Er far like viktig for døtre som mor ?

[Gjest Gjest]

Er det slik at jenter alltid har et spesielt forhold til mamma, og at pappa er litt mer perifer ?

Eller er det slik at jenter kan knytte seg like mye - eller mer - til pappa, dersom han er en fin person ?

Jeg vil anta at gode farsfigurer er viktig for at jenter skal utvikle seg positivt. For å ta et litt spesielt eksempel fra USA: Kvinner i pornoindustrien har gjerne et felles trekk ved at de alle har et meget dårlig forhold til sin far. Eventuelt at de har vokst opp helt uten en far. Kvinner med en sterk, trygg og kjærlig far har statistisk mye mindre sjanse til å havne på skråplanet.

Hva mener dere om pappas rolle i norske jenters/kvinners liv ?

[Gjest Pax]

Jeg har vokst opp uten far vil jeg si, har hatt stefar da, men han brydde seg ikke om meg. Men det plaget meg ikke noe særlig, det jeg ikke hadde savnet jeg heller ikke. Men så dro jeg til Australia for å besøke familien der. Traff mammas fetter (hva blir det, min grad-onkel?) som jeg fikk god kontakt med. Vi likte samme type film, hadde samme type humor, og han behandlet meg som en datter. For første gang fikk jeg følelse av hva det vil si å ha en pappa, og det gikk opp for meg at jeg hadde savnet det, og skulle ønske at jeg hadde hatt det gjennom barndommen.

Jeg vil derfor si at en (god) far er like viktig som en (god) mor.

[Gjest Frk Åberg]

Tror foreldrenes betydning for barnet har mer med hvordan de er enn hva slags kjønn de har. For min del har jeg alltid vært nærmere min far, selv om jeg har et helt ok forhold til min mor.

[Gjest Datter]

For min del har jeg alltid vært nærmere min far, selv om jeg har et helt ok forhold til min mor.

Samme her, har alltid hatt best forhold til min far.

Det dumme er hvis fedre tror at de ikke er så viktige for sine døtre: for fedre er viktige for sine døtre!!! Fra begynnelse til slutt.

[Gjest Gjest]

Er det slik at jenter alltid har et spesielt forhold til mamma, og at pappa er litt mer perifer ?

Eller er det slik at jenter kan knytte seg like mye - eller mer - til pappa, dersom han er en fin person ?

Jeg vil anta at gode farsfigurer er viktig for at jenter skal utvikle seg positivt. For å ta et litt spesielt eksempel fra USA: Kvinner i pornoindustrien har gjerne et felles trekk ved at de alle har et meget dårlig forhold til sin far. Eventuelt at de har vokst opp helt uten en far. Kvinner med en sterk, trygg og kjærlig far har statistisk mye mindre sjanse til å havne på skråplanet.

Hva mener dere om pappas rolle i norske jenters/kvinners liv ?

Om pappaen er perifier bestemmes av ham selv. Døtre felst ønsker en tilstedeværende pappa og for mange døtre er pappa den beste og viktigste personen i verden.

Det stemmer at gode farsfigurer er svært viktig for at jenter skal utvikle seg positivt!

Det stemmer at far er viktig og i mange tilfeller viktigst!

En far kan lære bort så utrolig mye som en mor ikke evner å lære bort...det kan være alt fra strategi, tanker, reiser, synspunkt, diskusjonsmetode, handling i arbeidslivet, manøvreringer, navigeringer, ledelse, meninger, verdier, omtanke, og de kan finne en felles plattform der de har sin egen dialog uavhengig av moren!

Far er super, super viktig. Alltid.

[Drua]

Da jeg var liten jente var mamma hjemmeværende med meg, og pappa jobbet veldig mye. Siden jeg så pappa så sjelden ble det mest stas med han, skikkelig pappajente ble jeg. Likevel hadde jeg et tettere forhold til mamma, og forholdet mellom oss to ble sterkere etterhvert som jeg ble eldre. I tenårene var det mamma som forstod hva jeg gikk igjennom og fortalte fra sin ungdom, og pappa den som kjeftet og bekrymret seg. Jeg tror rett og slett pappa ikke kjente meg godt nok. Pappa har alltid hatt en mer perifer rolle i mitt liv, nettopp fordi han har vært der så lite.

Konklusjonen for min egen del er at pappa var en viktig farsfigur for meg da jeg var liten, og han var sterk, trygg og kjærlig- men han var der for lite. Han kom aldri så nær meg som mamma. Ettersom årene gikk har han blitt mindre og mindre viktig for meg faktisk, (vi har ikke lenger kontakt).

Historien min over dreier seg om at pappa dessverre ikke prioriterte meg. Jeg tror like godt at det kunne ha vært omvendt- altså at kjønn ikke spiller noen rolle. Jeg tror det "spesielle" forholdet mellom døtre og mødre ikke er mer spesielt enn forholdet mellom far og datter, far og sønn, og mor og sønn. At forholdet blir spesielt er noe man skaper gjennom investeringer i nærhet, tid, interesse og kjærlighet- et sterkt bånd kommer ikke av seg selv. I tillegg er det sånn at barn gjerne favoriserer én av foreldrene- jmf pappajente eller mammagutt. Selv favoriserte jeg pappa fordi han var der så lite, og ikke fordi mamma ikke var verdens beste og kjærligste mor. Stakkars mamma. Uansett. Hovedpoenget mitt er i allefall at begge foreldrene er like viktige i alle barns liv, og gode mors- og farsfigurer er viktig for barnas utvikling. Så er det opp til foreldrene hvordan de velger å påvirke sine barn gjennom sine handlinger og prioriteringer.

[Serene]

Interessant problemstilling.

Jeg tror dette er noe som er under endring. Da min far var småbarnsfar på 70-tallet (før myk-mann-trenden) var det ansett som pinlig å trille ei barnevogn ("noen kan jo se meg!") og det å ta seg av småbarn var en "kvinnegreie". Når disse mennene ikke knyttet seg til barna mens de var små, og tenkte at "tar gutten med på fisketur når han blir stor", så var det nesten for sent; faren burde knytte bånd med barna allerede når de var små, med resultat som nevnt over.

Jeg har ihvertfall aldri hatt noe nært forhold til min far, min mor står meg langt nærmere, og jeg tror det har noe med den avstanden han hadde mot meg i oppveksten. Sine sønner var han langt nærmere knyttet, men dette behøver ikke å være en generasjonsgreie, mer en "defekt" han hadde.

I dag derimot er trenden at menn tar seg av sine småbarn, de triller vogn og tar pappapermisjon, det er "in" å være god pappa, papparollen er mer i fokus i forhold til tidligere. Summa sumarum: barna som vokser opp i dag har kanskje et nærmere forhold til sin far enn hva vi hadde?

[Irie]

Traff mammas fetter (hva blir det, min grad-onkel?) som jeg fikk god kontakt med.

OT: Din mors fetter er "bare" din mors fetter Hans barn vil bli dine tremenninger. Din mors onkel blir din grandonkel

Jeg vil derfor si at en (god) far er like viktig som en (god) mor.

Enig i dette

[Ce'Nedra]

Har alltid hatt et mye nærere forhold til min far enn min mor, og føler det er han som har preget barndommen min mest. Mamma var den som kjeftet, og jeg følte alltid at jeg gjorde et eller annet galt.

Slik er det fortsatt; jeg er pappas øyensten, mens mamma og jeg ringes for å krangle litt i ny og ne.

Vil si det har mer med foreldrenes oppførsel å gjøre enn hvilket kjønn de har.

[Gjest Gjest]

Menn har jevnt over bedre selvtillit enn kvinner, og dessuten har de en helt annen erfaringsbakgrunn som er særs nyttig for døtrene. De har masse å bidra med f.eks innen"typiske manneområder" som idrett, jakt/fiske/friluftsliv, de kan øse av sine erfaringer fra skole/universitet/arbeidslivet, viderebringe praktiske ferdigheter innenfor en rekke områder osv. osv.

Dessuten vil de kunne gi gode råd om hvordan menn fungerer følelsesmessig og seksuelt, hvilket kan være greit å vite for en tenåringsjente som begynner sine famlende tilnærmelser til gutter.

En pappa bør alltid være der for jentene sine, kjærlig, trygg, omtenksom, og stå som en bauta når det stormer som verst.

En selvsikker mann som forteller sine jenter at de kan klare alt de vil her i verden, og selv går foran og viser vei, er til uvurderlig nytte. Små jenter som vokser opp alene sammen med en engstelig og usikker mor, har et alvorlig handicap.

[*Enigma*]

Da jeg var liten var ikke pappa så fryktelig interessert i meg. Han likte ikke ha meg på fanget osv. Men da foreldrene mine ble skilt da jeg var 13 fikk vi et nært forhold. Jeg var hos han støtt fordi min mor og jeg ikke fungerte særlig bra. Jeg bodde hos moren min, men faren min var den som støttet meg når jeg trengte det, og som jeg stakk til når kranglinga med mamma ble for ille. Jeg har mer til felles med pappa enn med mamma. Både pappa og jeg er veldig datainteresserte, vi snakker mye om mat (jeg er veldig matinteressert, elsker å lage mat fra bunnen av osv) og brennevin/øl.

Jeg tror det kommer veldig an på hva slags type jente man er. Jeg er skikkelig pappajente nå, har vært det siden tenårene, var det vel litt i utgangspunktet også, mer mot hans vilje Men når det gjelder sport/jakt/fiske osv så tror jeg ikke akkurat at han er den rette å spørre, og når det gjelder skole/arbeidsliv så kan vel kvinner være like bra å spørre, rent bortsett fra at pappaen min har mer erfaring når det gjelder arbeidslivsjuss ettersom han er tillitsvalgt da. Jeg har ikke mye til overs for generaliseringer ettersom jeg er av den oppfatning at de ikke stemmer. Men jeg vil si at fedre er en like viktig ressurs for jenter som for gutter.

[Gjest Gjest]

Min far var opptatt med jobb og fotball så nei, har ikke noe nært forhold til han i det hele tatt. Selv i dag hater jeg fotball og ønsker sterkt at mine sønner ikke får interesse for den sporten i det hele tatt. At en sport skal bety mer enn et barn kommer jeg aldri til å forstå. Waste of time.......

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Menn har jevnt over bedre selvtillit enn kvinner, og dessuten har de en helt annen erfaringsbakgrunn som er særs nyttig for døtrene. De har masse å bidra med f.eks innen"typiske manneområder" som idrett, jakt/fiske/friluftsliv, de kan øse av sine erfaringer fra skole/universitet/arbeidslivet, viderebringe praktiske ferdigheter innenfor en rekke områder osv. osv.

Dessuten vil de kunne gi gode råd om hvordan menn fungerer følelsesmessig og seksuelt, hvilket kan være greit å vite for en tenåringsjente som begynner sine famlende tilnærmelser til gutter.

En pappa bør alltid være der for jentene sine, kjærlig, trygg, omtenksom, og stå som en bauta når det stormer som verst.

En selvsikker mann som forteller sine jenter at de kan klare alt de vil her i verden, og selv går foran og viser vei, er til uvurderlig nytte. Små jenter som vokser opp alene sammen med en engstelig og usikker mor, har et alvorlig handicap.

Det er jeg helt enig med deg i - alt sammen!

[Gjest Gjest]

Nei! De aller fleste jenter kan klare seg godt uten en farsfigur i oppveksten da de kompenserer i voksen alder med å ligge med eldre men!

Like intelligent svar som spørsmålet må jeg si da jeg ser for meg svar som vil komme!

Kanskje er jeg klarsynt? Madame Malema har svarene , du stiller spørsmålet! 500 kr takk! Next!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest Gjest]

Pappaen min har alltid vært veldig spesiell for meg. Jeg har alltid vært en pappajente. Hadde også et godt forhold til moren min, men det var alltid pappa som var det store.

[Gjest -eline-]

Både jeg og søstra mi er pappajenter, mens broren min er mammagutt Da jeg var tenåring så krangla jeg med mamma kontant, det var pappa som hentet meg i helgene (vi bodde litt usentralt), det var pappa som kjørte meg til fotballkamper/skirenn og det var pappa jeg snakket med om ting som skjedde meg. Nå i ettertid så ser jeg at grunnen til at mamma og jeg krangla slik nok var fordi vi er for like, og fremdeles så blir jeg fort amper etter noen dager hjemme Men vi har jo et mye bedre forhold nå enn vi hadde, og jeg og pappa er like nære nå som vi var da jeg var yngre.

[Gjest Frysepulver]

Som de andre her sier; kjønn er nok underordnet

[Hobgoblin]

Pappa er viktig for meg. Det er umulig for meg å "rangere" mamma og pappa: De er to ulike personer, med hver sine gode og dårlige sider. Men jeg ville nok ha følt meg mer ensom i familien om det ikke hadde vært for pappa. Og gudskjelov har han aldri vært en jakt&fiske-pappa.

[Anglofil]

Ja, jeg vil si det, men nå har jeg et veldig godt forhold begge mine foreldre. Jeg kan rett og slett ikke tenke meg en oppvekst uten dem. De utfyller hverandre og de betyr svært mye for meg. Det er klart at jeg nok forholder meg noe annerledes til dem, som kommer av at de er forskjellige mennesker. Mamma og jeg har likt temperament, vi kan bli like fort sinte, men også like fort blide. Samtidig er mamma mye mer skravlete, i likhet med pappa er jeg er mer stille og rolig av meg. Deres væremåter har litt å si for hvordan man oppfører seg, men kjærligheten for dem er like sterk uansett om det er mamma eller pappa det gjelder.

Mamma pleier å si at jeg klare å sno pappa rundt lillefingeren, forsåvidt er det kanskje litt sannhet i det. Ikke negativt ment, men at jeg og pappa har liksom alltid vært 'lekekamerater'. Mamma pleier å si at hun har to barn i huset, nemlig meg og pappa. Pappa er den som har dratt meg med på fotballkamper og tivoli, mamma er den jeg drar og handler med. Men det blir i grunn feil å dele opp sånn, da jeg er vant til begge har stilt opp. Det er ikke få ganger vi har dratt på sykkelturer, skogsturer eller skiturer sammen. Og de har alltid delt oppgavene mellom seg når det f. eks gjelder kjøring og henting av meg fra og til trening osv (dette gjelder etter at vi flytta).

Som datter vil jeg si at pappa har betydd like mye for meg som mamma. Selv om mamma er den som kanskje er litt strengere, er det hun jeg går til når jeg er lei meg og trenger trøst. Men samtidig er pappas armkrok like god å ha når ting skjer. Så jeg kaller meg både mammajente og pappajente. Og selv om jeg er 20 år gleder jeg meg faktisk til enda en familieferie i år med mamma og pappa. Nå om dagen får jeg ikke vært så mye sammen med dem (selv om jeg bor hjemme), så det blir deilig å bare kose seg med sine nærmeste.

Mvh Yvonne

Endret 22. juni 2007 av yvonne

[Idril_M]

I mitt liv har det alltid vært pappaen min som har vært "viktigst", om du kan kalle det det. Han er den som forstår meg, den jeg deler verdiene til og som slår seg til ro med at han er lykkelig hvis jeg er lykkelig. De to søsknene mine har alltid vært mamma sine og kan ha lange fortrolige samtaler med henne. Det har aldri jeg klart med henne, selv om jeg har et ok forhold til henne. Så jeg tror ikke kjønn på barn har noe som helst med hvem som er "viktigst" av foreldrene.