Eldre generasjonen misliker de yngres krav og lønnskrav?

[Gjest Gjest]

Den eldre generasjonen arbeidstakere i en større offentlige bedrift misliker sterkt de yngres snakk om lønn og goder. De yngre presterer og yter men de gjør det på en mer fleksibel måte enn tidligere generasjoner, pga. fleksitid og teknologi (jobber hjemme m.m.) Så lenge jobben blir gjort bra spiller det ingen rolle hvor du er eller hvor mange timer du har lagt i det.

Tror dere den eldre generasjonen (44-60 år) ikke helt forstår de yngres måte å gjøre tingene på? Vi yngre finner oss ikke i å jobbe ekstra uten å få kompensasjon for ekstra innsats. Den eldre generasjon var vant til å være takknemlig bare de var i live og hadde en jobb?

Jeg synes ikke noe om de eldres måte å tenek på her og føler det henger mye igjen hos eldre kolleger!

Har dere meninger om dette?

[Gjest Gjest Libit]

Det er sjølvsagt greitt å meine det ein vil anten ein er ung eller tilhøyrer den "eldre generasjon" i ein alder av 44. Eg har til gode både som vanleg arbeidstakar og bedriftleiar å sjå at denne aldersgruppa ligg tilbake verken for bruk av teknologi, krav om løn eller fleksibilitet. Dersom innsats i arbeidslivet blir så drastisk redusert allereie frå du er rundt 40 år, så er det eit relativt kort løp i livet der vi kan yte og prestere noko etter endt utdanning.

Sjølv om løn og økonomisk kompensjon er viktig, så er det langt frå det som er heile drivkrafta ved å vere i arbeid. Klart ein kan bli provosert om det har for stort fokus blant enkelte. Det er vel ingen i denne gruppa som du kallar eldre generasjon, som har vore takksame berre for det å vere i live? Kven har jobba fram denne teknologien og fleksible måten å arbeide på? Det er jo ikkje oppfunne av kvar enkelt som er "ung" i dag.

[Gjest Gjest]

Det er sjølvsagt greitt å meine det ein vil anten ein er ung eller tilhøyrer den "eldre generasjon" i ein alder av 44. Eg har til gode både som vanleg arbeidstakar og bedriftleiar å sjå at denne aldersgruppa ligg tilbake verken for bruk av teknologi, krav om løn eller fleksibilitet. Dersom innsats i arbeidslivet blir så drastisk redusert allereie frå du er rundt 40 år, så er det eit relativt kort løp i livet der vi kan yte og prestere noko etter endt utdanning.

Sjølv om løn og økonomisk kompensjon er viktig, så er det langt frå det som er heile drivkrafta ved å vere i arbeid. Klart ein kan bli provosert om det har for stort fokus blant enkelte. Det er vel ingen i denne gruppa som du kallar eldre generasjon, som har vore takksame berre for det å vere i live? Kven har jobba fram denne teknologien og fleksible måten å arbeide på? Det er jo ikkje oppfunne av kvar enkelt som er "ung" i dag.

Jo vet det, Libit. Er enig med deg. Og: det å være 40 er ikke ment å være gamle eller eldre generasjon men jeg falt på den inndelingen på grunn av de på min arbeidsplass.

Selv er jeg over 30, så da skulle også jeg være eldre generasjon!

Jeg merker bare at de som er eldre enn meg selv, spesielt de nær 50 og oppover, synes vi yngre er storforlangende mht. lønn, kompensasjoner, godtgjørelser, krav til mennesker, krav til oss selv, krav til ledere, krav til ansatte, krav til kvalitet, krav til diskusjoner, krav til det meste Jeg synes det er positivt å stadig skulel ønske å være i utvikling.

Men de "eldre" (les: de som er eldre enn meg!) er ikke helt med på dette og de stiller seg kritiske til min generasjon sin måte å tenek på i forhold til prestasjoner og arbeidsmoral. Som om generasjon X ikke har arbeidsmoral?

Jo, det har vi. Men den vises på en annen måte enn de som digget Erik Bye.

[Gjest Huldali]

Den eldre generasjonen arbeidstakere i en større offentlige bedrift misliker sterkt de yngres snakk om lønn og goder. De yngre presterer og yter men de gjør det på en mer fleksibel måte enn tidligere generasjoner, pga. fleksitid og teknologi (jobber hjemme m.m.) Så lenge jobben blir gjort bra spiller det ingen rolle hvor du er eller hvor mange timer du har lagt i det.

Tror dere den eldre generasjonen (44-60 år) ikke helt forstår de yngres måte å gjøre tingene på? Vi yngre finner oss ikke i å jobbe ekstra uten å få kompensasjon for ekstra innsats. Den eldre generasjon var vant til å være takknemlig bare de var i live og hadde en jobb?

Jeg synes ikke noe om de eldres måte å tenek på her og føler det henger mye igjen hos eldre kolleger!

Har dere meninger om dette?

Jeg syns det høres ut som de "eldre" du snakker om er de i 80 årene.

Jeg er heller ikke ening med deg i at de fra 44-66 ikke forstår hvordan man arbeider etter feleksi tid på eller alternative arbeidsmåter, det er mange på den alderen som har gjort det i mange år.

Etter min mening er de på 44-60 like opptatt av lønn og arbeidsmåter som yngre arbeidstakere, og de som var lykkelig bare de hadde til mat på bordet tror jeg nå er nærmere 80-90 år.

Mulig er dette ditt inntrykk fra din arbeidsplass, men generelt sett så tror jeg ikke dette gjelder for arbeidstakere innen det offentlige mellom 44 til 60 år. Mange moderne voksne mennesker!

[Gjest Gjest Libit]

Ergo er båe generasjonane kritiske til kvarandre, og det er vel inga stor nyhende akkurat det. Samstundes er det sjølvsagt ulik kultur på mange arbeidsplassar som sikkert triggar motsetnader. Men skapar vi ikkje best i samspel? I møtet mellom folk i alle aldrar utan å sette opp barrierar som set oss i kategoriar som ung, vaksen, eldre etc. Philip Taylor som er psykolog og seniorforskar ved Senter for aldring ved Universitetet i Cambridge, seier blant anna at når vi slår hol på myter om eldre arbeidstakarar så skaper vi samstundes nye om dei yngre. Altså: vi er i det store og heile kritiske og aldersdiskriminerar kvarandre. Eller at når dei "eldre" er kritiske til dei som er yngre i forhold til krav, så vert det rett og slett oppfatta som kritikk mot arbeidsmoral etc. Direkte eller indirekte.

Personleg må eg seie at det å arbeide saman med både 18-åringar og 60-åringar er verdfullt og kreativt. For det er nettopp våre ulikskapar som skapar det mangfaldet som er spanande: Og ikkje minst det viktige vi-et. Men at vi skal vere enige om alt - det er ei anna sak

[Hobgoblin]

Jeg har tildels opplevd at eldre og yngre har ulik innstilling, slik trådstarter beskriver. Med det mener jeg at de eldre var mer negative til bruk av fleksi og hjemmearbeid - utfra en tanke om at arbeid er noe som kun skjer på arbeidsplassen mellom 8 og 16. Hvis man tok med seg arbeid hjem om kvelden, syntes ikke de at det telte som "arbeid".

Men mht lønnskrav og innsats på arbeidet, har jeg ikke opplevd ulikheter.

[bella domina]

Jeg skjønner hva du mener TS. Og det HAR vært et skille. Hvordan folk takler det er ulikt, og ikke alle arbeidstakere i en aldersgruppe er slik eller slik.

Skillet går ikke nødvendigvis på arbeidsmoral, men på forholdet til arbeidsplassen, og det er viktig for yngre å være klar over. For bare 20-30 år siden var det faktisk en hedersting å få gullklokke for lang og tro tjeneste. Dette er det våre kolleger på 55+ opplevde. På midten/slutten av 80-tallet kom en periode med voldsom oppgang, folk flyttet oftere jobb, og mange tjente godt på jobbskiftene. Vanskelig for de som alt hadde vennet seg til en jobb, kanskje jobbet samme sted i 20 år allerede, og ikke hadde kompetanse som var så lett å flytte på. Gjennom krakket i 80/90 tiårsskiftet fikk nok mange av den "gamle skole" bevist at de hadde rett - mange av de unge fremadstormende gikk konk rett og slett. Så tok det av igjen og fra starten av 90-tallet var det et dårlig karrieretrekk å være i samme jobb mer enn max 5-6 år av gangen.

Tenk for en overgang for de som startet karrieren med mål om gullklokke!! De har jobbet og stått på for en arbeidsplass som i "gamle dager" tok seg av sine. Nå blir de nedbemannet av ungdommer i sort dress som skal effektivisere. Tenk hva det gjør med arbeidsstoltheten og -tryggheten til disse arbeidstakerne. Tenk hvilken frykt det kan gi for noen på utsatte arbeidsplasser.

Kanskje har de jobbet seg opp i gradene, som også var vanlig i "gamle dager" og nå ser 22 åringer med høy utdannelse rase forbi dem i hierarkiet og kanskje til og med kritisere. 22åringer som er opplært til at arbeidsplassen skal være takknemlige for at de gidder å være der i det hele tatt, og et arbeidsmarked som er så fett at man kan tillate seg krav som før var helt uaktuelle.

Nei, jeg syns litt synd på dem som er i aldersgruppen 55+. De landet mellom to stoler med en karriere som krysset fra at man skulle være tro til Dovre falt og over til at man skulle være fleksibel, stadig lære nytt, og vokte egne krav.

Som yngre arbeidstaker forsøker jeg å ha respekt for disse arbeidstakerne. Jeg vet hva de står for og hvorfor det er slik. Jeg diskuterer ikke lønnen min, planene mine etc. med dem, for de kan ikke tenke slik, man begynner ikke plutselig å bytte arbeidsplass ofte når man har rundet 50. Det jeg diskuterer er nettopp dette med arbeidsmoral. For at de skal forstå at om man bytter jobb etter 5 år er det ikke pga dårlig moral, men pga slik er samfunnsutviklingen blitt nå, og slik sikrer man seg å være attraktiv over tid i dagens arbeidsmarked.

Og du.... Det er ikke de fra noen og førti altså. Om du finner dem med disse holdningene er det et unntak. Men runder du litt over 50, jepp - der er de.

Endret 21. juni 2007 av bella domina

[Hu i Svingen]

Kjempebra innlegg, Bella Domina.

Når det gjelder arbeidsmoral så synes jeg at det å si at "Vi yngre finner oss ikke i å jobbe ekstra uten å få kompensasjon for ekstra innsats." ikke er et utsagn som tyder på god arbeidsmoral.

God arbeidsmoral er for meg selvfølgelig ikke at man skal jobbe gratis eller være underbetalt, men man skal være effektiv og gjøre sitt beste for arbeidsplassen/arbeidsgiveren for den lønnen som er avtalt. Man bør gi 100% for å fortjene den lønnen som er avtalt. Yter man 80% fortjener man mer lønn enn 80%. Enten arbeidet foregår etter fleksitid, hjemme eller på jobben, det blir jo ett fett...

[Gjest Gjest]

Kjempebra innlegg, Bella Domina.

Når det gjelder arbeidsmoral så synes jeg at det å si at "Vi yngre finner oss ikke i å jobbe ekstra uten å få kompensasjon for ekstra innsats." ikke er et utsagn som tyder på god arbeidsmoral.

God arbeidsmoral er for meg selvfølgelig ikke at man skal jobbe gratis eller være underbetalt, men man skal være effektiv og gjøre sitt beste for arbeidsplassen/arbeidsgiveren for den lønnen som er avtalt. Man bør gi 100% for å fortjene den lønnen som er avtalt. Yter man 80% fortjener man mer lønn enn 80%. Enten arbeidet foregår etter fleksitid, hjemme eller på jobben, det blir jo ett fett...

Bra innlegg av hun Bella, ja.

Dersom man yter maks og over 100 % i stillingsstørrelse og innsats er det uansett flott.

Gjør man dette merkbart ofte er det ren utnytting å ikke motta kompensasjon for ekstraarbeid. Det mener jeg.

[Hu i Svingen]

Man bør gi 100% for å fortjene den lønnen som er avtalt. Yter man 80% fortjener man mer lønn enn 80%.

Retter meg selv: Yter man 80% fortjener man ikke mer lønn enn 80%.

[bella domina]

Min erfaring i arbeidslivet er at om man yter 105-110% uten å "kreve kompensasjon" og over litt tid, får man mye igjen for det. Både i penger og i tillit, ansiennitet og fremdrift. Yter man mer over tid uten å be om noe som helst, blir man utnyttet.

Å levere litt mer enn forventet er et klokt karrieretrekk.

Noen - både yngre og eldre -har en litt overdrevet oppfatning av sin egen viktighet. Med et godt arbeidsmarked som har vart en stund har de yngste kanskje ikke opplevd å bli sparket og ikke være sikker på å få ny jobb. På mange måter er mange av de yngste av dagens arbeidstakere litt historieløse på nedgangstider. Om man krever FØR man leverer, kan man overleve nå. Men man er den første som ryker i en nedbemanningsprosess om man ikke overleverer oftere enn man underleverer.

Arbeidsmoral er vanskelig å definere - den endrer seg med generasjonene. Mange eldre syns vi har dårlig arbeidsmoral som blir hjemme når vi er "litt snufsete". Jeg syns det er dårlig arbeidsmoral å gå på jobb når man ikke kan yte fullt, og i tillegg smitter alle sine medarbeidere. Dette er nok et typisk dilemma - og jeg har mer enn en gang hørt om "de unge som legger seg så fort de blir tette i nesa". Det vanskelige her er at begge parter har rett - ut fra sin situasjon. Og da blir det dumt å generalisere som TS gjør i sitt første innlegg.

Respekt for hverandre. Det kommer man lengst av. Og jeg er klok av skade, for å si det mildt - mer cocky 23-åring enn jeg var skal man nok lete lenge etter . To rette og en badehette med noen års mellomrom, så seg det litt lærdom inn i den trege nøtta mi, og jeg har blitt mange erfaringer klokere, og fått en hyggeligere arbeidsplass.

... dessuten har jeg alltid overlevert. Og fått lønn for strevet, om enn litt sent

Endret 21. juni 2007 av bella domina

[Hu i Svingen]

BD: Poeng!