Å gå fra hverandre, etter et langt samboerskap

[Gjest Aslaug]

Jeg elsker samboeren min, har alltid gjort det, i 9 år. For meg er han mitt livs store kjærlighet. Og ingen over og ingen ved siden. Men ingen menneske vet hva fremtiden bringer...og jeg har heller aldri trodd at vi skulle komme dit vi er nå.

Saken er at han mistet følelsene sine for meg for en stund siden, var vel omtrent fjor sommer. Han sa at følelesene ble mindre og mindre. Dette var veldig vondt, sjokkerende på en måte, hadde heller ikke mistenkt han for noe utroskap. Og han var ikke det heller, for ellers hadde jeg jo selvfølgelig skjønt det. Siden vi har et barn sammen, tenkte han å bli, og håpte at følelsene kom tilbake. Gutten vår fyller fem til høsten.

Nå er det ett år siden den dårlige nyheten, og fortsatt ingen forandring. Fortsatt like vondt, for meg. Vi har prøvd det siste året så godt vi kan. Han har vært en god far, alltid vært det. Men nå tror jeg vi har kommet dit der det ikke finnes mer håp for oss to sammen. Veldig vondt å å gå og vente til han sier ordene, jeg drar min vei nå. Ikke lett.

Men hvordan er det for barnet da?? Det må vel være vedlig vondt for barnet også? Gud, jeg skulle ønske vi ikke kom dit vi er nå. Hvordan sier man det til barnet? sier man det som det er??

Håper noen kan gi meg noen synspunkter her. Hva jeg bør gjøre? Gi opp, prøve enda mer, pause, hva som hjelper?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg elsker samboeren min, har alltid gjort det, i 9 år. For meg er han mitt livs store kjærlighet. Og ingen over og ingen ved siden. Men ingen menneske vet hva fremtiden bringer...og jeg har heller aldri trodd at vi skulle komme dit vi er nå.

Saken er at han mistet følelsene sine for meg for en stund siden, var vel omtrent fjor sommer. Han sa at følelesene ble mindre og mindre. Dette var veldig vondt, sjokkerende på en måte, hadde heller ikke mistenkt han for noe utroskap. Og han var ikke det heller, for ellers hadde jeg jo selvfølgelig skjønt det. Siden vi har et barn sammen, tenkte han å bli, og håpte at følelsene kom tilbake. Gutten vår fyller fem til høsten.

Nå er det ett år siden den dårlige nyheten, og fortsatt ingen forandring. Fortsatt like vondt, for meg. Vi har prøvd det siste året så godt vi kan. Han har vært en god far, alltid vært det. Men nå tror jeg vi har kommet dit der det ikke finnes mer håp for oss to sammen. Veldig vondt å å gå og vente til han sier ordene, jeg drar min vei nå. Ikke lett.

Men hvordan er det for barnet da?? Det må vel være vedlig vondt for barnet også? Gud, jeg skulle ønske vi ikke kom dit vi er nå. Hvordan sier man det til barnet? sier man det som det er??

Håper noen kan gi meg noen synspunkter her. Hva jeg bør gjøre? Gi opp, prøve enda mer, pause, hva som hjelper?

Elsker du ham, lar du ham gå. hvis ikke kan det hende du skyver han lengre ifra deg. så kan det hende han angrer seg og vil tilbake vet du. men ikke mas og kleng, tror ikke det vil hjelpe deg.

det viktigste for barnet er at dere kan samarbeide om ham- ikke krige.