Mormor sa en stygg ting til meg, bør jeg si fra? Tror hun begynner å bli litt dement.

[Gjest Pax]

Jeg besøkte mormor i dag. Jeg ser jo at det går nedover med henne, både fysisk og fordi hun har begynt å glemme ting, navn, steder, avtaler, osv. Men hun er veldig oppegående sånn ellers, og bor hjemme.

Vel, uansett. I dag sa hun noe veldig sårende.

Jeg har vært sykemeldt i et par år på grunn av utbrenthet. Da jeg var sykemeldt gikk jeg opp i vekt, fordi aktivitetsnivået ble lavere, pluss at jeg gikk på en medisin med den bieffekten at man legger på seg. Jeg la på meg litt under 15 kg, så jeg var litt lubben. Ikke feit, men lubben.

Jeg har nå jobbet i halvannet år, er ikke helt frisk, men det går bedre og bedre. Og vekta går stadig nedover, jeg er bare 5 kg unna det jeg veide før jeg ble sykemeldt, noe jeg synes er kjempebra. De gamle buksene passer igjen, og i følge min BMI er jeg verken overvektig eller undervektig.

Også sier mormor plutselig, helt ut av det blå: - Pax, at du ikke melder deg inn i en slankeklubb!

Meg: Øhm, hvorfor det?

Mormor: Jo, så kan du få hjelp til å gå ned i vekt. Du trenger det.

Meg: Ja, men jeg har gått ned i vekt mye jeg, den siste tiden.

Mormor: Å?

Meg: Ja, jeg har gått ned flere kilo. Ser du ikke det?

Mormor: Det har jeg ikke lagt merke til, du spiser for mye chips, det er det du gjør, nei, jeg synes du skulle melde deg inn i en slaneklubb. Med en gang.

Hmh, svarte jeg bare, sa ikke noe mer. Men stemmen og tonefallet til mormor da hun sa dette, var direkte ondskapsfult. Har aldri sett henne slik. Min mormor, som bare er snill og god. Og jeg ble lei meg. Men så tenkte jeg, hun begynner å bli gammel, hun surrer, hun er ikke seg selv, hun har forandret seg en del i det siste, hun mente det ikke.

Jeg sier derfor ikke noe mer, lar det ligge.

Men nå som jeg er kommet hjem, kjenner jeg at jeg har lyst til å si fra til henne likevel. Si til henne at jeg synes ikke det var noe hyggelig, det hun sa. At jeg ble lei meg. Men jeg vet ikke... Kanskje husker hun det i morgen, kanskje ikke. Kanskje hun rett og slett begynner å bli litt dement. Det er bare ikke likt henne å si noe slikt i det hele tatt, jeg har ikke opplevd noe lignende før.

Burde jeg si noe?

[Gjest Gjest]

Huff da, dette var ikke noe hyggelig kommentar! Jeg syntes du har vært superflink jeg!

Jeg jobber selv med demente, og jeg ser det er veldig vanskelig for de pårørende dessverre! Når våre kjære sier og gjør ting de ikke har gjort tidligere vet man ikke helt hvordan man skal takle det, og jeg skjønner godt du ble såret over denne samtalen. Hvis hun er dement vet hun nok ikke hvordan de tingene hun sier blir mottat. I en dements hode er det kaos, og de sier meget ofte ting de ikke mener i det hele tatt og ting som ikke henger på greip.

Jeg syntes du skal fortelle henne hvordan du følte det da hun sa det. Jeg har fått tilbakemeldinger fra mine pasienter at de setter pris på at man sier i fra hvis man føler seg dårlig behandlet/tilsnakket.

Så snakk med henne, prøv å få henne til og forstå. Nå vet jeg jo ikke om hun er langt i utviklingen av demens,eller om hun i det hele tatt er det. Så hun kan jo ha glemt hendelsen som du sa,men det skader ikke å ta det opp fordet.

Lykke til!

[Gjest Jytte]

Hvis hun er dement så synes jeg du skal heve deg over kommentaren og ikke ta det opp igjen.

Har det noe for seg å ta opp saken på nytt?

[Kosemose]

S

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[Gjest Gjest_S_*]

Det var dumt sagt av henne selvsagt, men hun er gammel og av og til så sier gamle mennesker det dem har tenkt å si før dem ble demente. Så hun mener nok ikke at du er det NÅ, men at hun syntes dette før å sa i fra nå.

Ikke ta det opp med henne, hun husker mest sansynelig ikke at hun har sagt dette!

Du har vært veldig flink med kiloene du har gått ned, stå på og ikke tenk noe mere på det du

[Gjest Jytte]

Jeg har demente i familien jeg og .. og selvsagt kan mye sårende bli sagt. Opplevde at min far ble dement i forholdsvis ung alder - og det hender at jeg blir utrolig såret når han ber meg holde kjeft og ikke mase når jeg besøker ham .. Men så tvinger jeg meg til å tenke at det er ikke far som sier dette til meg .. ikke den faren jeg kjenner .. Det er den syke mannen som sier sånn ... og jeg vet hvor fortvilet han hadde vært om han hadde visst hvordan han oppfører seg til tider .. Derfor skylder jeg ham å tenke på ham som den snille, gode og beste faren i hele verden .. og ikke den sure og sutrete fyren som ligger i sengen når jeg kommer på besøk til ham nå. Derfor konfronterer jeg ham aldri med de sårende bemerkningene som kan komme til tider ...

[Gjest Pax]

Takk for svar. Jeg vet ikke om hun er dement, men hun surrer mer og mer som sagt, så jeg har lurt på om hun kan ha en begynnende demens. Det kan jo selvfølgelig være jeg tar feil.

[Gjest Pax]

I alle fall har jeg følt meg feit og ekkel i hele dag...

[Gjest Marillia]

Jeg har inntrykk av at ganske mange eldre blir litt trollete når de blir eldre. Ikke nødvendigvis av demens heller.

Hev deg over det hun sier, og tenk heller på at hun er gammel og ikke følger helt med. Du har vært kjempeflink og har all grunn til å føle deg både vel og flott!

Jeg føler likevel at man ikke skal bare unnskylde eldre, det er jo lov å si i fra selv om de er gamle. Så lenge de er relativt klar (og ikke veldig dement) så bør man jo si i fra - ikke bare for sin egen del, men også fordi man ikke skal la de ture frem bare fordi de er gamle og skal "få" lov å si og mene det de selv vil.

[Gjest Pax]

Jeg føler likevel at man ikke skal bare unnskylde eldre, det er jo lov å si i fra selv om de er gamle. Så lenge de er relativt klar (og ikke veldig dement) så bør man jo si i fra - ikke bare for sin egen del, men også fordi man ikke skal la de ture frem bare fordi de er gamle og skal "få" lov å si og mene det de selv vil.

Takk for komplimenter fra alle sammen, det var hyggelig å høre.

Ja, jeg har også erfart det noen eldre mennesker kan si sårende ting, til tross for at de er (relativt) klare i hodet. Men jeg trodde ikke at det skulle skje med min snille, søte mormor, jeg ble litt ganske overrasket. Det er ikke likt henne. Huff, håper ikke det blir mer av dette. Hun er ikke så "fjern" at jeg ikke kan si fra, jeg ble vel mest veldig overrasket og "tatt på senga" over det som skjedde i dag. Har bestemt meg for å ikke si noe mer om dette til henne, men hvis hun sier andre slemme ting senere kommer jeg til å si fra.

[Gjest Marillia]

Så lenge bestemoren din er frisk og klar i hodet, er det vel ingen ting i veien for at dere kan ha en frisk debatt om hun skulle finne på å si noe lignende en annen gang

[Gjest beekeeper]

I alle fall har jeg følt meg feit og ekkel i hele dag...

Uff, dette var jo en ekkel situasjon da.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg føler det ivertfall sånn at selv om hun hadde hatt demens og sagt noe sånt til meg, så hadde jeg blitt veldig såret uansett og hatt problemer med å ignorere det. Ikke fordi at jeg hadde trodd at hun hadde ment å være slem, men fordi jeg rett og slett tar til meg slike ting ganske lett og har vanskeligheter med å bare la det fare.

Jeg tror neppe at hun mente å såre deg, men om du er i tvil neste gang du kommer dit så prat med henne. Hvis hun blir sykere og sykere så må du kanskje lære deg etterhvert at det kan komme "gullkorn" som du absolutt ikke må bry deg om. (Det er ikke alltid så lett, men..) Lykke til!

[Gjest Pax]

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg føler det ivertfall sånn at selv om hun hadde hatt demens og sagt noe sånt til meg, så hadde jeg blitt veldig såret uansett og hatt problemer med å ignorere det. Ikke fordi at jeg hadde trodd at hun hadde ment å være slem, men fordi jeg rett og slett tar til meg slike ting ganske lett og har vanskeligheter med å bare la det fare.

Jo, der tenker jeg ganske likt som deg.

[Ce'Nedra]

Det er trist når gamle mennesker begynner å surre, morfar ble slik den siste tiden han også. Sa til hjemmehjelpen at hun så ustelt ut, og var generelt frekk. Det er utrolig leit å høre sånne ting, men de er jo gode mennesker på bunnen, de er bare ikke helt seg selv. La det passere du, det kan godt hende hun vil bli veldig lei seg hvis du tar det opp med henne om hun har glemt det til i morgen. Du vet jo med deg selv at du har gått ned i vekt!

Om det gjentar seg kan du ta det der og da, men synes ikke du skal gjøre det i etterkant. Husker morfar ble veldig fortvilet når vi tok opp ting med ham som han ikke husket å ha sagt eller gjort, det var vondt å se hvor forvirret han ble av det. Go'klem

[Gjest Gjest_smurfen_*]

Har også erfaring med besteforeldre som nærmest skifter personlighet, men her var det demens inn i bildet. Fra å være "normal" til å bli direkte ondskapsfull i bemerkninger, paranoid og mistenksom. Ikke noe kjekt nei, men naturens gang for noen.

[Gjest Miss Cutie]

Hadde bare glemt hele greien. Har selv vokst opp med "trollete" familiemedlem (heldigvis ikke tett innpå) som ikke engang har vært dement, men kalt meg feit da jeg var 47 kg og etter jeg fikk barn (og gikk opp 20 kg). Eneste jeg har gjort var å drite i det, for jeg visste bedre. Og det siste jeg gidd å diskutere med noen som helst er vekten og kroppen min.

Om hun er dement, så er det jo enda større grunn til å bare overse.

Så ikke tenk mere på det du.

Endret 23. juni 2007 av Miss Cutie

[Dracaena]

Hvis hun er dement og ikke har for vane ellers å være ondskapsfull, så la det ligge.

Min gamle bestemor på over nitti er ikke lenger i stand til å kontrollere hva som blir sagt eller har noen idè om hva hun prater om.

Det som blir sagt i et øyeblikk, er glemt i det ordene forlater munnen.

Så ikke ta det personlig, men se det slik at damen ikke lengre er den hun engang var og at dette høyst sannsynlig kan være sykdommen som gjør at sårende ting blir sagt, som hun sikkert ikke har kontroll over.

[Gjest Gjest]

Svært mange eldre folk er bitre, sinte, arge, og slenger ut mye dritt til alle rundt seg.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg ble litt i tvil om hva jeg ville gjort. Min første impuls da jeg leste innlegget ditt, var å si fra. Fordi a. det er hva jeg ville foretrukket selv om det var jeg som var gammel og slem, og b. fordi det kan tære på forholdet deres om du lar slikt passere.

Jeg har selv en bestemor som har slitt med diverse i perioder, noe som har resultert i en del lite hyggelige kommentarer (hun er ikke dement, og kommentarene har vært helt annerledes enn disse). Noe av det har jeg hevet meg over, fordi jeg har innsett at hun i perioder ikke har vært i stand til å diskutere ting på en normal måte. Andre ting har jeg sagt fra om, men da i forsktige ordelag. F.eks. "jeg ble litt lei meg da du...". Men hun er gammel, og hun sier selv at hun er mye mer sårbar enn da hun var ung. Hun har nærmest bedt meg om å ikke ta opp ting det kan bli konflikter av.

Samtidig så klarer jeg ikke alltid å sitte der og ta i mot når hun er i en av sine perioder. Hun kan ikke ture fram og behandle folk dårlig bare fordi hun har det vanskelig selv. Hvertfall ikke alltid. Jeg ser også hva det gjør med forholdet vårt om jeg alltid skal gi etter og heve meg over ting som blir sagt. Vi som alltid har vært så nære, har fått en avstand mellom oss pga. at jeg ikke kan være like åpen med henne som før i tiden. Min tanke er da at jeg forsøker å forhindre at denne avstanden vokser enda mer, ved å si fra når det er mulig. Samtidig så ser jeg at en del må passere, fordi det gjør vondt verre å ta det opp.

Vet ikke helt om dette svaret ga noe mening for deg. Men ville vel bare få fram at selv om det kanskje er lettest å heve seg over det, så er det problemer knyttet til det også.

Har en venninne med en bestemor som begynner å bli dement, og hun slenger mye kommentarer rundt om. Der sier de fra, men det hjelper ikke. Likevel fortsetter venninne min å si fra, fordi hun føler det tærer for mye på henne å skulle svelge alt.

[Gjest Gjest]

Min fars gamle tante kom alltid med slike kommentarer til meg. I begynnelsen tok jeg det opp, men da jeg så hvor lei seg hun ble, begynte jeg å parere kommentarene, jeg sendte dem tilbake til henne.

Om hun kommenterte håret mitt, og at jeg måtte ta meg en tur til frisøren kunne samtalen gå omtrent slik:

Tante: nå er du stygg på håret, du må ta deg en tur til frisøren.

Meg: Det er greit. Da bestiller jeg en time til deg også samtidig.

Tante: Men jeg trenger da ikke å gå til frisøren.

Meg: (studerer henne åpenlyst) Du trenger det like mye som meg...

Det samme gjorde jeg når det var snakk om klær, sminke, vekt... ja alt som gikk på utseende.

Når det gikk på person, hvordan jeg var, brukte jeg samme teknikk. Jeg kastet ballen hele tiden tilbake til henne uten å være ufin eller kritiserende.

Jeg er ikke tilhenger av at eldre mennesker skal behandles som skjøre krystallglass, de kan ikke få ture fram som de selv vil bare fordi de er gamle. De snakker så mye om at ungdommen i dag mangler både folkeskikk og respekt, men de innser ikke at de selv slipper unna med utrolig mye bare fordi de er eldre.

Derfor begynte jeg å speile hennes oppførsel, og hun så poenget mitt til slutt.