Om mor eller far velger å bo langt fra barna sine

[Gjest Mayamor]

Ispirert av en annen tråd lurer jeg på:

Dersom mor og far går fra hverandre.

Noe en selvsagt ikke regner med skjer med meg... Men la oss si det skjer...

Bostedsmor/far flytter og tar med barna flere timer bort fra samværsfar/mor.

Bør samværsfar/mor si opp jobb/legge ned firma, selge hus og flytte etter?

Eller blir det oppfattet som "stalkeraktig"

Eller desperat?

Eller som en god samværsfar/mor som ofrer seg for å se barna mer?

Er det forskjell på om det far eller mor som flytter først/sist?

Bør den som har barna kunne bestemme bosted foran samværsforelder?

Bør den som vil ha barna og bli boende få barna?

Dersom samværsforelder av ulike grunner ser seg nødt til å flytte, bør bostedsforelder flytte etter for å ivareta barnas rett til samvær?

I fredstid: har du og din elskede mann-kone/kjæreste/far-mor til dine barn en avtale om hvordan dere vil løse praktiske problemer som et brudd?

Hvem skal ha barna?

Hvem blir boende i felles hjem?

Selges hjemmet og begge skaffer nytt bosted?

Hvordan blir det med deling av innbo?

Deling av overskudd etter et evt salg av bolig?

Bil?

Godvilje til samarbeid?

Love hverandre å ikke kaste skitt?

Tror du at du ville blitt en bitch/drittsekk eller grei?

Tror du at din elskede ville blitt en bitch/drittsekk eller grei?

Bare fordi jeg lurer...

[Frey]

Såvidt jeg vet er det snakk om å gjøre endringer i barneloven slik at bostedsforelder ikke kan flytte langt unna med barna uten samværsforelders samtykke. Håper for alle barn der ute som blir rammet av dette at dette går igjennom raskt!

[Far til 2]

Ispirert av en annen tråd lurer jeg på:

Dersom mor og far går fra hverandre.

Noe en selvsagt ikke regner med skjer med meg... Men la oss si det skjer...

Bostedsmor/far flytter og tar med barna flere timer bort fra samværsfar/mor.

Bør samværsfar/mor si opp jobb/legge ned firma, selge hus og flytte etter?

Ideelt sett , - ja. Men i tilfeller der bostedsforelder flytter langt er det ikke samværsforelder som trenerer samværet. Selv tror jeg ville gjort "det meste" for å beholde kontakten med barna, men jeg har stor forståelse for de samværsforeldre som ikke vil være forelder på bostedsforelders premisser.

Om det er slik at samværsforelder legger ned en liten bedrift for å følge bostedsforelder, er det likevel ikke sikkert samværet sikres. For vi vet, - med 110% sikkerhet, at det finnes bostedsforeldre som kan flytte bare for å ta knekken på bostesforelder og en evt bedrift. Neste skritt for en slik bostedsforelder er at vedkommende flytter igjen.

En annen ting er jo at en slik bostedsforelder i utgangspunktet ikke er egnet i den rollen hun/han har fått, men det spør du ikke om .

Eller blir det oppfattet som "stalkeraktig"

Eller desperat?

Eller som en god samværsfar/mor som ofrer seg for å se barna mer?

Er det forskjell på om det far eller mor som flytter først/sist?

Bør den som har barna kunne bestemme bosted foran samværsforelder?

Bør den som vil ha barna og bli boende få barna?

Jeg har en kompis som er "alenefar". Han valgte å flytte etter moren, og deretter tilby felles omsorg. Han hadde absolutt ingen interesse for sin tidligere samboer i dette tilfellet, men det er sikkert noen som ville sett på dette som "desperat".

Dersom samværsforelder av ulike grunner ser seg nødt til å flytte, bør bostedsforelder flytte etter for å ivareta barnas rett til samvær?

Ideelt sett, - ja. Men vi lever ikke i en ideell verden og derfor tror jeg ikke vi kan forvente dette.

I fredstid: har du og din elskede mann-kone/kjæreste/far-mor til dine barn en avtale om hvordan dere vil løse praktiske problemer som et brudd?

Hvem skal ha barna?

Hvem blir boende i felles hjem?

Selges hjemmet og begge skaffer nytt bosted?

Hvordan blir det med deling av innbo?

Deling av overskudd etter et evt salg av bolig?

Bil?

Godvilje til samarbeid?

Love hverandre å ikke kaste skitt?

Tror du at du ville blitt en bitch/drittsekk eller grei?

Tror du at din elskede ville blitt en bitch/drittsekk eller grei?

Bare fordi jeg lurer...

Vi snakket om dette FØR vi giftet oss og var da ganske enig om det meste. Men når bruddet skjedde ble vi plutselig bitre fiender. Alle de fine tingene vi var blitt enig om var ikke lenger aktuelt. Isteden ble det en flom av beskyldninger uten rot i virkeligheten (antar begge så det sånn).

Sånn tror jeg flere opplever et samlivsbrudd.

[momo]

Vi har faktisk prata en del om dette. Selv om vi virkelig håper vi aldri kommer til og gå fra hverandre.

Vi ønsker begge og ha mest kontakt med barna, så vi er da enige om at vi må bo i samme skoledistrikt og ha barna ca annenhver uke.

Hvis en av oss ønsker og flytte lenger unna, så er det den personen som får mindre samvær med barna.

Nå bor vi på et sted som vi begge to har venner og familie og det er lett og få jobb.

Hva vi gjør med hus og bil og sånn, har vi ikke pratet om.

[Gjest Camelia]

Jeg vil bare si én ting: Det finnes ingen fasitsvar på de fleste av spørsmålene dine. Jeg har ment og ment i mange år, men nå står jeg i en svært vanskelig situasjon selv, og lærdommen er:

Ingenting er svart-hvitt. Ikke to situasjoner er like.

Selv om alle (de fleste) brudd med barn i bildet innebærer noe generelt; barna er glade i begge foreldrene og har krav på å være sammen med begge, så er ofte omstendighetene rundt et brudd så komplekse at det skal godt gjøres at utenforstående har god nok innsikt og oversikt til at man kan synse og mene så veldig høylytt. Og dermed blir det også vanskelig å forutse noe rundt et eventuelt eget brudd.

F.eks: Han flyttet ut i mai. Ungene og jeg er i ferd med å flytte 50 mil unna faren. Ingen skal komme og si at jeg uansett burde holde meg innen en viss radius fra faren. Det er ganske mange monenter inne i bildet, som andre ikke har forutsetninger for å se og forstå. (Nei, det er ikke snakk om noen form for mishandling her.)

Ser nå at jeg er litt på siden av spørsmålet til tråstarter og litt i forsvarsposisjon her, men det er faktisk ganske vondt å lese tråder hvor foreldre som flytter langt unna med barn nærmest blir slaktet. (Selv om denne tråden egentlig ikke var en sånn en).

[Gjest Gjest]

nå svarer jeg uten å ha lest førsteinnlegget helt gjennom da, men...

jeg flytta 150 mil fra faren til våre barn. det første han sa, var: "du tar ikke sofaen!" veldig rart å tenke på i ettertid. det var ikke snakk om å kjempe for at vi skulle bli værende i samme by, og samarbeide om ungene.

jeg kunne faktisk ønske at han flyttet etter. at han brukte noen år av sitt liv på ungene, og evt flyttet tilbake til hjemplassen når ungene ble store. imidlertid er han ikke typen til det, desverre.

jeg har vurdert å flytte tilbake til hans hjemplass, for ungenes skyld, men jeg vet ikke...

faktisk tror jeg det kan føre til mye frustrasjon, fordi jeg mener han er så ego. den biten slipper jeg nå. f eks, da han skulle ha ungene første gang etter bruddet. 2 eller 3 uker i sommerferien. da klaget han:"skal jeg ikke få ha ferie jeg da!?" oioi, blir småsint bare jeg tenker på det. han er sammen med dem 2-3 g pr år.

jeg kunne ønske at mine barn levde lykkelig med mor og far sammen, eller i det minste med hyppigere kontakt enn det er nå. men sånn er det ikke desverre, og ja, jeg tar min del av ansvaret. jeg tenker på det hver dag. selv om jeg tok valget, så har han fortsatt en mulighet til å stille opp for sine barn, synes jeg. jeg flyttet ikke for moro skyld for å si det slik, men fordi det var nødvendig for at jeg skulle gå viderere med mitt liv.

[Gjest Veronica Mars]

--

Endret 2. april 2008 av Gjesten

[Gjest Mayamor]

Jeg satt og snakket med en veldig koselig og oppegående mor da vi var på fotballturnering med guttene våre. Da kom vi inn på snakk om dette og det fikk meg til å tenke litt...

Hun skjønte ikke at jeg "klarte" å la sønnen min bo annenhver uke hos faren. Hun lever selv i et velfungerende og godt ekteskap, og de har ingen planer om å skille seg. De har et flott hus, fin hytte, 2 gode biler, trygg økonomi, 3 skjønne barn, familie i nærområdet, begge foreldrene følger opp barna på skoleaktiviteter/fritidsaktiviteter; skikkelig kjernefamilie med andre ord.

Men som hun sa; "dersom vi hadde gått fra hverandre hadde jeg nok blitt en skikkelig bitch, da jeg hadde krevd å ha barna boende med meg"...

Eneste positive er sånn sett at damen er klar over dette i fredstid og kanskje tenker over den diskusjonen vi hadde. Hun var jo enig i at mannen var flink med barna. Da hun hadde vært alvorlig syk med kreft - hadde han fikset å smøre skolemat, vaske klær/hus, handle mat/lage mat, hjelpe barna med lekser, kjøre/hente/bringe til fritidsaktiviterer etc. Men altså; til tross for at mannen hennes har "bevist" ovenfor alt og alle at han er flink; mener da en helt oppegående mor at barna skal være hos henne - uanett. Ingen diskusjon. Han (mannen hennes) kan bare glemme å få daglig/delt omsorg...

Jeg er ikke ute etter å "ta noen" i denne tråden.

Jeg er bare ute etter folks meninger i "fredstid".

Hvilke holdninger folk har til de som flytter.

De som flytter etter.

De som krangler.

De som blir enige.

Jeg vet at det kan være vanskelig å tenke på hvis det og hvis det, men vi gjør jo det allerede med så mange ting i livet: vi har har livsforsikring, bilforsikring, innboforsikring, reiseforsikring, ulykkesforsikring, pensjonssikring etc. Vi lager gjerne huset med livsløp standard for å kunne bo i hjemmet vårt den dagen vi blir gamle eller skulle bli ufør osv.

Både samboer og jeg har vært igjennom samlivsbrudd.

Vi er begge meget bevisste på at forholdet trenger pleie og at vi aldri kan ta ting for gitt. Det skulle mer til at vi etablerte oss da vi begge var litt "redd" for å binde oss (ikke minst med tanke på de barna vi allerede hadde). Jeg tror og håper at vårt felles barn får vokse opp med begge sine foreldre og slippe den pesen våre 4 andre barn opplever.

Vi er imidlertid enige om at dersom noe skulle skje:

satser vi begge på å bo i dette nærområdet og lar barnet vårt få selv bestemme hvordan bostedsituasjonen skal være. Men med forutsigbare rammer for voksne og barn med avtaler som kan endres.

Jeg synes det er godt at vi har snakket igjennom hva vi tenker rundt dette med et evt samlivsbrudd, da samboer er en fantastisk far uavhengig om jeg elsker ham eller ikke...

[Gjest Gjest]

Jeg uttaler meg ikke så bastant har, og har heller ikke barn eller har opplevd samlivsbrudd, så jeg har selvsagt forståelse for at situasjoner kan være svært ulike.

Men for enkelthets skyld, og ideelt sett: Det beste er vel, dersom man bodde et sted barna trives og har positiv tilknytning, at man blir boende i dette området begge to. Jeg ville selv ofret ganske mye for å få til dette.

Alternativ 2: Hvis bostedsforelder "må" flytte av ulike grunner (det kan jo ha med trivsel, økonomi, jobbmuligheter, tilknytning å gjøre) synes jeg samværsforelder så sant det er realistisk (ok jobbmuligheter, ikke bare hjem til bostedsforelders lille, håpløse hjembygd...) bør prøve å få til å flytte etter, faktisk. Ikke at man MÅ, men om man ikke er veldig bundet til et annet sted (eget firma er nok en slik binding, familie og venner kan også være det om det er lang avstand og ikke nettverk dit man flytter) bør man i hvert fall på sikt prøve å få til å flytte etter... Da må selvsagt bostedsforelder også være innstilt på å samarbeide om omsorgen - ikke flytte videre eller hindre den andre i å få mer samvær. Jeg mener også at bostedsforelder har en forpliktelse - såframt delt omsorg/delt samvær er ønskelig - til å flytte til et sted det er teoretisk mulig at begge foreldre kan bo og trives.... Jeg synes ikke det er desperat å flytte etter barna sine - tvert i mot.

Hvordan man gjør det med felles hjem, hvem som skal ha barna osv, blir vel opp til det enkelte par utfra situasjonen man er i, så det begir jeg meg ikke ut på Og jeg understreker at jeg skjønner at gode intensjoner ikke alltid blir til virkelighet den dagen man står midt oppe i det.

[momo]

Selv om jeg ønsker at mannen og jeg skal ha barna like mye og bo på samme sted.

Så har jeg ikke fordommer mot andre som velger andre løsninger eller flytter langt med barna sine. For det ligger jo stort sett noe bak som vi ikke vet.

Og en løsning som passer oss, passer ikke for alle andre.

[Far til 2]

Selv om jeg ønsker at mannen og jeg skal ha barna like mye og bo på samme sted.

Så har jeg ikke fordommer mot andre som velger andre løsninger eller flytter langt med barna sine. For det ligger jo stort sett noe bak som vi ikke vet.

Og en løsning som passer oss, passer ikke for alle andre.

Enig. Noen ganger MÅ en flytte langt. Men i slike tilfeller mener jeg at barnet bør ha mulighet til å bli igjen på hjemplassen om begge foreldrene er egnet til omsorg. Og dette er det ikke opp til den ene forelderen å avgjøre alene ettersom slike avgjørelser gjernes blir gjort når en er i en stemning der barnets beste er av mindre betydning.

Dette betyr imidlertid at barnets ønske om en alternativ bostedsforelder også bør bli hørt så tidlig som mulig. Om det betyr flytting for barnet må det likevel aksepteres i den grad det er mulig.

Det er først når enkelte antyder at de er glad for å flytte lengst mulig, og indirekte viser glede over at barnet er fratatt samvær, at jeg reagerer kraftig. For det finnes faktisk slike samværsforeldre (selv om de i mine øyne ikke er egnet til en slik omsorgsrolle).

Jeg er rimelig overbevist om at det er tragisk for barn at en avgjørelse basert på en av foreldrenes subjektive mening, og som ofte er en avgjørelse som taes i en situasjon der konflikten er høy mellom foreldrene, skal kunne få så enorme følger for resten av livet til barnet. Barnet er uskyldig i den konflikten/flytteprosessen som foregår, og vi må få på plass et lovverk som ivaretar barnet fremfor foreldrene.

Om det siste medfører at barnets behov for samvær med begge foreldrene må vektlegges, - ja så får lovverket avspeile dette og ikke motarbeide barnet slik dagens lovverk i mange tilfeller gjør, bare for å ivareta foreldrene.