Foreldrene mine liker ikke mannen min

[Gjest Anonym i dag]

Dette sliter mer på meg enn jeg på forhånd hadde trodd. Da jeg tenker tilbake på den tiden vi ble sammen, så har de nok aldri vært overbegeistret for han. Men vi er nokså rolige typer alle sammen, og jeg trodde lenge at dette skulle gå seg til, alle må jo jenke seg litt i en familie.

Problemet ligger vel hovedsaklig i at han er veldig forskjellig fra dem og deres omgangskrets, som stort sett er håndtverkere og veldig praktiske folk. "Datamennesker" står ikke så høyt i kurs hos dem, og gjett hva mannen min jobber med.. ikke kan han mekke bil og slikt, det bruker vi verksted til, og vi bruker som regel også fagfolk da vi skal gjøre ting i huset. Maling og lett oppussing fikser vi selvsagt selv, men ikke flislegging og slikt. Og dette blir stadig kommentert i en litt spydig tone, at vi ikke engang greier dette selv. Jeg synes dette er trist, og også litt dårlig gjort, det kunne ikke falt meg/ oss inn å mase om ting vi kan, som foreldrene mine, som kun har fullført ungdomsskolen, ikke har greie på.

Sosialt er det også litt bom, foreldrene mine er vant til fester på lokalet, og synes det er best å holde seg til sine egne søsken og nærmeste venner. Vår omganskrets er strødd litt mer rundt omkring, og derfor holder vi mye kontakt med venner via msn, telefon og mail, og dette synes de også er veldig rart. Det er ikke "ordentlig" vennskap mener de.

det burde jo ikke bety så mye for meg hva de mener om han/oss, men det er klart at det sliter da stemningen ofte blir trykket da vi er sammen. Noen få gangen har jeg forsøkt å "ta igjen" litt med dem da de kritiserer vårt liv og våre valg, men da får jeg høre at jeg må tåle såpass uten å bli fornærmet. Saken er jo at jeg ikke blir fornærmet, men lei meg. Er det flere som har opplevd noe liknende?

[Gjest HB]

Noen få gangen har jeg forsøkt å "ta igjen" litt med dem da de kritiserer vårt liv og våre valg, men da får jeg høre at jeg må tåle såpass uten å bli fornærmet. Saken er jo at jeg ikke blir fornærmet, men lei meg. Er det flere som har opplevd noe liknende?

Men dersom du skal tåle såpass uten å bli fornærmet så bør vel de også tåle såpass at du tar igjen og kommenterer deres valg?? Jeg synes du bør si i fra (i hvert fall til dine nærmeste) at det faktisk sårer deg at de kommenterer "alt" dere gjør som de ikke gjør.

Dersom de kommenterer at dere ikke gjør noe håndverk selv så sier du at dere ikke vil bruke fritiden deres på det, og så lenge dere har råd til å sette det bort gjør dere det gladlig. Det er bedre å få proffesjonelle til å gjøre en skikkelig jobb, og gjør de ikke det har man i hvert fall muligheten til å klage. Det kan man ikke dersom man gjør det selv eller får hjelp av venner....

Hilsen Lille meg

[Gjest Gjest]

Du kan jo si til de at så lenge du ikke kritiserer måten de lever på så er det greit å få den samme respekten tilbake.

[L79]

Her kjenner jeg meg igjen!

Mamma kom med noen ganske så sure kommentarer om at jeg burde revurdere mitt liv med samboeren min. Om det var slik jeg ønsket å leve livet - om jeg ønsket å streve så mye som jeg gjorde på grunn av hans oppførsel.

Hun var ganske så krass - jeg har hele tiden følt at det ikke har vært noen stor begeistring i forhold til samboeren, men hun har ærlig talt ikke noe med å fortelle meg det. jeg er voksen, selvstendig og med et eget liv og meningene hennes kan hun holde for seg selv.

Jeg følte meg tråkka på, og tok ikke kontakt med henne i lang tid. Hun ble veldig skuffa for at jeg / vi ikke ville komme til henne i jula. I mai ringte hun og spurte om hun kunne komme på besøk til oss ei langhelg - da fikk jeg vondt i magen... Sendte henne deretter en LANG mail hvor jeg sa hvordan jeg hadde opplevd kommentarene hennes og at jeg ikke ønsket noen kontakt med henne.

Mulig det er en krass konklusjon å komme med, men jeg følte det var viktig for meg - og for å vise samboeren min at jeg ikke finner meg i at mamma skal legge seg inn i alt mulig. Han mener at jeg er for hard, men men.

Jeg sendte henne en melding på bursdagen hennes, men ikke noe mer. Vet ikke hvor lang tid det tar før vi har kontakt igjen, men jeg føler det er riktig å gi en melding om at jeg ikke finner meg i at hun skal diktere livet mitt. (Jeg er ingen tenåring lenger!!)

[Serene]

Høres ut som klassisk "kultur-kræsj". Vet ikke om det er så mye å gjøre enn å holde det ut. Jeg er overhodet ikke likt i min svigerfamilie (jeg har utdannelse...), og mannen min er for min familie en "tilvenningssak".

For min del er dette noe jeg ikke bestreber med å endre, jeg aksepterer at dette kan jeg ikke gjøre noe med, og da blir det faktisk enklere. Vi har hverandre, og det er viktigst. Men du har kanskje et nærmere forhold til dine foreldre både personlig og geografisk, så da forstår jeg at det kan være vanskelig. Summa sumarum: ingen gode råd...annet enn å overse det.

[Kosemose]

E

Endret 1. mai 2008 av Kosemose