Å prioritere jobb framfor familieliv

[Gjest Tiddeliti]

hei..

Sitter her og er veldig frustrert og i tvil. Jeg er samboer, og vi har vært det i mange, mange år nå. Har små barn også sammen.

Jeg har det såkalt "bra" i forholdet, det er trygt og godt og ikke minst stabilt. Han jeg bor sammen med er verdens snilleste, har ingenting å utsette på hans egenskaper eller noe.

Men, han er arbeidsnarkoman. Han jobber stort sett hele tiden, føler at vi ikke har noe vanlig familieliv, da jobben hans kommer først.

Jeg lager middag, men han kan ringe å si at jeg kan komme å spise for å så dra på jobb igjen. Sånn er det enten det er hverdag eller helg. Jeg er den som gjør alt hjemme- er i full jobb jeg også, det er jeg som må ha oversikten til en hver tid over alt som skal skje til enhver tid.

Jeg føler han er egoistisk som prioriterer jobben før familien.

Dette har da gjort noe med meg og følelsene mine for ham. Føler vi ikke er kjærester lenger, at vi er mer som søsken. Føler at han ikke respekterer meg ved å ikke prioritere fam sin før jobben, og da svarer jeg med å trekke meg mer eller mindre unna.

Nå har vi ikke hatt nærkontakt på mange måneder og jeg føler avstanden bare øker.

Jeg var nær ved å gå fra han for en stund tilbake, så han vet hva som er problemet. Men han skjærpet seg en liten stund, og det var det. Sier at han ikke kan gå hjem for det er så mye å gjøre.

Jeg ble i forholdet fordi vi har tross alt barn og har bygd opp en hel masse. Men dette ser ikke ut til å bli bedre, og jeg trekker meg mer og mer unna. Dette skaper veldig frustrasjon hos meg.

Så her sitter jeg da og lurer på om det i det hele tatt er noen samlivsgrunn at all?

Hva ville dere ha gjort??

Takk for at du gadd lese.

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen gode råd å gi, men ville bare si du har min fulle medfølelse!

Ja jeg synes det er egoistisk å prioritere jobb framfor familie. Så er det også en av de største grunnene til skillsmisse.

har du prøvd å ta opp dette med ham, hvilke følelser du sitter med når han velger å prioritere på denne måten? Mange menn mener jo at de har et forsørgeransvar ovenfor kvinnen, og føler de "må" jobbe mye. Hadde jeg vært deg ville jeg hørt med han hvordan han ser på dette.

Uansett, lykke til

[Gjest Gjest]

Som du sier har dere små barn sammen, kan familie terapi være tingen? Kan hende han ikke fullt ut forstår at dette problemet vokser? Hadde denne typen forhold jeg også og min samboer lovte å skjerpe seg, men vi falt snart tilbake i samme mønster. Vi hadde ikke barn og det ble brudd (men av andre årsaker). I dag angrer jeg på at jeg ikke presset på i forhold til terapi. Det er mulig det ikke hadde hjulpet vårt forhold, men det hadde hjulpet meg.

Det er helt klart at du har det vanskelig i dette forholdet, og det tar to å få forholdet på rett kjøl igjen. Med tanke på deres barn hadde det kanskje vært noe å forsøke?

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg synes også du bør prøve å ta dette opp først. Fortell ham at du synes dette er et så alvorlig problem at du vil vurdere å gå om det ikke bedres. Foreslå så familieterapi/samlivskurs el slik at han får et "valg-alternativ" som han kan velge umiddelbart for å vise at han er villig til å satse på forholdet.

[Gjest Gjest]

Rådgiving på familiekontoret kanskje? det kan kanskje få ham til å åpne øynene og se hva han risikerer.

Men jeg kan godt forstå at du vurderer skilsmisse slik som situasjonen er.

[ceca]

Ser mange gir råd om terapi.

Jeg har selv en mann om jobber mye. og prioriterer det fremfor familie. Har og barn.

Vi har vært i samtaler pga dette. Med null effekt. Han syntes det bare var teit å sitte å snakke med fremmede om våres problemer.

Men - tilslutt fikk han et ultimatum av meg, og jeg skisserte for han livet som helgepappa, samt ny kone med barn på kjøpet...

DA åpnet øynene hans seg...

Nå skifter han jobb, og han vet hva jeg ønsker og krever. Og nå gidder jeg ikke fire på kravene lenger eller jenke meg. Så når han begynner i den nye jobben bør han fra dag en vise meg og arbeidsgiver hva som er viktig i livet hans. Noen lange dager innimellom - jada det kan jeg forstå - men ikke hver dag hver uke..

For å si enkelt - det jeg sa rett ut til han var

" når jeg bor sammen med deg er jeg alene,

da kan jeg heller være alene,

ha "fri" annenhver helg,

ha mulighet for å treffe en ny mann som vil bruke tid og kjælighet på meg - og barna mine ,

og du og barna vil se mere til hverandre siden du MÅ stille opp annennehver helg.. !

Så om det ikke blir en forandring her - ja da er jeg ferdig.

Dessuten trenger jeg mere nærhet og omtanke (og sex) enn det vi har i vårt forhold. Jeg har faktisk følelser og behov jeg og"

Men jeg regner ikke med en total forandring på en - to - tre. Vet det tar tid å gjøre om vaner og tankegange. Men så lenge man ser fremskritt så er det positivt. Så får tiden vise om det ligger for han å prioritere annerledes.

Endret 28. juni 2007 av ceca

[Gjest Gjest]

Jeg er mann, og er sammen med en kvinne som er arbeidsnarkoman.

Det skuffer meg stort at hun ikke synes det er noe stas å være småbarnsmor, men foretrekker å jobbe bestandig. Hun har vært i 100% jobb fra barna var 1 år gamle.

Jeg jobber også 100%, har en fin jobb, men synes ikke jobben skal ta så stor plass i livet. Så det blir til at jeg tar meg mye av ungene.

Kommer ikke til å skille meg på noen år, da skilsmisse skaper en masse andre problemer av økonomisk og praktisk art.

Men jeg synes min samboer er en parodi på en småbarnsmor, og kaller henne for "Tårnfrid" når jeg blir forbanna. Ingen ting trekker henne mer opp.

Men jeg valgte henne som mor til mine barn, så jeg skal stå løpet, slik ekte menn alltid gjør. Never explain, never complain, stiff upper lip..

[ceca]

Kommer ikke til å skille meg på noen år, da skilsmisse skaper en masse andre problemer av økonomisk og praktisk art.

slik jeg leser dette -

du planlegger å skille deg med tiden

og hadde det ikke skapt økonomiske problemer og praktiske ting som måtte løses så hadde du gjort det nå.

[Gjest Gjest]

slik jeg leser dette -

du planlegger å skille deg med tiden

og hadde det ikke skapt økonomiske problemer og praktiske ting som måtte løses så hadde du gjort det nå.

Det er helt riktig !

Jeg har mistet respekten for henne. En mamma som ikke vil være mamma, men heller en av gutta, er for dårlig.

Problemet med å miste respekten for noen, er at den ikke kommer tilbake.

[ceca]

Problemet med å miste respekten for noen, er at den ikke kommer tilbake.

egentlig enig

-men om man jobber hardt fra begge sider så kan man med tiden bygge den opp igjen. Men det krever mye - fra begge.

[ceca]

slik jeg leser dette -

du planlegger å skille deg med tiden

og hadde det ikke skapt økonomiske problemer og praktiske ting som måtte løses så hadde du gjort det nå.

Det er helt riktig !

Tror du virkelig det blir lettere å gå med tiden (om noen/mange år) ?

Det blir mere som må deles, og det praktiske må løses like mye som nå.

Om du ikke venter til barna blir voksne og flyttet hjemmefra da..da er det kun det økonomiske...men antagelig mere å dele / rydde opp i og krangle om, enn i dag.

[Gjest Gjest]

Men - tilslutt fikk han et ultimatum av meg, og jeg skisserte for han livet som helgepappa, samt ny kone med barn på kjøpet...

DA åpnet øynene hans seg...

For å si enkelt - det jeg sa rett ut til han var

" når jeg bor sammen med deg er jeg alene,

da kan jeg heller være alene,

ha "fri" annenhver helg,

ha mulighet for å treffe en ny mann som vil bruke tid og kjælighet på meg - og barna mine ,

og du og barna vil se mere til hverandre siden du MÅ stille opp annennehver helg.. !

Så om det ikke blir en forandring her - ja da er jeg ferdig.

Dessuten trenger jeg mere nærhet og omtanke (og sex) enn det vi har i vårt forhold. Jeg har faktisk følelser og behov jeg og"

veldig bra sagt. oppfordrer ts til å si noe tilsvarende.

Personlig så skjønner jeg ikke hvorfor mange blir i et forhold med en person som ikke prioriterer familien.Selv med barn. Vi har jo alle bare ett liv og det er for kort til å være med en som heller vil være alle andre steder enn hjemme. En far som ikke oppriktig ønsker å bli skikkelig kjent med ungene og få et nært og godt forhold til de kan umulig klare dette ved å "stikke hjemmom" en gang i blandt. Tid sammen som familie er viktig. Hvis ikke så er dere jo mer to stykker som bor i et slags kollektiv.

Jeg ser på det som en selvfølge at familie,-ikke jobb,kommer først.

Ts, hør med din mann hva han hadde tenkt og følt om du eller et av barna plutselig døde? (jo, dramatisk, men den fungerer.)

Hadde han da angret på at han ikke jobbet enda mer, eller hadde han angret på at han ikke prioriterte dere da dere levde.....

Slike ting skjer faktisk. Om han vil få oppleve pensjonsalderen, vet ingen. Hvordan definerer han sin rolle som far, og hvilken far har han selv vokst opp med? Hvilke minner ønsker han at barna skal ha av sin fars tilstedeværelse i deres barndom?

Prat litt med han om slike ting.

[Gjest Gjest]

Det er helt riktig !

Jeg har mistet respekten for henne. En mamma som ikke vil være mamma, men heller en av gutta, er for dårlig.

Men hvis det var omvendt hos dere hadde det vært greit?

Jeg har selv en mann som jobber mye, av og til kommer han ikke hjem før sent om kvelden. Da ringer han på etteriddagn før jeg begynner på middagen. Han jobber også en del i helgene. Men en helg i måneden er bare vår, den er hellig og da er han kun hjeme med meg. Og da finner vi på mye rart

Men sånn var han da jeg traff han, han sa veldig tidlig at han likte å jobbe mye, han har mye energi som må ut. Er han ikke på jobb styrer han i huset eller haven. Jeg møter han med smil og kyss når han kommer hjem, viser at jeg er glad når han kommer. Dette gjør at han sier nå har holdt på lenge nok i dag, og gleder seg til å komme hjem.

Jeg elsker han for den han er, og viste hva jeg gikk til. Og det tror jeg de fleste vet, derfor blir det fo rdut å klage når man gifter seg eller flytter sammen.

Er det barn med i bildet så selvfølgelig må man trappe ned litt og være sammen med dem også. en har inntrykk av at det blir mer klaging en godt er.

Sitter mange med hendene i ro og venter på sine halvdeler? Jeg styrer mye med min hobby som er å sitte ved symaskinen. Leser mye og har et aktiv liv ute i samfunnet.

Barna kan få mye av sine fedre/mødre hvis disse som er mye på jobb eks, har ansvaret for frokosten, og gjør den hyggelig for alle. De kan komme hjem og spise middag med resten av famillien. For så å herje litt med ungen før de går tilbake til jobb.

Min kjære er altså arbeidsnarkoman, men jeg vet også at han setter pris på å kunne ha økonomisk frihet. Og at an elsker å kunne plutselig komme hjem med en gave til meg, noe jeg ønsker eller samler på. Sist ringte han fredagsettermiddag og ba meg pakke til begge to, da kjøpte han en tur til paris på vår helg. Da står je gi fokus hele tiden.

Jeg jobber også, av og til sent på kveld. Og da hender det ofte han vi kjører inn på gårdsplassen samtidig. I stedet for å surmule da fordi ingen har laget mat, koser vi oss og lager mat sammen mens vi snakker om dagen.

Hva med å være mer positiv i forholdene i dag? Og hva med å skape seg liv på siden av?

[Gjest Miss Guided]

Kjempefint at du og din mann har det bra, uten barn som forstyrrer arbeidsidyllen. For jeg kan love deg at det blir helt annerledes når barna kommer, da har du ikke anledning til bare å slenge klær i en koffert og dra på weekend tur - det krever planlegging. Og mange kvinner har også hobbyer, men de må kanskje utføres i hjemmet hvis mannen sjelden er hjemme. Det er begrenset hvor mye du ønsker å belaste omgivelsene med barnepass o.l.

Verken jeg eller min mann hadde noe problemer med mye jobb før vi fikk barn, men etter at barna kom måtte vi trappe ned og ha vanlige arbeidsdager. Og jeg syns det er like viktig at far trapper ned som at mor gjør det. Arbeidslivet med og uten barn går ikke an å sammenligne.

[Gjest Gjest]

Tror du virkelig det blir lettere å gå med tiden (om noen/mange år) ?

Det blir mere som må deles, og det praktiske må løses like mye som nå.

Om du ikke venter til barna blir voksne og flyttet hjemmefra da..da er det kun det økonomiske...men antagelig mere å dele / rydde opp i og krangle om, enn i dag.

Det blir lettere når barna blir litt større og mer selvhjulpne.

Dessuten burde ungene vokse opp hos meg, og den arbeidsnarkomane moren burde ha besøksrett. Hun har ikke energi eller lyst til å være like mye sammen med barna som meg, liker seg langt bedre på et fly på vei til "et viktig møte" i en eller annen by.

[ceca]

Det blir lettere når barna blir litt større og mer selvhjulpne.

Dessuten burde ungene vokse opp hos meg, og den arbeidsnarkomane moren burde ha besøksrett.

Du har nok gode sjangser for å bli alene-pappa. Bare kom med "time-listene" hennes og antall reisedøgn pr måned/år.

Skjønner den med at det hjelper at de blir mere selvhjulpne, men da blir det andre ting som krever sitt. Men jeg skjønner hva du mener, regner med at de er ganske så små nå da ja !!

[ceca]

Til gjest som er fornøyd....

før vi fikk barn så jobbet både jeg og han mye. Vi levde slik dere gjør, tok ting på sparket, koste oss når vi var sammen, om det var sent eller tidlig. Alt var så perfekt

Før vi fikk barn snakket vi om hvordandet skulle bli. At vi måtte prioritere familie, barna når de var små osv. osv.

Men - det er langt mellom ord og handling. Og ing kan ikke alltid tas på sparket lenger, vi har ikke faste tider som bare er "vår", ennå vi har prøvd. Men det skal passe med barnepike ol og.

Ungene skal i ursdager, treninger, barnehagem skole, det skal handles, vaskes ryddes..jeg kan nevne i fleng - og han jobber - jobber og jobber...

Og jeg visste at han jobet mye da vi ble sammen , ja men det gjorde jeg og.

Tror du vil se litt annerledes på det når det blir barn i bildet. Er ikke bare å komme hjem til middag og gå igjen, når den ene skal hentes hos en venn, den andre skal på trening, det er foreldremøte i barnehagen og huset ser ut som en katastrofe...

skulle sett den som var smilende og blid da - og som vinket mannen sin vel avgårde på jobb igjen...

[Gjest Gjest]

Til gjest som er fornøyd....

før vi fikk barn så jobbet både jeg og han mye. Vi levde slik dere gjør, tok ting på sparket, koste oss når vi var sammen, om det var sent eller tidlig. Alt var så perfekt

Før vi fikk barn snakket vi om hvordandet skulle bli. At vi måtte prioritere familie, barna når de var små osv. osv.

Men - det er langt mellom ord og handling. Og ing kan ikke alltid tas på sparket lenger, vi har ikke faste tider som bare er "vår", ennå vi har prøvd. Men det skal passe med barnepike ol og.

Ungene skal i ursdager, treninger, barnehagem skole, det skal handles, vaskes ryddes..jeg kan nevne i fleng - og han jobber - jobber og jobber...

Og jeg visste at han jobet mye da vi ble sammen , ja men det gjorde jeg og.

Tror du vil se litt annerledes på det når det blir barn i bildet. Er ikke bare å komme hjem til middag og gå igjen, når den ene skal hentes hos en venn, den andre skal på trening, det er foreldremøte i barnehagen og huset ser ut som en katastrofe...

skulle sett den som var smilende og blid da - og som vinket mannen sin vel avgårde på jobb igjen...

Hvilket også forklarer de katatrofale skilsmisse-tallene i dette landet. Folk er rett og slett ikke forberedt på hvor tøft det er å ha små barn. De tror livet fortsetter som før, at de skal ha tid sammen, fortsatt godt sexliv, "kvalitetstid" alene, holde på egen hobbier og egne venner, reise litt og kose seg, og ikke minst: Realisere seg selv og gjøre karriere ! Dette er bare en illusjon, du får virkeligheten pang ! midt i trynet når barna blir født.

[ceca]

Hvilket også forklarer de katatrofale skilsmisse-tallene i dette landet. Folk er rett og slett ikke forberedt på hvor tøft det er å ha små barn. De tror livet fortsetter som før, at de skal ha tid sammen, fortsatt godt sexliv, "kvalitetstid" alene, holde på egen hobbier og egne venner, reise litt og kose seg, og ikke minst: Realisere seg selv og gjøre karriere ! Dette er bare en illusjon, du får virkeligheten pang ! midt i trynet når barna blir født.

kan så vær -

men du kan da ikke forvente at man skal stå smilende og blid og godta at "mannen stikker av fra hele ansvaret" og at jobben er så viktig og kona kan ta se av alt annet.

Det TS ønsker - og jeg - er en mann som tar litt mere del i vårt familieliv, og viser litt mere omtanke og kjærlighet.

Det er et annet liv å få barn enn å ikke ha barn. Klart det. Alt blir annerlede. Og jeg synes ikke hverken jeg , TS eller den mannlige gjesten er så kravstore !

[Gjest Gjest]

kan så vær -

men du kan da ikke forvente at man skal stå smilende og blid og godta at "mannen stikker av fra hele ansvaret" og at jobben er så viktig og kona kan ta se av alt annet.

Det TS ønsker - og jeg - er en mann som tar litt mere del i vårt familieliv, og viser litt mere omtanke og kjærlighet.

Det er et annet liv å få barn enn å ikke ha barn. Klart det. Alt blir annerlede. Og jeg synes ikke hverken jeg , TS eller den mannlige gjesten er så kravstore !

eeehh..du misforstår. Jeg er enig med deg !