Hvordan hjelpe den andre gjennom bruddet?

[Gjest Den som gjorde det slutt]

Hei

Jeg er 26 år og mann. Har nylig gjort det slutt med samboer. Sammen i fire, samboere i to.

Vi hadde et godt forhold med respekt og mye glede. Planla en fremtid, reiste mye etc. Likevel har jeg alltid visst at det var hun som nok var mest glad i meg. I lengre tid har jeg følt på tanken om at dette ikke føltes helt riktig. Det har gått og kommet i perioder og ligget i bakhodet. Jeg har ikke tatt skikkelig tak i følelsene da vi hadde et ellers bra forhold som jo fungerte bra. Tror aldri vi har hatt en stor krangel, et veldig harmonisk forhold. Derfor gikk også tiden og plutselig var fire år gått. Fire gode år

I denne tiden har jeg prøvd å jobbe med mine følelser. Jeg har prøvd å fokusere på hennes mange gode egenskaper, klart i flertall ift hennes mindre gode sider. Jeg sa til meg selv at jeg ikke måtte kaste bort det som i hovedsak jo var et godt forhold. Likevel har tvilen nok vært der, og plutselig var jeg kommet til at det som manglet var min kjærlighet. jeg elsker henne ikke lenger og husker ikke helt når det forsvant annet enn at det er lenge siden.

Nå er bruddet gjort og hun er knust. Jeg tror grunnen til at dette tok så lang tid er at jeg var så redd for å såre henne. Jeg er fortsatt glad i henne. Jeg hadde ikke regnet med at det skulle være så hardt å gjøre det slutt,men tror at det kommer av at ikke bare er en jeg liker så godt såret, men det er JEG som har gjort det. Påført denne smerten. Utrolig vondt å se henne lei seg.

Nå ønsker hun at jeg forklarer hva som er problemet og at vi skal prøve mer. Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne håndgripelige svar, men grunnen er jo bortfall av følelser. Ikke følelser for andre, ikke følelser om at hun har gjort noe galt.

Hvordan kan jeg forklare dette så hun får noe å bearbeide og ikke sitter med ubesvarte spørsmål?

[Gjest Gjest]

Vet ikke hvor mye det hjelper, men hva med å være ærlig og si at du ikke hadde de riktige følelsene lengre? At du er glad i henne fordi hun har mange gode egenskaper, og respekterer henne, men at det ikke føles som Det Rette?

Ellers tror jeg ikke det er din oppgave å hjelpe henne gjennom dette, men det er nok sikkert bra for henne å høre at det ikke er noen andre, og at du faktisk synes hun er en bra person. Men det siste kan kanskje gjøre det vanskeligere å bli kvitt håpet om at dere kan finne sammen igjen...?

[Gjest den som gjorde det slutt]

Vet ikke hvor mye det hjelper, men hva med å være ærlig og si at du ikke hadde de riktige følelsene lengre? At du er glad i henne fordi hun har mange gode egenskaper, og respekterer henne, men at det ikke føles som Det Rette?

Ellers tror jeg ikke det er din oppgave å hjelpe henne gjennom dette, men det er nok sikkert bra for henne å høre at det ikke er noen andre, og at du faktisk synes hun er en bra person. Men det siste kan kanskje gjøre det vanskeligere å bli kvitt håpet om at dere kan finne sammen igjen...?

Er enig i det du sier og har også vært ærlig om det, men skulle ønske jeg kunne bidra med noe som gjorde det lettere. Hater å se henne så lei seg og har dårlig samvittighet fordi hun ønsker å prøve mer mens jeg ikke gjør det. Også skyldfølelse fordi jeg gjør dette mot henne.

Hun føler også at jeg ikke har gitt noen signaler om dette og at det kom som et sjokk. Jeg har ikke snakket med henne om dette tidligere, noe jeg også angrer på for det vikrer som det hadde gjort det lettere. Men da så jeg for meg en lang periode med tristhet og utrygghet og er det noe bra?

[Rosalie]

Et clean break er det beste i lengden. La henne være i fred med sorgen - hvis du blander deg, og kanskje lar henne sitte i armkroken og finner på ting sammen, får hun aldri bearbeidet sorgen, hun får deg aldri på avstand, og hun gir ikke opp håpet om at dere kan bli sammen igjen.

[Gjest Deception]

Jeg støtter Wadjet; det beste er nok å la henne være alene, og ikke forvirre med å forsøke å være "venner" på dette stadiet.

[Gjest den som gjorde det slutt]

Jeg støtter Wadjet; det beste er nok å la henne være alene, og ikke forvirre med å forsøke å være "venner" på dette stadiet.

Enig i dette. Vi kan ikke være venner på lenge. Hun har fortalt at dette skjedde med eksen også og da var hun borte i 6 mndr. Denne gangen er det mye verre og hun sier hun aldri kan stole på en kjæreste igjen. Det er hardt å høre, men det er ikke riktig overfor meg heller å fortsette prøve når jeg vet jeg ikke ønsker det..

Hun lurer på om jeg vil være med i terapi og jeg har vel sagt at det kan jeg godt. Kan være det hjelper henne tenker jeg.

[regine]

Jeg var også den som i sin tid gjorde det slutt - på et forhold som var ok, og med en mann som har flest gode egenskaper.

Som deg snakket jeg ikke særlig med han om det i forkant - rett og slett fordi jeg følte at det ville være urettferdig å belemre han med min usikkerhet. I tillegg følte jeg veldig at om jeg begynte å diskutere det med han, så ville det bidra til et dårligere forhold.

Da kom det selvsagt som et sjokk da jeg gjorde det slutt. Jeg var forberedt på at han ville ta det tungt, og som deg syntes jeg det var grusomt å gjøre mannen så vondt. Samtidig hadde jeg en klar formening om at nettopp FORDI jeg gjorde han så vondt, så måtte jeg på noe vis også ta ansvar for dette. UTEN å gi han forhåpninger om videre forhold.....

Vi bodde sammen, og ble boende sammen i en måned etter bruddet, fordi det tok så lang tid for meg å finne noe annet.

I ettertid (vi har fortsatt sporadisk kontakt) har han sagt, at måten det skjedde på, og at jeg ble boende og var villig til å ta innover meg at han hadde det vondt, faktisk gjorde bruddet mye enklere for han. Han sier at om jeg hadde flyttet på dagen og nærmest nektet å hatt mer med han å gjøre, så ville det vært mye verre for han.

Så jeg tror du bare må akseptere at det er din skyld at hun har det vondt, og forsøke å hjelpe henne, men samtidig ikke gi håp om videre forhold (om det ikke er noe håp). Dette er selvsagt vanskelig, men livet er ikke altid enkelt......

lykke til - ta ansvar for det du har gjort, og forsøk å gjøre det minst værst for henne. Og ikke ha dårlig samvittighet fordi du har gjort det slutt, følelser kan man gjøre lite med. Men - som sagt - gjør det på en anstendig måte.

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg er for tiden i din eks-samboers sko - samboeren min gjorde det slutt rundt påske pga usikkerhet rundt sine følelser; han følte vi var mer venner enn kjærester. Jeg er ikke bitter eller sur på ham, han kan ikke noe for hva han føler. Jeg har et annet synspunkt på forhold enn ham; men det er en helt annen diskusjon som jeg ikke skal ta her. Til poenget: etter det ble slutt,har vi forsøkt å være venner. Jeg har gjentatte ganger sag at jeg trenger litt space, få være den som tar initativ til kontakt - skal vi kunne være venner, noe jeg også har ønsket, for det er ikke noen grunn til at vi ikke skal være det, så må jeg få "nullstille" mine følelser for ham - og det går ikke når han er rundt meg hele tiden. Men - for oss har problemet vært at jeg nå etterhvert føler at han ikke har respektert mine grenser. Han fortsetter som før; foreslår og planlegger,hva skal vi finne på; ting vi gjorde sammen før. Han er redd for å miste meg; for vi har hatt mye gøy sammen, og jeg er vel hans eneste venn i denne byen, men når han maser, så skyver han meg bare unna - og jeg føler jeg blir mer og mer reservert og distansert, og nesten irritert... Jeg har gjentatte ganger sagt jeg må få være i fred, men han hører ikke etter.

Konklusjon - prat med henne nå, la henne få de svar hun ønsker - og la henne så være i fred om dere ønsker å være venner.

[Gjest den som gjorde det slutt]

Hei! Jeg er for tiden i din eks-samboers sko - samboeren min gjorde det slutt rundt påske pga usikkerhet rundt sine følelser; han følte vi var mer venner enn kjærester. Jeg er ikke bitter eller sur på ham, han kan ikke noe for hva han føler. Jeg har et annet synspunkt på forhold enn ham; men det er en helt annen diskusjon som jeg ikke skal ta her. Til poenget: etter det ble slutt,har vi forsøkt å være venner. Jeg har gjentatte ganger sag at jeg trenger litt space, få være den som tar initativ til kontakt - skal vi kunne være venner, noe jeg også har ønsket, for det er ikke noen grunn til at vi ikke skal være det, så må jeg få "nullstille" mine følelser for ham - og det går ikke når han er rundt meg hele tiden. Men - for oss har problemet vært at jeg nå etterhvert føler at han ikke har respektert mine grenser. Han fortsetter som før; foreslår og planlegger,hva skal vi finne på; ting vi gjorde sammen før. Han er redd for å miste meg; for vi har hatt mye gøy sammen, og jeg er vel hans eneste venn i denne byen, men når han maser, så skyver han meg bare unna - og jeg føler jeg blir mer og mer reservert og distansert, og nesten irritert... Jeg har gjentatte ganger sagt jeg må få være i fred, men han hører ikke etter.

Konklusjon - prat med henne nå, la henne få de svar hun ønsker - og la henne så være i fred om dere ønsker å være venner.

Mmm har også venner som har vært i din situasjon og jeg er helt klar på at det er farlig og dumt med vennskap når ikke begge er på samme plan - og det vil ikke alltid den andre innrømme i frykt for å miste deg helt. Uansett, jeg tror vi kommer til å være venner på et senere tidspunkt, men det kommer til å ta lang tid for henne.

Vennskap er ikke det store sprømsålet på dette stadiet, heller at hun føler seg sveket og ikke får de svar hun trenger. Og det dreper meg at jeg ikke kan gi henne det hun ønsker.

Flere sier at clean break er bedre, men jeg har venner som har hatt problmer og snakket om det og latt det gå tid og sier at det var bedre. Nå er det uansett gjort for min del, men følelsen av å burde gjort ting annerledes sitter der. Og den er vond. Spesielt fordi vi ikke har hatt kommunikasjonsvansker i forholdet.

[Gjest Gjest]

Det smerter også å høre at hun sier jeg har lurt henne dens iste tiden da jeg jo har vært kjærlig og vært med på samtaler om fremtid og barn.

Jeg får ikke fem at det jo har svingt frem og tilbake for meg og at det ikke bare har vært trist og vanskelig hele tiden. Jeg har jo prøvd å jobbe med mine følelser og innimellom har jeg trodd at det går fint.

[Lola83]

Bare si det rett ut..det er ingen som kan gå gjennom livet uten og bli lei seg. Det er faktisk helt naturlig og være lei seg, akkurat som det er og være glad.

Det at du spør her viser at du bryr deg som menneske, om et annet menneske, og det er vel det viktigste

[Gjest Gjest]

Det er jo hyggelig å høre.

Samtidig som jeg vet det ikke er noen formel for å hjelpe den andre i bruddet så håper jeg fortsatt på å finne den..trist.

Jeg tror at like stor del av min smerte nå er at hun har det vondt som at det vi hadde er borte.

[Gjest Gjestigjen]

Det kommer veldig an på hvordan forholdet deres har vært. dersom du har gitt utrykk for at du føler det samme som henne, til tross for at du ikke gjør det, skjønner jeg veldig godt at hun føler seg sveket. dersom du ikke har gjort det,men vært litt mer tilbakeholden, vil jeg tippe hun har hatt en magefølelse, men denne er lett å døyve når man så gjerne vil at et forhold skal fungere. jeg hadde en magefølelse, men fant hele tiden forklaringer. derfor var ikke sjokket så stor for meg - sårt, ja visst, men det likevel et snev av lettelse der - lettelse over å endelig vite eller få bekreftet min intuisjon. og selv om jeg var ufattelig glad i fyren og gjerne ville at det skulle blitt oss to - så er jeg også glad for å ikke være i et forhold der begge ikke gir like mye; der mine følelser ikke var 100% gjengjeldt.

gi henne de svarene du kan, svar så godt du kan - det er faktisk det eneste du kan gjøre for henne nå. la henne blåse ut om hun trenger det; la henne styre showet litt nå. ikke gi uttrykk for at du er redd for miste henne; det gir bare håp - dersom det er aktuelt å redde vennskapet, så la henne få vite dette, og la henne ta initativ i så måte. men vær forberedt på det kanskje aldri vil skje.som min eks-samboer sier: han sier han føler han har meg p å lån, og det stemmer veldig godt.

[Gjest Gjestigjen]

Det smerter også å høre at hun sier jeg har lurt henne dens iste tiden da jeg jo har vært kjærlig og vært med på samtaler om fremtid og barn.

Jeg får ikke fem at det jo har svingt frem og tilbake for meg og at det ikke bare har vært trist og vanskelig hele tiden. Jeg har jo prøvd å jobbe med mine følelser og innimellom har jeg trodd at det går fint.

Her skjønner jeg din eks veldig godt. alle forhold svinger, men å gi uttrykk for ønske om barn osv når man er så usikker som du i de usikre periodene - det er faktisk ganske dårlig gjort. gi uttrykk for ønske om barn og felles fremtid er vel den optimale kjærlighetserklærlingen; og i mine ører blir det veldig feil å gi utrykk for dette når man prøver å jobbe med sine følelser.

[Gjest den som gjorde det slutt]

Her skjønner jeg din eks veldig godt. alle forhold svinger, men å gi uttrykk for ønske om barn osv når man er så usikker som du i de usikre periodene - det er faktisk ganske dårlig gjort. gi uttrykk for ønske om barn og felles fremtid er vel den optimale kjærlighetserklærlingen; og i mine ører blir det veldig feil å gi utrykk for dette når man prøver å jobbe med sine følelser.

Det er jeg helt enig i. Problemet er at det var i periodeer hvor jeg trodde alt skulle gå bra likevel og da hun har tatt opp slike ting har jeg "jattet med". Det er selvfølgelig noe jeg angrer sykt på, men på den andre siden hva skulle jeg sagt? "Siden det går dårlig i øyeblikket kan jeg ikke støtte den tanken om mulige barn en gang i fremtiden? Kanskje jeg burde sagt det, men fikk meg ikke til det og i tider så var jeg jo med på de tankene og kunne forestille meg det.

[Gjest Gjest]

Det smerter også å høre at hun sier jeg har lurt henne dens iste tiden da jeg jo har vært kjærlig og vært med på samtaler om fremtid og barn.

Jeg får ikke fem at det jo har svingt frem og tilbake for meg og at det ikke bare har vært trist og vanskelig hele tiden. Jeg har jo prøvd å jobbe med mine følelser og innimellom har jeg trodd at det går fint.

Jeg tror, som andre nevner her, at du bare må akseptere at hun føler seg såret pga dette, for det er jo ikke rart. Si til henne at du forstår dette, og be om unnskyldning, men forklar også at du selv har trodd på det du sa i perioder. Dessuten tror jeg ikke slike forhold som deres, hvor (bare) den ene er mer usikker på om det vil vare, er de eneste som opplever at man kan si én ting en stund, men komme til en annen konklusjon seinere.

På en måte skjønner jeg deg godt, det er ikke nødvendigvis riktig å "plage" den andre med usikkerhet rundt forholdet, samtidig burde du trolig vært forsiktigere med å legge og diskutere planer for framtiden - du kunne f eks, om du tenkte slik, gitt uttrykk for at du ikke visste når/om du vil ha barn, om eller når kjøp av bolig osv. Samtidig mener jeg at det også er menneskelig å kunne tenke begge deler - både være usikker OG å tro at man "vil" forholdet... Men klart det oppleves sårende fra den andre parten. Som nevnt innledningsvis, det må du nesten bare godta, og prøve å lære til neste gang.

[Gjest den som gjorde det slutt]

Helt enig i det du sier og har helt klart gjort noen smertefulle erfaringer. Jeg skulle helt klart vært mer åpen om dette men har jo også vært redd for å ødelegge noe ved å si det. Troll i ord type tanke. Vært redd for at hvis noe sies høyt så blir det mer virkelig og det gjorde det også. Jeg snakket med en venn om dette før jeg tok samtalen med samboer og ble mye mer klar over hva jeg ville når jeg hadde sagt det høyt til noen. Kan være at det er det jeg var redd for i de vanskelige periodene.

[Cata]

Vet ikke hvor mye det hjelper, men hva med å være ærlig og si at du ikke hadde de riktige følelsene lengre? At du er glad i henne fordi hun har mange gode egenskaper, og respekterer henne, men at det ikke føles som Det Rette?

Støtter denne! For 2 år siden var jeg i din samboers situasjon og det å få et ærlig svar på "hvorfor" ville gjort ting vanvittig mye lettere for meg. At følelser forsvinner er noe man bare må respektere - slikt skjer, men taushet og bortforklaringer (og i verste fall blank løgn) fra den man trodde man skulle dele livet med er verre å forholde seg til.

[Gjest Jytte]

For guds skyld - si det rett ut .. kutt kontakten rått og brutalt - kan overhodet ikke se hensikten i å holde et forhold lunkent. Og jeg har ærlig talt aldri hørt om noen som har gått fra brudd til omgangsvenner - med noe særlig hell .. ikke så lenge den ene parten har følelser for den andre ...

[Gjest den som gjorde det slutt]

For guds skyld - si det rett ut .. kutt kontakten rått og brutalt - kan overhodet ikke se hensikten i å holde et forhold lunkent. Og jeg har ærlig talt aldri hørt om noen som har gått fra brudd til omgangsvenner - med noe særlig hell .. ikke så lenge den ene parten har følelser for den andre ...

Nå har jeg allerede gjort det slutt, i den grad at vi har hatt samtalen.

jeg kjenner heller ingen som har klart venneovergangen før etter lang tid. Kjenner flere på den andre siden, dvs hvor de er venner men dene ene ikke forteller at h*n ikke er kommet over den andre. For å fortsatt være i nærheten og ha en form for forhold. Det gjør jo at man aldri kommer seg videre for man vil ubevisst eller bevisst håpe på noe mer.

I mitt tilfelle har følelsene bare dødd og jeg har ikke klart å vekke de til live etter en lengre tid. Det har jeg ikke fortalt før nå, og det er hun skuffet over. Noe jeg forstår godt, men samtidig er det ingen god situasjon at man går rundt og vet at den andre sliter og venter på tegn til at det er slutt.