Passivt barn

[Fibi]

Min datter på 10 vil helst se tv hele dagen.

Hvis jeg hadde latt henne, hadde hun aldri gått utenfor døren. Det er masse barn her vi bor, men når jeg foreslår at hun kan besøke noen/be noen på besøk så får jeg bare mumling til svar.

Nå det kommer andre barn hit storkoser hun seg mens de er her, men vil aldri ta be dem selv, hun vil se tv. Hvis jeg sier hun må gå ut i fineværet å leke, setter hun seg på trappen!

Hva skal jeg gjøre? Har i frustrasjon inført tv forbud i hele sommer unntatt en halvtime på kvelden.

Vi går masse turer i helgene, jeg selv ser svært lite tv.

[Gjest Gjest]

Dette kunne vært meg når jeg var liten...

Kan det være at hun holdes utenfor eller mobbes på noe vis? At hun gjerne tilbringer tid med andre barn, men ikke tør å ta initiativet til det selv siden hun aldri vet om det er "dagen for utestenging, plaging og mobbing" eller ikke? Men at hun synes det er topp når andre barn tar initiativet?

Kan hun være syk eller i dårlig form? Ved mye smerter, slapphet eller annet ubehag er det lett å bli passiv, og det krever litt ekstra innsatsvilje for å orke å gjøre mere enn man må, selv om man egentlig har lyst!

For meg var det en kombinasjon av disse to tingene som gjorde meg til et relativt passivt barn. selv om jeg flyktet inn i bøkenes verden, ikke fjernsynets

Ellers kan hun jo være deprimert?

En annen tanke kan vel være at hun rett og slett er deprimert?

[Gjest Gjest]

La henne få se tv da vel!

Ikke alle har de samme hobbyene vettu.

[Fibi]

Å la henne sitte inne dagen lang for å se tv er uaktuelt. Det er ikke snakk om å tvinge på henne en hobby, men barn har ikke godt av å sitte i ro dagen lang, ikke voksne heller for den saks skyld.

Når det gjelder depresjoner har jeg vært inne på tanken, vi har en krevende familiesituasjon som ikke er enkel for henne...

Utestengning tror jeg ikke det er. muligens et av barna her, men alle bor såpass langtifra hverandre at det ikke påvirker de andre i nærheten.

[pulverheksa]

Nå har ikke jeg barn, og bør sikkert holde godt kjeft...

Jeg syns det er bra at du har begrenset TV seeingen hennes og at du sender henne ut for å leke. Hun blir vel ikke sittende på trappa i timesvis?

Hva med å gi henne hoppetau, hoppeball, husker at jeg elsket min hoppeball da jeg var på den alderen. Den trakk også til seg naboungene som en magnet.

Siden hun ikke vil gå ut og leke med naboungene, det er ikke noe som er galt i forhold til dem? utestenging, mobbing? Det kan være greit å få klarert før du tvinger henne til noe.

[Gjest Miss Cutie]

Slå av tv og la henne sitte på trappen. Det må da bli kjedelig etterhvert å sitte der. Hva med å invitere andre barn eller foreslå at de kan komme å leke i hagen. Min datter på 10 har en tendens til å foretrekke tv og data. Og det er da jeg må sette beina ned og få henne ut. Det var en periode der tv var tingen. Heldigvis forandret dette seg drastisk etter jeg slo av tv og sa det var nok. Jeg ba ikke henne gå ut, men uten maskin og tv så gjorde hun det selv. Det er ikke bra at barn foretrekker tv og data framfor venner. Barndommen legger byggestener for resten av livet. Det er synd hvis de ender opp som avsosiale, late og får sosialangst.

[Gjest Gjest]

Sønnen min er på samme alder. Han liker både spill på nettet, playstation og tv. Vi har ikke faste tider, men når det er bra vær må han leke ute med venner. Han pleier å komme inn i 20-tiden og har egen tid som han gjør som han vil frem til han legger seg i 21-tiden. Når det regner eller er veldig kaldt om vinteren er de en del inne og spiller. Det synes jeg er greit. Også i helgene frem til kl 12 gjør han det han vil, også når kompiser overnatter. Kompisene hans har også hjemmetid med sen frokost i helgene. De har selv laget avtale om å ikke treffes før 12 i helgene.

Ellers er vi så heldige at det bor mange barn på hans alder i nærheten. Gutter og jenter leker også sammen. Særlig når de spller brentball eller boksen går.

Der vi bodde før hadde han ingen gode venner i nærheten. Han var også redd for noen av guttene som var fysisk utagerende og rett og slett slemme. Da ville han ikke være ute. Det er ikke lett når barnet setter seg på trappa og ikke vil leke. Har selv opplevd det. Vi inviterte barn som bodde lenger unna som han likte å leke med, men det var litt stress og skjedde ikke daglig. Kanskje hun ikke helt finner seg tilrette blant nabobarna? Bare en tanke...

[Gjest Silmarill]

Kan det være at hun holdes utenfor eller mobbes på noe vis? At hun gjerne tilbringer tid med andre barn, men ikke tør å ta initiativet til det selv siden hun aldri vet om det er "dagen for utestenging, plaging og mobbing" eller ikke? Men at hun synes det er topp når andre barn tar initiativet?

Kan hun være syk eller i dårlig form? Ved mye smerter, slapphet eller annet ubehag er det lett å bli passiv, og det krever litt ekstra innsatsvilje for å orke å gjøre mere enn man må, selv om man egentlig har lyst! (........)

En annen tanke kan vel være at hun rett og slett er deprimert?

Dette som gjest skriver her tenkte jeg med engang også.

---------------

Du må ihvertfall snakke med henne å spørre henne om hvorfor hun ikke vil!

Jeg tror hun gjerne vil, men er for sjenert/ikke tør å ta initiativet.

Kan ikke du som mor kanskje hjelpe henne litt på vei. Sette deg på en benk ute der barna leker, å se om kanskje det vil hjelpe henne til å tørre å gå bort til andre barn?

Når dere går på turer o.a. i helgene kan dere spørre om noen av de andre barna vil være med.

Syns kanskje 1/2 med tv var litt strengt før du vet årsaken til at hun ikke vil gå ut. Du sier jo selv at du tror hun innerst inne vil leke med andre barn, så hun har nok litt problemer med å tørre å ta kontakt.

[Fibi]

Takk for mange svar, mange fornuftige tanker her.

Først vil jeg bare si at jeg har prøvd å snakke med henne, ikke en gang, men utallige ganger. Jeg kommer ikke inn på henne, hun svarer stort sett det hun tror jeg vil høre: alt er fint mamma, det er ingenting osv.

Dette er utrolig frustrerende, og jeg har kontaktet helsesøster som har hatt samtaler med henne, heller ikke hun føler hun kommer innpå henne. Og jeg vil bare si at det er hun selv som gjerne ville gå å snakke med helsesøster.

Lærer sier og har alltid sagt at hun er en populær jente på skolen, det kommer gjerne barn og spør etter henne, eller ringer.

Det er vel muligens en kombinasjon kanskje, deprimert og passiv....men hva som kommer først vet jeg jo ikke.

[Gjest Gjest]

Har du prøvd å spørre henne om hun har vondt noe sted? Om hun er syk?

Har hun alltid vært så passiv, forresten? Hvis ikke, hvor lenge har det vært sånn? Kom det plutselig eller gradvis?

[Gjest =tentacle=]

Takk for mange svar, mange fornuftige tanker her.

Først vil jeg bare si at jeg har prøvd å snakke med henne, ikke en gang, men utallige ganger. Jeg kommer ikke inn på henne, hun svarer stort sett det hun tror jeg vil høre: alt er fint mamma, det er ingenting osv.

Dette er utrolig frustrerende, og jeg har kontaktet helsesøster som har hatt samtaler med henne, heller ikke hun føler hun kommer innpå henne. Og jeg vil bare si at det er hun selv som gjerne ville gå å snakke med helsesøster.

Lærer sier og har alltid sagt at hun er en populær jente på skolen, det kommer gjerne barn og spør etter henne, eller ringer.

Det er vel muligens en kombinasjon kanskje, deprimert og passiv....men hva som kommer først vet jeg jo ikke.

Kanskje hun er en innadvendt personlighet? Jeg likte godt å leke med andre barn, men ofte foretrakk jeg å være for meg selv, tenke og fantasere, lese og leke på egenhånd. Legg på litt sjenanse og redsel for at noen skal si nei hvis hun spør om de skal være sammen, så har du en stuegris.

Uansett er det greit å begrense TV og dataspill, men hun trenger ikke ha sosiale problemer for å være mye hjemme og inne.

[Gjest Silmarill]

Du skriver at hun er veldig populær på skolen, ergo mange venner der.

Hjemme er det mange som ringer på til henne eller ringer henne for å være sammen med henne, ergo mange venner hjemme.

Problemet hennes er ikke at hun mangler venner, og hun leker jo med dem om noen spør.

Hjemme er det andre som kontakter henne.

Er det sånn på skolen også, at det er andre som kontakter henne?

I såfall så ligger mye av problemet i at hun ikke tør eller vil ta kontakt selv.

Det kan være det siste, at hun forventer at andre skal ta kontakt med henne.

Det trenger heller ikke være noenting. Så lenge du opplever henne som glad kan det bare være at hun trives med å være mye alene også.

Endret 22. juni 2007 av Silmarill

[Gjest =tentacle=]

I såfall så ligger mye av problemet i at hun ikke tør eller vil ta kontakt selv.

Det kan være det siste, at hun forventer at andre skal ta kontakt med henne.

Dette er veldig viktig. Det kan hende at hun har en fiks ide om at andre tar kontakt hvis de vil være med henne, og at hvis de ikke tar kontakt, så vil de ikke. Da må hun lære at initiativ må gå begge veier, og at noen kanskje vil bli glade om hun ringer på eller ringer og inviterer, at de kanskje synes det er leit at hun aldri spør etter dem osv.

[Gjest Gjest]

Fikk noen tanker her om at jenta kanske ikke helt henger med på de sosiale spillereglene som er blandt barn. Kanskje hun rett og slett ikke vet hvordan det gjøres, spesielt i lek. Har hatt litt samme tanker med min egen datter. Når hun hadde venner på besøk ville hun helst se på tv eller være sammen med meg Hun har aldri lekt med dukker el. hverken med andre eller for seg selv. Når barn kom for å leke med henne, var det oftest lettest om det var en 3.person med i leken . Jeg har tenkt at dette skyldes at hun trengte en støttespiller . Noen som kunne være med å dra leken. Det har bedret seg veldig etter at hun ble større (nå 12) når de ikke leker på samme måte, de er venner sammen som går i stallen, går rundt og prater osv. Lykke til. Ikke alltid lett å forstå barn.