mannen blir sint

[Gjest uroleg]

Vi har vore saman lenge, ca. 15 år.

Eg burde vel kjenne han godt nok, og ikkje tenkje so mykje over ting og tang.

Vi har det kjempefint saman, eg elskar han og vi har barn saman.

men eg ble oppdratt i ein stille famili. eg er ikkje vand med å bli so fort sint, eller hisse meg opp over bagatellar, men slik er hans familie, og han sjøl.

vi lærte at vi skal være tolmodige, ikke tenkjeå småting og aldri være lei, det fekk vi ikkje lov til.

Men det er slik at kvar gong me skal på ferie eller om vi skal nokon plass, so bli eg so redd for at noko skal oppstå, slik at han blir sint. Og eg er mest redd for at det skal være min skuld.

Kva kan eg gjera for å bli kvitt denne redslen?

eg burde ikkje bry meg, for han gjer ingenting når han blir sint, han blir bare sint. men eg er ikkje vand med slikt.

[Gjest Gjest]

Bare et spørsmål, litt sånn på sidelinjen: dere har vært sammen i 15 år.

Er dette noe du har oppdaget nå?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei.

Det høres nesten ut som meg. Min mann blir også sint, og da kan det kjennes ut som en mørk avgrunn inni meg av redsel, selv om det ikke er noe å være redd for. Jeg er fra en stille familie, og jeg har alltid vært redd for at folk skal bli sinte på meg. Det var helt forferdelig å få kjeft da jeg var liten.

Jeg er ikke vant til sånn sinne. Mannen min blåser ut noe veldig av og til, hiver ting i veggen eller knuser noe, men han er en veldig snill mann, og legger aldri hånd på noen.

Vi har vært sammen i snart ti år, og har flere barn, og vi har det godt sammen. Men det er sånn at jeg liker ikke å hjelpe han med ting som kan være litt vanskelig, for da kjefter han sånn på meg når ikke alt går etter planen. Og så blir jeg litt apatisk når jeg skal hjelpe ham med sånne ting, for jeg tenker så mye på hvordan han mener at jeg bør gjøre, og så tenker jeg fram og tilbake, og finner ikke ut av det, for enten så er det ene galt eller så er det andre galt...

Av og til tar jeg opp med ham, og da pleier han å si at det er bare sånn han er, og det må jeg bare godta. Viss jeg ikke takler det så er det mitt problem, for han kan ikke forandre seg. Det er jeg aldeles ikke enig i. Vi må jo alle jenke oss etter hverandre, ta hensyn til hverandre og ta inn over oss at det vi gjør påvirker andre. Jeg prøver å bry meg litt mindre om at han blir sint, men det er litt farlig, for da må jeg ta litt avstand fra ham følelsesmessig, og det er jo ikke helt bra for forholdet. Men jeg prøver å forklare ham litt om hva jeg gjør for å prøve å takle sinnet hans, og av og til får han en aha-opplevelse, selv om han stort sett svarer med angrepsargumentasjon. Likevel kan jeg merke litt forbedring, jeg tror vi tilpasser oss hverandre litt etter litt, men det går veldig sakte.

[Gjest Gjest]

Uff, jeg får helt vondt inni meg av å lese dette. Jeg er ikke i et slikt forhold, men jeg har vokst opp i en familie der pappa blir veldig fort sint på mamma. Nesten utelukkende uten grunn, synes jeg. Nå er det jo ikke sikkert det er like ille hos dere som det var hos oss... men husk at det er barn oppi alt dette... Jeg har bedt pappa utallige ganger om å søke hjelp (han har heller aldri gjort noen noe, fysisk), men han har aldri vært villig til det. Måten han behandlet mamma på preger meg den dag i dag... Jeg håper dere ikke har det sånn som det var i vår familie, men det høres jo litt sånn ut. Det hjelper vel ikke dere så mye dette innlegget da, men kanskje det hadde vært lurt å få mennene deres til å søke hjelp, hvis de er villige til det.

[Gjest Gjest]

Det kan kanskje være verdt å tenke på at det ikke er helt bra å ha vokst opp med at det ikke er lov å si fra eller bli sint. Kanskje endel av redselen din skyldes dette, og er litt overdrevet i forhold til din manns reaksjoner. Prøv å jobbe med dette; la deg selv også få lov til å bli sint/irritert eller si fra i stedet for å gå og være redd i tilfelle (!) han blir sint.

Ellers mener jeg at det er forskjell på sinne også; om du blir redd fordi han blir høylytt e.l men uten å rette det direkte mot deg eller ungene, mener jeg det er du som har mest å jobbe med. Om han kjefter på deg eller "truer" tenker jeg at han burde prøve å la irritasjonen ta en annen form. Det er jo ikke greit å kjefte på deg - kanskje særlig ettersom du sikkert ikke tar igjen heller.

Kanskje parterapi kunne vært noe?

[Gjest Gjest]

Å bli sint er jo en fryktelig menneskelig egenskap, det er vel nesten rarere med noen som ikke blir det. Men om det virker truende, er det vel greit å si fra om at det gjør det, så sinnet kan komme ut på annet vis.