Gjest Frk. Ellingsen Skrevet 30. juni 2007 #1 Skrevet 30. juni 2007 Hei alle sammen. Jeg er for tiden i et samboerforhold jeg er til dels misfornøyd med. Jeg opplever "ting" som jeg synes er uakseptable og som plager meg veldig. For eksempel tiltaksløshet, et hastig temperament og egosime. (Han kan for eksempel drikke seg dritings og ikke komme hjem før neste dag, selv om han vet at dette plager meg) Jeg har prøvd å ta dette opp med han en del ganger, men han kommer i forsvarsposisjon hver gang og anklager meg for et eller annet . Jeg føler heller ikke at han respekterer meg. Han er som nevt hissig, og jeg føler at mine følelser og oppfatninger av situasjonen bare blir blåst bort. Jeg savner å ha en partner som er rolig , og som jeg kan sitte og småsnakke med uten å være redd for at han skla bli sint. I det siste halvåret må jeg innrømme at mine følelser har kjølnet veldig. Jeg er usikker på om jeg er noe glad i han på den måten lenger. Er det noen av dere som opplever noe av det samme?
Gjest Gjest Skrevet 30. juni 2007 #2 Skrevet 30. juni 2007 Ja,har opplevd det samme. Mine følelser ble slipt vekk-en dag var de borte.
Gjest Kristin_ Skrevet 30. juni 2007 #3 Skrevet 30. juni 2007 (endret) Hvis du går på nåler i ditt eget hjem er det en god indikator på at forholdet ditt ikke er sunt. Enkelte mennesker vil aldri lære seg å ta hensyn til andre, men prøver heller å skremme de som er uenige til taushet. At alt blir "din feil" når du konfronterer ham med noe er en psykopats teknikk. Slike mennesker vil aldri bli bedre, det beste er å kutte kontakten med en gang. ...Og ja, en slik person sier ikke at det er din feil for å vinne krangelen, de mener faktisk at alt er din feil. Selv når de slår er det fordi DU har provosert etc. De eier ingen evne til å angre, eller se feil i egne handlinger, og har ikke empati for noen. Endret 30. juni 2007 av Kristin_
Gjest Frk.Ellingsen Skrevet 30. juni 2007 #4 Skrevet 30. juni 2007 Hei , ja takk for svar. Har tenkt det samme. Må nok prøve å komme meg ut av dette forholdet. Hilsen trådstarter.
Gjest Gjest Skrevet 1. juli 2007 #5 Skrevet 1. juli 2007 Jeg reagerer sterkt på temperament og at ting blir min "feil". Hvis vi f.eks krangler så straffer han meg med å la være å ringe eller å la være å ta telefonen - til og med hvis jeg er syk eller noe har skjedd så lar han være å ringe hvis jeg har sagt eller gjort noe han mener er over streken Han blir også veldig sint for bagateller og lar sinnet gå ut over døde ting. Han forsvarer det med at jeg provoserer. At ingen har provosert han sånn. Tror også jeg må komme meg ut av forholdet.
Gjest Pax Skrevet 1. juli 2007 #6 Skrevet 1. juli 2007 (endret) Tja. Da jeg var samboer, glemte han alltid bursdagen min, han syntes ikke det var viktig. Han hadde som prinsipp å aldri gi jul/bursdagspresanger eller huske på bursdager til noen, fordi det var stress. Selvsagt ble det bråk om noen glemte hans bursdag eller ikke ga presang. Endret 1. juli 2007 av Pax
Gjest Kristin_ Skrevet 1. juli 2007 #7 Skrevet 1. juli 2007 Jeg reagerer sterkt på temperament og at ting blir min "feil". Hvis vi f.eks krangler så straffer han meg med å la være å ringe eller å la være å ta telefonen - til og med hvis jeg er syk eller noe har skjedd så lar han være å ringe hvis jeg har sagt eller gjort noe han mener er over streken Tror også jeg må komme meg ut av forholdet. Å "forsvinne" som straff er noe psykopater gjør. Så venter de til du kommer krypende, og deretter får de deg til å unnskylde ting som ikke er din feil. Av og til vet man ikke hva man unnskylder en gang. Og det finnes kun en standard på rett og galt - hans. Og det er selvsagt helt forskjellige regler for deg og ham.
gompen Skrevet 1. juli 2007 #8 Skrevet 1. juli 2007 Ja. Ikke i dette forholdet,men i et annet. Han mistenkte meg alltid for å være utro uten noen som helst grunn. Han stolte ikke på meg, selv om jeg aldri gjorde noe for å forårsake det. Alt var min feil, han inrømmet aldri feil hos seg selv. Han hadde regler for meg, men som ikke var gyldige for ham. Han løy hele tiden, så det var han som ikke var til å stole på. Hvis jeg konfronterte han med det, vridde han på det jeg sa, så det var jeg som løy.
Lurvina Skrevet 1. juli 2007 #9 Skrevet 1. juli 2007 Tja. Da jeg var samboer, glemte han alltid bursdagen min, han syntes ikke det var viktig. Han hadde som prinsipp å aldri gi jul/bursdagspresanger eller huske på bursdager til noen, fordi det var stress. Selvsagt ble det bråk om noen glemte hans bursdag eller ikke ga presang. Skjønner godt at du ikke er sammen med han lenger, egoister er ikke mye å samle på altså.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå