Uoppdragne voksne?

[Gjest Gjest]

Si meg, hvorfor er det uhørt å si at man ikke liker noe?

Kan du fortelle meg det?

Jeg synes det kommer an på når og hvordan det blir sagt, jeg... Om verten har lagd en stor middag, synes jeg det er upassende av en gjest å sutre eller pirke i maten og kanskje høylytt si at det er ekkelt/at man ikke liker det. Men jeg har også lært meg at det er stor forskjell på folks opplevelse av mat; jeg har ei venninne som har intoleranse ovenfor veldig mange ingredienser, og hun løser ofte problemet (når man ikke tåler halvparten av maten man får servert) ved å la være å ta, eller legge til side, de tingene hun ikke tåler, framfor å be om ekstraservice under tilberedingen. Vi som kjenner henne spør (selvsagt?) om hvilke retter hun tåler, men det er ikke i alle sammenhenger folk tenker på å spørre først. En annen venninne av meg spiser omtrent alt, men greier ikke å spise et par (2) vanlige ingredienser - hun gjør heller ikke noe stort poeng ut av dette, men det ville ikke falt meg inn at hun heller skulle spist og undertrykt brekninger enn å la være å forsyne seg av ting - eller plukke av løse biter - som inneholder de få tingene hun ikke takler.

Å demonstrativt vemmes over maten eller gjøre et poeng ut av at man ikke liker enkelte av ingrediensene, synes jeg derimot er uhøflig.

For min egen del er jeg så heldig at jeg er svært lite kresen, og veldig glad i omtrent all slags mat, men jeg har skjønt at jeg ikke kan ta utgangspunkt i min egen erfaring med mat om jeg skal "dømme" andre. Folk oppfatter smaker og konsistenser veldig forskjellig.

Når det gjelder pynting til selskap... så er jeg så heldig at de fleste omgangskretsene jeg ferdes i - og det er faktisk relativt "fine" kretser, utdannings/jobbmessig i hvert fall - har såpass stor takhøyde at det er mye rart som regnes som pentøy. Man ser an situasjonen dog; jeg er sikker på at hun som kom i sort, enkel linkjole i vennebryllupet for et år siden, ville tatt på seg gallaantrekk i et mer formelt bryllup. Men hun var fin som bare det i fjor også.

--

Og ellers er akurat disse to tingene noe jeg nesten ser på som bagateller når det gjelder oppførsel (så lenge det altså ikke gjøres på trass o.l), og det er problemer som straks blir mindre så lenge man selv lar være å henge seg opp i at man synes dressen til (den hyggelige fyren) har feil farge eller at kjolen til følget hans kanskje er lagd i feil stoff. Så lenge f eks gjestene i et bryllup ellers viser at de er glad for å feire dagen sammen med brudeparet kunne det ikke falt meg inn å ergre meg over noe slikt.

Synes det er hakket verre når folk sniker i køer, ikke hjelper gamle damer av og på bussen, trøkker seg på t-banen før folk har kommet av og ikke holder opp dørene for folk, jeg... DET er uoppmerksomt og uhøflig...

[Velvet]

Si meg, hvorfor er det uhørt å si at man ikke liker noe?

Kan du fortelle meg det?

Jeg var invitert på middag hos mine eks-svigers og der ble det servert krabbe og annet "deilig" sjømat. Jeg liker det ikke men spiste selv om jeg omtrent døde innvendig. Det hele endte med at pga min høflighet og respekt for vertskapet satt og brakk meg ved matbordet. Det var like før alt kom opp igjen og det hele var så flaut at jeg ønsket jeg heller hadde vært ærlig og sagt at jeg dessverre ikke likte maten.

[Gjest Gjest]

Så.. hvilke stoffer er godkjent til denslags bruk? *kjempespent*

Det lurer jeg også jammen på. Jeg har flere "gallakjoler", men jammen meg er det mest bomull i de stoffene der også..

[Annie]

Når det gjelder mat, så synes jeg det er feil å innsistere på at man skal spise opp alt selv om man ikke liker det. Er jeg på besøk hos noen og får servert mat jeg ikke liker, så forsyner jeg meg på en diskret måte så lite som mulig, og spiser sakte så folk ikke skal merke hvor lite jeg spiser. Dette er for å unngå at vertskapet blir lei seg fordi de har laget "dårlig" mat. Det synes jeg er vanlig høflighet. Men å forsyne seg med en stor porsjon og tvinge det i seg, nei det ser jeg ikke poenget med. Hvis man ikke liker noe, så kan man la være å si noe om det og heller spise lite. Om man høylydt annonserer at man ikke liker det, så synes jeg det er uhøflig, særlig hvis man vet verten har anstrengt seg for å lage noe som vedkommende tror alle kommer til å like.

Det er da ingen som er uenige i dette.

[Annie]

"Jeg pynter meg aldri til vanlig, så hvorfor kan jeg ikke ta på meg en bomullskjole når jeg skal i aftensbryllup?"

Så.. hvilke stoffer er godkjent til denslags bruk? *kjempespent*

Er ganske sikker på at dette var ironisk ment fra Wadjet. Tror neppe hun står for den holdningen selv. Det er derfor det står i anførselstegn.

[Ugla]

Hvis jeg er på besøk hos venner/familie og får servert f.eks. en gryterett med nydelig smak, men der jeg ser at kjøttbitene inneholder slintrer og/eller brusk, forbeholder jeg meg retten til å legge disse diskret til side og nyte resten av måltidet fremfor å sitte og brekke meg høylydt ved bordet. Det tror jeg du ville foretrukket om jeg var gjest hos deg også.

Å ta diskret bort det man ikke liker/tåler ja...

Da viser man jo både hensyn og høflighet...

Man behøver jo ikke høylydt å annonsere hva man liker og ikke liker i maten.

[Gjest Gjest]

Er ganske sikker på at dette var ironisk ment fra Wadjet. Tror neppe hun står for den holdningen selv. Det er derfor det står i anførselstegn.

Jup. Hun henger altså ut de som måtte tenke slik som det som står i hermetegn som uhøfflige. Det er derfor vi andre er slitt "spente" (ironi) på hva denne guruen (ironi) måtte nedverdige se til å godkjenne av stoffer..

[Gjest Elastica]

Jeg synes det er underlig at noen som har passert barneskolealder ikke liker ulike typer mat.

Og vi snakker ikke om ekstremiteter som apehjerne eller tørket sauehode. Vi snakker om å pille ut paprikabiter.

Jeg trodde man vokste fra slik særhet.

[Annie]

Mannen min liker ikke fisk. Klarer ikke å få det ned. Og tåler ikke reker. Men det er noe "alle" vet. Han er heller ikke begeistra for ris, men spiser det da når han får det servert. Det går nemlig ann å ikke forsyne seg med MENGDER med det man ikke liker, men evt ta bittelitt.

Svigerfar har aldri likt majones og ketshup, og det er heller ingen problemer. De utbasunerer ikke hva de ikke liker, men unngår å spise det. Enkelt å greit.

Hadde de kommet med høylytte protester hadde det vært uoppdragent.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er underlig at noen som har passert barneskolealder ikke liker ulike typer mat.

Og vi snakker ikke om ekstremiteter som apehjerne eller tørket sauehode. Vi snakker om å pille ut paprikabiter.

Jeg trodde man vokste fra slik særhet.

Folk har forskjellig smakssans, det kan være vanskelig å gjette seg til hva andre ikke greier å få i seg, men sånn er det nå. En venninne av meg takler ikke paprika - det er èn av to ting (det andre er egg) hun absolutt ikke spiser, ellers er hun altetende og både høflig og behagelig.

Synes ikke det er så forferdelig sært, men kan være tilbøyelig til å være enig når det er snakk om folk som absolutt ikke vil smake på ting som er særere enn kjøttkaker og poteter og det ikke er helsemessige årsaker som ligger bak.

[Gjest uglo]

Jeg synes det er underlig at noen som har passert barneskolealder ikke liker ulike typer mat.

Og vi snakker ikke om ekstremiteter som apehjerne eller tørket sauehode. Vi snakker om å pille ut paprikabiter.

Jeg trodde man vokste fra slik særhet.

Hvorfor er dette merkelig? Smaksløkene bestemmer hvordan ting smaker, og det er individuelt fra person til person, akkurat som med luktesansen. Hadde du aldri det eksperimentet i naturfag på skolen hvor man skulle smake på et eller annet stoff jeg ikke husker hva heter? For de med gen x smaker det ingenting, mens for de med gen y smaker det hyl og helvete. Enkelte lukter kan fremkalle sterkt ubehag, og da sier man at man ikke liker lukten. Hvis noen holder en hundebæsj under nesen på deg vil du kanskje si du ikke liker lukten, eller er det å ikke like en lukt forbeholdt barn? Det er det samme med smak. Enkelte smaker kan føre til sterkt fysisk ubehag, det kalles å ikke like det. Det kan også være konsistens som får meg til å brekke meg. Hvorfor skal jeg da tvinge meg til å spise det? Får verten noen glede av det? Er han mon tro sadist? Man skal være veldig hårsår for å ta seg nær av at gjestene diskret piller ut noen paprikabiter.

[Nilma]

Jeg synes det er underlig at noen som har passert barneskolealder ikke liker ulike typer mat.

Og vi snakker ikke om ekstremiteter som apehjerne eller tørket sauehode. Vi snakker om å pille ut paprikabiter.

Jeg trodde man vokste fra slik særhet.

Jeg er så hjertens enig! Jeg har helt seriøst av og til lurt på om det er en eller annen lidelse som gjør at enkelt ikke spiser ditt og ikke spiser datt. :klø: Altså, at man har et par ting man liker mindre enn andre er nå så, men når enkelte (mange!) kan ramse opp laaange lister over ting de ikke liker, ja da lurer jeg litt.

Folk har forskjellig smakssans, det kan være vanskelig å gjette seg til hva andre ikke greier å få i seg, men sånn er det nå. En venninne av meg takler ikke paprika - det er èn av to ting (det andre er egg) hun absolutt ikke spiser, ellers er hun altetende og både høflig og behagelig.

Som sagt, at man ikke liker enkelte ting kan jeg skjønne, men at det ikke skal være mulig å få i seg helt "normal" mat, nei det sliter jeg helt oppriktig med å fatte.

[Nilma]

Enkelte smaker kan føre til sterkt fysisk ubehag, det kalles å ikke like det. Det kan også være konsistens som får meg til å brekke meg.

Det er dette jeg ikke skjønner, hvordan er det mulig å reagere så sterkt på mat? Jeg mener ikke å være spydig, jeg er genuint nysgjerrig på dette, fordi jeg ikke greier å sette meg inn i det i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Jeg er så hjertens enig! Jeg har helt seriøst av og til lurt på om det er en eller annen lidelse som gjør at enkelt ikke spiser ditt og ikke spiser datt. :klø: Altså, at man har et par ting man liker mindre enn andre er nå så, men når enkelte (mange!) kan ramse opp laaange lister over ting de ikke liker, ja da lurer jeg litt.

Som sagt, at man ikke liker enkelte ting kan jeg skjønne, men at det ikke skal være mulig å få i seg helt "normal" mat, nei det sliter jeg helt oppriktig med å fatte.

Jeg reagerer på fiskepinner. En helt vanlig rett. Jeg klarer å få det ned, problemet er at det ofte kommer opp igjen. Det er noe med smaken og konsistensen. Når jeg spiser det kjenner jeg gallen komme opp bak i svelget, og jeg blir skikkelig kvalm. Jeg vet ikke hvorfor. Dette er ikke noe jeg kan noe for. Jeg har faktisk spydd ved middagsbordet pga dette. Synes du det er bedre enn å spise ekstra potetet i stedet? Det er fysisk mulig, men -hvorfor- skal jeg gjøre det?

En jeg kjenner ble misbrukt av sin far da hun var liten. Hun klarer ikke spise yughurt, rømme, kesam, hvis saus eller andre hvite ting med lignende konsistens... Hun får sterke assosiasjoner av det og blir dårlig. Igjen helt vanlige matvarer.

Min søster fikk servert noen såpass ekle historier om egg da hun var liten av en annen gutt i barnehagen at hun sliter med å spise speilegg den dag i deg. Hvis de ikke er stekt så lenge at alt "slimet" er tørket inn blir hun dårlig bare av å se på.

Hvorfor skal folk tvinge i seg ting de blir dårlige/føler sterkt ugehag av? Det kan være av fysiske eller psykiske grunner, av og til vet man ikke helt selv, man merker bare at man blir uggen av det.

[Gjest Gjest]

Det er dette jeg ikke skjønner, hvordan er det mulig å reagere så sterkt på mat? Jeg mener ikke å være spydig, jeg er genuint nysgjerrig på dette, fordi jeg ikke greier å sette meg inn i det i det hele tatt.

Er det rarere at man reagerer på smak enn at man reagerer på lukt? Husker vi lærte i naturfagen at negative reaksjoner på smak/lukt/smerte og slikt var for å beskytte kroppen mot ting som kunne være farlig. Røyk = dårlig lukt = flykte fra flammene som kan være farlige. Fluesopp = dårlig smak = la være å spise og dø av forgiftning. Når barn er ekstra kresne er det fordi de har mer følsomme sanser, noe som kan være fordi de ikke har lært seg hva som er farlig/ufarlig ennå, og kroppen derfor er ekstra på vakt.

[Annie]

Jeg er så hjertens enig! Jeg har helt seriøst av og til lurt på om det er en eller annen lidelse som gjør at enkelt ikke spiser ditt og ikke spiser datt. :klø: Altså, at man har et par ting man liker mindre enn andre er nå så, men når enkelte (mange!) kan ramse opp laaange lister over ting de ikke liker, ja da lurer jeg litt.

Som sagt, at man ikke liker enkelte ting kan jeg skjønne, men at det ikke skal være mulig å få i seg helt "normal" mat, nei det sliter jeg helt oppriktig med å fatte.

Cottage cheese en en sånn matvare jeg ikke klarer å få ned. Brekker meg av lukta og konsistensen og smaken likeså.

Men jeg blir ikke uoppdragen av den grunn. Jeg bare unngår å spise det.

[Nilma]

Jeg reagerer på fiskepinner. En helt vanlig rett. Jeg klarer å få det ned, problemet er at det ofte kommer opp igjen. Det er noe med smaken og konsistensen. Når jeg spiser det kjenner jeg gallen komme opp bak i svelget, og jeg blir skikkelig kvalm. Jeg vet ikke hvorfor. Dette er ikke noe jeg kan noe for. Jeg har faktisk spydd ved middagsbordet pga dette. Synes du det er bedre enn å spise ekstra potetet i stedet? Det er fysisk mulig, men -hvorfor- skal jeg gjøre det?

En jeg kjenner ble misbrukt av sin far da hun var liten. Hun klarer ikke spise yughurt, rømme, kesam, hvis saus eller andre hvite ting med lignende konsistens... Hun får sterke assosiasjoner av det og blir dårlig. Igjen helt vanlige matvarer.

Min søster fikk servert noen såpass ekle historier om egg da hun var liten av en annen gutt i barnehagen at hun sliter med å spise speilegg den dag i deg. Hvis de ikke er stekt så lenge at alt "slimet" er tørket inn blir hun dårlig bare av å se på.

Hvorfor skal folk tvinge i seg ting de blir dårlige/føler sterkt ugehag av? Det kan være av fysiske eller psykiske grunner, av og til vet man ikke helt selv, man merker bare at man blir uggen av det.

Jeg kan ikke huske å ha sagt at noen skal tvinge i seg noe som helst, jeg bare undret meg over hvorfor noen reagerer så voldsomt på det de fleste oppfatter som normal mat. De færreste har vel så traumatiske opplevelser som du beskriver, men jeg skjønner at det kan finnes unntak. (Og når det gjelder fiskepinner kan det knapt kalles mat, så det skjønner jeg godt at du sliter med. )

Er det rarere at man reagerer på smak enn at man reagerer på lukt?

Men de fleste er vel f.eks. enige om at møkk lukter vondt, og at nybakt eplekake lukter godt? Og det samme gjelder vel mat, det er jo stort sett allmenn enighet om at mat er godt, selv om man har ulike preferanser, så jeg synes ikke den sammenlikningen helt holder vann.

[Nilma]

Cottage cheese en en sånn matvare jeg ikke klarer å få ned. Brekker meg av lukta og konsistensen og smaken likeså.

Men jeg blir ikke uoppdragen av den grunn. Jeg bare unngår å spise det.

Men det er én enkelt ting, som sagt er det dem som ikke liker så veldig mange ting jeg undrer meg over.

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke huske å ha sagt at noen skal tvinge i seg noe som helst, jeg bare undret meg over hvorfor noen reagerer så voldsomt på det de fleste oppfatter som normal mat. De færreste har vel så traumatiske opplevelser som du beskriver, men jeg skjønner at det kan finnes unntak. (Og når det gjelder fiskepinner kan det knapt kalles mat, så det skjønner jeg godt at du sliter med. )

Men de fleste er vel f.eks. enige om at møkk lukter vondt, og at nybakt eplekake lukter godt? Og det samme gjelder vel mat, det er jo stort sett allmenn enighet om at mat er godt, selv om man har ulike preferanser, så jeg synes ikke den sammenlikningen helt holder vann.

De fleste smaker og lukter er vel flertallet enige om, men ikke alt, og ikke alle. Når det gjelder lukter så vet jeg iallefall at jeg synes mange parfymer lukter helt horribelt, mens andre gladelig dynker seg i greiene for de mener de er så velduftende De aller fleste liker vel sjokolade, men det finnes dem som ikke klarer det i det hele tatt.

Er litt sånn med lyder også, det er også sanseinntrykk som oppfattes forskjellig. De aller fleste tilter ved lyden av negler mot tavle, eller bestikk som skrapes mot tallerken. Det er lyder de fleste er enige om at er horrible. Når det gjelder musikk dog er smaken veldig variert. De fleste er enige om at musikk er fint, men de forskjellige -typene- musikk, dog..Jeg føler meg nesten fysisk dårlig når jeg blir utsatt for dansebandmusikk, mens jeg elsker black metal. For andre er det helt motsatt, mens noen liker alle typer musikk nesten uansett.

[Gjest Gjest]

Men det er én enkelt ting, som sagt er det dem som ikke liker så veldig mange ting jeg undrer meg over.

Svigerfaren min spiser stort sett ikke annet enn tradisjonell norsk mat uten løk og krydder - men det er mest pga fordøyelsen; han blir rett og slett dårlig av mange typer mat, uten at det er påvist allergi e.l. Jeg tror også endel kanskje har dårlige opplevelser med visse typer mat, kanskje de har blitt syke eller uvel en gang i tiden, og at dette sitter igjen så de har blitt "pysete".

Jeg tror også smakssansen er veldig mye mer forskjellig hos folk enn det man lett forestiller seg - jeg spiser "alt" selv og er ikke redd for å prøve "rar" eller uvant mat, og jeg nyter omtrent all mat som er godt tilberedt av gode råvarer, i tillegg til at jeg kan sluke i meg gatekjøkkenmat i rett setting... Men kanskje det bare betyr at jeg har mindre følsomme smaksløker enn en som er endel mer skeptisk..? At det blir litt som at JEG er pysete når jeg går i fjellet og unngår bratte skrenter og steinrøyser, mens en annen ikke kjenner den samme engstelsen og klatrer oppover rette veggen?

Jeg er usikker på om de som er supersmakere (genetisk) er like lite kresne som meg, og det er vel faktisk ikke SÅ få som er supersmakere.

Når det er sagt så må jeg jo innrømme at jeg synes litt synd på folk som ikke tør smake på annen mat enn det de er vokst opp med, f eks. Man bør og kan sikkert trene seg opp litt - men da må kanskje forholdene legges litt tilrette for det? For endel blir det kanskje vel så lett å fortsette i samme sikre spor, f eks om partneren synes det er greit å bare lage "streit" mat.