Hvordan kan jeg lære meg å bare nyte ett normalt forhold?

[Gjest Dramaqueen]

Hei... Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette her jeg. Er en jente i slutten av 20 årene som har blitt sammen med eksen igjen etter at det har vært slutt i mange mange år. Var jeg som gjorde det slutt da, og forsåvidt jeg som har tatt intiativ til å finne tilbake til hverandre. Jeg vet at han er mannen i mitt liv, vi kjenner hverandre utrolig godt, og er enige om de store tingene i livet, og sånn herlig uenige om småting. Vi er begge enige om at når vi nå valgte å prøve igjen er fordi vi tror at vi skal være sammen resten av livet. Alikevel har ingen av oss dårlig tid når det gjelder å flytte sammen eller noe, vi vil i allefall vente 1 år før vi vurderer det seriøst. Så alt er jo spuerbra, bortsett fra meg....

Og det er egentlig fordi jeg ikke fikser å ha det bra. Jeg har vel egentlig aldri gjort det heller. Vet ikke om det er fordi jeg for mange mange år siden var sammen med en psyco med både psykisk og fysisk mishandling, slik at jeg på en måte forbinder det å vise følelser med å krangle eller hva det er. Er akkuratt som om jeg må skape en usikkerhet/krangel i forholdet, se at jeg kan såre han og at han ikke vet at han har meg 100%. Og når jeg holder på sånn så er det akkuratt som å gå på line, det suger i magen og jeg nyter å ikke vite 100% hva som skjer. Det har jo ført til at jeg har dumpet kjærester sånn uten egentlig å ha planlagt det, og jeg har såret mange oppigjennom. Og derfor har jeg også vært singel veldig lenge, for jeg vil ikke være sånn og jeg liker ikke meg selv når jeg er sånn. Hadde på mange måter forsonet med med at jeg er ett menneske som er skapt til å være alene, for når jeg ikke har kjæreeste er jeg harmonisk, blid og fornøyd.

Men så har vi da altså funnet tilbake til hverandre, og har det utrolig bra sammen. Og jeg VIL bare nyte det, samtidig så kjenner jeg at jeg må ta meg sammen for å ikke begynne igjen. Og han har sagt tydeligfra at han ikke orker samme kjøret som sist. Og jeg forstår jo det, og jeg vil jo ikke være sånn. Jeg vil bare slappe av, nyte værdens beste kjæreste og ha det bra! Og det er abdolutt ingen ting jeg vil forandre i forholdet vårt, vil vil bare lære meg å nye det, uten å være så dramaqueen...

Snufs

[Gjest StockDama]

Har du vurdert terapi? bare for å få snakket ut litt, løst diverse vaner du har låst deg fast i etter du var sammen med den slemme mannen?

[Gjest Gjest_T.S_*]

Tja, jeg har vel tenkt tankten flere ganger, samtidig så vet jeg ikke om jeg kommer til å greie det, er veldig lukket på mange måter når det gjelder sånne ting, dessuten har jeg en helt idiotisk tanke om at "jeg, jeg trenger ikke sånt..." Vet det er utolig teit da. Også føler jeg på en måte at det som skjedde da ikke plager meg, men samtidig så må det da være en grunn til at jeg er slik? Alle andre klarer jo å ha normale forhold der i de ikke til stadighet må prate om ting eller skape konflikter og usikkerhet??

[gompen]

Jeg var også i et dårlig forhold før, med mye krangling og psykisk mishandling. Det førte til usikkerhet og vanskeligheter med å være i et nytt forhold.

Jeg fikk reaksjoner i ettertid, og noen ganger følte jeg ingenting. Det gjorde at jeg heller startet en krangel, fordi jeg synes det var bedre å føle sinne enn ingenting i det hele tatt. Hadde nok mye med frustrasjonen som hang igjen fra det forrige forholdet.

Vet ikke om det er slik for deg, men kanskje du trenger terapi for å få ut det vonde som sitter igjen, og lære å takle det? Det har hjulpet meg enormt mye og gitt meg mye bedre selvtillit, slik at jeg nå kan stole på min kjæreste 100%.

[Ce'Nedra]

Jeg har vel vært i samme situasjon som deg, først nå er jeg i et harmonisk forhold hvor jeg ikke må skape krangling. For meg hadde det vel mye med tillit å gjøre, at jeg hele tiden ville "teste" ham for å se om han gikk fra meg.

Jeg hadde heller ikke lett for å snakke, men for meg funket det å skrive. Jeg skrev ned alt jeg tenkte på i en notisbok og ga til psykologen min, så leste hun gjennom det som stod der, og vi snakket om det. På den måten klarte jeg å sette ord på egne følelser og å lære meg selv bedre å kjenne.

Jeg har i grunnen ikke noen bedre tips, du må bare gå inn i deg selv og tenke på å ville ha det bra. Nå krangler jeg i alle fall aldri, og har det mye bedre med meg selv.

[Gjest Gjest]

Jeg har vel vært i samme situasjon som deg, først nå er jeg i et harmonisk forhold hvor jeg ikke må skape krangling. For meg hadde det vel mye med tillit å gjøre, at jeg hele tiden ville "teste" ham for å se om han gikk fra meg.

Jeg hadde heller ikke lett for å snakke, men for meg funket det å skrive. Jeg skrev ned alt jeg tenkte på i en notisbok og ga til psykologen min, så leste hun gjennom det som stod der, og vi snakket om det. På den måten klarte jeg å sette ord på egne følelser og å lære meg selv bedre å kjenne.

Jeg har i grunnen ikke noen bedre tips, du må bare gå inn i deg selv og tenke på å ville ha det bra. Nå krangler jeg i alle fall aldri, og har det mye bedre med meg selv.

Kjenner meg igjen i ts beskrivelse om å vilel teste ut forholdet, være dramaqueen og liksom ikke innfinne seg med en stabil hverdag der en bare har det bra.

Men du her, sier ikke noe om hva slags råd/tips psykologen kom med...har du noen konkrete tips andre enn "gå i deg selv"? For meg lyder det svært lite konkret.

[Gjest Gjest]

Jeg fikser ikke å ha det bra! Hvorfor har jeg det så kjipt?

Hva er det med følelsen av å ha det bra som ikke appelerer til deg? Er det noe du har opplevd i barndommen, eller kanskje i et tidligere liv?

Makan til ræl!

Livet er for det meste kjedelig men forskjellen mellom deg og andre som har et lykkelig liv er at du ikke tar vare på øyeblikkene som betyr noe.

Slutt å les Se og Hør og finn glede i at et menneske er der for deg og gjør alt du kan for å være til stedet for vedkommende!

Det finnes ingen som kan svare deg på dette spørsmålet med anbefalinger i forhold til hva du kan ta av piller eller naturekstrakter og vitaminer for å komme på rett spor!

[Gjest Gjest]

Jeg fikser ikke å ha det bra! Hvorfor har jeg det så kjipt?

Hva er det med følelsen av å ha det bra som ikke appelerer til deg? Er det noe du har opplevd i barndommen, eller kanskje i et tidligere liv?

Makan til ræl!

Livet er for det meste kjedelig men forskjellen mellom deg og andre som har et lykkelig liv er at du ikke tar vare på øyeblikkene som betyr noe.

Slutt å les Se og Hør og finn glede i at et menneske er der for deg og gjør alt du kan for å være til stedet for vedkommende!

Jeg er ikke ts men annen gjest i tråden.

Jeg er enig med deg i at vi som er drama queens ikek er flinke nok til å verdsette øyeblikene i våre liv. Der traff du en spiker.

Samtidig er det ikke gitt at vi alle synes det mest fortreffelige her i verden er de kjedelige hverdagene. Mange av oss ønsker mer drama. Og skjer ikke det må vi skape det selv. Det er da moroa - og problemene kan komme.

[Ce'Nedra]

Kjenner meg igjen i ts beskrivelse om å vilel teste ut forholdet, være dramaqueen og liksom ikke innfinne seg med en stabil hverdag der en bare har det bra.

Men du her, sier ikke noe om hva slags råd/tips psykologen kom med...har du noen konkrete tips andre enn "gå i deg selv"? For meg lyder det svært lite konkret.

Det er vanskelig å forklare det på en konkret måte også, for vi snakket jo om det jeg skrev. Men det med å jobbe med seg selv; det går mye på å velge å tenke positivt, se positive ting med seg selv, rett og slett ønske å ha det bra. Kan sikkert høres både veldig lett, vanskelig og teit ut, men det funker.

Jeg vil absolutt anbefale terapi. Selv om ting ikke er gjort på en dag, vil jeg tro du kan ha nytte av det.

Og til deg som kaller Dramaqueens for dumme... Ufattelig dumt sagt! Det ligger som oftest ting bak, og man er antageligvis ikke like grunn som deg..

[Cognizance]

... klarte nesten å la være å kommentere trollet helt :-)

til TS:

Råd 1: Begynn i terapi. Det er noe som heter affektbevissthetsterapi, som handler om å kunne stoppe opp og se litt nærmere etter sterke følelser når de dukker opp istedet for å la seg rive med. Det er noe sånt du trenger.

Råd 2: Begynn med acem-meditasjon. Det vil kunne ha noenlunde samme effekt på sikt som å gå i terapi (pluss endel andre positive effekter).

[Gjest Gjest]

ååå, som jeg kjenner meg igjen med trådstarter!

sliter selv veldig med å klare å beholde harmonien i et forhold..

mitt første og ordentlige forhold- min første stooore kjærlighet la standaren for hvordan forholdet ble.. det satte sine spor. han misshandlet meg psykisk og psykisk, og vi kranglet hver dag. han slo g sparket meg hver gang fordi jeg tok jo alltid feil, og trykket meg så langt ned som det gikk ann.men jeg elsket han, og var blind på alt han gjorde mot meg!

han drev meg til vannvidd, men oppe i alt dette klarte jeg å finne styrken til å bryte ut... etter dette klarer jeg ikke lenger å bare ha det bra i et forhold. de skal testes, gjerne plages i form av å lage krangler og action..

jeg har fått en knekk på den indre selvtilliten og ønsker å lage action, i fare for at jeg kjeder dem.. at jeg er et kjedelig menneske å være sammen med.. jeg gjør de usikker på måten jeg oppfører meg på.. jeg vet jeg er en pen jente og har mange gutter etter meg.. men allikevel så føler jeg meg tom innvendig..

det siste forholdet nå drev typen bort.. jeg ville ha bekreftelser hele tiden, snakket meg til problemer.. ustabilt humør og utrolige humør svingninger når jeg ikke fikk de svarene og han ikke gjorde slik jeg ville.. eller ikke ga de svarene jeg håpet på..

jeg kan ikke bare ha det bra og nyte en rolig hverdag..

det er jo kjedelig det.... jeg fikk en feil start på samliv ved mitt første ordentlige forhold.. all terroren og mishandlingen jeg ble satt ut for har preget meg så syyyykt mye, at jeg nesten ikke husker noe fra de to årene vi holdt sammen.. fortrengt alt sammen.. en forsvarsmekkanisme?

det har gjort meg sterkere som person, men jeg gjør det slutt når jeg kjeder meg og ikke føler noe lenger.. eller jeg skremmer de vekk med at jeg krever mye oppmerksomhet og bekreftelse på at jeg er bra nok for de..

utrolig slitsomt.. men nå er jeg singel for første gang på maaaaaaaaange mange år, siden jeg har alltid hoppa inn i nye forhold med det samme det har blitt slutt med noen.. ikke takla å være allene.. men nå føler jeg at det er høyt nødvendig.. jeg prøver å jobbe med meg selv, og klarer bare mer og mer å innse mine feil og hvorfor.. jeg reflekterer mye over mine handlinger, og lærer bare mer og mer meg selv å kjenne..

jeg vet at jeg ikke er klar for noe nytt forhold nå, og trenger min egen kvalitetstid til å finne igjen meg selv, fullt og helt!