Har du vokst opp uten/langt fra en forelder?

[Gjest Lovely]

Jeg lurer alltså på om noen har vokst opp uten far eller mor, eller hatt en av dem milevis unna og sjelden sett dem, og har dette dette preget deg på noen måte? Hadde du ønsket at det var annerledes, isåfall hvordan mener du det optimale ville hvert?

Jeg opplever at min datter og min stesønn lever såpass langt fra sine fedre at det skaper unødvendig sorg og problemer for dem. Tidligere var det savnet og tilpassning til den andre familiens "koder" som var vanskeligst, nå som de er tenåringer er der også savn, men i tillegg vil de gjerne være med venner og på sine fritidsaktiviteter - dermed dropper de samvær, får dårlig samvittighet for fedre og småsøsken til tross for at fedrene er forståelsesfulle osv.

Jeg opplever også at barna får et nærmere og bedre forhold til sine steforeldre og omvendt, helt naturlig når man bor sammen på heltid og ser den andre forelder/barn sjelden, man kjenner de man bor sammen med best. Litt sjalusi og følelsen av å stå på sidelinjen, følelsen av at den andre part har mange flere opplevelser med mor/far, følelsen av at den andre "får" mere osv

Nå er jo alle barn forskjellige, og takler ting forskjellig, våre barn takler det greit, har nettverk og godt miljø hos både mor og far osv -så våre barn er nok av de som bor "lykkelig" langt fra en forelder - ALLIKEVELL ser jeg sorg og problemer hos dem, ting jeg ikke tror noen barn kommer unna når de bor slik.

Jeg lurer ofte på hvordan dette kan komme til å prege dem når de blir voksne, hvordan familiebåndene vil bli - om de mister litt/mye av båndene til farsfamilien til tross for at man prøver å gjøre sitt beste for å beholde kontakten.

Jeg skulle gitt mye for at barna hadde hatt begge foreldrene på samme sted.

[Gjest Gjest]

Jeg har vokst opp med begge foreldrene i samme hus - på papiret.

I virkeligheten kunne de like gjerne ha bodd på hver sin planet. Jeg ville derfor ikke ha merket om det faktisk bodde en eller to der!

[Gjest Miss Cutie]

Vi bodde i Bergen og min far i Narvik. Det var veldig sårt og jeg husker jeg tenkte mye på han. Min mor snakket dessverre mye dritt om han. Det er noe som er enormt ødeleggende for barn. Der sto jeg og savnet han så utrolig mye, og hun holdt på sånn.

Har aldri kjent han slik jeg skulle ønske. Unner ingen barn å ha det sånn. Jeg så veldig opp til han og husker godt det savnet. Da jeg ble litt eldre (10 år) så besøkte/ så jeg han en gang i året. Var i Narvik 4 uker om sommeren i noen få år.

[Gjest Lovely]

Jeg har vokst opp med begge foreldrene i samme hus - på papiret.

I virkeligheten kunne de like gjerne ha bodd på hver sin planet. Jeg ville derfor ikke ha merket om det faktisk bodde en eller to der!

Huff, så vondt dette må ha vært for deg, føler virkelig med deg

[Gjest Lovely]

Vi bodde i Bergen og min far i Narvik. Det var veldig sårt og jeg husker jeg tenkte mye på han. Min mor snakket dessverre mye dritt om han. Det er noe som er enormt ødeleggende for barn. Der sto jeg og savnet han så utrolig mye, og hun holdt på sånn.

Har aldri kjent han slik jeg skulle ønske. Unner ingen barn å ha det sånn. Jeg så veldig opp til han og husker godt det savnet. Da jeg ble litt eldre (10 år) så besøkte/ så jeg han en gang i året. Var i Narvik 4 uker om sommeren i noen få år.

Nei en slik opplevelse unner ikke jeg heller noe barn Hvordan er ditt forhold til din far og hans familie nå som du er blitt voksen?

[Gjest Miss Cutie]

Nei en slik opplevelse unner ikke jeg heller noe barn Hvordan er ditt forhold til din far og hans familie nå som du er blitt voksen?

Jeg møtte han da jeg var 18 år. Så møtte jeg han igjen i min brors begravelse da jeg var 22 år (10 år siden). Møtte han ikke igjen før i fjor vår.

Det var veldig sterkt møte som endte med en del tårer. Jeg fikk en sterk reaksjon etter han dro (mye tårer og følelser). Samtidig er det veldig vanskelig å holde kontakten med han. Han er litt fremmed for meg kan du si. Prøvde ved å ringe han og sende brev. Men så skled det bare ut. Har tenkt i det siste å sende han brev + kort fra UK. Skal ringe han også en dag.

Resten av familien har jeg ingen kontakt med.

Endret 29. juni 2007 av Miss Cutie

[Gjest Lovely]

Jeg møtte han da jeg var 18 år. Så møtte jeg han igjen i min brors begravelse da jeg var 22 år (10 år siden). Møtte han ikke igjen før i fjor vår.

Det var veldig sterkt møte som endte med en del tårer. Jeg fikk en sterk reaksjon etter han dro (mye tårer og følelser). Samtidig er det veldig vanskelig å holde kontakten med han. Han er litt fremmed for meg kan du si. Prøvde ved å ringe han og sende brev. Men så skled det bare ut. Har tenkt i det siste å sende han brev + kort fra UK. Skal ringe han også en dag.

Resten av familien har jeg ingen kontakt med.

En vond situasjon, som tydeligvis har preget deg, tårene og reaksjonen ved siste møte bærer nok med seg mange ting av både bevisste og ubevisste tanker og følelser gjennom livet. Situasjonen kan ikke endres, du kan ikke få tilbake det du har mistet - jeg synes ikke at barn skal måtte lære at "slik er livet" på denne måten, dette er ting man tar med seg hele livet

[ToveM]

Jeg er riktignok vokst opp med begge foreldrene, de feiret gullbryllup i år, men far min var sjøman, og ute 2 år i strekk når jeg var liten, men tror ikke egentlig det har hatt noen innvirkning på meg, han var jo hjemme noen mnd når han var hjemme

[Gjest Lovely]

Jeg er riktignok vokst opp med begge foreldrene, de feiret gullbryllup i år, men far min var sjøman, og ute 2 år i strekk når jeg var liten, men tror ikke egentlig det har hatt noen innvirkning på meg, han var jo hjemme noen mnd når han var hjemme

Dette var en interessant vinkling på avstand mellom forelder og barn - men kan det hende at du taklet det så bra fordi du slapp å reise til samvær/ny familie? Og at du var i trygg visshet om at pappa kom hjem og du slapp å dele han med andre enn mamma og eventuelle søsken?

Hvordan er ditt forhold til din far, kontra din mor?

Endret 29. juni 2007 av Lovely

[Gjest Mayamor]

Jeg har foreldre som skilte seg da jeg var 6 år. Min mor snakket mye dritt om min far. Sårt for en skikkelig pappajente som reagerte med sinne mot mamma. Da jeg ble eldre så jeg at det mamma sa stemte og vi hadde liten/ingen kontakt fra jeg var 13 til 15 år, MEN jeg synes likevell hun burde latt være å slenge så mye med leppen... Det har jeg lovet meg selv at det skal jeg aldri gjøre om min eks til gutten vår. Og det har jeg klart å holde.

Min relasjon til far er pr i dag ok. Men er det noe gøy/sårt/dumt/morsomt jeg vil fortelle er det mamma jeg ringer. Det kan fint gå 1 måned uten at jeg snakker med min far, mens mamma snakker jeg minst en gang i uken.

Min far var ikke så mye tilstede for min søster og meg i oppveksten, men var flink med halvsøsteren vår som er 16 år yngre enn meg. Der ble vi inkludert av stemor, men den hjertelige far/barn kontakten var ikke tilstede pga mange års fraværelse.

Jeg er derfor glad for at gutten min får det beste fra både far og mor og er stolt over at vi samarbeider så bra. Det eneste som er dumt er sånn sett at vi ikke klarte strabasene med å bo sammen (men da ville jo jeg heller ikke møtt min fantastiske samboer og hatt det livet og minstemann... :rødme: ).

[Gjest LOVELY, ikke innlogget]

Jeg har foreldre som skilte seg da jeg var 6 år. Min mor snakket mye dritt om min far. Sårt for en skikkelig pappajente som reagerte med sinne mot mamma. Da jeg ble eldre så jeg at det mamma sa stemte og vi hadde liten/ingen kontakt fra jeg var 13 til 15 år, MEN jeg synes likevell hun burde latt være å slenge så mye med leppen... Det har jeg lovet meg selv at det skal jeg aldri gjøre om min eks til gutten vår. Og det har jeg klart å holde.

Min relasjon til far er pr i dag ok. Men er det noe gøy/sårt/dumt/morsomt jeg vil fortelle er det mamma jeg ringer. Det kan fint gå 1 måned uten at jeg snakker med min far, mens mamma snakker jeg minst en gang i uken.

Min far var ikke så mye tilstede for min søster og meg i oppveksten, men var flink med halvsøsteren vår som er 16 år yngre enn meg. Der ble vi inkludert av stemor, men den hjertelige far/barn kontakten var ikke tilstede pga mange års fraværelse.

Jeg er derfor glad for at gutten min får det beste fra både far og mor og er stolt over at vi samarbeider så bra. Det eneste som er dumt er sånn sett at vi ikke klarte strabasene med å bo sammen (men da ville jo jeg heller ikke møtt min fantastiske samboer og hatt det livet og minstemann... :rødme: ).

Hvordan har din fars dårlige behandling av deg formet deg? Sitter du med følelsen av å ha mistet noe, savn/ønske om at far skulle vært slik du trodde da du var liten og pappajente?

Om far er fraværende fordi han ikke bor på samme plass, eller er fraværende fordi han ikke vil eller tar seg tid - kan vell kanskje sammenlignes? Da tenker jeg spesiellt på savn.. Pappa som ikke er eller ikke kan være på skoleavsluttning, fotballkamp eller svømmestevne..

[Gjest Mayamor]

Klart at mange ganger har jeg vært sjalu på min halvsøster som fikk et godt forhold til sin/min far som jeg ikke fikk. Min far har imidlertid stilt bra opp for eldstegutten min en kveld i uken over en 2 års periode da jeg var alene med omsorgen, jobbet 100% og gikk på kveldsskole 3 kvelder i uken (eksen min stilte opp 2 kvelder i uken). Det har vært godt å vite at han er der om noe skulle skje. Jeg vil si at vi har pratet oss til et godt forhold i voksen alder, men jeg synes fremdeles vi har for liten kontakt. Noe han også sier når vi sees/snakkes - men det blir med pratet...

[ToveM]

Dette var en interessant vinkling på avstand mellom forelder og barn - men kan det hende at du taklet det så bra fordi du slapp å reise til samvær/ny familie? Og at du var i trygg visshet om at pappa kom hjem og du slapp å dele han med andre enn mamma og eventuelle søsken?

Hvordan er ditt forhold til din far, kontra din mor?

Har et veldig godt forhold til min far nå, men det er klart når jeg var liten kjente jeg jo ikke mannen som kom på besøk av og til, og gav han streng beskjed at her i huset var det mamma som bestemte.. Vi bodde i samme hus som besteforeldrene mine, så vi fikk nok den "farskontakten" med bestefar. Tror faktisk far min idag ser hvor mye han gikk glipp av da vi var små, og det har han jammen tatt igjen med kontakt med barnebarna. tror aldri jeg har sett en godt voksen mann som har gått så mye rundt og båret på småunger. Han er nesten litt lei seg nå, for yngstemann er 8, og litt stor til å bæres på

[Far til 2]

Har et veldig godt forhold til min far nå, men det er klart når jeg var liten kjente jeg jo ikke mannen som kom på besøk av og til, og gav han streng beskjed at her i huset var det mamma som bestemte.. Vi bodde i samme hus som besteforeldrene mine, så vi fikk nok den "farskontakten" med bestefar. Tror faktisk far min idag ser hvor mye han gikk glipp av da vi var små, og det har han jammen tatt igjen med kontakt med barnebarna. tror aldri jeg har sett en godt voksen mann som har gått så mye rundt og båret på småunger. Han er nesten litt lei seg nå, for yngstemann er 8, og litt stor til å bæres på

Jeg synes dette viser at uavhengig av årsak så er tidligere praksis med fraværende fedre galt, både for barn og fedre. Men også mødre kan komme til å lide for dette. Om ex'en og far til Mayamor ikke hadde stilt opp vil ikke hun fått mulighet til utdannelsen.

Fraværende forelder, enten det er mor eller far, er med andre ord ikke bra for noen parter. Derfor er tiden overmoden for at myndighetene legger til rette for alternative omsorgsløsninger.

[Gjest Gjest]

Synes det er interessant å høre hvordan det oppleves å vokse opp med en fraværende forelder,i større eller mindre grad. Har et særkullsbarn som ikke ser far ofte, et par ganger i året pga stor avstand. Min mann har også særkullsbarn som slett ikke bor langt unna men som han ser max et par timer hver mnd. Jeg har prøvd å fortelle han gang på gang at resignasjon mht til samvær ikke er til barnas beste.Men han har rett og slett gitt mer eller mindre opp, etter mange år med intens bitterhet fra eksens side og samværssabotering. Han har aldri opplevd å ha de i noen ferier, ikke høytidsdager som jul og bursdager og han har helt sluttet å be om mer samvær. han har aldri hatt vanlig samvær.

Nå har vi ikke sett barna på over en mnd grunnet at mor har lagt planer som hun involverer barna i på fars samværsdag (eller samværstimer.)Når far reagerer på at hun forteller barna om alt det artige som skjer i hennes familie på fars samværsdag så får han høre at hun har rett til å ha ungene med til sin side av familien fordi de har så godt samhold....... Det henger ikke på greip.

Jeg synes hun begår en forferdelig tabbe, ved å nedprioritere farsrollen. Jeg synes min mann gjør en forferdelig tabbe ved å godta å bli nedprioritert.

Har vanskelig forå tro at ikke barna vil bli preget av dette elendige "samarbeidet" og at de vil ha såre følelser til en fraværende far og en mor som ikke lot far få være far.

De er allerede i lojalitetskonflikt. Når de er her hos oss så slapper de sjelden av og de finner naturlig nok ikke roen eller sin plass her i familien med så lite samvær.

[Gjest Lovely]

Til siste gjest: Jeg tror dessverre det er mange slike tilfeller rundt om som du beskriver her. Når en forelder blir til så grader motarbeidet så blir det ofte til at de gir opp dessverre - men meget forståelig at man vegrer seg for å ha det vondt og kjempe over lang tid.

Noen ganger oppdager nok barna "sannheten" når de vokser til, andre ganger blir de så innpodet av bitterhet at det aldri går over, det er trist. Uansett så tror jeg barn i disse situasjoner sitter igjen med en følelse av tap..

Håper din mann finner styrken til å kjempe videre, der er hjelp å få hvis en vet hvor en skal gå og hvilke rettigheter en har. Lykke til

[Gjest Lovely]

Til Tove M og Mayamor: Det er godt å høre at ting har gått seg til, og at fedrene deres er gode bestefedre

[Saeria]

Min far døde kort tid etter jeg fylte seks år og årene før det, så jeg han ikke så ofte, pga. utenlandstjeneste. Jeg taklet det hele meget bra da jeg var liten og utagerte ikke på noen som helst måte.

Det var da jeg kom i tenårene at savnet virkelig begynte å melde seg, selv om jeg har en fantastisk stefar. Det å ikke ha noen minner om en person du er så uendelig glad i, som du vet var glad i deg og ønsket deg alt godt i livet var noe som for meg var veldig sårt. Særlig etter jeg fikk kunnskap om hvordan og hvorfor min far gikk bort.

Den dag i dag føler jeg et visst savn og savnet kommer aldri til å forsvinne helt. Sår leges med tiden, men en vil alltid se arrene etter dype sår.

[Gjest Lovely]

Min far døde kort tid etter jeg fylte seks år og årene før det, så jeg han ikke så ofte, pga. utenlandstjeneste. Jeg taklet det hele meget bra da jeg var liten og utagerte ikke på noen som helst måte.

Det var da jeg kom i tenårene at savnet virkelig begynte å melde seg, selv om jeg har en fantastisk stefar. Det å ikke ha noen minner om en person du er så uendelig glad i, som du vet var glad i deg og ønsket deg alt godt i livet var noe som for meg var veldig sårt. Særlig etter jeg fikk kunnskap om hvordan og hvorfor min far gikk bort.

Den dag i dag føler jeg et visst savn og savnet kommer aldri til å forsvinne helt. Sår leges med tiden, men en vil alltid se arrene etter dype sår.

Med andre ord, de som sier at barna takler avstandsforhold eller intet forhold til en forelder veeeldig bra, kan komme til å sitte med sjegget i postkassa etterhvert, for ungene kan få etterreaksjoner.

Jeg har 2 barn i nær familie som mistet sin mor for noen år siden, de bærer på sorg, savn og spørsmål som de aldri kan få svar på, disse fikk også reaksjoner når de nå kom i tenårene, jeg føler virkelig med deg, jeg har ikke gått i dine sko - men gjennom disse barna kan jeg se en liten flik av din sorg

[Saeria]

Ja, reaksjonen kan komme sent. Grunnen til at det skjedde med meg var at jeg var så liten og kunne ikke fullt ut forstå hva som hadde skjedd og dermed heller ikke få utløp for hele sorgprosessen et menneske normalt vil gjennomgå. Jeg skjønte hva det betydde at min far var død, men tidlig i sorgprosessen stoppet jeg opp. Det var for meg en naturlig stopp. Jeg lot livet gå videre og var som barn flest. Voksne rundt meg var imponert over hvor bra jeg taklet det hele.

Jeg var jo nødt til å bearbeide sorgen og når jeg hadde god innsikt i hvordan det hadde formet meg og hvordan det hele faktisk føltes for meg måtte jeg ta sorgprosessen som den kom. For meg tok det et par år. Jeg skled vel sakte inn i en slags depresjon før jeg klarte å se hva som var årsaken og da tok jeg tak i det. Jeg fungerte som et normalt menneske under denne prosessen, men hadde kvelder og stunder alene hvor ting var vanskelig og mange tårer ble grått.

Jeg tenker fortsatt på min far bort i mot hver dag, men det er kjærlige tanker. Litt savn av og til, men det hører med når man har mistet noen man er glad i.