Hvordan kommer man seg videre..

[Gjest broken]

Det er en del av livet å forelske seg..og om man er heldig gå over til å elske vedkommende.

For noen er dette noe som ikke skjer bare en gang i livet, men flere ganger.

Og man kommer seg videre, opplever det på nytt og ser at dette er noe man klarer når alt kommer til alt.

Men hva om dette ikke er noe som skjer flere ganger i livet.

At dette for alltid blir stående som den ene gangen man har kjent det på akkurat den måten.

At man kjenner i hele seg at man har kommet "hjem", at det ikke finnes noen annen for en, at en skulle gjort alt for denne personen.

At tiden går, men følelsene består like sterke.

Når man sender den siste tanken for kvelden vedkommendes vei, og den første når man våkner.

Og man kan ikke få være med den personen.

Og å vite at man aldri skal ses igjen.

Og hver dag går man og vet dette..

Lever med disse tankene og denne vissheten, men alene så ingen andre kan se eller vite det.

Det er for vondt å tenke seg at det skal være sånn resten av livet.

At hjertet alltid har et lite åpent sår der de tankene og minnene finnes..

Og faktisk vite at følelsene ikke kommer til å dø ut.

At alle andre er, og forblir alt annet - en fattig trøst og ikke mer.

[CiZi]

Det er en del av livet å forelske seg..og om man er heldig gå over til å elske vedkommende.

For noen er dette noe som ikke skjer bare en gang i livet, men flere ganger.

Og man kommer seg videre, opplever det på nytt og ser at dette er noe man klarer når alt kommer til alt.

Men hva om dette ikke er noe som skjer flere ganger i livet.

At dette for alltid blir stående som den ene gangen man har kjent det på akkurat den måten.

At man kjenner i hele seg at man har kommet "hjem", at det ikke finnes noen annen for en, at en skulle gjort alt for denne personen.

At tiden går, men følelsene består like sterke.

Når man sender den siste tanken for kvelden vedkommendes vei, og den første når man våkner.

Og man kan ikke få være med den personen.

Og å vite at man aldri skal ses igjen.

Og hver dag går man og vet dette..

Lever med disse tankene og denne vissheten, men alene så ingen andre kan se eller vite det.

Det er for vondt å tenke seg at det skal være sånn resten av livet.

At hjertet alltid har et lite åpent sår der de tankene og minnene finnes..

Og faktisk vite at følelsene ikke kommer til å dø ut.

At alle andre er, og forblir alt annet - en fattig trøst og ikke mer.

Fordi tiden leger alle sår.

Smertefullt når såret er nytt & åpent,

etterhvert gror det seg til og det blir bare ett lite arr som innimellom minner deg om noe som var.

Det gjør ikke lenger vondt.Det bare er der som en del av erfaringen.

Pirker du i såret,gror det sent,om noen gang.

Kan til å med bli værre enn nødvendig.

[Gjest Gjest]

Trøst deg med det at noen mennesker opplever å aldri bli forelsket noengang..

Men, dog, vi vet ikke hvor vondt det er å være ulykkelig forelsket heller..

[Gjest Pax]

Ved å ikke tenke for langsiktig, men ta en dag av gangen. Sett to mål hver dag: I dag skal jeg ikke kontakte h*n og i dag skal jeg gjøre noe hyggelig.

Tanken på at "jeg skal ikke kontakte h*n, aldri mer", høres jo fryktelig ut, og da er det lett å sprekke, tror jeg. Hvis du derimot setter delmål, "jeg skal ikke kontakte h*n i dag", tror jeg det vil bli litt lettere.

Det er i alle fall en strategi som har funket for meg.

Dessuten... Kjærlighetssorg varer ikke evig. Min lengste varte i to år, det var jo lenge nok, men til evig tid var det ikke. Selv om du føler at du vil elske h*n "til evig tid" vil det gradvis bli bedre etterhvert.

Endret 25. juni 2007 av Pax

[Gjest TS]

Takk for svar dere.

Jeg har ikke kontaktet vedkommende på aldri så lenge jeg..så det er ikke et problem at jeg skal la være det nå.

Og jeg vet det er for alltid dette.

Jeg er over den umiddelbare "lammelsen" og, livet går videre slik det må.

Men følelsene og tankene er der alltid for det. Og det har allerede gått lang tid.

Det er det jeg mener er forskjellen, når disse følelsene ikke forandrer seg. At man lever med at denne personen er så "nær" en, uansett hva som skjer og over hvor lang tid..

[Gjest Gjest]

Kjære TS. Jeg føler veldig med deg. Kan du fortelle oss litt mer om hva som har skjedd her ???

[Badlands]

Det som hjelper meg er på ein måte å "dyrke" sorgen - altså gå rundt i ein slags melankoli, og kjenne på sorgen som ein slags hemmeleg skatt eller noko dyrebart inni seg. Og samstundes kjenne seg sterk over at ein klarer å gå rundt og bere på alt dette tunge.

Og gjerne lese bøker - det er mange heltar i litteraturen som opplever det same. Så ser ein at det er ikkje så unormalt og ein er ikkje den einaste stakkaren i verda som har det slik. Felles skjebne, felles trøst.

[MsRP]

Dette gjorde faktisk inntrykk på meg. Du skriver på en måte som får meg til å føle sorgen din. Kjenner meg igjen i følelsene du har, bare at jeg er sammen med han jeg føler sånn for. Så du har min sterkeste medfølelse...

[Gjest knust]

jeg er akkuratt i samme situasjon som deg TS... har det helt grusomt vondt.. den jeg elsker ville ikke ha meg lenger.. jeg har strekt meg så langt som det går ann.. jeg har til og med fjernet alle krav jeg før hadde... jeg er villig til å offre alt for han, fordi jeg føler han er den rette.. dette er første gang jeg har gjort, og jeg har mange forhold bak meg..

har lyst å bare grave meg en stort hull og legge meg ned der for all tid.. har aldri hatt det så jævlig før som jeg har det nå.. denne kjærlighetssorgen har knekt meg tvert..

når man har gått igjennom så mange forhold så vet man hva man har mistet, og hvor vansklig det er å finne en så rett en igjen..

jeg er veldig kresen.. og det gjør det enda mer vanskelig

føler at jeg ikke vil leve lenger.. bare gråter og har det så vondt.. jeg vil ikke finne på ting, for jeg orker ikke holde maska ute blant folk.. jeg vil bare være for meg selv, og pleie min sorg..

kan ikke forstå at jeg skal finne en som jeg fant så kjemien med igjen, og som har det utseende, humoren, som appelerer til meg..

hvor finner man dem?

[Solskinnsbolla]

Det som hjelper meg er på ein måte å "dyrke" sorgen - altså gå rundt i ein slags melankoli, og kjenne på sorgen som ein slags hemmeleg skatt eller noko dyrebart inni seg. Og samstundes kjenne seg sterk over at ein klarer å gå rundt og bere på alt dette tunge.

Og gjerne lese bøker - det er mange heltar i litteraturen som opplever det same. Så ser ein at det er ikkje så unormalt og ein er ikkje den einaste stakkaren i verda som har det slik. Felles skjebne, felles trøst.

folk er ulike, men for å komme seg videre, må man ikke dyrke sorgen- da dyrker man det som er "dødt"- man fokuserer på det som er vondt og negativt- og da blir livet ganske vondt etterhvert. jeg vil oppfrodre trådstarter til å se på det som har vært, hva dere hadde og det positive h*n tilførte i ditt liv!! men skal du få et fullverdig liv, må du VILLE komme deg ut av sorgen - for det er du verdt!

[Gjest Gjest]

Du må innse at han er en del av din fortid. Og akseptere at fremtiden blir annerledes enn du drømte om. Siden dere ikke er sammen nå var dere nok ikke de rette for hverandre. Det er vondt å ha kjærlighetssorg, å miste den eneste man ønsker å være sammen med. Noen mennesker er veldig spesielle og det er umulig å finne noen andre som er som den personen. Men jeg tror det er mer enn en person man kan bli lykkelig sammen med. Nå er du bevisst på hva du ønsker av en partner og av et nytt forhold. Ta med deg de erfaringene videre.

[Gjest karl]

Det ble ikke dere to. Noenn ganger må man bare komme seg videre i livet. Ingen vits å gråte over spilt melk osv. Andre ganger vil man rulle seg i møkka og holde fast på sin egen ukykkelighet. Skjerp deg, get over it.

[Gjest vimselot]

Det er en del av livet å forelske seg..og om man er heldig gå over til å elske vedkommende.

Ja. Og da er du heldig. Hvis du kan se det selv.

For noen er dette noe som ikke skjer bare en gang i livet, men flere ganger.

Ja. Heldigvis.

Og man kommer seg videre, opplever det på nytt og ser at dette er noe man klarer når alt kommer til alt.

Men hva om dette ikke er noe som skjer flere ganger i livet.

Det skjer, men når du minst aner noe om det.

At dette for alltid blir stående som den ene gangen man har kjent det på akkurat den måten.

At man kjenner i hele seg at man har kommet "hjem", at det ikke finnes noen annen for en, at en skulle gjort alt for denne personen.

At tiden går, men følelsene består like sterke.

Når man sender den siste tanken for kvelden vedkommendes vei, og den første når man våkner.

Og man kan ikke få være med den personen.

Og å vite at man aldri skal ses igjen.

Og hver dag går man og vet dette..

Lever med disse tankene og denne vissheten, men alene så ingen andre kan se eller vite det.

Det er for vondt å tenke seg at det skal være sånn resten av livet.

At hjertet alltid har et lite åpent sår der de tankene og minnene finnes..

Og faktisk vite at følelsene ikke kommer til å dø ut.

At alle andre er, og forblir alt annet - en fattig trøst og ikke mer.

Bestem deg for å glemme han. ?

[Gjest El Patron]

--

Endret 8. juli 2007 av El Patron

[Gjest Gjest]

Som jeg skulle skrevet det selv. Har akkurat de samme tankene og følelsene. Det er nå ett år siden bruddet, men følelsene er der like som de var. Jeg er også over den værste lammelsen ....... Er midt i 30 årene, og har opplevd å tro at jeg elsket flere ganger før jeg møtte denne mannen. Men det var først i dette forholdet jeg viste hva det ville si å elske. Som trådstarter ønsker jeg intenst å gå videre. Men jeg vet ikke hvordan.....

[Gjest Pax]

Takk for svar dere.

Jeg har ikke kontaktet vedkommende på aldri så lenge jeg..så det er ikke et problem at jeg skal la være det nå.

Og jeg vet det er for alltid dette.

Jeg er over den umiddelbare "lammelsen" og, livet går videre slik det må.

Men følelsene og tankene er der alltid for det. Og det har allerede gått lang tid.

Det er det jeg mener er forskjellen, når disse følelsene ikke forandrer seg. At man lever med at denne personen er så "nær" en, uansett hva som skjer og over hvor lang tid..

Hvor lenge har du hatt det slik? Det sies at om kjærlighetssorgen varer lenger enn et halvt år, har den blitt kronisk. Kanskje det kunne være hjelp for deg å snakke med en psykolog?

[Gjest Gjest]

Dette gjorde faktisk inntrykk på meg. Du skriver på en måte som får meg til å føle sorgen din. Kjenner meg igjen i følelsene du har, bare at jeg er sammen med han jeg føler sånn for. Så du har min sterkeste medfølelse...

Tusen takk til deg det gjorde godt å lese

Så heldig du er som er sammens med den du føler det for!

Ingenting i hele verden er bedre enn det, eller vondere om det er motsatt.

Pass på det du har

jeg er akkuratt i samme situasjon som deg TS... har det helt grusomt vondt.. den jeg elsker ville ikke ha meg lenger.. jeg har strekt meg så langt som det går ann.. jeg har til og med fjernet alle krav jeg før hadde... jeg er villig til å offre alt for han, fordi jeg føler han er den rette.. dette er første gang jeg har gjort, og jeg har mange forhold bak meg..

har lyst å bare grave meg en stort hull og legge meg ned der for all tid.. har aldri hatt det så jævlig før som jeg har det nå.. denne kjærlighetssorgen har knekt meg tvert..

når man har gått igjennom så mange forhold så vet man hva man har mistet, og hvor vansklig det er å finne en så rett en igjen..

jeg er veldig kresen.. og det gjør det enda mer vanskelig

føler at jeg ikke vil leve lenger.. bare gråter og har det så vondt.. jeg vil ikke finne på ting, for jeg orker ikke holde maska ute blant folk.. jeg vil bare være for meg selv, og pleie min sorg..

kan ikke forstå at jeg skal finne en som jeg fant så kjemien med igjen, og som har det utseende, humoren, som appelerer til meg..

hvor finner man dem?

I know. Pass godt på det selv og en stor til deg!

folk er ulike, men for å komme seg videre, må man ikke dyrke sorgen- da dyrker man det som er "dødt"- man fokuserer på det som er vondt og negativt- og da blir livet ganske vondt etterhvert. jeg vil oppfrodre trådstarter til å se på det som har vært, hva dere hadde og det positive h*n tilførte i ditt liv!! men skal du få et fullverdig liv, må du VILLE komme deg ut av sorgen - for det er du verdt!

Takk....

Det ble ikke dere to. Noenn ganger må man bare komme seg videre i livet. Ingen vits å gråte over spilt melk osv. Andre ganger vil man rulle seg i møkka og holde fast på sin egen ukykkelighet. Skjerp deg, get over it.

Altså.....jeg spiller faktisk på flere register enn at jeg bare kan "get over" noe sånt.

Har du egentlig opplevd noe sånt?

Da er i så fall du "flinkere" enn meg, for jeg klarer ikke å være så kald og bestemt når det kommer til sånt.

Jeg ønsker ikke å holde fast på noe jeg, det er ingenting jeg heller ønsker enn å komme over dette.

Bestem deg for å glemme han. ?

Igjen..så lett er det bare ikke. Ikke for meg i hvertfall.

Jeg har både forsøkt og ønsker jo det selv. Men hadde jeg klart det, da hadde heller ikke dette stukket så dypt..

[Gjest Gjest]

Problemet med kjærlighet er at fallhøyden er så vanvittig stor. Skal man innkassere den store potten, så må man nemlig gå all-in. Faren er selvsagt at hånden slett ikke er så god som man trodde, og man sitter igjen ribbet til skinnet.

Slike tap har jeg, som de fleste andre, også opplevd, men jeg har faktisk kommet meg over dette også. Jeg er egentlig en ganske selvstendig fyr, og jeg har den innstillingen at mitt liv og min lykke tilhører meg -- og meg alene. Det er jeg som forvalter og har ansvaret for min egen tilværelse. Mennesker, enten det er venner eller kjærester, kan selvsagt tilføre livet mitt noe, men det betyr imidlertid ikke at jeg gjør meg avhengig av dem.

Selv om det kanskje gjør vondt akkurat nå, så vil du ganske sikkert etterhvert få orden på tankene og følelsene dine. Med litt selvtillit vil du også kunne si til deg selv at det største tapet slett ikke er ditt, men tilhører den personen som var både blind og dum nok til å ikke innse hvilken sjanse han eller hun hadde. Hvilken bruk har du vel for et menneske som ikke greier å se hva som er til sitt eget beste? Du vet jo hvem du er. Du vet jo hva du har å tilby. Har man egentlig funnet sin store kjærlighet før man finner noen som vet å verdsette dette?

Det er lov til å ha det litt leit og vondt en stund, men på et tidspunkt må du bare bestemme deg for å komme deg videre. Det hjelper nemlig ikke å stå stille mens livet og verden raser forbi deg. Verden er stor og fascinerende. Det bor over 6 milliarder andre mennesker i den, så hvorfor se bare begrensningene når mulighetene er så mange?

Det er ditt liv, så lev det!

:cry:

Veldig kloke ord fra deg, jeg er enig med deg.

Det er jo sikkert den sunneste innstillingen man kan ha til kjærligheten og ikke minst i forholdet til seg selv.

Jeg kjenner vel bare at følelsene jeg har, de er konstante.

De bare er der - på tross av alt.

Vet du, jeg skal lese ordene din flere ganger, de satte spor

Hvor lenge har du hatt det slik? Det sies at om kjærlighetssorgen varer lenger enn et halvt år, har den blitt kronisk. Kanskje det kunne være hjelp for deg å snakke med en psykolog?

Jeg er som sagt over den umiddelbare "lammelsen" og kjærlighetssorgen slik sett..

Det jeg sitter igjen med er mer sorgen i det stille.

Tankene og følelsene jeg har som består, og som jeg ikke tror jeg blir kvitt.

[Gjest Gjest]

Jeg blir så redd av å lese sånt. Jeg har vært sammen med kjæresten i to og et halvt år nå, og jeg elsker ham over alt på jord og føler meg fullstendig avhengig av ham. Jeg er, som dere skjønner, klar over dette, og prøver så godt jeg kan å leve mitt eget liv, og klarer det til en viss grad, men bare fordi jeg vet at jeg har ham. Er så utrolig livredd for å miste ham... Er usikker på om jeg hadde overlevd, selv om jeg alltid har trodd og håper at jeg ikke ville vært i stand til å ta livet av meg selv. Han sier riktignok at han elsker meg, og vil være sammen med meg resten av livet, men ting forandrer seg jo. Det har jeg jo skjønt.

Det sies jo at alle vil oppleve å få hjertet knust i løpet av livet, men jeg har ikke opplevd det. Jeg har vært ulykkelig forelsket, men det, som jeg da trodde var ordentlig kjærlighetssorg, er ikke det samme som å miste noen man elsker og har hatt et forhold til. Det høres sikkert rart ut at jeg kan si det når jeg aldri har opplevd det, men det er skremmende hvor klart jeg kan forestille meg følelsen.

Nå høres jeg sikkert ut som verdens mest bekymrede og negative person, så det må sies at jeg stort sett bare gleder meg over forholdet og livet slik det er nå. Men noen ganger tenker jeg på det som kan skje, og da får jeg helt angst...

Til trådstarter, håper virkelig at alt ordner seg for deg. De som har opplevd slikt, sier jo alle at tiden leger alle sår, så da får vi jo tro på at det er sant.

[Gjest Gjest]

Jeg blir så redd av å lese sånt. Jeg har vært sammen med kjæresten i to og et halvt år nå, og jeg elsker ham over alt på jord og føler meg fullstendig avhengig av ham. Jeg er, som dere skjønner, klar over dette, og prøver så godt jeg kan å leve mitt eget liv, og klarer det til en viss grad, men bare fordi jeg vet at jeg har ham. Er så utrolig livredd for å miste ham... Er usikker på om jeg hadde overlevd, selv om jeg alltid har trodd og håper at jeg ikke ville vært i stand til å ta livet av meg selv. Han sier riktignok at han elsker meg, og vil være sammen med meg resten av livet, men ting forandrer seg jo. Det har jeg jo skjønt.

Det sies jo at alle vil oppleve å få hjertet knust i løpet av livet, men jeg har ikke opplevd det. Jeg har vært ulykkelig forelsket, men det, som jeg da trodde var ordentlig kjærlighetssorg, er ikke det samme som å miste noen man elsker og har hatt et forhold til. Det høres sikkert rart ut at jeg kan si det når jeg aldri har opplevd det, men det er skremmende hvor klart jeg kan forestille meg følelsen.

Nå høres jeg sikkert ut som verdens mest bekymrede og negative person, så det må sies at jeg stort sett bare gleder meg over forholdet og livet slik det er nå. Men noen ganger tenker jeg på det som kan skje, og da får jeg helt angst...

Til trådstarter, håper virkelig at alt ordner seg for deg. De som har opplevd slikt, sier jo alle at tiden leger alle sår, så da får vi jo tro på at det er sant.

Du må ikke tenke sånn

Er du heldig så kommer du aldri til å trenge å oppleve det du er redd for!

Jeg har hele tiden hatt mitt eget liv jeg, og har ikke vært avhengig av ham i det hele tatt sånn sett.

Det er der jeg tror noen misforstår meg, for jeg klarer å gå videre skulle jeg til å si.

Det er bare følelsene og minnene som er så nære.

Og vissheten om hvor mye jeg elsker ham - og at jeg ikke ser ham igjen.