deprimert barn

[Gjest Gjest_gjesten_*]

Sitter her og er ganske fortvilet. Har en sønn på snart syv år som sier han har så ille liv at han ikke vil leve lenger.

vi gjør alt vi kan for at han skal ha det bra, og forstår ikke hvorfor han mener han har det så ille.

Vi hadde en lang samtale nå i kveld, der jeg prøvde å finne ut hva som egentlig var galt, men han greide ikke å fortelle meg det. Jeg er splittet mellom å tro at han mener alvor og å tro at det kun er oppmerksomhet han vil ha.

Vi har til tider våre oppgjør her hjemme. Han og lillebroren er i tottene på hverandre til stadighet, og han har også vansker med å respektere det vi som foreldre sier til han. (vi er ikke urimelig strenge, men forventer normal lydighet og oppførsel, noe som vi sliter med å få han med på) Han har en tid nå sagt ved flere anledninger at vi ikke er glade i han, men kun i lillebroren, dette kommer gjerne etter krangler /diskusjoner der han ikke får gjennom viljen sin. Derfor tenker jeg at det kan være sjalusi eller oppmerksomhetstrang, men synes likevel av det høres så alvorlig ut at jeg ikke greier å overhøre det.

Han har også lett for å fokusere på det negative, og vil helst gi alle andre skyld i det som er negativt.

Men hva skal jeg gjøre??? Kjenner dette går veldig inn på meg!

Er det noen som har vært opp i lignende? Hva gjorde dere?

[Gjest Miss Cutie]

Dette virker som sjalusi. Min eldste datter har til tider sagt til oss at mellomste er vår gullunge. Noe som er totalt absurd i våres øyne. Hun har vært veldig lei seg, av helt uforståelige grunner. Etter samtale med logiske forklaringer, så har hun skjønt at det kan umulig stemme. Likevel kommer disse periodene med sjalusi.

Noen barn føler sterk sjalusi hva enn foreldrene sier til dem og gjør. Du må nesten tenke godt igjennom hvorfor han føler slik han gjør. Det kan være en filleting i dine/deres øyne men en plagsom og sårende ting for han. Tenk på om han får kjeften hver gang de flyr i tottene på hverandre etc. Om broren blir mest kost med, siden han er liten. Kanskje storebror føler større ansvar og føler dette er negativt. Hva med besteforeldre etc? Er det noe som helst som tyder på forskjellsbehandling? Masse positiv feed back er veldig viktig også.

Sett av egen tid til storebror (dette gjør jeg med eldste og det virker enormt positivt), der kun du og han får tid sammen. Eller han og pappaen.

Endret 22. juni 2007 av Miss Cutie

[Gjest Gjest]

Barn kan som oss voksne ha dårlige dager og synes livet er vanskelig. Noen er mer sårbare enn andre. Jeg synes du skal ta han på alvor. Være der for han når han har det vanskelig. Gi han masse kjærlighet. Spør gjerne ut om hvorfor han ikke vil leve mer, men aksepter at det kan være vanskelig for han å prate om det. La han vite at han alltid kan komme til deg og prate hvis han har det vanskelig og at du vil hjelpe han. Fokuser på at dere må prøve å finne løsninger på det som er vanskelig.

Jeg synes ofte det er en god tid på kvelden før barna skal legge seg. Kanskje han kan få litt egen tid sammen med deg eller faren sin hver kveld, lese litt, prate litt...hvis han selv er positiv til det og ønsker det.

Prøv å vær positiv mot han. Si hei!! god morgen gutten min, når han står opp om morgenen og gi han en klem. La han føle at han er mye verdt. La han gjerne hjelpe til litt på hans premisser og fortell hvor bra det er for deg å få hans hjelp.

Vær også obs på hvordan han har det sammen med andre barn. På skolen og i fritiden. Hvis han ikke har det greit på skolen kan du ta det opp med læreren hans. Hvis dette blir for vanskelig for dere kan dere ta kontakt med fastlegen som kan henvise dere videre til parne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Tror ikke det er nødvendig. Hvis du har behov for å prate med en annen voksen anonym person, kan du ringe til "bekymringstelefonen voksne for barn" tlf. 810 03 940.

[Gjest Gjest trådstarter]

Takk for svar!

Jeg også tror det kan være sjalusi, men blir så satt ut når han sier slike ting.

På en måte kan jeg ikke forstå hvorfor han er sjalu på lillebroen, for det burde vært omvendt. Vi var veldig opptatt av at han ikke skulle bli sjalu da minstemann kom, så jeg føler vel nesten at det ble litt for mye av det gode... Dessuten har han en bestemor i etasjen under som FORGUDER han (lillebror har ikke så høy stjerne hos henne)

Har intrykk av at han har detok på skolen, så det er når han kommer hjem at det skærer seg.

Jeg starter hver dag med et smil. Vi begynner på ny frisk. Og prøver å ta ting på en positiv måte. Begge barna mine blir vist og fortalt flere ganger hver dag at vi er glade i dem. Men får vel bare prøve videre...

[Gjest Gjest]

I første omgang ville jeg holdt øynene opp. Om situasjonen fortsetter og forverrer seg, ville jeg tatt kontakt med fastlegen for henvisning til BUP.( Barne og ungdomspsykiatrisk avdeling)

[Gjest Gjest]

Her jeg bor har vi et lavterskeltilbud også til barn under 18 år. Dit har jeg tatt mitt barn på 8 år som av forskjellige grunner har slitt psykisk i en periode. Barnet har ikke hatt noen alvorlig depresjon, men hatt beskymringer det ikke har klart å fortelle til meg som mor.

Barnets oppførsel har gjort at jeg har skjønt at noe var galt. Det var blant annet overreaksjoner i flere følelsesmessige situasjoner, sinne/glede/sorg.

Sjekk om det finnes noe lignende hos dere. Sjalusi er ikke bare bare det heller. Og barns følelser skal også tas på alvor.

[tingeling]

har du snakket med læreren hans?

Det ville jeg gjort. For hvis han er sprudlende og glad på skolen så stikker det nok ikke så dypt, men hvis han er stille og lei seg der også så må det helt klart bli tatt tak i.

tingeling

[Kosemose]

E

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[Gjest Persille]

slettet

Endret 20. desember 2010 av Persille