Gråtefetisj

[Gjest Feta]

Kjæresten min tenner på at jeg er avhengig av ham. Han har aldri skadet meg, men han føler seg best når han kan hjelpe meg med noe jeg ikke klarer selv.

Vi møttes faktisk langs veien. Jeg hadde truffet et tre, og han var den som først kom til stedet. Jeg husker ingenting før jeg våknet på sykehus. Legen fortalte meg hvordan denne "barmhjertige samaritaneren" hadde reddet livet mitt med førstehjelp.

Jeg fikk kontakt med helten for å takke ham, men det utviklet seg. Jeg var nervevrak og pleietrengende etter ulykken, og da jeg ble utskrevet følte vi at vi hadde kjent hverandre hele livet. Begge bodde alene, så jeg flyttet inn til ham. Vi kysset og hadde sex som kaniner. Men jeg vet at han tenner på å trøste meg. Han elsker å holde rundt meg når jeg strigråter, og viske "det går nok bra" i øret mitt. Og jeg elsker å bli trøstet. Vi elsker hverandre, og han ville aldri gjøre meg trist med vilje for å kunne trøste meg.

Men jeg lurer på om vi er litt sprø. Jeg har gjort dumme ting i fylla, men får aldri konsekvenser. Det er bare å strigråte, så får jeg en bamseklem. Dette uroer meg. Er han en tålmodig helt, eller en tøffel? Han kritiserer meg aldri. Han har viet sitt liv til å ta all dritten fra meg, og ser ut til å elske det... Jeg har aldri utnyttet ham med vilje. Jeg tar lett til tårene, selv om jeg bare har flis i fingeren. Og han får rollen som helt.

[Gjest Don Giovanni]

Kjæresten min tenner på at jeg er avhengig av ham. Han har aldri skadet meg, men han føler seg best når han kan hjelpe meg med noe jeg ikke klarer selv.

Vi møttes faktisk langs veien. Jeg hadde truffet et tre, og han var den som først kom til stedet. Jeg husker ingenting før jeg våknet på sykehus. Legen fortalte meg hvordan denne "barmhjertige samaritaneren" hadde reddet livet mitt med førstehjelp.

Jeg fikk kontakt med helten for å takke ham, men det utviklet seg. Jeg var nervevrak og pleietrengende etter ulykken, og da jeg ble utskrevet følte vi at vi hadde kjent hverandre hele livet. Begge bodde alene, så jeg flyttet inn til ham. Vi kysset og hadde sex som kaniner. Men jeg vet at han tenner på å trøste meg. Han elsker å holde rundt meg når jeg strigråter, og viske "det går nok bra" i øret mitt. Og jeg elsker å bli trøstet. Vi elsker hverandre, og han ville aldri gjøre meg trist med vilje for å kunne trøste meg.

Men jeg lurer på om vi er litt sprø. Jeg har gjort dumme ting i fylla, men får aldri konsekvenser. Det er bare å strigråte, så får jeg en bamseklem. Dette uroer meg. Er han en tålmodig helt, eller en tøffel? Han kritiserer meg aldri. Han har viet sitt liv til å ta all dritten fra meg, og ser ut til å elske det... Jeg har aldri utnyttet ham med vilje. Jeg tar lett til tårene, selv om jeg bare har flis i fingeren. Og han får rollen som helt.

Jeg syns du skriver mer enn nok til at varsel-lampene bør blinke i ditt hode også. Det gjør det iallefall i mitt.

[Gjest TS]

Jeg ser muligheten for at noe kan være unormalt.... Men hvilke varsellamper?

Som sagt, så elsker vi hverandre. Han er god mot meg hele tiden. Han er ingen sadomasochist som vil skade meg fordi han tenner på det. Men han føler seg vel stor og sterk når han trøster meg...

Ikke noe galt i det. Men jeg er litt bekymret for at jeg kanskje utnytter ham, når han aldri kritiserer meg for noen ting. Jeg har gjort mye galt. Han bare trøster meg når jeg tilstår og gråter.

[Gjest TS]

PS. Vi har vært lykkelig gift i 4 1/2 år, og har 2 barn. Han ser ut til å elske tilværelsen. Men jeg skammer meg fordi jeg aldri får ei skyllebøtte når jeg gjør noe dumt. Han er like tilgivende med barna, og rettleder dem når de gjør dumme ting. Hever aldri stemmen. Men han tenner selvsagt ikke på dem...

Er han bare utrolig snill? Jeg er usikker på alt sammen, men det er jo egentlig bare bra for meg.

[CeeCee]

Ja, jeg synes han høres mer ut som en tøffel enn at han har en gråtefetisj...

Men det er jo ingen problemer mellom dere, så da er det vel greit da...

[Gjest Don Giovanni]

Jeg ser muligheten for at noe kan være unormalt.... Men hvilke varsellamper?

Som sagt, så elsker vi hverandre. Han er god mot meg hele tiden. Han er ingen sadomasochist som vil skade meg fordi han tenner på det. Men han føler seg vel stor og sterk når han trøster meg...

Ikke noe galt i det. Men jeg er litt bekymret for at jeg kanskje utnytter ham, når han aldri kritiserer meg for noen ting. Jeg har gjort mye galt. Han bare trøster meg når jeg tilstår og gråter.

Det er jo umulig for noen som helst her inne å svare på hvorvidt du utnytter ham eller ikke. Det tror jeg du vet best selv. Generelt er mennesker skrudd sammen slik at man ønsker å omgi seg med glade og blide mennesker. Et smil smitter, og smilende mennesker rundt oss får oss selv til å smile. Når noen går motsatt vei og blomstrer i andres avmakt så blir jeg litt betenkt. Alle (de fleste) menn liker å være helter, men jeg håper de fleste av oss setter pris på at våre nærmeste har det bra. Det finnes noen kvinner som har et behov for å skade sine barn slik at deres omsorgsevner blir synlige, samt få empati fra andre. Jeg mener ikke at din mann er på dette nivået men det var litt slike lamper som blinket når jeg leste det første innlegget ditt.

Det du skriver i de neste innleggene her gjør vel at jeg er litt mindre betenkt rundt akkurat det, men kanskje mer på det du skriver selv; om du kanskje utnytter ham. Men det vet du helt sikkert selv om du gjør. Så hvorfor spørre?

[Gjest Gjest_gjest_*]

PS. Vi har vært lykkelig gift i 4 1/2 år, og har 2 barn. Han ser ut til å elske tilværelsen. Men jeg skammer meg fordi jeg aldri får ei skyllebøtte når jeg gjør noe dumt. Han er like tilgivende med barna, og rettleder dem når de gjør dumme ting. Hever aldri stemmen. Men han tenner selvsagt ikke på dem...

Er han bare utrolig snill? Jeg er usikker på alt sammen, men det er jo egentlig bare bra for meg.

Alt virker jo bare supert mellom dere - og så skammer du deg fordi du aldri har fått ei skyllebøtte Så har du fått deg en mann som er submissive (underdanig) - ja vel, vær herskerinnen hans, da.

[Gjest TS]

Jeg kan komme med et eksempel:

i dag sved jeg middagen, og begynte å grine. Jeg griner for den minste lille ting. Han ga meg en bjørneklem, kysset meg, og toj meg på restaurant.

Får dere slik oppmerksomhet?

Jeg er bare ikke sikker på hva han mener med dette. Får han ståpikk av å holde en gråtende geleklump? Eller ønsker han bare at jeg skal bli glad igjen fort?

[Gjest Pax]

Om han får ståpikk er vel ikke så vanskelig å finne ut av.

[Gjest Elastica]

Får han ståpikk av å holde en gråtende geleklump? Eller ønsker han bare at jeg skal bli glad igjen fort?

Du får kjenne etter neste gang du begynner å gråte.

[CeeCee]

Jeg kan komme med et eksempel:

i dag sved jeg middagen, og begynte å grine. Jeg griner for den minste lille ting. Han ga meg en bjørneklem, kysset meg, og toj meg på restaurant.

Får dere slik oppmerksomhet?

Jeg er bare ikke sikker på hva han mener med dette. Får han ståpikk av å holde en gråtende geleklump? Eller ønsker han bare at jeg skal bli glad igjen fort?

Tidlig dere spiser middag da? Allerede vært ute og spist på restaurant (Bare trøste og pule først?) og rukket hjem igjen og slå på PC og skrive innlegg her innen 15.11...

Innlegget er redigert iht til Kvinneguidens regler. Trille (mod)

Endret 5. juli 2007 av Trille

[CeeCee]

Du får kjenne etter neste gang du begynner å gråte.

men bra forslag da!

[Gjest TS]

Tidlig middag/lunch pga. at han skal reise i forbindelse med jobben.

Det var ikke tid til å lage en ny porsjon med laks, så det var restaurant eller grandiosa. Og vi har ikke hatt sex i dag.

Hvis jeg kjenner etter neste gang, så blir han nok forbauset. Vi pleier aldri å klå.

Min mann har aldri gjort meg noe vont, og det finnes ingen tvil om at han elsker meg. Men jeg bare lurer på hvordan han kan være så ekstremt tålmodig med meg, og hvorfor jeg alltid får den bjørneklemmen når jeg tar til tårene.

[CeeCee]

Da ser jeg ikke problemet!!!

[Gjest Browniiez]

Jeg synes bare han virker veldig, veldig snill og tålmodig jeg. Noen grunn til at du gråter så fort - liker du kanskje å bli trøstet og få sånn oppmerksomhet? Jeg tror jeg gjør det selv, noen ganger. Ikke så ofte, men kan merke det likevel. Det er jo godt å vite at man har noen som hjelper deg når du har det vondt og er trist, men det burde ikke bli til en sånn vane at det skjer hele tiden, syns nå jeg. Tror noen menn liker å trøste og vite at de kan gjøre ting bedre også, mens andre hater den situasjonen...

[Gjest TS]

Jeg klemte fingeren i bildøra i dag.

Begynte selvsagt å grine som en treåring.

Han kysset meg på kinnet, ga meg en bamseklem og sjekket at fingeren ikke var brukket.

Han er som en far for meg. Noe av grunnen til denne tråden er at jeg skammer meg for å være så barnslig.

[fiktiv]

Jeg klemte fingeren i bildøra i dag.

Begynte selvsagt å grine som en treåring.

Han kysset meg på kinnet, ga meg en bamseklem og sjekket at fingeren ikke var brukket.

Han er som en far for meg. Noe av grunnen til denne tråden er at jeg skammer meg for å være så barnslig.

Jeg tror ikke det er noe gale med mannen din, slik som de fleste sier her.

Men jeg vil si det er noe gale med deg, sorry, men hva er det med å grine hele tiden? Du sier selv du skammer deg over å vere så barnslig, vel ta i et tak og bli "frisk"/"skikkelig" - hehe, hva du måtte kalle det. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men så lenge du er over pubertetsårene, så er det vel godt å kvitte seg med barnsligheten?

Tror du hadde følt deg SÅ mye bedre om du skjerper deg.

Ikke ver redd for om mannen din vil gi deg mindre oppmerksomhet, for det tviler jeg på. Og OM det skulle skje du får mindre oppmerksomhet, vel, da kan du kalle hele greia hans en fetisj. hMM

prøve?

[Gjest Ho]

Hvordan tibereder du laks? Hvordan går det an å "brenne" laks?

[Gjest TS]

I steikepanna, såklart.

Akkurat som med ørret.