Ikke akseptert aa "bare" vaere hjemme med barn lenger?

[Holly Hobbie]

Jeg bor i Storbritannia, hvor det ennaa er ganske vanlig for kvinner aa ta en pause i karrieren naar man faar barn. Har flere venninner som har valgt aa ikke jobbe mens barna er smaa. Jeg tror jeg kommer til aa jobbe deltid naar permisjonen min er slutt, men en liten del av meg har lyst til aa vaere hjemme med soennen min paa heltid. Vet ikke om det er sunt for ham aa vaere borte fra meg 9-10 timer tre dager i uken (har lange dager). Har lest boken "Raising Boys" av Steve Biddulph, og han mener at spesielt gutter har behov for aa knytte seg sterkt til en eller to omsorgspersoner til de er tre aar, og at barnehagelivet er mer tilpasset jenter. Jeg vil jo det beste for gutten min, og vi har god raad, saa det oekonomiske spiller ikke saa stor rolle. Mannen min mener det er opp til meg, han er positiv til at jeg vil jobbe, men sier at i siste instans er det mitt valg. Men saa har du foreldrene mine...de er skikkelig negative til at jeg i det hele tatt tenker tanken om aa slutte i jobben (selv om mamma var 10 aar utenfor arbeidslivet de hadde smaa barn selv, og har sagt at de syntes det var verdt det for aa gi meg og soesknene mine en god barndom). Svigermor, derimot, synes jeg burde vaere hjemme med soennen min. Hun er vel preget av det britiske samfunnet, husmorrollen er vel mer verdsatt her borte.

Kommer uansett til aa forsoeke aa jobbe deltid, og merker jeg at soennen min vantrives i barnehage saa faar jeg heller slutte. Men jeg foeler vel at det blir litt flaut i forhold til norske venner og familie...man skal jo satse paa baade karriere og familie i vaare dager, og jeg som har en saa bra jobb osv... Hvordan ville dere reagert dersom en venninne sa at hun vil vaere hjemme med barna i noen aar, og sier opp jobben?

[Arwen]

Jeg synes alle må få gjøre som de vil jeg, og blir forbannet når folk dømmer meg fordi jeg har lyst å være hjemme. Nå har ikke vi råd til at jeg går hjemme noen år ekstra (desverre) men jeg kommer også til å jobbe deltid. Jeg har store problemer med å bare se jenta mi noen timer hver dag før hun legger seg fem dager i uken, så her blir det maks tre fulle dager i barnehagen i uka.

[Gjest Marillia]

Jeg har selv vært hjemme noen få år da mine barn var små, og er veldig glad fordi jeg gjorde dette. Så jeg hadde ikke reagert negativt om noen gjorde dette, heller tvert i mot. Vi har alle forskjellige yrker, arbeidstid, reiselengde osv, og vi må alle gjøre hva som passer vår familie best - uten at noen skal si noe på det.

Så velg det du selv føler er riktig for dere

[Gjest Miss Cutie]

Jeg har vært husmor i alle år nå. Og husker at min bror blandt annet var veldig negativ og spurte om jeg var så lat at jeg ikke kunne jobbe. :o

Syns ikke det er flaut å prioritere barna om du har økonomi til det og trives med det. Jeg er kjempeglad for å ha fått den sjansen.

Men ta å gjør det som er rett for deg og dere. Ikke la noens fordommer styre. I England gikk min eldste datter i barnepark. Og jeg må si at det var ikke helt det store.

Lykke til. :D

[loffen]

Gjør det du føler er riktig for deg og gutten din! Hør på magefølelsen din og ikke andres meninger.

Er ikke økonomi et tema, kan jeg ikke skjønne annet enn at du kan være hjemme så lenge du ønsker. Etterhvert vil nok gutten din få mere behov for å leke med andre barn, så da kan han kanskje være i barnehage et par dager i uka?

(Mens du tar en handlerunde, eller husvasken f.eks?)

Det er i alle fall IKKE flaut å være hjemmeværende! Det er synd at ikke flere ser at det er en viktig jobb synes jeg.

[Gjest =tentacle=]

Dersom barnet skal ha hel eller delvis hjemmeomsorg i 2-3årsalderen, mener jeg det er ideelt at foreldrene deler på det. F.eks at hver tar en til halvannen dag hjemme i uken, og så har barnet en annen dagomsorg i 2-3 dager, evt at alt deles.

Det er ingen bombe at svigermoren din synes at det er du som skal tre ut av yrkeslivet, og ingen bombe at du ikke nevner at din mann har tilbudt seg å vie noen år fullt eller delvis til å gi deres sønn en god start. Det er heller ingen bombe at ditt norske nettverk både vil at du skal kunne utvikle karrieren, og at du skal ha en inntekt som er din.

Jeg synes det er helt ok at foreldre selv er hjemme med sine barn etter permisjonen, men jeg synes ikke det er ok at den ene forelderen skal føle seg forpliktet til å være den som tar det, på grunn av sitt kjønn. Da inkluderer jeg følelsen av at det er "mest naturlig at jeg er hjemme siden jeg er moren og siden mannen tjener mest".

Sørg for all del for at den økonomiske ulempen med et eventuelt hjemmevalg blir fordelt mellom dere, både i forhold til å disponere penger i hjemmetiden og i forhold til pensjonsforsikring ol.

[Gjest Gjest]

Jeg bor heller ikke i Norge, men jeg har ikke barn ennå.

Folk som bor i Norge har vanskelig for å forestille seg hvordan livet er for oss som bor i et annet land. (Ikke ment som kritikk.) Her er det 7% barnehagedekning, og mange av barna som har barnehageplass, har plass kun fram til kl. 12. Noen har heldagsplass, men de er utrolig vanskelige å få. Disse plassene er ofte fram til kl. 16, noen barnehager har åpnet til kl. 17. Det er stor arbeidsledighet, og man må være villig til å ta jobber som er ganske langt unna. Mannen min har to timers reisetid hver dag. Han drar hjemmefra kl 7.30 og kommer hjem kl. 18. Han kan med andre ord verken levere (det kan man først kl. 8 i den barnehagen dattera til e venninne går i) eller hente. Selv jobber jeg noen dager til 20.30.

Skal man ha barn, må man nesten være hjemme eller kun jobbe deltid. I tillegg er synet på barneoppdragelse helt annerledes.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er helt ok at foreldre selv er hjemme med sine barn etter permisjonen, men jeg synes ikke det er ok at den ene forelderen skal føle seg forpliktet til å være den som tar det, på grunn av sitt kjønn. Da inkluderer jeg følelsen av at det er "mest naturlig at jeg er hjemme siden jeg er moren og siden mannen tjener mest".

Enig i dette, jeg, men vet ikke om det passer spesielt bra på trådstarters situasjon, da jeg har fått inntrykk av (kanskje feilaktig) at de har nokså like jobber og lik inntekt..?

Jeg er tilhenger av like rettigheter og muligheter for begge foreldre når det gjelder videre karriere. Samtidig synes jeg også det virker tøft og ikke nødvendigvis til det beste å ha et barn på 1-2 år i heltidsbarnehage, selv om jeg vet endel ikke kan unngå det. Vi har ikke barn ennå, men om vi får kommer vi til å bestrebe oss på å kunne være hjemme på deltid en av oss. Jeg jobber hjemmefra, så vi er kanskje ekstra heldige, samtidig vet jeg at samboern min også ønsker å ha mer tid sammen med barnet, og ville nok gått ned i stilling. For vår del kommer det nok til å merkes på økonomien, men vi velger heller å leve litt mer nøkternt om nødvendig.

Jeg synes ellers det er en god løsning å jobbe deltid, da, framfor å gå 100% hjemme. Da får man litt flere ytre stimuli og jeg tror de fleste trives bedre med å jobbe _litt_, egentlig. Men med det mener jeg ikke å mistro de som faktisk trives som 100% hjemmeværende.

[Gjest Gjest]

Jeg bor heller ikke i Norge, men jeg har ikke barn ennå.

Folk som bor i Norge har vanskelig for å forestille seg hvordan livet er for oss som bor i et annet land. (Ikke ment som kritikk.) Her er det 7% barnehagedekning, og mange av barna som har barnehageplass, har plass kun fram til kl. 12. Noen har heldagsplass, men de er utrolig vanskelige å få. Disse plassene er ofte fram til kl. 16, noen barnehager har åpnet til kl. 17. Det er stor arbeidsledighet, og man må være villig til å ta jobber som er ganske langt unna. Mannen min har to timers reisetid hver dag. Han drar hjemmefra kl 7.30 og kommer hjem kl. 18. Han kan med andre ord verken levere (det kan man først kl. 8 i den barnehagen dattera til e venninne går i) eller hente. Selv jobber jeg noen dager til 20.30.

Skal man ha barn, må man nesten være hjemme eller kun jobbe deltid. I tillegg er synet på barneoppdragelse helt annerledes.

Ja, det er verdt å tenke på det også. Situasjonen er mye vanskeligere for en arbeidende mor i de fleste andre land (også vesteuropeiske) enn Norge, samme hvor gode intensjoner man måtte ha.

[Gjest =tentacle=]

Ja, det er verdt å tenke på det også. Situasjonen er mye vanskeligere for en arbeidende mor i de fleste andre land (også vesteuropeiske) enn Norge, samme hvor gode intensjoner man måtte ha.

Er det for arbeidende mødre den er vanskeligere?

Menn må være gruelig flinke som ikke får problemer med å kombinere jobb og karriere selv i utlandet

[Gjest =tentacle=]

Enig i dette, jeg, men vet ikke om det passer spesielt bra på trådstarters situasjon, da jeg har fått inntrykk av (kanskje feilaktig) at de har nokså like jobber og lik inntekt..?

Flott om de har nokså lik jobb og lik inntekt, men da er det faktisk enda mer begredelig at svigermor mener at ts skal gi opp jobben sin, mens det å ha satt barn til verden ikke skal bety noe for valgene til barnets far. Ts nevner heller ikke fars deltagelse som en mulighet, kanskje fordi hun er kvinne, kanskje fordi far mener han er så mann at spørsmålet ikke faller ham inn?

[Gjest Gjest]

Er det for arbeidende mødre den er vanskeligere?

Menn må være gruelig flinke som ikke får problemer med å kombinere jobb og karriere selv i utlandet

Nå må du huske at ikke alle land har samme regler som Norge når det gjelder permisjon etter fødsel.

[Gjest Elastica]

Jeg har seks års utdannelse og hadde en utfordrende jobb da jeg fikk barn, men valgte likevel å være hjemme sammenhengende i seks år. Det er ikke tvil om at jeg har møtt mange fordommer på grunn av dette valget, merkelig nok mest av mine egne (nærmeste venner eller familie - som burde vite at dette var et bevisst valg).

Da det økonomiske ikke var noe tema for oss heller, var valget lett. Jeg er ikke hysterisk redd for å ha mistet noen år av karrieren. For meg var familiesituasjonen det viktigste og det var et privilegium å få lov til å prioritere tid med barna mens de var små. Samtlige har vært hjemme til de var to og et halvt, nesten tre.

Man møter mange fordommer rundt en hjemmetilværelse. Blant annet mener overraskende mange at barna "henger i skjørtene til mor på kjøkkenet". Ingen av de jeg kjenner av hjemmeværende foreldre brukte nevneverdig mye tid på kjøkkenet. Det er heller ikke vanskelig å la barna treffe andre unger.

Jeg tror ikke det er greit for så små unger å tilbringe 8-9 timer daglig i en barnehage. Samtidig tror jeg ikke unger gir uttrykk for at de ikke trives. For oss ble det bare et bevisst valg om at vi ikke ønsket at ungene skulle ha det slik når de var så små, selv om jeg helt klart ser at barn har det topp i barnehagen.

Dersom barnet skal ha hel eller delvis hjemmeomsorg i 2-3årsalderen, mener jeg det er ideelt at foreldrene deler på det. F.eks at hver tar en til halvannen dag hjemme i uken, og så har barnet en annen dagomsorg i 2-3 dager, evt at alt deles.

...

Jeg synes det er helt ok at foreldre selv er hjemme med sine barn etter permisjonen, men jeg synes ikke det er ok at den ene forelderen skal føle seg forpliktet til å være den som tar det, på grunn av sitt kjønn. Da inkluderer jeg følelsen av at det er "mest naturlig at jeg er hjemme siden jeg er moren og siden mannen tjener mest".

Det er flott du mener dette er ideellt, og da håper jeg du har en mann som trår til, dersom dere mener det er en fordel å være mer tilstede for barna de første årene.

For oss var dette overhodet ikke noe tema. Jeg var hjemme fordi jeg ønsket det, og jeg er rimelig lei av de som antyder at jeg er offer for kulturelle forpliktelser basert på det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret.

Så fordommer har det vært, og mitt inntrykk er at jo lengre utdannelse og bedre jobb man har, desto flere negative reaksjoner møter man. Dette sier litt om statusen til det viktige arbeidet som blir gjort på hjemmebane når barna er helt små.

Endret 21. juni 2007 av Elastica

[Gjest Elastica]

selvsensur

Endret 21. juni 2007 av Elastica

[Gjest Cosmic Girl]

Er det for arbeidende mødre den er vanskeligere?

Menn må være gruelig flinke som ikke får problemer med å kombinere jobb og karriere selv i utlandet

Godt poeng. Like fullt er det vel slik at likestilling i Norge når det gjelder fordeling av barn og barne-relaterte situasjoner. Her er det lagt opp til at sykdom hos barn fordeles mellom mor og far, og mail vil aldri kunne si opp en forelder pga at barnet er mye sykt.

Du skal ikke se langt fra Norge for å oppleve at ting ikke er slik. Her har vi vært flinke til å fordele, og lovfeste en slik fordeling. De aller fleste andre land har ikke det.

Det at far blir hjemme fra jobb i et land som feks Tyskland når barnet er sykt, er ofte ikke noe option. Det er rett og slett ikke akseptert. Og arbeidstagerne er ikke beskyttet av samme lovsystem som vi er, og risikerer å bli sagt opp dersom dette skjer mange nok ganger.

Det er mye av det samme i England, så vidt jeg har forstått.

Har ikke inntrykk av at det er så enkelt i andre land som vi i Norge vil ha det til. Mye av grunnen til at det har blitt såpass enkelt å fordele alt mellom mor og far i Norge er jo fordi vi har hatt noen som har kjempet det fram.

Norge er ganske langt fremme når det gjelder likestilling.

Beklager om dette ble litt rotete. Håper jeg fikk fram poenget mitt. Nemlig at menn ikke er så gruelig flinke som ikke får problemer med å kombinere jobb og karriere med familie, rett og slett fordi det ikke er samme krav og muligheter til å dele opp familie-ansvar mellom mor og far, og de kommer derfor i en situasjon hvor de ikke har mulighet til å kombinere det slik vi gjør i Norge.

Rett meg om jeg tar feil, men dette er det inntrykket jeg har fått gjennom hyppig kontakt med både nordmenn i utlandet og utenlandske venner i utlandet. De sier alle at det ikke er mulig for en mann å kombinere på samme måte som i Norge, men de aller fleste skulle gjerne hatt muligheten til det

[Gjest =tentacle=]

Det er flott du mener dette er ideellt, og da håper jeg du har en mann som trår til, dersom dere mener det er en fordel å være mer tilstede for barna de første årene.

For oss var dette overhodet ikke noe tema. Jeg var hjemme fordi jeg ønsket det, og jeg er rimelig lei av de som antyder at jeg er offer for kulturelle forpliktelser basert på det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret.

Hvis du vil være hjemme, og mannen din vil ta forsørgeransvaret, er jo det helt greit, selv om barnet nok ville hatt godt av at far hadde noen av hjemmedagene.

Men når et par tar utgangspunkt i at de har et barn som de mener trenger hjemmeomsorg etter permisjonstiden, skal de i utgangspunktet stille med en like stor forpliktelse til å ivareta dette, siden de begge er foreldre til barnet.

Personlig er jeg i et nytt forhold og aner ikke hva han tenker om hjemmeomsorg for småbarn over babystadiet, hverken fra meg eller fra ham. Så er heller ikke babyplaner i boks

[Gjest =tentacle=]

Godt poeng. Like fullt er det vel slik at likestilling i Norge når det gjelder fordeling av barn og barne-relaterte situasjoner. Her er det lagt opp til at sykdom hos barn fordeles mellom mor og far, og mail vil aldri kunne si opp en forelder pga at barnet er mye sykt.

Du skal ikke se langt fra Norge for å oppleve at ting ikke er slik. Her har vi vært flinke til å fordele, og lovfeste en slik fordeling. De aller fleste andre land har ikke det.

Det at far blir hjemme fra jobb i et land som feks Tyskland når barnet er sykt, er ofte ikke noe option. Det er rett og slett ikke akseptert. Og arbeidstagerne er ikke beskyttet av samme lovsystem som vi er, og risikerer å bli sagt opp dersom dette skjer mange nok ganger.

Det er mye av det samme i England, så vidt jeg har forstått.

Har ikke inntrykk av at det er så enkelt i andre land som vi i Norge vil ha det til. Mye av grunnen til at det har blitt såpass enkelt å fordele alt mellom mor og far i Norge er jo fordi vi har hatt noen som har kjempet det fram.

Norge er ganske langt fremme når det gjelder likestilling.

Beklager om dette ble litt rotete. Håper jeg fikk fram poenget mitt. Nemlig at menn ikke er så gruelig flinke som ikke får problemer med å kombinere jobb og karriere med familie, rett og slett fordi det ikke er samme krav og muligheter til å dele opp familie-ansvar mellom mor og far, og de kommer derfor i en situasjon hvor de ikke har mulighet til å kombinere det slik vi gjør i Norge.

Rett meg om jeg tar feil, men dette er det inntrykket jeg har fått gjennom hyppig kontakt med både nordmenn i utlandet og utenlandske venner i utlandet. De sier alle at det ikke er mulig for en mann å kombinere på samme måte som i Norge, men de aller fleste skulle gjerne hatt muligheten til det

Sier du her at i samme stilling tilrettelegges det for kvinner å jobbe deltid, men ikke for menn?

Det blir litt på siden uansett, når man snakker om kvinner som forlater arbeidslivet 100% noen år, så kan en mann gjøre det i stedet.

Eller mener du at menn bare kan forventes å delta hvis de kan dele med mor, og ikke som kvinner, ta fulltidsansvaret for barn?

[Rosalie]

Man må gjøre som man lyster og har økonomi til, men husk at man taper pensjon på hvert år man er hjemme med barna, samt at man har hoppet av lønnsøkningsstigen i disse årene.

[Gjest Gjest]

Er det for arbeidende mødre den er vanskeligere?

Menn må være gruelig flinke som ikke får problemer med å kombinere jobb og karriere selv i utlandet

I praksis er det for mor, ja. Kort/ingen permisjon, få muligheter, om noen for sykelønn med syke barn, få muligheter for å jobbe i redusert stilling, ingen/liten barnehagedekning osv. Det er selvsagt en tanke at far kan ta "børen" i stedet, men det virker som man løser dette på to måter: a) man velger å ikke få barn dersom begge parter har utdanning og ønsker å fortsette å gjøre karriere - da én ellers måtte ofret den, eller b) dersom det er stor lønnsforskjell og én part (oftest mor, ja) synes det er ok å ofre videre karriere blir én hjemmeværende og én forsørger.

Selvsagt finnes det unntak også, og det er nok ikke ALLTID mor som ofrer jobben. Men det jeg har hørt av folk i situasjon a), er i hvert fall at fødselsratene ikke akkurat går oppover i hjem hvor begge har utdanning.

[Gjest Elastica]

Man må gjøre som man lyster og har økonomi til, men husk at man taper pensjon på hvert år man er hjemme med barna, samt at man har hoppet av lønnsøkningsstigen i disse årene.

Det er fordeler og ulemper ved alle valg man foretar i livet. For meg er det slik at de gledene som er blitt meg til del ved å være hjemme med barna ikke kan måles i kroner og øre. Dette dreier seg om livskvalitet.

Dette betyr ikke at jeg ikke tar mine forhåndsregler.