Miljøet på jobb passer meg ikke

[Gjest Jytte]

Dette er litt flaut å innrømme, men jeg føler ikke at jeg har noe å snakke med mange av mine kolleger om i lunsjen. De snakker om såpeseriene sine, hva naboene har gjort i det siste, og så videre.

Føler at dette ligger "under mitt nivå" sosialt sett.Nå vil sikkert noen si at jeg er arrogant, men det får så være. Jeg er bare ærlig.

Heldigvis er det noen av kollegene som byr på mer enn overnevnte, uheldigvis har vi vaktsystem på jobb og jeg kan sjelden velge hvem jeg vil lunsje med.

Å bytte jobb er ikke et alternativ de nærmeste par årene, av ulike grunner...

Ja, vanvittig arrogant ... I lunsjen snakker man om noe flere kan ha til felles og kan fortelle morsomme hendelser fra hverdagen ... Å si at dette ligger under ditt nivå virker utrolig arrogant.

På min arbeidsplass er det neste bare menn .. og disse mennene er økonomer eller maskin/elektroingeniører. tenk deg mine lunsjpauser Jeg har fått så mange detaljerte beskrivelser av kompressorer, trykk, nedstrøm og oppstrøm at jeg snart kan gå opp til eksamen selv ... Noen ganger hører jeg etter og deltar i samtalen .. andre ganger sitter jeg og tenker på noe helt annet .. Men jeg kunne aldri tenkt meg å ikke spise sammen med dem .. De er jo kollegaene mine og jeg ønsker å bli bedre kjent med dem .. da nytter det ikke å stikke fra og ta lunsjen alene .. Dessuten har vi det utrolig morsomt innimellom alt det faglige ...

[Tabris]

Da er jeg også arrogant. Snobb også. Jeg er helt enig i at diskusjoner om hva som skjedde i Hotel Cæsar dagen før, lange diskusjoner om været og klaging på regn og kommentarer om hva man valgte til lunsj den dagen er under mitt nivå, sosialt sett. Det er ikke snakk om at man aldri kan nevne et tv-program, været eller mat - det er snakk om at lunchsamtalene hovedsaklig alltid går på det nivået. Jeg makter det ikke.

Jeg trenger ikke diskutere dybdepsykologi i lunchpauser, men litt mer interessante samtaler kan man vel ha? Jeg kan ikke forstå at "åh, du valgte reker i dag - det er lenge siden" eller "herregud, nå regner det igjen, jeg er SÅ lei det regnet" kan være særlig givende og konstruktivt for noen?!

[Gjest Jytte]

Det har noe med å lære seg å omgås andre mennesker, lære seg å konversere eller tørrprate som det også kalles.

Jeg har også mine interesser - men jeg forventer ikke at guttene på jobben skal være med på samtaler om kunst, blomster, hage, sminke, søm eller interiør ... Man må kunne snakke om noe som de fleste kan snakke om ..

Men hvis man vil bli sett på som en usosial særing og einstøing så er det jo bare å ta turen ut i lunsjen ... eller spise på en annen tid enn alle de andre. Men da må man ikke klage på miljøet på jobben - for da gjør man ikke noe aktivt selv for å bedre på det.

Endret 7. juli 2007 av Jytte

[Gjest DyneTryne]

Jeg ble sett på som usosial og kjip av ei 50åring som ble fornærmet over at jeg ikke orket å høre på hennes nye innkjøp på JC. Pause er pause, ikke fyll-hodet-mitt-med-mas.

[Tabris]

Jeg er enig i at det er en fordel å bidra selv før man klager. Og jeg har prøvd. Mange ganger. Som nevnt tidligere - noen ganger treffer jeg klaff og det viser seg at noen har en interesse eller et tema som vi begger finner interessant og jeg har en givende lunch. Men flertallet av gangene får jeg en heller laber respons, og jeg ender med å bli oppgitt og frustrert.

Det er selvsagt mye enklere for de som kan tørrprate. Men jeg mistrives faktisk hvis jeg må tørrprate hver lunch hver dag i årevis. Over tid er det faktisk en stor del av livet mitt som går bort i total meningsløshet. Jeg forstår også at man kan bli sett på som "sær" om man spiser alene (ofte skal det ikke så mye til for å få et slikt stempel) - og det er det som gjør det hele så frustrerende.

Endret 7. juli 2007 av Tabris

[Gjest DyneTryne]

De får synes det er sært, jeg synes det er sært med folk som ikke klarer 10 min uten selskap i det hele tatt. Kan ikke tenke meg bedre minne fra telefonselgerjobben min, det å fullføre et salg hele pausen, få 10 min for seg selv og sitte i regnet under tak med en røyk og kikke på dem som gikk forbi. Totalt avslapning! :-D

[Tabris]

De får synes det er sært, jeg synes det er sært med folk som ikke klarer 10 min uten selskap i det hele tatt. Kan ikke tenke meg bedre minne fra telefonselgerjobben min, det å fullføre et salg hele pausen, få 10 min for seg selv og sitte i regnet under tak med en røyk og kikke på dem som gikk forbi. Totalt avslapning! :-D

Hehehe, ja. Hvis jeg kom litt sent til lunsj pga telefon eller noe, slik at de andre gikk før jeg var ferdig, så syntes de alltid det var så stusselig og trist at jeg måtte sitte alene. Jeg syntes det var kjekt at de brydde seg, men svarte - som sant var - at hvis jeg virkelig ikke klarte å sitte ti minutter alene å spise så hadde jeg et stort problem. Det var som regel da jeg virkelig fikk slappe av også.

[Gjest Gjest]

Jeg trenger ikke diskutere dybdepsykologi i lunchpauser, men litt mer interessante samtaler kan man vel ha? Jeg kan ikke forstå at "åh, du valgte reker i dag - det er lenge siden" eller "herregud, nå regner det igjen, jeg er SÅ lei det regnet" kan være særlig givende og konstruktivt for noen?!

Jeg er så enig med deg

Slik er det på vår areidsplass også og disse kjedelige, traurige menneskene som har jobbet der (med mål om gullklokke etter lang og tro tjeneste?) tar knekken på enhver levende sjel.

Det er greit med litt småprat og smalltalk, selvfølgelig: men det er nivået på smalltalk jeg kritiserer. Man kan smalltalke om flere og mer varierte temaer enn været og det å henge seg opp i hva den enkelte spiser og drikker.

[Gjest Gjest]

Det er selvsagt mye enklere for de som kan tørrprate. Men jeg mistrives faktisk hvis jeg må tørrprate hver lunch hver dag i årevis. Over tid er det faktisk en stor del av livet mitt som går bort i total meningsløshet. Jeg forstår også at man kan bli sett på som "sær" om man spiser alene (ofte skal det ikke så mye til for å få et slikt stempel) - og det er det som gjør det hele så frustrerende.

Jeg gidder ikke å kaste bort min tid på slike folk som ikke har annet å snakke om enn været. Jeg orker det av og til men ofte tar jeg lunch alene eller et annet sted med andre mennesker som ikke er de jeg jobber med.

Jeg blåser i hva andre eventuelt synes om det. Jeg er fornøyd med å slippe å bli dratt nedover i all værpraten og brødskive-praten. Det er ikke bra for helsen å sitte med folk som gjentar seg selv som roboter. Roboter er ikke bra. Da bør man søke seg vekk.

[Tabris]

Slik er det på vår areidsplass også og disse kjedelige, traurige menneskene som har jobbet der (med mål om gullklokke etter lang og tro tjeneste?) tar knekken på enhver levende sjel.

Det er greit med litt småprat og smalltalk, selvfølgelig: men det er nivået på smalltalk jeg kritiserer. Man kan smalltalke om flere og mer varierte temaer enn været og det å henge seg opp i hva den enkelte spiser og drikker.

Jeg er fornøyd med å slippe å bli dratt nedover i all værpraten og brødskive-praten. Det er ikke bra for helsen å sitte med folk som gjentar seg selv som roboter. Roboter er ikke bra. Da bør man søke seg vekk.

Jeg kunne ikke vært enig enn med disse to utsagnene. Jeg føler jeg ikke får puste skikkelig (i overført betydning) hvis jeg omgås "brødskive-og-været"-folk for mye.

Endret 7. juli 2007 av Tabris

[Gjest Alou]

Hva vil dere snakke om da? Ta nå for guds skyld opp noen temaer selv. Det er sikkert mange av de andre som heller ikke synes det er noe særlig artig å snakke om regnet eller varmen hver pause, men de skal ha ros for at de i det hele tatt gidder å snakke om noe.

Spør din kollega hvordan h*n har det, snakk om faglige spørsmål og utfordringer - you name it. Hvis dere klager så, hvorfor kan dere ikke ta opp noen interessante samtaleemner selv?!

*lettere irritert*

[Gjest Gjest]

Hva vil dere snakke om da? Ta nå for guds skyld opp noen temaer selv. Det er sikkert mange av de andre som heller ikke synes det er noe særlig artig å snakke om regnet eller varmen hver pause, men de skal ha ros for at de i det hele tatt gidder å snakke om noe.

Spør din kollega hvordan h*n har det, snakk om faglige spørsmål og utfordringer - you name it. Hvis dere klager så, hvorfor kan dere ikke ta opp noen interessante samtaleemner selv?!

*lettere irritert*

For min del er svaret dette:

Jeg har tatt initiativ mange ganger til dette på jobb i lunchen, og i selskapslivet og på reiser er jeg veldig god på smalltalk.

De som sitter der lunchen evner ikke å snakke om så mye annet enn været, brødskivene sine og det er hakk i platene: de gjentar seg selv til det avgrunnelige.

Når jeg pensler samtalene inn på andre temaer er de ikke i stand til å ta stilling til det. De foretrekker været og brødskivene sine.

Ergo er vi mange som må bytte jobb.

[Gjest Alou]

Jeg har valgt den jobben jeg har fordi den er faglig interessant. Ikke fordi jeg vil ha en interessant samtale 30 min. i løpet av en dag.

[Gjest Gjest]

Jeg har valgt den jobben jeg har fordi den er faglig interessant. Ikke fordi jeg vil ha en interessant samtale 30 min. i løpet av en dag.

Faglig interessant er vel og bra men det finnes noe som heter "miljø" også. For mange arbeidstakere er det avgjørende å være i et stimulerende og oppegående miljø - generelt, i arbeid og i pausene. Mange har en forventning om å få litt inspirasjon eller påfyll i pausene, og kanskje et lite lysglimt som kan stimulere til økt arbeidslyst videre - til det beste for arbeidsgiver!

Da scorer brød- og værfolkene lavest ned på min skala.

Jeg var nettopp på et jobbintervju i en bedrift der folkene er mer dynamiske og livlige. Det betyr en del - i tillegg til det faglig som er en selvfølge.

Folks oppegåenhet og refleksjonsevne er derimot ingen selvfølge, det er snarere en luksus og sjelden vare. Livet er for kort til å omgi seg med kjedelige mennesker. Det gjelder også jobb.

[Gjest Lea]

Hos oss har vi folk av begge kjønn, med stor spennvidde i alder og veldig varierende bakgrunn og utdannelse. I utgangspunktet har vi kanskje lite til felles, men det er sjelden problemer med å finne samtaleemner i lunsjen.

Det går egentlig mye i jobb og hverdagslige ting som Hotell Cæsar, været, hjem og familie. Av og til snakkes det litt politikk, men der er det så forskjellige meninger at vi som regel endrer emne etter en kort stund.

jeg synes faktisk at det er viktig å mestre small-talk uansett om man er forskjellig fra de man jobber sammen med. Uansett om det er jobb eller privat, så vil man havne borti situasjoner der man må kunne snakke med folk som man egentlig ikke har noe til felles med.

Om du tenker at "Nei, denne diskusjonen er faktisk laaangt under mitt nivå" og antar at kollegaene dine er "dumme" ut fra samtaleemnet, så vil jeg tro at du setter deg selv litt for høyt. Prøv heller å engasjer deg i temaet, selv om det diskuteres vindusvask eller koking av poteter. Og det er selvsagt lov å vri samtalen over på noe dypere eler starte opp et helt nytt tema.

[Gjest Gjest]

Hva med oss som ikke har evnen til small-talk?

[Gjest Lea]

Hva med oss som ikke har evnen til small-talk?

Jeg tror at det er en treningsak. Men om man overhodet ikke mestrer smalltalk, så vil man nok slite med lunsj-samtalene uansett hvor man jobber og kanskje havne litt utenfor når det gjelder det sosiale på arbeidsplassen.

[Gjest Cosmic Girl]

Hva med oss som ikke har evnen til small-talk?

Small talk er absolutt en treningssak, som Lea sier. Det er noe man må øve seg på, og som man etterhvert blir bedre til å mestre. De første gangene føler du deg som en dust, men man blir flinkere hver gang. Og man blir flinkere til å lese de menneskene man prater med, og det blir på den måten lettere å pensle inn på et tema begge finner interessant så snart man plukker opp et hint i hva vedkommende sier. Da blir med en gang samtalen mye mer givende.

Tipset er å ikke tenke at dette er small talk, men at målet er å finne noe man har til felles.

[Gjest Gjest]

Jeg synes faktisk at det er viktig å mestre small-talk uansett om man er forskjellig fra de man jobber sammen med. Uansett om det er jobb eller privat, så vil man havne borti situasjoner der man må kunne snakke med folk som man egentlig ikke har noe til felles med.

Prøv heller å engasjer deg i temaet, selv om det diskuteres vindusvask eller koking av poteter. Og det er selvsagt lov å vri samtalen over på noe dypere eler starte opp et helt nytt tema.

Jeg er helt enig med deg: man må ha evnen til å mestre smalltalk - fordi alle er forskjellige.

Men jeg har et spørsmål: Hvorfor skal de mest intelligente alltid jenke seg ned på nivået til de enkleste av de enkle? Kan jeg få en forklaring på det?

Jeg klarer fint å snakke om brødskiver, været, poteter, hager og andre kjedelige ting som folk er opptatt av. Men hvorfor kan ikke de "smalltalke" om temaer som andre enn de enkle brødfolkene snakker om?

Hvorfor skal alltid de avanserte gå langt ned i nivå og tilpasse seg alle mens "mainstream" aldri behøver anstrenge seg for å løfte sitt blikk nå og da?

De mest ressursterke må alltid tilpasse seg de ressursvake. Det er jo litt kjedelig må jeg si.

[Tabris]

Spør din kollega hvordan h*n har det, snakk om faglige spørsmål og utfordringer - you name it. Hvis dere klager så, hvorfor kan dere ikke ta opp noen interessante samtaleemner selv?!

*lettere irritert*

Som jeg har skrevet to ganger før i denne tråden () så har je gjort nettopp det også. Noen ganger får jeg en positiv overraskelse og vi ender opp med en interessant og kreativ lunch, men de fleste gangene er tilbakemeldingene ikke så interesserte. Er det fagtema/hobby er de som regel ikke interessert i det jeg er interessert i. Er det aktuelle debatter, er det ofte bastante og generaliserende tabloidmeninger som kommer.