymous]

Takk for alle svar, selv om ikke jeg ble så mye klokere ...

"Hopp i det" er forsåvidt alltid et godt råd

Det er jo ikke det at jeg ikke kjenner henne, snarere det at jeg forventer at hun kanskje forandrer seg mer enn meg de nærmeste årene. Akkurat nå har vi det kult både hjemme og på byen, for oss selv og sammen. Ikke noe å klage på der. Ikke føler jeg meg så veldig satt heller, er nå litt futt igjen i meg.

[Gjest Gyldenløwe]

Siste "Gjest" var altså meg, kanskje jeg skulle registrere meg snart ...

[L@dy]

Jeg var vel litt "sånn" som du frykter med din kjæreste. Jeg kom sammen med en veldig snill og grei gutt når jeg var 18, og han var 6 år eldre. Etter mange år med mye festing og morro i ungdomsårene, så var jeg veldig klar for å roe meg ned litt. Vi hadde det helt greitt sammen, snill og grei som han var. Men så begynte jeg å studere, ble kjent med mange nye folk...Og der begynte jeg å undre meg over om livet mitt var "ferdig". Høres nesten litt dramatisk ut...Årsaken til at det ble slutt etter 3 år, var ikke pga alderen. Han var nok litt "satt" for meg. He,he...jeg oppdaget jo det før det var gått 3 år da, men det var vel da det gikk opp for meg at sånn vil ikke jeg leve. Så jeg "flakset i vei" med mitt liv videre...Det angrer jeg ikke på. Vi har jo pratet sammen i ettertid, og han har sagt det at dersom han ikke hadde vært så "satt" så kanksje ting hadde vært annerledes. Min eks virker veldig annerledes enn deg, han hadde liksom bare meg han. Og var fornøyd med det. Ikke at han nektet meg å feste og ha det morro. Men det føltes som en klamp på foten til slutt allikevel. Som jeg sa til han en gang, så virker det som om han begynte å leve når jeg gikk ifra han. Og det var han vel enig i.

Noe svar på hva du skal gjøre, det har vel ingen. Som flere her har sagt så er jo folk forskjellige. Noen er veldig klar til å stifte familie veldig tidlig. Men andre ikke... Men det er bra du er bevist på at det kan komme problemer underveis. Men det trenger det jo ikke være alderen som er årsaken til det.

[Gjest Gyldenløwe]

Vel L@dy, er det noe jeg er så er det at jeg er problemet bevisst. Var i et langvarig (samboer)forhold for flere år siden, og når det tok slutt la jeg merke til hvor ensidig livet mitt hadde blitt. Så nå lever jeg livets glade dager med kompiser og langt større vennegjeng enn jeg noensinne hadde da jeg var 22. Og et år med .. kremt ... litt tilfeldigere sex enn jeg skulle ønske i ettertid :oops:. Men jeg synes likevel dette forholdet er såpass verdt å sate på at jeg gleder meg til å flytte sammen med min kjære :D.

Det meste tar nå engang slutt, men det er ingen grunn til å hindre meg i å forsøke å slå statistikkene.

[L@dy]

Men jeg synes likevel dette forholdet er såpass verdt å sate på at jeg gleder meg til å flytte sammen med min kjære.

Da synest jeg dere skal satse på å flytte sammen. Er litt dumt å ikke satse på det fordi det kanskje kan bli problemer. Da har en jo egentlig laget det til et problem før det eventuelt er blitt det. Og det trenger det jo ikke bli heller! Lykke til!

[hm]

go for it! du kan alltid finne argumenter for at forhold kan komme til å ta slutt. men hvis det føles riktig nå for dere begge så gjør det. man angrer alltid mest på det man ikke gjorde!

[Gjest Ikke innl. Fiona]

Heeei...

Å så deilig at det var noen med mitt problem her hadde tenkt å skrive om det selv...

Jeg er 28,typen min er 21. Gjett om jeg tenker det samme som deg, i tillegg er aldersforskjellen "feil" vei... Vi bor sammen. Han har panikkanfall fra tid til annen og vi skal flytte fra hverandre,for å kunne være kjærester fortsatt. Han flyttet rett hjemmefra og inn til meg, så jeg tror det vil være bra om an kan bo for seg selv.

Har vært igjennom hele registeret... fra å ikke tro han kan elske meg, når han kan p*** hvilken som helst snerten 20-åring han snubler over... til å tenke at det man først faller for (erfaring/ungdom osv.) er ofte det man hater hverandre for etter hvert. Og han vil kanskje reise, studere et annet sted osv osv. Kanskje klandre meg en dag for alt han IKKE valgte å gjøre...

Nå surrer han ganske mye uansett, med hva han vil studere eller jobbe osv, og det hjelper jo ikke særlig på panikken, for som du sa så er man i en litt mindre surrete modus i slutten av 20-årene - man vet litt mer om hvilke ting som betyr noe, og at ikke alt må gjøres her i livet før fylte 30 - livet fortsetter faktisk etter det! Jeg for min del vet heller ikke hva jeg skal studere videre eller jobbe med, men jeg har ikke den store panikken for det, ofte gir svarene seg selv her livet, det er en trygghet man oppnår med litt livserfaring tror jeg. Men han tenker mye på hvordan han hadde PLANLAGT at livet skullebli - og davi møtte hverandregikk jo det på hodet, for å si det mildt. Jeg prøver å si at INGEN får livet sitt akkurat som man trodde det skullebli da man var tenåring- At også de som IKKE møter en som er 7 år eldre sliter med akkurat de samme greiene som han, nemlig "hvem er jeg og hvor skal jeg hen" greie...

"Alle" skal jo nå for tiden reise på backpacker tur til Thailand og gjøre hele verden,og så ta en høyskole grad, og SÅ møte sin store kjærlighet,få barn osv... Det GÅR ikke alltid slik! Jeg skullebli advokat eller lege, gifte meg før jeg var tredve og aldri få barn... Jeg sitter her med et barn på tre år, er fortsatt i halvveis-studier og en kjæreste på 21... Heisan! Sånn kan det gå! Men har jeg det så ille av den grunn?? Egentlig ikke. Det er ikke den ting jeg ikke kan gjøre senere i livet, når sønnen min blir litt større. Kan resie,studere utenlands, whatever.

Oj,skulle skrive noe forå oppmuntre deg egentlig, men oppdaget plutselig at det jeg ikke mente betydde noe, aldersforskjuellen, egentlig er blitt kjempekompleks for meg.Fillern. Skulle kanskje startet ny tråd likevel??

[Eowyn]

Hvis dere er glade i hveranre og føler dere klare for å bo sammen, så skjønner jeg ikke hvorfor dere ikke prøver....Det er jo deres valg, ikke oss andres...Som sikkert flere har skrevet, og vil skrive, så sier de sikkert noe som at dere må prøve for å finne ut hvordan det går, og at det er verdt et forsøk....Uansett, det er GODT å bo sammen med den man er glad i, angrer ikke en dag på at vi flyttet sammen. Og du, alersforskjellen har vel ingenting å si...

[Gjest jean]

heisann

hmm hva skal en si..jeg er samboer med en som er 8 år eldre en meg..har vert det i snart to år.. jeg var 19 når vi flytett sammen. Av min erfaring har dette bare gått helt fint, men det kommer veldig an på hvordan hun er. vi har det veldig bra sammen og trivest i hverandres selskap,ingen av oss angrer på at vi flyttet sammen.

En kan vel si at han gjør meg eldre og jeg gjør han yngre vist du sjønner hva jeg mener

Men en ting er vikteg og hugse på pga. alders forsjellen: hun vil nok kansje vente med barn og slikt en stund for du må hugse hun er yngre en deg

men det sjønner du sikkert..sant

Go for it!

lykke til

[Tina68]

Skjønner ikke helt problemet ditt :-? Er du glad i henne så er det vel bare å forsøke. Fungerer det ikke er det bare å flytte fra hverandre igjen. Den som intet våger intet vinner :D

[Gjest Anonymous]

Som 20 åring ble jeg sammen med en mann på 30 år, og ja vi hadde en del problemer i begynnelsen. Tror likevell ikke at jeg kan legge skylden på aldersforskjellen. Andre vennepar av oss, som er mer jevne i alder har hatt de samme problemene som oss. Faktisk ofte mer, så dette går nok mer på personlighet enn alder.. Tror ikke du skal være redd for å hoppe i det, så lenge du ikke har følt at alderen har vært noe hinder før.

Og nå... Jo, jeg er lykkelig gift med "oldingen" min jeg :D