Vi slo opp.....

[pusejenta]

Meg og kjæresten har kjent hverandre i 6 mnd. Vi har aldri kranglet eller noe sånt.

Men nå den siste tiden så har begge vært så usikkre på hverandre i forhold om vi virkelig er ment for å være sammen. Vi er begge i enden av 20 årene og er voksne i hodet og er nok redde begge to for bruke for mye tid til å finne ut av hvor vi står. Begge har vært i et langt forhold før som gikk skeis etter laaaang tid. Og for min del henger dette igjen at jeg ikke har "lyst" å bruke så lang tid igjen på å finne ut at ting ikke funker........

Så i går snakket vi ut. Og ble enig om at vi er begge glad i hverandre, men er vi forelska? Ingen av oss er sikre på hva forelskelse er lengre, hvordan det skal kjennes ut. Skal man savne hverandre hele tiden? For slik er vi ikke...... Vi er begge tiltrekt av hverandre, men begjærer jeg han? Huff, det er ikke lett å sortere. kansje dette er et tegn på bare vennskap....

Nå er jeg lei meg, men er det fordi jeg mister han eller fordi jeg er blitt alene igjen? Det føles vondt.

Avtalen går ut på at vi kan kontakte hverandre når vi har lyst, ikke noe sånn at vi har "pause" så og så lenge......

Noen råd?

[Gjest Gjest]

Meg og kjæresten har kjent hverandre i 6 mnd. Vi har aldri kranglet eller noe sånt.

Men nå den siste tiden så har begge vært så usikkre på hverandre i forhold om vi virkelig er ment for å være sammen. Vi er begge i enden av 20 årene og er voksne i hodet og er nok redde begge to for bruke for mye tid til å finne ut av hvor vi står. Begge har vært i et langt forhold før som gikk skeis etter laaaang tid. Og for min del henger dette igjen at jeg ikke har "lyst" å bruke så lang tid igjen på å finne ut at ting ikke funker........

Så i går snakket vi ut. Og ble enig om at vi er begge glad i hverandre, men er vi forelska? Ingen av oss er sikre på hva forelskelse er lengre, hvordan det skal kjennes ut. Skal man savne hverandre hele tiden? For slik er vi ikke...... Vi er begge tiltrekt av hverandre, men begjærer jeg han? Huff, det er ikke lett å sortere. kansje dette er et tegn på bare vennskap....

Nå er jeg lei meg, men er det fordi jeg mister han eller fordi jeg er blitt alene igjen? Det føles vondt.

Avtalen går ut på at vi kan kontakte hverandre når vi har lyst, ikke noe sånn at vi har "pause" så og så lenge......

Noen råd?

Er dere gode venner og har et greit sexliv, kan dere ikke forvente mer. Forelskelse går raskt over, spesielt hvis det kommer barn inn i bildet.

[Gjest Gjest]

Tror nok alltid man vil være litt usikker om man setter seg ned og VIRKELIG kjenner etter. Spesielt når man blir litt eldre og har noen forhold bak seg. Man får jo med seg litt bagasje på godt og vondt og mister noen illusjoner på veien. Har selv opplevd å sitte i forhold der jeg har det veldig bra og vet at jeg har funnet en spesiell person men allikevel ikke kunnet svare på spørsmålene du sliter med. For hvem er det egentlig som vet hva fasiten på hvordan kjærlighet skal føles er?

Det er jo gjerne sånn at hvert forhold er unikt på sin måte og og du ber meg rangere eksene mine etter hvem jeg var mest glad i når jeg var i den aller mest forelskede fasen så blir det veldig vanskelig. Hadde du spurt meg da jeg var i begynnelsen av tjueårene så hadde jeg svart at om man er usikker på er det ikke "the real thing". Nå er jeg ikke så sikker lengre.... Følelser er jo noe som er i bevegelse hele tiden og lett lar seg påvirke av både det ene og det andre. Mennesker utvikler seg jo også hele tiden og "idealkjæresten" min nå er jo noe annet enn den var for noen år siden.

Og hva med de gangene man jo faktisk har opplevd den der stormende forelskelsen og trodde man hadde møtt den eneste ene. Både jeg selv og mine venner kan skrive under på at det ikke nødvendigvis er de forholdene som varer. Selv om begge parter føler de store følelsene så er det ikke alltid dette er tilstrekkelig lim for å holde et forhold sammen når man støter på problemer.

Jeg tror at man er veldig heldig dersom man finner noen som man føler er sin aller kjæreste venn og som man samtidig er fysisk tiltrukket av. Kanskje er det dette som er den ekte kjærligheten?

Jeg tror vi alle har ulike forventninger til hva kjærlighet er på samme måte som vi har ulike måter å uttrykke den på. Noen behøver store gester og verbal bekreftelse for å føle seg satt pris på mens andre ser kjærligheten bak det å komme hjem til ferdig middag. Greia må vel være å finne ut hva en selv forventer at kjærlighet skal føles som og hvordan man vil at den andre skal uttrykke dette? Deretter må man kjøre en real realitetssjekk på disse forventningene? Kanskje er man så opphengt i barndomsfantasier at man aldri finner "den rette" eller kanskje har man blitt så skuffa tidligere at man ender opp med å legge lista altfor lavt?

For ts må vel fasiten bli å rydde opp i tankene rundt dette. (Kanskje sammen med eksen?) Uansett er det vel riktig å ikke være i et forhold der begge er så usikre på hva de vil ha og hva de føler at man forsterker hverandre usikkerhet?

[Gjest Gjest_blabla_*]

Meg og kjæresten har kjent hverandre i 6 mnd. Vi har aldri kranglet eller noe sånt.

Så i går snakket vi ut. Og ble enig om at vi er begge glad i hverandre, men er vi forelska? Ingen av oss er sikre på hva forelskelse er lengre, hvordan det skal kjennes ut. Skal man savne hverandre hele tiden? For slik er vi ikke...... Vi er begge tiltrekt av hverandre, men begjærer jeg han? Huff, det er ikke lett å sortere. kansje dette er et tegn på bare vennskap....

Nå er jeg lei meg, men er det fordi jeg mister han eller fordi jeg er blitt alene igjen? Det føles vondt.

Avtalen går ut på at vi kan kontakte hverandre når vi har lyst, ikke noe sånn at vi har "pause" så og så lenge......

Noen råd?

Nå er alle personer og forhold ulike. På meg virker det som dere kanskje oplever den nedturen som kommer etter en tid, når forelskelsen går over? Det kan være at det er så enkelt, på den annen side er det kun 6 mndr og i mine forhold har det fortsatt vært en spennende tid. men her er man forskjellige.

For min del kan jeg ikke savne noen hele tiden. Det tror jeg heller ikke man skal, mne det er kun min mening. Det som har hjulpet meg er å snakke høyt med andre om tingene. Det er kjempebra at dere har tatt tak i dette sammen og jeg regner med at du har snakket med venner om dette også?

Til syvende og sist er det du selv som må definere følelsene for han og forholdet. Det er ikke lett og kan ta tid. Dere er begge gamle nok til å ha opplevd kjærlighet og tap før. Videre så gamle at dere heller ikke ønsker bruke tid på et forhold som kanskje likevel slutter om en stund. Det er helt forståelig og normalt.

Mitt råd er å prøve en stund til. Ikke tving følelser frem men finn på morsomme ting sammen, fokuser på de gode sidene og se om det er en dypere tilknytning enn den første forelskelsen. Hvis dere ikke etter denne tiden finner det grunnleggende fundamentet, så er mitt råd å gjøre det slutt. Dessverre. Har just gjort det selv