stor inntektsforskjell - helt ok?

[Gjest Gjest]

Jeg noterer meg at partene i et forhold ofte tjener ganske forskjellig, og ofte, men ikke alltid, tjener mannen mest. Det har vært slik en stund i forholdet jeg er i også, men det har heldigvis jevnet seg ut, og nå ligger vi an til å tjene omtrent likt - rndt 300 000 brutto hver. Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde trivdes med å bli delforsørget av samboern min over tid, selv om jeg har forståelse for at det kan være nødvendig under studier, langvarig sykdom, barnepass etc. Har også snakket med andre med liknende erfaring som meg; dvs i perioder lavtlønnede, gjerne selvstendig næringsdrivende eller frilansere- konklusjonen er stort sett at det ikke er særlig trivelig å være økonomisk ganske avhengig av den man bor sammen med eller er gift med, selv når samlet økonomi er høy pga den andres inntekt og denne selvsagt ikke er gnien.

Men samtidig virker det jo som mange mer eller mindre baserer seg på å bli delforsørget... Jeg forstår at det går greit i forhold hvor begge jobber fullt/like mye, men lønnsnivået er veldig forskjellig - da er "forsørgingen" mest at man sammen har valgt en litt høyere levestandard enn den lavest lønte ville hatt råd til. Og jeg kan forstå det når folk har små barn, eller den ene har redusert arbeidsevne.

Men hva med andre situasjoner? Er det ok å bli forsørget gjennom forholdet, eller gjør det noe med selvfølelsen?

[Gjest -eline-]

Men hva med andre situasjoner? Er det ok å bli forsørget gjennom forholdet, eller gjør det noe med selvfølelsen?

Vi har en veldig stor inntektsforskjell for tiden. Jeg studerer, han jobber fulltid og tjener greit. Skulle vi levd etter min lommebok så hadde vi hatt en helt annen livsstil (ikke at vi er så fjonge nå heller men). Vi er begge veldig glad i god mat og bruker i tillegg endel penger på felles interesser. Jeg har vel gått rundt med litt dårlig samvittighet siden vi flyttet sammen, men det gnager ikke så mye heldigvis fordi jeg vet dette er kun for en periode; om et år så er jeg forhåpentligvis i full jobb og da kommer vi til å ha det veldig godt økonomisk. Vi klarer jo oss kjempefint nå.

Føler ikke at man blir forsørget om man begge bidrar økonomisk, men at et evt "overskudd" fra den som tjener mest gjør at man har råd til litt ekstra "luksus" (feks. ferier). Dersom man derimot sitter hjemme og gjør ingenting (snakker ikke om de som er hjemme med små barn) og dermed ikke bidrar med noe så kan man begynne å snakke om å bli forsørget. Det er vel de færreste som går under den siste kategorien.

[Gjest Elastica]

Om dette innvirker på selvfølelsen er ganske sikkert avhengig av om det er helt frivillig og planlagt eller utslag av at man ikke får den jobben man ønsker seg, at det ikke går så bra i startfasen av et nyopprettet firma, eller lignende.

Jeg klarer fint å leve med at mannen min tjener bedre enn meg, og kan nyte en høyere levestandard enn dersom jeg hadde vært alene. Men jeg vet at jeg kunne gått opp i lønn dersom jeg hadde ønsket. Dette hadde betydd også mer jobbing, og det er det som bevisst er valgt vekk.

[Gjest Opa]

Vi har veldig forsjellig inntekt; han tjener over dobbelt så mye som meg (jeg under 200 000, han over 400 000).

Men jeg blir jo ikke mer forsørget av ham enn han blir av meg

Vi deler nemlig likt på lån og regninger (han betaler 1000,- mer enn meg på regninger), og vi deler på matinnkjøp. Resten av pengene vi har bruker vi på oss selv.

[Gjest Gjest_Tuttifrutti_*]

I vårt forhold har vi hatt begge situasjoner i perioder der vi f.eks. har studert,så jeg har forsørget ham, og han har forsørget meg,

Jeg ser ingen problemer med noen av delene, vi har alltid delt på alt vi har.

Nå venter vi vårt andre barn, og da vi vil at barna skal ha en forelder hjemme til de har blitt noen år, vil en av oss ta ulønnet permisjon, mens den andre forsørger.

Jeg forstår ikke helt at mennesker som vil tilbringe livet sammen, og få barn, likevel tenker "ditt og mitt" om penger ...

[Arkana]

Jeg har for det meste vært student gjennom vårt 8 år lange forhold, mens han alltid har hatt en svært godt betalt jobb. Det vil ta meg mange år å ta ham igjen. Inntektsforskjellen har vi aldri tenkt over, vi er et team. Det ville vært veldig rart hvis man skulle gå etter lommeboka når man lette etter en partner, for å sørge for at man stiller helt likt.

[Ciara]

Slik det er nå tjener jeg mye mer enn samboeren min, og det går helt fint for oss begge. Jeg har ingenting i mot at han nyter godt av at jeg tjener mest, vi er jo sammen og unner hverandre det beste. Periodevis i vårt forhold er det han som har hatt best råd. Om noen år regner jeg med at vi kommer til å tjene ca likt, eller kanskje jeg noe mer.

Den eneste situasjonen jeg ser kunne blitt vanskelig, hadde vært om han hadde tjent voldsomt mye mer og likevel krevd at jeg skulle stå for halvparten av utgiftene. Det er urimelig, og hadde nok i lengden tæret på forholdet. Jeg synes man skal sørge for at begge har litt til overs til privat forbruk, uansett hvor mye man tjener. Men hadde jeg hatt en mann som ville krevd en så urettferdig fordeling, så hadde jeg antakelig ikke vært sammen med ham i utgangspunktet fordi jeg tror han da ville vært lite generøs på andre områder også.

Slik det er nå er penger aldri noe tema, og det gjør ting mye enklere

[Gjest Frk Åberg]

Nå har vi så langt begge vært studenter med lik inntekt. Når han begynner å jobbe nå, ser jeg for meg at vi kommer til å kunne bruke noe mer penger på felles ting. Men tanken på at jeg plutselig skal begynne å kjøpe mye mer klær eller dyrere ting til meg selv, er gansk fjern. Selv om vi har felles økonomi, så liker jeg ikke følelsen av å bli forsørget. Det skal bli fint når jeg også begynner å jobbe. Vi kommer til å tjene ganske likt i begynnelsen, men etter hvert vil han nok alltid tjene mer enn meg, da han har støre muligheter for å øke.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg håper jeg ikke ble oppfattet som at jeg synes det er rart at man kan la seg "forsørge" under studier o.l, i et seriøst forhold som man tror vil vare, mener jeg det er ganske naturlig. Det kan jo også veksle på hvem som tjener pengene, og da er det vel mer rett at den med mest penger "sponser" den andre en periode. Å "betale tilbake" (jfr Arkanas innlegg) ser jeg heller ikke på som nødvendig eller særlig logisk...

Det jeg tenker mer på er kanskje de som ville jobbet vesentlig mer (som f eks har 50-70% stilling over mange år, uten at det å være mer hjemme med barn er hovedargument) om de hadde vært alene eller sammen med en partner som IKKE tjente eller jobbet veldig mye. For hva bidrar man med da..?

Også tenker jeg vel litt på at noen av oss kanskje opplever litt kvaler om vi vet at vi kunne tjent mer om vi hadde valgt en sikrere eller annen jobb, forutsatt at en slik jobb er tilgjengelig, selvsagt? Slik vi har det har det stort sett gått greit selv om jeg har tjent mindre en stund, fordi vi har lave levekostnader. Men i en annen livssituasjon ville en eller begge av oss kanskje "måttet" tjent mer for å få det til å gå rundt, og da hadde jeg kanskje følt meg litt VEL priviligert om mannen/samboeren min var den som måtte jobbe masse overtid mens jeg fortsatte som før. Om begge jobber ca like mye tror jeg kanskje det føles mer rettferdig?

[rangi]

Her i huset er det jeg som tjener nesten 3x så mye som samboeren min. Han syns det er helt greit:)

Vi deler på faste utgifter, lån, forsikringer osv. Men, det er jeg som står for "luksusgjenstandene" i husholdningen. Det er helt ok for min del, hvis jeg skulle finne på å flytte ut (noe som er svært usannsynlig), så tar jeg jo bare med meg de tingene jeg har kjøpt. Sfa min gode inntekt har vi det godt økonimisk, og det er da bare fint å kunne glede min samboer, og barna, med litt luksus en gang i mellom. (det var verdt hver en krone da jeg plutselig fikk det for meg at jeg ville ha ny tv, og gikk ned på expert å impulskjøpte en 42" flatskjerm for 30 000.... Det er helt uvanlig da, såå god råd har vi ikke, men likevel var det artig å se ansiktene deres da j kom hjem med tvn).

Jeg føler ikke at jeg forsørger min samboer, ettersom vi deler nokså likt på fellesutgifter. Tror ikke han føler det heller.

[Siona]

Det jeg tenker mer på er kanskje de som ville jobbet vesentlig mer (som f eks har 50-70% stilling over mange år, uten at det å være mer hjemme med barn er hovedargument) om de hadde vært alene eller sammen med en partner som IKKE tjente eller jobbet veldig mye. For hva bidrar man med da..?

Man bidrar f.eks med å utføre flere praktiske gjøremål i hjemmet. Handle, vaske klær, lage mat... Ofte betyr høy lønn også at man har større ansvar på jobb og kanskje må legge igjen flere timer der enn normalt. I slike situasjoner kan det være en forutsetning at partneren ikke jobber like mye for at ting skal gå rundt i hjemmet...

[FantasDick]

Vi jobber like mye, men jeg tjener mer enn han. Jeg betaler litt mer enn han, siden har tatt opp lån for å kjøpe seg ny bil, og ikke har så god råd. Jeg synes avogtil at det er litt irriterende, for pengene hans forsvinner overraskende fort noen ganger..

Vi skal på ferie i sommer, og har nettopp kjøpt oss leilighet, så vi har ikke god råd for tiden. Jeg må derfor jobbe så mye overtid jeg klarer, sånn at vi har råd til å dra på ferie. Lørdag og søndag inkludert! Han har desverre ikke mulighet til å jobbe overtid, så da faller alt på meg. Skattepengene går også tl ferien vår, mens hans skattepenger gikk til å betale ned gjeld..

Så slik som situasjonen er akkurat nå, er jeg ikke fornøyd. Jeg er jo blakk rett før lønning jeg også, jo!

[Gjest Jytte]

Mannen min tjener dobbelt så mye som meg - men så jobber han dobbelt så mye og .. så det er selvsagt helt ok ..

[Catzy]

Jeg tjener mindre enn mannen min, men det går fint. Vi setter inn penger til en felles konto, og jeg betaler 40%, han 60%. Samme med huslån.

Jeg kunne egentlig ikke tenkt meg å la meg forsørge av ham. Vi har snakket om det en del ganger, siden vi kjenner et par damer som definitivt lever på partnerne sine. En ting er å være hjemme med barna, men når barne er store, så synes vi begge det er litt snålt å ikke ha "noe ordentlig" å fylle dagene med. Tenker liksom at det må være kjedelig å ikke ha en fast ting å gjøre noen timer hver dag.

Jeg vil ha mine egne penger, og de vil jeg ha tjent selv. Det er helt fint at min kjære spanderer på meg, men jeg trives best med å dekke mine egne utgifter selv.

[Gjest Jytte]

Jeg hadde hatt null problemer med å fylle dagene om jeg skulle vært hjemme .. men vi har et dyrt hus og en dyr bil - så da må nok jeg jobbe jeg og ... (glemte forresten at vi har noen vanvittig dyre unger og)

... hvis jeg skulle vært hjemme så kunne jeg brukt mye mer tid på det jeg virkelig liker, hagen, søm og hunden min

Endret 3. juli 2007 av Jytte

[Gjest Gjest]

Jeg noterer meg at partene i et forhold ofte tjener ganske forskjellig, og ofte, men ikke alltid, tjener mannen mest. Det har vært slik en stund i forholdet jeg er i også, men det har heldigvis jevnet seg ut, og nå ligger vi an til å tjene omtrent likt - rndt 300 000 brutto hver. Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde trivdes med å bli delforsørget av samboern min over tid, selv om jeg har forståelse for at det kan være nødvendig under studier, langvarig sykdom, barnepass etc. Har også snakket med andre med liknende erfaring som meg; dvs i perioder lavtlønnede, gjerne selvstendig næringsdrivende eller frilansere- konklusjonen er stort sett at det ikke er særlig trivelig å være økonomisk ganske avhengig av den man bor sammen med eller er gift med, selv når samlet økonomi er høy pga den andres inntekt og denne selvsagt ikke er gnien.

Men samtidig virker det jo som mange mer eller mindre baserer seg på å bli delforsørget... Jeg forstår at det går greit i forhold hvor begge jobber fullt/like mye, men lønnsnivået er veldig forskjellig - da er "forsørgingen" mest at man sammen har valgt en litt høyere levestandard enn den lavest lønte ville hatt råd til. Og jeg kan forstå det når folk har små barn, eller den ene har redusert arbeidsevne.

Men hva med andre situasjoner? Er det ok å bli forsørget gjennom forholdet, eller gjør det noe med selvfølelsen?

Med den lønnen er dere sekretærer i kommunal sektor?

[Gjest Gjest]

Eg ser litt på oss som eit team også. Han tjener mykje meir enn meg, eg er i eit lavtlønna yrke der det er generelt vanskelig å få fast jobb på fulltid...

Men dette er ikkje noke eg tenker så mykje over, og ikkje han heller

Hm...tja. Det hender vel at de tenker over det av og til :kaffe: Alle pengene som går ut.

[bella domina]

Vi tjener omtrent likt, og det er godt.

Jeg ville slitt med å tjene minst, men syntes det var ok å tjene mest. Og ja, det er bare selvfølelse og personlig økonomisk handlefrihet. Og vi har felles økonomi og felles barn.