Noen som har vokst opp med delt omsorg eller samvær?

[Gjest TS]

Det er så mange barn som opplever samlivsbrudd. Og som må pendle mellom to hjem. Mellom mamma og pappa. To voksne som de er glad i og ikke vil skuffe. Tror vi først får et ærlig svar på hvordan barnet opplevde dette når barnet har blitt en voksen kvinne eller mann. Hadde derfor vært interessant om noen av dere på forumet kunne fortelle hvordan dere opplevde å vokse opp med delt omsorg eller med samvær med en av foreldrene...

[Gjest TS]

Hadde også vært interessant å vite hvor mye samvær dere hadde. Jeg har selv vokst opp med foreldre som har holdt sammen, men mine barn har samvær med sin far.

[Gjest Gjest_regine_*]

Har ikke personlig erfaring med det, men har en veninne som har ...

Hun sa det var fryktelig slitsomt og ikke anbefalelsesverdig.

Hun var 11-12 da foreldrene ble skilt, og hun turte ikke skuffe faren med at hun ville bo hos mor og ha samvær med han. Hun bodde derfor over en 2-års periode 2 uker hos hver. Da var hun blitt så stor at hun satte foten ned og flyttet til mor på heltid.

Hun sier selv at dette har gjort henne ganske rot- og rastløs, hun "tror ikke på " at hjemmet hennes er hennes hjem. I tillegg har hun fortsatt et noe anstrengt forhold til sin far, rett og slett fordi hun føler at han presset gjennom noe som var for hans egen del - ikke hennes del.

Jeg tror at vi får mange sånne etterhvert, det er ikke den idyllen som en del vil ha det til å leve på dette viset for barn.

[Far til 2]

Jeg vokste opp med felles omsorg. Dette er også årsaken til at jeg er så positiv til det.

Min søster vokste også opp med felles omsorg, og har valgt å tilby sine barn det samme i dag.

I vårt tilfelle bodde våre foreldre forholdsvis nært hverandre. Jeg var dengang 9 og min søster 11. På det tidspunktet så vi på dette som det mest naturlige i verden. Venner av oss opplevde også at deres foreldre flyttet fra hverandre. 2 av disse vennene praktiserer idag felles omsorg fordi de i barndommen savnet samme løsning som min søster og jeg hadde.

Felles omsorg krever imidlertid noe samarbeid. Det var mer enn en gang at vi begge forlangte å få det ene eller andre fra den ene av foreldrene, og om vi ikke fikk det ville vi flytte (vi forsøkte å utnytte at begge foreldrene var glad i oss). Det vi ikke viste var at foreldrene våre snakket sammen på tlf "bak vår rygg", noe som ikke bedret situasjonen om vi en kort periode forsøkte å tilegne oss fordeler hos den ene eller andre.

Når barn kommer i skolealder krever det også at foreldrene bor forholdsvis nært hverandre.

Da min søster og jeg kom midt i tenårene valgte vi imidlertid å bo hos hver vår forelder (søsken kan som kjent krangle litt ). Men også det at vi bygde opp vennekretser på hvert vårt sted var medvirkende til at vi bodde hvert vårt sted.

Heldigvis aksepterte våre foreldre dette uten å lage problemer for oss.

Jeg har med andre ord bare positive erfaringer, men ser at når barna blir sånn 14-16 år vil de av naturlige årsaker ofte velge en alternativ løsning. Men den tiden vi praktiserte felles omsorg var det utvilsomt en trygghet/sikkerhet for at vi fikke samvær med begge foreldrene våre og at vi faktisk ble tatt seriøst mht bosted. Om mine barn forsiktig ymter om den samme løsningen vil jeg være åpen som en låvedør og oppmuntre til det med en gang.

[Daiquiry]

Mine foreldre skilte seg når jeg var 12 og det var et helvete...De bare kranglet og sloss, og det roet seg ikke før jeg gikk på ungdomsskolen. Fikk en stemor jeg hatet og som min far prioriterte foran oss barna, og en mor som var vanskelig. Vi bodde hos pappa og mamma hadde oss annenhver helg og en dag i uken...

Jeg roet meg ikke før jeg var 17 og kom ikke over min fars oppførsel før jeg var 25. Og har nå i en alder av 29 fått et relativt ok forhold til min stemor.

Jeg er ikke sammen med barnefaren til datteren min, men jeg har lovet meg selv å ALDRI la henne gå igjennom det som jeg opplevde. Vi har heldigvis et veldig bra forhold....

Endret 29. juni 2007 av Daiquiry

[Gjest Mayamor]

Min sønn er 10 år og bor delt en uke med far og en uke med mor. Det fungerer fint da far og jeg snakker godt sammen, lurer vi på noe snakker vi sammen. Trenger en av oss eller gutten en liten endring; snakker vi sammen. Vil gutten spille opp den ene mot den andre; mislykkes han da vi; ja snakker sammen...

Jeg tror at hvordan det enkelte barnet opplever sin barndom har mye å si med hvordan omgivelsene er; og da viktigst er daglige omsorgspersoner endten det er mor og far, kun mor eller kun far. Samarbeider mor og far godt slik Far til 2 sine foreldre gjorde, og eksen min og jeg gjør, opplever jeg det som positivt. Er det dårlig samarbeid tror jeg delt omsorg er til belatning. En ting eksen og jeg er klar på; den dagen gutten selv ønsker en endring skal vi snakke sammen og ikke bli såret. Barna er ikke vår "eiendel", men et individ vi skal "forme" den tiden vi er sammen med det slik at det en dag er klar på egne ben.

[Gjest Gjest]

Mine barn pendler mellom oss, en uke hos hver. Barna ville det selv, men jeg synes ikke det er en god løsning. De virker rastløse og rotløses, og jeg kan bare tenke meg selv hvordan det er å stadig være på flyttefot. Alltid noen håndball ting som ikke er på plass, jobbesko som ligger i det andre hjemmet. (ikke kom med forslag om å kjøpe to sett, det fungerer ikke) . Det kan virke som valgene deres er preget av lojalitetsfølelse.

JEG TROR IKKE MINE BARN VELGER DEN LØSNINGEN TIL SINE EVT. BARN.

[Gjest Mayamor]

Her må gutten selv pakke alle klær/utstyr.

Han har en liste hvor alle ting står:

* skolesekk inkludert matboks og drikkeflaske

* gymbag med innhold

* bag med fotballutstyr (drakt, sko, leggskinn, sokker)

* nintendo ds, lader og 2 spil

* mobiltelefon og lader

* en stor bag med klær hvor alt er listet opp

Glemmes noe er det guttens eget problem.

Tro meg; han har blitt en kløpper i å ikke glemme...

[Gjest Gjest]

Her må gutten selv pakke alle klær/utstyr.

Han har en liste hvor alle ting står:

* skolesekk inkludert matboks og drikkeflaske

* gymbag med innhold

* bag med fotballutstyr (drakt, sko, leggskinn, sokker)

* nintendo ds, lader og 2 spil

* mobiltelefon og lader

* en stor bag med klær hvor alt er listet opp

Glemmes noe er det guttens eget problem.

Tro meg; han har blitt en kløpper i å ikke glemme...

Så hva gjør dere når om han ringer morgenen han skal ha gym, han har glemt gymtøy....??

Spøk til side. Det er mest rastløsheten jeg tror vil prege barna med 2 hjem som er problemet. Tenk deg selv å ha 2 hjem. Hvis du ikke syns det høres vanskelig ut, kan jo du og faren dele hjem og la gutten bli boende.... hehe. Ikke mange voksne som hadde klart det over tid. (ikke personlig angrep på deg)

[Gjest Mayamor]

Det er guttens eget ønske å bo en uke på hvert sted og vi pakker ikke gymtøy om morgenen.

[Gjest Mayamor]

Tenk deg selv å ha 2 hjem. Hvis du ikke syns det høres vanskelig ut, kan jo du og faren dele hjem og la gutten bli boende.... hehe. Ikke mange voksne som hadde klart det over tid. (ikke personlig angrep på deg)

Det er jo et "glimrende" argument...

Hvem skal da bo sammen? Eksen og hans samboer? Min samboer og jeg? Samboers ekskone? Hennes samboer og ekser...? Hvem skulle pusset opp? Matinnkjøp? Bestemt farger? Vasket? Skiftet seng?

I vårt tilfelle er ikke vi fastlåste ordninger. Vi samarbeider og det er bra for barnet.

Endret 30. juni 2007 av Mayamor

[Far til 2]

Mine barn pendler mellom oss, en uke hos hver. Barna ville det selv, men jeg synes ikke det er en god løsning. De virker rastløse og rotløses, og jeg kan bare tenke meg selv hvordan det er å stadig være på flyttefot. Alltid noen håndball ting som ikke er på plass, jobbesko som ligger i det andre hjemmet. (ikke kom med forslag om å kjøpe to sett, det fungerer ikke) . Det kan virke som valgene deres er preget av lojalitetsfølelse.

JEG TROR IKKE MINE BARN VELGER DEN LØSNINGEN TIL SINE EVT. BARN.

Nå skal jeg ikke gjøre dette til en diskusjon for eller mot omsorg ettersom TS ba om erfaringer fra de som selv opplevde felles omsorg. Men problemstillingen med at "noen klær er her og noen der" har da barn/foreldre som ikke opplever denne omsorgsformen også. I vårt tilfelle har ungene hatt gym/svømming på skolen en spesiell dag i uka. dermed må de inn til den ene forelderen å hente det nyvasked/skitne tøyet for å bruke det neste dag og ta det med til den andre forelderen. Tilsvarende skjer ved bursdager, 17-mai, ved regnevær og en hel haug andre situasjoner.

Ved felles omsorg er det imidlertid barna som har "makten" i motsetning til andre omsorgsformer. Når foreldre ikke kan misbruke sin makt slik de kan ved eneomsorg, betyr det at foreldrene må samarbeide noe mer (slik Mayamor beskriver).

Vi kan med andre ord godt klage på at vi som foreldre ikke har samme maktovertaket som ved ene omsorg, men ettersom omsorgssituasjonen i utgangspunktet handler om omsorg og ikke makt, synes jeg vi som voksne må kunne håndtere dette problemet fremfor å skyve det over på barna slik noen gjør ved eneomsorg.

Jeg har ingen problemer med å ta en svipptur en gang pr uke om barna ønsker felles omsorg og vi har glemt noen klær eller annet utstyr hos den ene forelderen så lenge det er denne omsorgsløsningen barna ønsker.

[Gjest Gjest]

Det er jo et "glimrende" argument...

Hvem skal da bo sammen? Eksen og hans samboer? Min samboer og jeg? Samboers ekskone? Hennes samboer og ekser...? Hvem skulle pusset opp? Matinnkjøp? Bestemt farger? Vasket? Skiftet seng?

I vårt tilfelle er ikke vi fastlåste ordninger. Vi samarbeider og det er bra for barnet.

nei det ville bli vanskelig for oss voksne. Men for barna er det andre vanskeligheter. De må forholde seg til foreldrenes nye partnere, mulige stesøsken, forskjellige regler, osv. Helt oppriktig tror jeg barna mine hadde synes det var best å bo en plass, og at jeg og deres far skrifet på å være tilsetede. DET KREVER SAMARBEID. - og nei... jeg hadde ikke orket, derfor veksler mine på å bo her og der, men jeg tror ikke det er til det beste for barna.

[Tule]

hei

for og hjelpe di som er skeptiske til dene ordningen

tenk deg at: Du er barn og foreldrene dine bor ike samen, di bor i same gate det er femhundre meter mellom husene du kan ga som du vil melom dem og besteme nar du vil ver vor, det vil vere et stort ansvar for et barn, og du vil tenke pa at "du ma pase pa at du ikke er mer hos mor en hos far for det ma vere retferdig" jeg tror det i slike situasjoner er best at foreldre sorger for en tilordnet uke hos ver

nar det gjelder det forste inleget vil jeg si at det er lit sent og begyne med en slik ordning for et barn pa tolv, men jeg syns hun jenta heler skule tenke pa at farne var glad i hene og vile se hene i steden for og vere biter og tenke pa at hun heler hade to hjem i steden for andre som har bare et, foreldre for barn fordi di vil ha barn og barn ma inimelom godta at di er foreldrenes barn, det betyr ike at foreldrene ike skal ta hensyn til barns meninger og folelser men av og til er det ting ike gar, og da ma man og kune forklare for barn vorfor det blir slik slik at man kan forebyge biterhet

hilsen

[Gjest Mayamor]

Spør barn om hva de vil og svaret vil sikkert ikke være noen bombe om de fleste svarte:

"Skulle ønske at mamma og pappa var glade

i hverandre, ikke kranglet og bodde sammen".

Når det barnet aller helst vil ikke går, får vi se etter nest beste alternativ. I gutten vår sitt tilfelle: annenhver uke hos far og annenhver uke hos mor.

Jeg sier ikke at dette er rett løsning for alle, for i hvert enkelt tilfelle må jo en se på omsorgsevnen til mor/far (som ikke har med kjønn eller antall skiftede bleier å gjøre...), barnets ønske, hva som er praktisk mulig og foreldrenes evne til samarbeid.

[Far til 2]

Mine barn pendler mellom oss, en uke hos hver. Barna ville det selv, men jeg synes ikke det er en god løsning. De virker rastløse og rotløses, og jeg kan bare tenke meg selv hvordan det er å stadig være på flyttefot. Alltid noen håndball ting som ikke er på plass, jobbesko som ligger i det andre hjemmet. (ikke kom med forslag om å kjøpe to sett, det fungerer ikke) .

...

Men dette er da noe som skjer uansett (såfremt de har samvær med samværsforelder). For slike fritidsaktiviteter er neppe bare de helgene de er hos bostedsforelder. Dessuten har mange barn trening den/de ukedagene det er på besøk hos samværsforelder.

Og hva med gym/svømming, etc som skjer dagen før eller dagen etter de har vært hos samværsforelder ? Hva med regntøy som de bruker den ene dagen men ikke den andre dagen ?

Jeg tror gjest må innse at denne problemstilling må vi som foreldre leve med så lenge vår håpefulle bor hjemme. Det betyr at om en har barn sammen MÅ !!! en samarbeide med ex'en for barnas skyld, - uavhengig av omsorgsløsning.

[Tule]

hei

jeg vil ogsa si at nar barn har denne ordningen er ogsa barnet mer i fokus hele tiden, den forelderen som barnet er hos vil nar barnet komme vert uten det i en uke og da er det barnet som er viktigst nar det er der, jeg kjenner en mor som har barn pa dene maten og hun sier det hun og barna har mye mer opmerksomhet er i fokus hele tiden og har mye mer opmerksomhet en di barna som bor mer vanlig

hilsen