Min sorg

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg så alene. Livet mitt er egentlig så bra. Jeg er gift og har en god jobb som jeg trives i, jeg har alltid vært vellykket og har all grunn til å være lykkelig i livet mitt. Likeevl har jeg en sorg jeg ikke blir kvitt, og som jeg ikke vet hvordan jeg skal leve med. Jeg sørger over et familiemedlem som er i live. Sorgen kan aldri bli svakere eller gå vekk, for jeg konfronteres hver dag med tapet av min bror... men han er enda i live.

Jeg har en bror med sterke psykikiske lidelser, og rusproblemer. Jeg frykter hver dag for hans liv, og sørger over den snille gutten som har gått tapt. Jeg sørger over at min bror aldri har vært lykkelig. Han har altid vært annerledes. Før hadde han gode perioder hvor vi fikk innblikk i hans sanne jeg, men disse har gått tapt i rusen og sorgen han selv bærer på.

Så mye fokus i familien benyttes på ham. Det er han som er syk opg har det vondt. Men rundt ham går vi alle og sørger. Vi deler hans liv og hans sykdom. Jeg kjenner så godt hans smerte, ser de sorte øynene og livet som siver ut av ham.

Det er ikke så mange som vet hvordan jeg har det. Det er ikke så mange som forstår sorgen jeg bærer på. Ikke mange som ser at man kan sørge over noen som enda er i live... Det verste er at det ikke blir bedre for hver dag som går, hver dag blir bare mørkere og vi kan aldri bevege oss vekk fra propblemet. Sorgen må jeg ha med meg så lenge han lever, og hva som skjer om han plutselig klarer å gjennomføre ønsket om sin død vet jeg ikke...

[Gjest Alou]

Så trist å lese. Jeg ble litt tom for ord nå, men ville bare gi deg en god .

[Gjest Utlogget nå*]

Jeg føler veldig med deg, og på en måte sørger jeg også over min bror. En bror som alltid har betydd enormt mye for meg. Han har store psykiske problemer, men han er ikke narkoman da.

Men han skjønner ikke selv at han har problemer og samme hva vi andre i familien gjør for å prøve å nå inn til han, så går det ikke

Som sagt han har alltid hatt problemer, men det toppet seg da han ble uvenner med en søsteren min p.g.a en bagatell.

De hater hverandre, han river i stykker bilder av henne og ungene demmes blir ufrivillig blandet inn i dette.

Jeg leser om familietragedier og er så redd for at det skal skje noe sånt med min bror.

Mamma blir ødelagt, ja hele familien. Men han skjønner det ikke. I hans verden og også hans kone og datter er det ingen som bryr seg om han/dem. Vi er bare glad i de andre. Han kan rett og slett ikke godta at vi er like glad i alle sammen.

Så jeg forstår deg veldig. Og i ditt tilfelle er det verre fordi din bror er narkoman. Har en fetter som er det, men det er en helt annen historie.

Sender deg masse gode tanker og

[Gjest Gjest]

Jeg takker for varme tanker. Dette er tanker jeg ikke klarer dele med så mange andre, og som i familien min forblir usakt.

Min bror er ikke "konstant" narkoman, men periodedranker i de dårlige periodene da han bruker det som selvmedisinering for å stoppe alle sine vonde tanker. Men rusen har gjort psyken mye verre, og fjernet ham enda lenger vekk fra oss enn det han var i utgangspunktet. Frykten for sprekkene og overdosene er stor.

Det å "miste" et familiemedlem til psykisksykdom, er en byrde hele familien bærer. En familie er en enhet, et medlem kan ikke ha det vondt å leve sitt liv uten at det påvirker ALLE medlemmene i familien.

Jeg er glad for min evne til empati, men av og til skulle jeg ønske jeg kunne skru det av, og bli kvitt denne smerten en liten stund.

[Gjest Ulva35]

[Gjest TuttaCalcutta]

Jeg begynte å skrive endel om mitt liv, men jeg droppet det. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette som du skriver om. Men du er du som trenger en nå. vet det er flåsete sagt, men det er lys i tunnelen.

[ca_84]

vil bare si at jeg føler med

[Gjest Gjest]

Jeg begynte å skrive endel om mitt liv, men jeg droppet det. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette som du skriver om. Men du er du som trenger en nå. vet det er flåsete sagt, men det er lys i tunnelen.

Jeg håper virkelg det. Men det er ikke så lett å se et lys, alt jeg ser er en død som vil komme, som jeg venter på hver gang telefonen ringer.

Han har nå sakt at han vil søke avrusning, men det han sier etter en sprekk er som regel ren løgn for å gjøre godt igjen for sprekken.

Jeg skjønner ikke hvordan man skal leve et normalt liv når man går og holder pusten på denne måten. Alt annet virker så trivielt. Jeg kjenner så godt hans sorg, ser den så godt i hans øyne. Hvordan skal man forholde seg til et menneske som har sorte øye?

[Gjest Blondie65]

Har du prøvd å kontakte en pårørende organisasjon for rusmisbrukere? Det å snakke med likesinnede som kanskje er kommet litt videre i prosessen kan være en god hjelp.

Hvordan lever man med det og hvordan får man puste når man stadig vekk holder inne ...? Det er umulig å si. Vi som ikke er i din situasjon kan bare ane at dette er vanskelig og ensomt. På en måte er det forbudte tanker også for det er jo den med psykiske problemer og rusproblemer som har det vondt, det er jo meningen at vi rundt skal være "uberørt" av det og store og tøffe og sterke.

[Gjest Gjest]

Har du prøvd å kontakte en pårørende organisasjon for rusmisbrukere? Det å snakke med likesinnede som kanskje er kommet litt videre i prosessen kan være en god hjelp.

På en måte er det forbudte tanker også for det er jo den med psykiske problemer og rusproblemer som har det vondt, det er jo meningen at vi rundt skal være "uberørt" av det og store og tøffe og sterke.

Da var jeg tilbake igjen. Sommeren var grei, godt med litt lysere tider både for meg og hele familien. Men så kommer hverdagen tilbake.

Her jeg bor er det desverre få organisasjoner som kan hjelpe. De fleste er også rettet mot foreldre eller passienter i rusomsorgen her. Jeg bor ikke i samme kommune som mine foreldre og faller derfor utenfor tilbudet. Jeg har også kontakt med psykolog, men det hjelper liksom ikke så mye når det ikke er "mine" problemer som er problemet. Hvor enn mye jeg snakker fjerner jo ikke det probelmet som tynger hver dag. Dette blir et litt uvanelig perspektiv for en del psykologer som ikke kjenner til mekanismene bak en slik familiesituasjon, da de er vandt til den tradisjonelle vikningen som ikke ser ut til å fungere i min situasjon.

Du har veldig rett i det du sier om at det er litt forbudte tanker. Særlig gjelder dette i forhold til familien ellers. Jeg tør ikke komme med mine problemer angående dette, fordi jeg føler de er litt mindreverdige, samtidig som jeg ikke kan tynge dem med mer tenker jeg...

Jeg skulle... nei,...jeg forskte å si hva jeg skulle ønske men jeg vet faktisk ikke, settninga stoppa opp der, for jeg vet ikke hva jeg kan ønske meg som kan forbedre situasjonen. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan så mange mennesker klarer å leve i samme situasjon som meg gjerne gjennom store deler av livet. Jeg er så sliten, og har ikke levd med dette så lenge enda... Jeg har virkelig respekt for andre pårørende som klarer å takle en slik situasjon.

Jeg aner ikke hva jeg vil med dette egentlig. Jeg tror bare jeg har behov for å bli"sett" i sorgen min, om så det er av ukjennte mennesker på andre siden av landet, jeg tror jeg skriver for å få litt annerkjennelse for følelsene mine, fordi de blir så satt i bakgrunnen ellers. Få av dem rundt meg ser, til tross for at de har meg like her...

men egentlig tør jeg ikke vise dem heller tror jeg.