Hun får meg til å gråte...

[Gjest Gjest]

Jeg er nok av den litt følsomme typen, men samtidig føler jeg meg "tøff" også i de situasjonene det trengs.

Problemet er at jeg gråter så lett hvis min mor hever stemmen eller kommer med kritikk. Jeg gråter ikke foran henne,men går bort og gråter når hun ikke ser. Det dunker i brystet og tårene triller. Det kan være små bagateller som gjør at det renner over for meg.. Føler det er helt sinnsykt og gråte av ting min mor sier i en alder av 22..

Må legge til at vi har et meget godt forhold, og jeg vet hun elsker meg og alt det der.. Men når hun hever stemmen blir jeg helt satt ut.

Jeg husker også hun kunne snakke høyt og kvast til meg når jeg var liten, og at det var vanskelig også da, er det dette som henger igjen? Burde jeg ikke være så voksen at jeg ikke tar meg nær av det nå som jeg er voksen?

[Amalie_85]

Høres ut som noe som henger igjen. Jeg var sånn når jeg var liten at jeg gråt for ingen ting altså når jeg ble tilsnakket. Sånn var jeg kjempe lenge, og det ga seg vel ikke før jeg var 20, men jeg kan enda begynne å gråte når jeg er sint eller noe, er bare sånn jeg reagerer, og jeg tenker ikke så mye over det lengre, fordi den klumpen som er vanskelig å holde tilbake gjør jeg ikke noe med lengre, trenger jeg å gråte, så gråter jeg. Og når jeg ble sammen med kjæresten min så fortalte jeg han at sånn er jeg, og det var greit. For det var skikkelig vanskelig med x min, når jeg var sint så gråt jeg, og han kalte meg sippe unge og sånne ting. Men du er nok ikke unormal vil jeg tro likevel

[Polly Ester]

Da jeg vokste opp hadde jeg en stefar som var sinna bestandig. Han kjeftet hvert øyeblikk han var våken omtrent, og jeg ble steinhard og kald av det. Jeg ble sett på som hissig og kommanderende og kald. Og jeg ble det. Hver gang jeg var lei meg eller sår så ble jeg hissig og gikk og gjemte meg bort ... og gråt stille for meg selv.

Jeg er over 30 nå og er fortsatt redd for sinna mennesker. Jeg er fortsatt redd for stefaren min selv om han er et gammelt vrak av en mann nå... og jeg er redd for mannen min når han blir sint.

Forskjellen med meg nå er at jeg begynner å grine og jeg syns jeg har blitt en skikkelig sippe. Mannen min foretrekker at "jern-erna" er borte, og at jeg heller griner enn å bli sint eller gå min vei. Det verste han vet er at jeg går min vei uten å si noe, men det er det som er min første reaksjon bestandig.

Så jeg vet ikke om det går over for deg heller, jeg... hos meg har det bare blitt "verre" i hvert fall...

[Ce'Nedra]

Tåler heller ikke at noen skriker eller snakker med høy stemme til meg etter ting jeg har opplevd i barndommen. Har nå samboer som jeg har snakket med om dette, så vi hever aldri stemmen til hverandre.

Hvis dere har et så godt forhold til hverandre som du sier dere har, ville jeg forsøkt å snakke med henne om det. Forklar at du er veldig vàr over skriking/høylytte diskusjoner, og at du ønsker at hun skal dempe stemmen.

Det er nok ikke så lett at det går over.. Jeg jobbet i et serviceyrke for inntil kort tid siden, og jeg måtte alltid inn på bakrommet å grine hvis det kom noen kunder og klagde med høylytt stemme også, selv om det ikke var myntet direkte på meg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror du skal slappe helt av. Mødre har en evne til å krype under huden på oss, og der er de uansett hvor gamle vi blir... Kanskje du bør ta en prat med henne om det, hvis det er veldig vanskelig for deg og hender ofte.

[Champagnepiken]

Jeg tror du skal slappe helt av. Mødre har en evne til å krype under huden på oss, og der er de uansett hvor gamle vi blir... Kanskje du bør ta en prat med henne om det, hvis det er veldig vanskelig for deg og hender ofte.

Jeg har det på samme måten. Jeg er egentlig ei ganske tøff jente, og flink til å ta kritikk når den kommer. Men hvis mamma setter i gang? Da tuter jeg som en liten unge. Skjønner det ikke helt, men mødre har altså en egen evne til å krype under huden på oss, som gjesten over sier.

Har egentlig bare lært meg at sånn er det. Og det går jo ikke ut over andre relasjoner enn denne aller nærmeste, så jeg bekymrer meg ikke. Mamma og jeg har nemlig et utmerket forhold hvis jeg ser bort fra dette.

[Rosalie]

Jeg har det på samme måten. Jeg er egentlig ei ganske tøff jente, og flink til å ta kritikk når den kommer. Men hvis mamma setter i gang? Da tuter jeg som en liten unge. Skjønner det ikke helt, men mødre har altså en egen evne til å krype under huden på oss, som gjesten over sier.

Har egentlig bare lært meg at sånn er det. Og det går jo ikke ut over andre relasjoner enn denne aller nærmeste, så jeg bekymrer meg ikke. Mamma og jeg har nemlig et utmerket forhold hvis jeg ser bort fra dette.

Just presis slik er det, ja.

[Gjest Gjest]

Mammaer har visst den egenskapen, ser det ut til. Jeg kan iallefall bli veldig lei meg av kritikk fra mora mi, selv om det bare er en liten kommentar i forbifarten. Vet ikke hvorfor det sårer meg når det er noe ved meg hun ikke liker, når jeg selv liker det burde jeg vel ikke bry meg. Jeg er ikke hårsår ellers.

[Branna]

Jeg hadde det lignende men moren min før jeg flyttet hjemmefra. Hun kan bli skikkelig fort sint, og får en virkelig høy og skingrende stemme. Jeg begynte nesten alltid å gråte, selv om det bare gjaldt en bagatell. Stengte meg inne på rommet mitt og gråt.

Den dag i dag takler jeg ikke at folk blir sinte på meg og hever stemmen. Tror kanskje det har noe med mamma å gjøre. Heldigvis har vi et veldig godt forhold nå som vi ikke bor sammen. Det hjalp veldig at hun ikke fikk så mange grunner til å være sint/irritere seg over meg. Broren min som er 17 år takler det mye bedre enn meg. Han bare sier "ja da" i en beroligende tone når hun er irritert på han, som regel.

[Gjest *Madam Mim*]

Mammaen min kjefter heldigvis aldri på meg. Men jeg er også sånn at jeg ikke tåler å bli snakket hardt til. Hadde overdreven respekt for autoriteter da jeg var liten, og det henger dessverre igjen, selv om jeg har blitt tøffere.