Har har ikke tillitt til meg!

[mumrik]

Jeg har vært sammen med mannen min "100 år", og forholdet nå er ganske kjølig. Har to nydelig barn som er glad i både mamma og pappa. Det største problemet er at mannen min har trøbbel med å ha tillitt til folk generelt, og meg spesielt. Han er vokst opp i hjem med visse problemer uten at jeg skal utdype det, men jeg tror det er årsaken til at han ikke kan stole på folk. Han stoler ikke på naboer, familiemedlemmer eller venner (som det derfor har blitt færre av). Nå toppet det seg virkelig, da han denne helgen avslørte hvorfor han har vært grinete og sur det meste av våren: han trodde jeg han tror jeg har vært utrol på en fest for flere år siden, og uansett hva jeg sier så tror han meg ikke! Jeg har aldri vært utro, og er faktisk verdens snilleste jente, ofte FOR snill.

Han påstod også at han hadde funnet et amatørpornobilde (!!!!) av meg på nettet. Det er bare SÅ sykt. Og helt borti natta urealistisk, nesten (tragi)komisk.

Han beskyldte meg for en god del andre helt håpløse ting som jeg ikke gidde å nevne her. Alt hadde med at han ikke har tilitt til meg og tror jeg har gjort en mengde sprø ting som jeg ikke ville ha drømt om! Og pga disse tingene har han gjort livet mitt (og ungenes ) liv surt hele våren.

Har er også veldig engstelig for ting, feks når vi flyr er han redd for terror og når når vi er noen steder passer han på bafer etc som en smed. Det er slitsomt, for selv er jeg veldig avslappet. Han vil heller ikke la datteren vår overnatte hos venner, for han kan jo ikke garantere for fedrene...!

Dette er skillsmissegrunn, mener jeg. Nå har jeg tydelig sagt i fra at sånn gidder jeg ikke å ha det. Og viss noen her lurer: jeg har aldri gitt han noen grunn til å tro disse tingene. Egentlig synes jeg det er et nederlag å fortelle om dette her på kg, men jeg føler meg så alene og det gjør virkelig vondt å oppleve dette. Jeg vet ikke noen jeg kan fortelle om vanskelighetene våre til.

Det tristeste er selvsagt barna. Jeg har sagt fra at jeg kan strekke meg til å være sammen med han for ungenes skyld. Det er sånn jeg føler det nå. Jeg håper jo at vi kan få det bra igjen, men nå ser jeg ganske svart på det. Har bare lyst til reise bort, og en fire ukers ferie sammen med den mamnnen er ikke fristende nå. Stakkars ungene mine.....Hva skal jeg gjøre? Jeg blir glad for en liten oppmuntring nå

[Gjest Gjest_gjest_*]

Som mange i andre innlegg har påpekt, så er det ikke nødvendigst lurest å holde sammen for ungene sin del. Unger merker når foreldrene ikke har det bra!

[Gjest Gjest]

Det er fryktelig tungt å bli mistenkt for å være utro/illojal når man vet med seg selv at man ikke har gjort noe galt. Jeg har også hatt det sånn, og holdt det ikke ut, på tross av felles barn.

Skjønner han selv at han har et problem, eller mener han at det er resten av verden det er noe galt med? Om han ser det selv, kan han kanskje gjøre noe med problemene, men er han ikke villig til det kommer han ikke til å forandre seg.

[smilefjes]

Dette hørtes utrolig trist ut, og jeg føler med deg!

Har igrunn ikke så mye fornuftig å komme med, bortsett fra at jeg synes det høres ut som din mann trenger hjelp. Har han gått til psykolog eller noen andre som kan hjelpe ham å komme over vonde ting fra fortiden?