Da ble det slik jeg fryktet...

[Gjest Anonymous]

Jeg velger å være anonym jeg på dette...

Er ikke siker på om jeg far valgt riktig sted på dette forumet, men jeg skriver dette allikevel. Jeg må sette ord på det.

I går ringte min mor og var helt gråtkvalt i telefonen og jeg skjønte med en gang hva det var... Pappa krever seperasjon. :cry: Jeg fikk vite at han ikke hadde det bra med seg selv og at han ville ha hjelp. De skulle prøve familierådgivning. Han sier han føler han mistet mamma den dagen hun ble syk ( min mor sliter med angst etter en veldig tøff opppvekst) og at han ikke ser på seg selv som en ektemann lenger, men som en god kamerat bare.... Hvordan kan han si slikt....? Han har de siste årene bodd på kontoret og har ikke brydd seg om hva mamma tenker og mener. Og man må for all del ikke komme her og si at han er arbeidsnarkoman og at jobben var kanskje med på å trekke ned ekteskapet deres. Det kommer han aldri til å innrømme!!! Det er sikkert mer som øligger bak, men det er så innmari vondt å være objektiv i en slik situasjon og jeg vil jo ikke ta noens sode. Jeg er 24 år, men gudene skal vite at det er tøft å få beskjed om foreldrene vil ha seperasjon etter 27 års ekteskap og ikke ta noens side. Jeg vil jo ikke ta det. Jeg vil ikke være mellom barken og veden. jeg vil ikke høre om hvor dum mamma er eller hvor dum pappa. Men jeg gjør det. Jeg vil være der for dem begge og jeg vil respektere deres valg, men det er f.... meg ikke lett når man hele tiden må høre hva den andre mener om den personen man er glad i og som faktisk har gitt en livet. Tror bare det er tull dette med at man takler skilsmisser bedre når man er voksen enn barn. Kansje man skjøner mere enn en 10 åring gjør og man bor jo heller ikke hjemme og det er ingen som skal slåss om foreldreretten. Men det er så innmari leit å tenke på neste gang jeg og min kjære forlovede skal besøke mine foreldre så må vi velge hvem vi vil bo hos. Og selv om min far sier det som kommer de til å skilles som venner og det kommer ikke til å bli noe sjalusidrama når vi kommer på besøk. Men jeg vet og min kjære vet og min mor vet at det er bare tull. Det vil skje og jeg vil ikke at det skla skje. Skal det bli slik at vi må bo på hotell for at ikke de skal bli sjalu?? :-? Jeg hater dette!!!! :evil:

Jeg vil ikke at dette skla skje, men jeg har ikke noe annet valg enn å stå på sidelinjen og se på. Og jeg må respektere valget mitt far har tatt. Jeg vil jo ikke at han skal ha det vondt. Men jeg er redd for mamma. Jeg er redd for hvordan hun skal ta dette den dagen hun må flytte ut Hun er trygded og har ikke noen utdannelse pga diverse ting fra barndommen, hun har ikke mere enn toppen 7000 kr i måneden og det skal hun leve av?? Jeg synes det er helt for j..... Min far sier at han skal alt lånet som de har, men i lånet så står min mormors hus som skal bli mamma sitt som pant. Og hvis pappa tar hele lånet så mister mamma huset og da står hun helt alene med ingenting. Hvordan kan dette skje???

Det som er så ironisk er at dette må selvsagt skje det året jeg skal gifte meg. Og min far har store problemer med å hjelpe meg med planleggingen. Han har veldig mange kontakter og jeg trenger hjelp fr ahans side. Men han virker så nedlatende. Og bare tanken på at vi skal sitte ved middagsbordet under bryllupet og late som at ting e perfekt den holder jeg ikke ut. Hvordan kan de gjøre dette mot meg og min bror? Spørsmålet som går igjen er HVordan kan dette skje? Hvordan kan to personer som har vært gift i 27 år og sammen i 29 år har to barn og masse opplevelser sammen bare slutte å elske hverandre? Skulle ønske noen kunne gi meg svar på det, men de er jo ikke i stand til å svare på det selv.

Uff dette ble langt, men jeg måtte bare få det ut. Orker ikke å skrive noe mere nå for jeg klarer nesten ikke se tastene pga tårer. Jeg er så fryktelig lei meg og jeg klarer ikke å se noe lyspunkter ved dette. Vel det var det jeg ville si selv om det er mye mere som kunne ha blitt sagt. Jeg bare måtte sette ord på følelsene mine.

[Jinx]

Det har nok vært skjær i sjøen lenge der...

Noe som resulterte at faren din tilbringte mer tid på

kontoret enn hjemme...

En uunngåelig skilsmisse...

Kanskje har de holdt sammen bare for deres (barnas)

skyld.. Men det er uutholdelig i lengden...

Man må tenke på seg selv også..

Det har nok ikke vært lett for din far dette her..

Han slutter ikke plutselig å elske henne...

Dette skjer over tid...

Men de føleslsene han hadde for henne går over til

å bli vennskapelige...

Det vet jeg alt om...

Jeg syns du skal si klart ifra at du ikke aksepterer at

den ene snakker nedsettende om den andre..

De skal heller ikke kreve at du tar side..

(syns det er respektløst av dem om de gjør dette)

Du må støtte dem begge så godt du kan...

Prøv å ikke let etter problemer...

La dette synke inn litt, så får du nok sett det

i litt større perspektiv...

Sender over en klem...

[Gjest Hilde K S]

Kjære deg !

Du har mye å tenke på, og jeg skjønner at dette må være vondt for deg.

Akkurat med deling av innbo og gjeld og alt det der, bør din mor komme godt ut. Spør din far hva han tenker om dette, ingen av dem er vunnet med bitre følelser i etterkant av delingen.

Synes du er flink jeg , som respekterer din fars valg og prøver så godt du kan å ikke ta parti med noen av dem !

Det jeg tenker er at du må være ærlig og ikke si noe til en og noe annet til en annen av de to , da kan du VIRKELIG rote deg opp i dramaer.

Klemmer og medfølelse sendes over !

[Nala]

Skjønner godt at du er frustrert og lei deg. Det har du all rett til å være.

Jeg opplevde selv at mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var ganske voksen. De skilte seg da jeg var 19. Foreldrene mine hadde da vært gift i 18 år, så dette kom som et sjokk på meg. Ettersom jeg akkurat flytta ut av redet på dette tidspunktet har jeg hatt problemer med å bli vant til den nye situasjonen og ikke minst vanskelig for å godta den. For jeg er jo ikke der i hverdagen. Bor på et annet sted og er bare hjemme innimellom.

Nå som jeg er etablert med egen familie synes jeg det er utrolig vanskelig å ikke kunne dra hjem til foreldrene mine og at de bor sammen. I stedet må jeg dra til den ene med ny partner eller den andre med ny partner. Frustrerende.

Du høres ut som du har kommet langt i prosessen bare med det at du skriver om det. Sikkert godt å få det ut. Du viser modenhet ved å ikke ville velge side. Denne modenheten synes jeg du kan forlange av dine foreldre også. Si klart ifra at du ikke vil ta parti og at du ikke aksepterer å høre at de kaster dritt om hverandre. Få dem til å forstå hvor vanskelig dette er for deg, så respekterer de nok dine ønsker. Hadde selv en liten konfrontasjon med dem begge her for kort tid siden. Var ille mens det sto på, men fy så godt det var etterpå. Å ha fått sagt mitt. Og få forståelse for det. Selv om det kan virke tøft å skulle ta opp ting med dem skal du vite at det blir bedre etterpå.

En ting du bør huske på oppi alt dette er at det er deres liv og deres avgjørelse. Dette er noe jeg har slitt med. Jeg har tenkt og tenkt og nesten drevet meg selv til vanvidd med å bekymre meg for dem begge. Hvordan de har hatt det i etterkant av skilsmissen, hva de tenker, hvordan de ser på situasjonen framover, hvordan de har det økonomisk. Men jeg tror vi bare må lære oss at dette ikke er noe vi kan gjøre noe med. Det er ikke våre bekymringer. De er voksne mennesker som må ordne opp selv. Det beste vi kan gjøre er vel å være åpne. Prøve så godt vi kan å være forståelsesfull, selv om det er innmari vanskelig innimellom.

Huff, dette ble kanskje veldig rotete. Ville bare formidle at jeg vet hvordan du har det og at jeg håper det går bra med deg. Mitt beste råd er at du ikke tenker for mye. Ikke bekymr deg for mye. Kanskje går det bedre enn du tror. Det viktigste er at du tar vare på deg selv og din samboer. Lykke til framover, med både planlegging av bryllup og med den nye situasjonen.

Forresten, send meg gjerne en PM om du vil snakkes mer!

Klem til deg fra

[Gjest Embla s]

Jeg tenker ofte på de som venter med å skille seg til "barna blir store". Vel, jeg tror det er minst like jævli' da. (mine foreldre er "lykkelige gift", så jeg har ikke egne erfaringer) Når barna er små, blir de (forhåpentligvis) tatt mer hensyn til, det forventes kanskje ikke at de skal gjøre de samme logiske og rasjonelle vurderinger i fht skyld og rett som det nok kan forventes av "store barn".

Jeg tror at hvis mine foreldre hadde skilt seg da jeg var liten, ville jeg lettere forsont meg med det (mer egoistisk), mens i dag ville jeg bekymret meg syk for hvordan de skulle klare seg alene.

Vel - det ble litt tankespinn. Når det gjelder din konkrete situasjon, har jeg ingen ting å bidra med, foruten masse medfølelse. Du kan jo forsøke å tenke at de kan jo ikke ha hatt det bra sammen. kanskje det som skjer nå er starten på et bedre liv for dem begge?

Når det gjelder hvor dere skal bo når dere er på hjemstedet ditt, syns jeg du bør ta hensyn til "hvem som trenger dere mest". Hvis moren din er den sårede part som sliter mest, ville jeg tilbrakt mest tid hos henne.

[Gjest sexysadie]

Hvordan kan din far gjøre dette imot deg og din bror.

Nu som du skal giftes og alt mulig...På tide og planlegge bryllup selv kanskje?

Din mor må begynne å ta ansvar for sitt eget liv slik som din far nu gjør.

Det er tydelig at ikke han makter mere.''

[Gjest sexysadie]

Slettet

[Gjest salma]

Det som er viktigst her, er at du beholder forholdet ditt til begge to. Si klart ifra at du ikke aksepterer det når de snakker nedsettende om hverandre.

Og en ting til; selv om moren din viser det mest at det går inn på henne, så er det vanskelig ut ifra det å si at hun har det verst. Faren din har det sikkert ikke greit han heller. Uansett hva som skjer, kan det være nyttig å huske at alt har sin årsak - skjult eller åpen!

Lykke til med bryllupet! Du greier det nok!

[*Lavendel*]

Gjest, jeg syns du er flink jeg... Har ikke erfaring fra slikt selv, men jeg syns det er bra at du prøver å ikke velge side....

Du får bruke oss på KG her og bare velte ut alt du vil si.....vi hører på deg!

Lykke til!

[Gjest Cruella]

Tror nok som andre som har svart deg, at det har vært skjær i sjøen lenge....

Dette var jo trist å høre, men støtter SexySadie på det hun sa om at det kanskje er tid for at din mor må ta ansvar for sitt eget liv/situasjon.

Tror ikke din far har eller har hatt det lettere enn din mor i denne prosessen. Det er såvisst ikke lett å være gift med en person som sliter så mye psykisk at hun t.o.m er trygded for sin angst.

Og husk, din far gjør ikke dette mot deg, han gjør kan hende noe han burde gjort for lenge siden, og han gjør det for sin egen del!

Mulig du synes jeg er litt krass mot deg, det er ikke meningen. Jeg synes bare det er litt viktig å fokusere på at det sikkert ikke bare er din far som er ansvarlig for at ting har tilspisset seg nå. Du er selvfølgelig helt fortvilet over det som er skjedd. Så flott at du klarer å tenke at du ikke vil ta parti, prøv å holde på den tanken. Mulig din far handler helt feil, mulig det har vært svært vanskelig for din far å være gift med din mor, kanskje han alltid har måttet "dra lasset"...

Det vet jeg jo ingenting om.

Hvis foreldrene dine snakker nedsettende om hverandre til deg, fortell dem at du ikke vil ha noe av det. Du er deres datter, ikke sjelesørger.

Tror det er viktig hvis du skal ha et godt forhold til dem begge når den værste stormen er ridd av.

Ønsker deg alt godt!

Klem,

Lisa-Beth

[Gjest Anonymous]

Hei alle dere som har svart og jeg vil bare takke for al støtten.

Jeg har det fortsatt ikke så veldig bra, men det første sjokket har vel gitt seg litt. Har fått pratet ordentlig med begge og de har begynt å tenke litt rasjonelt og realistisk på dette som skjer. Pappa ville aldri ha gjort noe med vilje for å såre meg, men han har ikke hatt det godt de siste månedene og ja mamma må begynne å leve sitt eget liv, men hun har aldri fått muligheten til det, da det har vært pappa som har holdt henne tilbake. Han har alltid villet forsørge familien og ville at hun skulle stelle hjemme. På den måten har han hindret henne i å ta ansvar for sitt eget liv. Han er vokst opp med at slik er det. far jobber og mor steller hjemme har han i fra sine foreldre. Han vet jo i ettertid at det er/var dumt. Og mamma sa jo selv at hun har følt at pappa har vært dominerende. Men han ville bare det beste for henne. Han ville ikke belaste henne for bekymringer. Det er ikke noe vondt i pappa. Og ja jeg synes det er dumt at dette skjer samme år jeg gifter meg, men det hadde kommet til å skje en dag uansett. Og jeg vil IKKE at mine foreldre skal ha det vondt. Det unnner jeg dem ikke. Jeg har også sagt i fra at jeg ikke vil høre noe dritt om dene parten fra dem og det respekterer dem fullt ut. De hører på meg og de har sagt i fra til mormor og alle mine nære slektninger at de ikke vil de skal slenge dritt om min far eller min mor til meg og min bror. For de er faktisk våre foreldre og det kommer de alltid til å være. Og jeg kommer alltid til å være glad i dem. men det er en ny situasjon som kommer og den tar det tid å venne seg til.

Vel, det var det jeg hadde på hjertet denne gangen og igjen takk for all støtte og alle klemmene. Det varmet godt.

[Nala]

Godt å høre at du har fått pratet ordentlig med dem. Det hjelper veldig på i sånne situasjoner.

Høres ut som du er innstilt på å gjøre det du kan for at dette skal gå så smertefritt som mulig. Du er utrolig flink som er så positiv, trass i at det er store omveltninger som skjer i livet ditt :D Hold på tanken om at du alltid kommer til å være glad i dem, samme hvilke feil du synes de måtte gjøre i livet. Og vit at selv om de går fra hverandre er også de like glad i deg og din bror. En klisje, ja, men den tanken har hjulpet meg masse i alle fall :D

Stor klem,

[Gjest Anonymous]

Det har nok vært skjær i sjøen der i mange år.....

for meg ser det ut som om du legger hele skylden på din far...du kan da umulig frita din mor for ansvar. De er to i ekteskapet. hun har som din far hatt god anledning til å få gjort noe med forholdet før det var forsent.

Voksne barn som skal reagere slik, tyder for meg at du ikke har løsrevet deg helt.

Du holder det ikke ut at dere skal sitte ved samme bord i bryllupet, og hvordan kan HAn gjøre dette mot deg og din bror?Kansje han har gjort det for seg selv. kansje jhan har funnet ut at han vil ha noe mere ut av livet enn å sitte på kontoret eller være hjemme i et forhold som ikke fungerer?

Det er sikkert ikke lett for hverken han eller din mor i denne tiden. har en da voksne barn som kan støtte opp istedenfor å gå rundt å gremme seg så vil det hjelpe. Så får du heller be noen andre hjelpe deg med planleggingen av bryllupet.

Desverre jeg har ingen medlidenhet med deg. du er tross alt en voksen kvinne på 24 år.

[Nala]

Desverre jeg har ingen medlidenhet med deg. du er tross alt en voksen kvinne på 24 år.

Nettopp fordi hun er 24, ikke 4, fører foreldrenes skilsmisse til hektisk tankeaktivitet. Tror neppe en 4-åring hadde tenkt så langsiktig hvis foreldrene hadde fortalt at de skulle skille seg. Klart 4-åringen hadde hatt masse masse spørsmål, men av en helt annen karakter enn de spørsmålene man sitter med som voksen.

Selv fikk jeg helt panikk da mine foreldre fortalte nyheten. Tenkte på hvordan det ville bli å komme "hjem" når jeg ville måtte velge hvem jeg skulle dra til, tenkte på jula og hvordan den kom til å bli, tenkte på hvordan situasjonen kom til å bli for mine yngre søsken. Var vanvittig så mye jeg tenkte på - og fremdeles tenker på nå som de begge har funnet seg nye. Jeg er glad for at de har funnet nye, for jeg vil at de skal være lykkelige. Men dette kompliserer situasjonen når vi, altså jeg, mann og barn, drar "hjem" ytterligere. Faktisk har jeg mange ganger tenkt at jeg skulle ønske foreldrene mine hadde skilt seg da jeg var lita, for da hadde jeg rukket å venne meg til situasjonen. Nå har jeg aldri helt klart å forsone meg med det, ettersom jeg flytta ut da det skjedde. Hadde liksom ikke skilsmissa i hverdagen, på en måte. Det blir også vanskelig med disse nye menneskene, for jeg blir jo ikke ordentlig kjent med dem i og med at jeg bor i en annen by. Hører masse om dem og skjønner at de er viktige personer for foreldrene mine, men for meg er de bare fremmede.

Ja, som voksen bør man ha lært seg å takle det livet byr en, men det er ikke alltid like lett. Jeg synes hun som skrev det opprinnelige innlegget viser seg veldig voksen. Hun har tenkt masse på dette, kommet fram til at hun vil være åpen med sine foreldre, at hun vil at de skal ha det bra og at hun er glad i dem uansett. Du, derimot, Gjest, viser deg overhodet ikke voksen med ditt innlegg. For voksne mennesker har ofte evnen til å sette seg inn i andres situasjoner...

[Gjest Anonymous]

Det var jeg som startet denne tråden og jeg vil bare svare gjest på det hun anklager meg for. At jeg legger all skyld på min far. Jeg vil bare si at det jeg har skrevet om min far er det han selv har sagt til meg. Jeg vil ikke legge mere skyld på den ene eller den andre! Jeg vet like godt som alle andre inne på dette forumet og resten av verden og det er at det må to til å krangle. Jeg vet også at det de er to i et ekteskap og at min mor kunne tatt en del ansvar selv også. Men som jeg har skrevet tidligere er at min far har ikke tillatt det. Han har segt det selv og min mor har hatt mange diskusjoner på akkurat dette. Slik jeg har skjønt det etter å ha pratet med dem begge så er det ikke så mange månedene siden de hadde det veldig bra. Pappa fortalte meg at han føler at han mistet mamma da hun ble syk. Men det er først etter jul at de reaksjonene har kommet på det. Mamma fikk angst da jeg var 16-17. Og hun har taklet det så godt hun kan med god hjelp av støtteapparatet hun har hatt rundt seg (leger, psykologer etc). Men hun hadde dager der hun ble ordentlig dårlig og hele familien måtte ta i et tak. Men dette med angsten er ikke noe min mor kan noe for. Og de som ikke har vært borti det selv eller ikke kjenner mennesker som har det vet ikke hva de snakker om. Det er ikke noe særlig gøy å ikke ha kontroll over kroppen sin, følelsene sine etc.

Jeg går ikke rundt å gremmes over at jeg må ha de sittende ved samme bord som meg i mitt bryllup. Men jeg synes det er trist og ironisk at dette skjer det året jeg gifter meg. Etter at jeg har fått pratet med dem så har de ingen planer om å ødelegge dagen min med å ikke kunne være i samme rom. De er ikke uvenner på den måten. Men mamma føler seg sveket da min far ba hennes lege om å fortelle at han ville ha seperasjon. Og jeg skjønner godt at min mor føler seg lurt og sveket. Det har hun lov til. Og jeg vet også at det ikke er like lett alltid å bo sammen med mamma. Men hun er slik hun er og min far er slik han er. Men jeg vil at dere skal vite at han er en arbeidsnarkoman og karriereklatrer og han kommer ikke til å bruke mindre tid på kontoret nå etter at de har gått i fra hverandre. Det er noe vi alle vet vi som kjenner han.

Når det gjelder bryllupet mitt så har vi også pratet om det. Mine foreldre kommer til å hjelpe til med det de kan og min far beklaget at han ikke har visst noe stor interesse for bryllupet den siste tiden. Han var ikke klar over at jeg tok det på den måten. Vi kommer ikke til å sitte ved middagsbordet og late som ingenting. Hele familien har fått vite om det som har skjedd og som de selv sa; den dagen er min og min kjæres dag og ikke deres. De har ingen planer om å ødelegge den dagen. Jeg ser på innlegget jeg skrev først at jeg kanskje trakk forhastede konklusjoner, men alt jeg gjorde var å skrive ned tankene mine.... Og det er vel ikke noe galt i det???? Trudde ikke at man skulle bli kritisert for det man tenker???? :-?

Ellers så vil jeg bare takke Nala for forståelsen. Godt å høre at andre har vært/er i samme situasjon. Dine ord hjelper. Og selvsagt all støtten fra dere andre.

[Gjest Anonymous]

Det var jeg som startet denne tråden og jeg vil bare svare gjest på det hun anklager meg for. At jeg legger all skyld på min far. Jeg vil bare si at det jeg har skrevet om min far er det han selv har sagt til meg. Jeg vil ikke legge mere skyld på den ene eller den andre! Jeg vet like godt som alle andre inne på dette forumet og resten av verden og det er at det må to til å krangle. Jeg vet også at det de er to i et ekteskap og at min mor kunne tatt en del ansvar selv også. Men som jeg har skrevet tidligere er at min far har ikke tillatt det. Han har segt det selv og min mor har hatt mange diskusjoner på akkurat dette. Slik jeg har skjønt det etter å ha pratet med dem begge så er det ikke så mange månedene siden de hadde det veldig bra. Pappa fortalte meg at han føler at han mistet mamma da hun ble syk. Men det er først etter jul at de reaksjonene har kommet på det. Mamma fikk angst da jeg var 16-17. Og hun har taklet det så godt hun kan med god hjelp av støtteapparatet hun har hatt rundt seg (leger, psykologer etc). Men hun hadde dager der hun ble ordentlig dårlig og hele familien måtte ta i et tak. Men dette med angsten er ikke noe min mor kan noe for. Og de som ikke har vært borti det selv eller ikke kjenner mennesker som har det vet ikke hva de snakker om. Det er ikke noe særlig gøy å ikke ha kontroll over kroppen sin, følelsene sine etc.

Jeg går ikke rundt å gremmes over at jeg må ha de sittende ved samme bord som meg i mitt bryllup. Men jeg synes det er trist og ironisk at dette skjer det året jeg gifter meg. Etter at jeg har fått pratet med dem så har de ingen planer om å ødelegge dagen min med å ikke kunne være i samme rom. De er ikke uvenner på den måten. Men mamma føler seg sveket da min far ba hennes lege om å fortelle at han ville ha seperasjon. Og jeg skjønner godt at min mor føler seg lurt og sveket. Det har hun lov til. Og jeg vet også at det ikke er like lett alltid å bo sammen med mamma. Men hun er slik hun er og min far er slik han er. Men jeg vil at dere skal vite at han er en arbeidsnarkoman og karriereklatrer og han kommer ikke til å bruke mindre tid på kontoret nå etter at de har gått i fra hverandre. Det er noe vi alle vet vi som kjenner han.

Når det gjelder bryllupet mitt så har vi også pratet om det. Mine foreldre kommer til å hjelpe til med det de kan og min far beklaget at han ikke har visst noe stor interesse for bryllupet den siste tiden. Han var ikke klar over at jeg tok det på den måten. Vi kommer ikke til å sitte ved middagsbordet og late som ingenting. Hele familien har fått vite om det som har skjedd og som de selv sa; den dagen er min og min kjæres dag og ikke deres. De har ingen planer om å ødelegge den dagen. Jeg ser på innlegget jeg skrev først at jeg kanskje trakk forhastede konklusjoner, men alt jeg gjorde var å skrive ned tankene mine.... Og det er vel ikke noe galt i det???? Trudde ikke at man skulle bli kritisert for det man tenker???? :-?

Ellers så vil jeg bare takke Nala for forståelsen. Godt å høre at andre har vært/er i samme situasjon. Dine ord hjelper. Og selvsagt all støtten fra dere andre.