Hvor mye fortelle om fortiden sin?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg har møtt en utrolig nydelig fyr, god på alle mulige måter. Stabil, positiv, omtenksom, lyttende, inkluderende, full av morsomme innfall og som møter meg med respekt. Vi er like verdimessige, deler den samme troen. Har en veldig god kjemi oss imellom. Men det er en ting som plager meg: Hvor mye skal man fortelle den andre om alle sine tap og forvillede spor fra fortiden?

Jeg har tidligere vært i et langvarig forhold som gikk over flere år. Det vet han. Han vet også at jeg har gjort noen «bommerter» i forhold til andre gutter etter den tid, uten at jeg har utdypet det noe mer enn det. Han sier at han ikke trenger å vite mer for hans del, hvis ikke jeg vil det selv. Han ser meg slik jeg er nå sier han, og det er viktigst for ham.

Men samtidig føler jeg da at jeg «jukser». Tenker at han må vite mer om de mørke sidene mine slik at han vet hva slags valg han egentlig har gjort i forhold til meg. Jeg bærer på mye bagasje som jeg skammer meg over. Mye bagasje som har preget måten jeg tenker på i dag. Noe av det jeg har opplevd gjør det vanskelig for meg å stole på at en annen gutt faktisk er interessert i meg som person, og ikke bare som en kropp hvor det er om å gjøre å få meg til sengs fortest mulig. Jeg har vanskelig for å tro at noen faktisk vil satse på meg, og ikke bare la meg være en mellomfase i eget liv før noe bedre måtte dukke opp. Merker at jeg har problemer nå med å ta imot godhet fra en annen person.

Jeg ser at jeg har noen sår her som ikke er leget ennå. Samtidig har jeg ikke mistet fullstendig troen på hankjønn. Jeg vet at han jeg har funnet meg nå tilhører en av de bedre representantene. Og jeg blir positivt overrasket over ham for hver dag som går. Men alle disse tankene gjør meg forknytt i forhold til ham, og jeg synes det er vanskelig å skulle åpne meg.

Er det slik at jeg ikke vil kunne åpne meg for disse nye gode impulsene før jeg har fått åpne meg om den bagasjen jeg bærer med meg fra før?

[Tusseline]

Sålenge han sier at du ikke trenger å utdype, trenger du ikke gjøre det heller. Han tar deg for den du er nå, den du har utviklet deg til.

[regine]

Det er vel ikke noe poeng å "bruke" mannen som "psykolog"?

For meg så høres det ut som du egentlig burde snakket med noen om dine tidligere erfaringer, for å bli ferdig med det og gå videre med livet ditt.

Det er helt fint at man skal være åpen om sine erfaringer og sånt, men jeg tror på en måte ikke det er det beste grunnlaget for et forhold om man innledningsvis kommer med alle sine problemer/sin ufordøyde historie.

Når han også gir uttrykk for at han ikke har behov for å høre allverden, så er det kanskje lurt å forholde seg til det.

[Gjest Frk Åberg]

Tror du at dette eventuelt er ting du kan fortelle om etter hvert? Kanskje bare prøve å nyte det som er nå og la ham se deg slik du er nå, og ikke i lys av tidligere bommerter? I det lange løp ser jeg for meg at jeg ville hatt behov for og at det var naturlig å fortelle mer om fortiden, men det er meg. Jeg kan godt skjønne at du føler at du "jukser" når du ikke forteller om det. Jeg syns ikke at du gjør det, men tror jeg lett kunne følt det på samme måten.

Det eneste jeg tenker på, er om fortiden din har mye påvirkning på enkelte ting i dag, som fører til rare episoder han ikke forstår noe av. Da kunne det kanskje være lurt å fortelle litt? Det er nå uansett forskjell på å "bruke" kjæresten som psykolog og opplyse ham litt om hva som har skjedd. Om magefølelsen din sier at du skal fortelle ham ting, er det mulig å ta kortversjonen nå og eventuelt utdype mer senere?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

For meg er det viktig å ha et åpent og ærlig forhold til hverandre. For meg skal en partner være den som står meg nærmest. Og det er der disse tankene om å fortelle mer om fortiden sniker seg inn. For jeg har jo venner som vet mer om disse sidene enn hva han gjør.

I en startfase av et forhold er det ikke slik at vi to står hverandre nærmest. Har jo mennesker som kjenner meg mye bedre og som jeg har lettere å betro meg til fordi vi har opparbeidet en gjensidig tillit til hverandre opp gjennom flere år.

Ser at en felle å gå i er nettopp det som Regine nevner, at jeg lett kan ende opp med å bruke ham som psykolog. Og det vil jeg ikke. En kjæreste skal aldri være en terapeut, jeg er selv ansvarlig for min egen lykke. Og kanskje kan det være hensiktsmessig å ta hendelser som jeg fortsatt sliter med opp med en utenforstående person – skal absolutt vurdere det.

Men som sagt; det som har skjedd har jo vært med på å forme meg, og som Åberg sier: kanskje man lettere vil kunne forstå hverandre når man vet om de episodene som har ført til at man handler som man gjør i dag?

Vel, takker for innspill - og tar gjerne imot flere!

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke åpenhet i et forhold betyr at man forteller "alt" om fortiden sin. Samboern min og jeg er ærlige mot hverandre når det gjelder ting som skjer i forholdet (håper jeg... hehe), men vi har ikke fortalt hverandre så mye om fortiden, annet enn i forbifarten og om den andre har lurt (nb - passe seg for sjalusi her).

Nå har han jo fått et hint om at du har en "bakgrunn", men signalisert at han ikke ønsker/trenger å vite mer om dette. Da ville jeg latt det bli med det, men hvis det er slik at dine erfaringer preger deg så du oppfører deg rart, trekker deg unna osv, så kan du kanskje ta det opp som en forklaring. Men jeg er enig i at det sikkert er bedre å snakke med en psykolog og bare bli ferdig med dette - da blir du kanskje kvitt måtene å reagere på også.

[gompen]

Du kan jo fortelle hva du reagerer på, når du blir usikker, hvordan ting påvirker deg osv. uten å gå inn på detaljer. Kan si at du handler sånn og sånn pga ting som har skjedd i fortiden. Så kan du heller "utbrodere" når dere har kommet nærmere hverandre, om du føler behov for det, og han synes det er greit.