barn nr. 2?

[Mien]

Har en liten gutt på halvannet år, og jeg tenker veldig mye på det at han må få søsken.

Men så er det bare det at jeg hadde et vondt svangerskap, med voldsom svangerskapskvalme de siste 6 månedene, som hemmet meg ekstremt. Da mener jeg spy av alle lukter, spy av å ligge på siden, spy av å dusje, ingenting skulle til ...Livet bestod bare av sofaen og sengen og ingenting annet. Å være så låst og så dårlig hele tiden, gjorde meg veldig deprimert.

Og jeg tenker at dette er det eneste som står i veien for at jeg skal få flere barn. Men jeg er så redd for at det skal skje igjen. Hvordan skal jeg klare det med en liten aktiv gutt i huset? hvordan skal psyken min orke det?

Er det noen som har tenkt de samme tankene? som har latt være å få flere barn, eller har gjort det allikevel? noen som har erfaringer å fortelle om?

mien

[Rubina D]

Jeg hadde ett sånt svangerskap med nr 1. Det var ett sant mareritt. Og ingen som har vært der selv har noen anelse om hvordan det er.

Men det er bare du som kan velge. Du MÅ ikke få flere barn BARE fordi barnet trenger søsken.

Jeg valgte derimot å få flere barn og svangerskap nr 2 var en drøm. Hadde kun 14 dager med morgenkvalme og var frisk og rask.

Svangerskap nr 3 satte i gang som nr1 med kvalme og oppkast fra dag 1. Der spontanaborterte jeg i uke 9, og tro det eller ei, men det var jeg glad for.

Så her er det barnestopp selv om jeg kunne tenke meg huset fullt av unger.

Du kan ikke spå hvordan eventuelle svangerskap i fremtiden vil arte seg, men som sagt det er kun DU som kan velge og ingen andre.

[la Flaca]

Jeg tror du skal vurdere om det er veldig viktig for deg å gi barnet ditt søsken. Er det ikke det koser du deg heller med den lille du har. På den andre siden er ikke 6 mndr. invaliditet mye i forhold til et helt liv, med to barn.

Jeg greide heller ikke stort annet enn å ligge på sofan og spy da jeg gikk med minstemann. Med unntak av et opphold midt i og på slutten. Største var 9-10 mndr. da jeg ble gravid, og måtte fortsatt bæres mye. Hun mistet en god del av kontakten med mamman sin, og det var trist.

Men nå som jeg har to små som leker (og krangler) fint sammen og har sitt eget felleskap, så var det selvfølgelig verdt det. Strørste blir 3 til høsten, og vi har tatt igjen alt vi har mistet nå. Vi har det helt topp.

Samtidig tror jeg man kan ha det veldig bra med ett barn også. Ikke bare på grunn av at man slipper graviditeten for andre gang, men man har så mye mer tid og oppmerksomhet å gi til førstefødte.