Avbryte når vi snakker i tlf

[lulle]

Når jeg snakker med venninner i tlf - har de en tendens til å bli avbrutt av barna sine

( store barn - over 10 år) til stadighet. Eller de avbryter selv for å gi barna en ubetydlig beskjed, som husk å ta på deg jakke osv....

Det er så irriterende..... Har selv barn, og har lært dem opp til at vi foreldre og av og til er opptatt. Når jeg snakker med andre voksne vil jeg være alene, på samme måte som de vil når de har venner på besøk. Hvordan skal barna lære å respektrere andre om de ikke lærer det hjemme?

[Gjest Gjest]

Når jeg snakker med venninner i tlf - har de en tendens til å bli avbrutt av barna sine

( store barn - over 10 år) til stadighet. Eller de avbryter selv for å gi barna en ubetydlig beskjed, som husk å ta på deg jakke osv....

Det er så irriterende..... Har selv barn, og har lært dem opp til at vi foreldre og av og til er opptatt. Når jeg snakker med andre voksne vil jeg være alene, på samme måte som de vil når de har venner på besøk. Hvordan skal barna lære å respektrere andre om de ikke lærer det hjemme?

Gjør det så mye da?

Jeg mener at man gir en kjapp melding til ungene som eks er på vei ut i t-skjorte i regnet?

Kan du ikke gi beskjed til de vennene det gjelder?

Jeg sier ofte til mine venner "et øyeblikk, jeg skal bare gi en beskjed". Dersom min mann er hjemme forventer jeg at han gir dem beskjed.

Dersom det er vanskelig å gi vennene sine beskjed om at dette irriterer deg, hva med å ringe etter barna er lagt? Eller om det blir for ille "jeg ringer deg senere når du ikke er så opptatt", mange tar hintet.

[Gjest Elastica]

Jeg prøver selv å få snakke uforstyrret i telefonen, uten at dette har vært særlig vellykket. Nå har eldstemann selv fått erfare hvor irriterende det er å bli avbrutt når han snakker i telefonen, og gir høylytt uttrykk for det. Kanskje det hjelper på sikt?

Ellers er jeg enig i at det er irriterende å snakke med en som stadig ber deg vente, men av og til er det nødvendig å gi en beskjed. Egentlig er det like, om ikke mer, irriterende å sitte sammen med noen som tar telefonene når den ringer og snakker uten å gå vekk, og forventer at alle de andre skal slutte å snakke, til vedkommende er ferdig med sin samtale.

[Gjest Gjest]

Problemet ligger nok hos foreldrene. Jeg har to venninner med barn. Den ene med barn i tenårene. det er helt umulig å føre en telefonsamtale med henne for hun snakker med barna og samboer samtidig, og barna avbryter ofte, selv om det bare er uvesentligheter.

Med den andre, som har et barn på 6, er det ikke noe problem. Hun konsentrerer seg heller om samtalen, og hvis barnet trenger noe viktig, avslutter hun heller samtalen og ringer opp senere. veldig bra.

[Wildy]

Her blir det heller litt sånn at jeg prøver å være oppmerksom på hvor irriterende det er for ungene at vi voksne sitter mye i telefonen. Min kjære "bor" i mobiltelefonen, dette er han nødt til pga jobb. Og også telefon min hyler i hytt og pine.Men for ungene er det frustrerende å hele tiden måtte vente til vi er ferdige for å få svar på helt banale ting som om de kan stikke ned til naboen, om det er greit at en venninne kommer på besøk osv.

Endret 18. juni 2007 av Wildy

[Rosalie]

Når jeg snakker med venninner i tlf - har de en tendens til å bli avbrutt av barna sine

( store barn - over 10 år) til stadighet. Eller de avbryter selv for å gi barna en ubetydlig beskjed, som husk å ta på deg jakke osv....

Det er så irriterende..... Har selv barn, og har lært dem opp til at vi foreldre og av og til er opptatt. Når jeg snakker med andre voksne vil jeg være alene, på samme måte som de vil når de har venner på besøk. Hvordan skal barna lære å respektrere andre om de ikke lærer det hjemme?

Det er foreldrene som er problemet, som lar ungene avbryte seg hele tiden. Slikt irriterer meg grenseløst og uhøflig overfor den voksne de snakker med, og jeg legger på når det blir slik. Ringer de da opp igjen og lurer på hvorfor jeg la på, forteller jeg dem det. Tåler de ikke sannheten da, får de bare bli sure.

[Rosalie]

Her blir det heller litt sånn at jeg prøver å være oppmerksom på hvor irriterende det er for ungene at vi voksne sitter mye i telefonen. Min kjære "bor" i mobiltelefonen, dette er han nødt til pga jobb. Og også telefon min hyler i hytt og pine.Men for ungene er det frustrerende å hele tiden måtte vente til vi er ferdige for å få svar på helt banale ting som om de kan stikke ned til naboen, om det er greit at en venninne kommer på besøk osv.

Unger har ikke noe vondt av å vente i 10 til 20 minutter på å få svar på helt banale spørsmål.

[Gjest Miss Cutie]

Kjenner til dette å bli avbrutt. Har sagt greit i fra, og sier i fra mens jeg sitter på telefonen. Det er sjeldent jeg sitter og snakker i telf.

Om det er aktivitet rundt meg samtidig eller mens en venninne ringer, så kan jeg godt gi en kjapp beskjed til ungene om jakke eller kom hjem fem etc. Men jeg fører ikke samtale med dem mens jeg snakker med noen på telefonen. De vet veldig godt hvor irriterende jeg syns det er å bli avbrutt. Har også noe med at jeg kun har hørsel på ene øret og dermed ikke klarer å verken høre hva de sier eller hva den andre i telefonen prøver å si.

Ungene har kommet seg, og det er veldig greit. Å gi beskjed er eneste som hjelper.

[Wildy]

Ikke? Om de står på farten til å dra ut og venner venter, så er det nok rimelig irriterende å vente i 20 minutter på klarsignal fordi mor skravler svada med en venninne.....

[Rosalie]

Ikke? Om de står på farten til å dra ut og venner venter, så er det nok rimelig irriterende å vente i 20 minutter på klarsignal fordi mor skravler svada med en venninne.....

Det er forskjell på å gi én beskjed og å bli avbrutt hvert halvminutt av alt mulig som "haster".

[Gjest =tentacle=]

Jeg regner ikke telefonsamtaler som mer hellige enn om personen hadde sittet som gjest i stuen. Hadde barnet kommet inn og spurt et kort spørsmål hadde det fått svar, ikke måttet ventet til den andre personen hadde gått hjem. Skravling kan pauses for 30 sekunder. Er det snakk om masing fra barnet eller en veldig viktig eller følelsesladet samtale, blir det annerledes.

[:-) anna]

Beklager men nå ler jeg høyt av enkelte av svarene her!!!!

"Det er foreldrene som er problemet".

Hva er det for noe å si da!!! Det høres jo ut som om det er på tide å sende en bekymringsmelding til barnevernet fordi noen unger avbryter i telefonen. Sårri altså, men det gjør de aller fleste barn i perioder. De synes det er ulidelig kjedelig å vente mens mamma snakker i en time med en venninne med kjærlighetssorg.

Jeg har to barn under skolealder, og ja, de avbryter støtt og stadig når jeg snakker i telefonen. Jeg sier hver gang at jeg sitter i telefonen, og at de må vente. Men de er nå en gang små barn, og de kommer ikke ferdigprogrammerte. Så jammen kan det skje neste gang også. Men barna mine er faktisk ikke spesielt uoppdragne heller. I allefall ikke mer uoppdragne enn single venninner som tror at en småbarnsmor har tid og mulighet til å snakke i en time uavbrutt i telefonen mellom barnehage-henting og leggetid.

Om det er et så stort problem:

Løsning 1: Send en melding.

Løsning 2: Send en epost

Løsning 3: Send en PM/facebookbeskjed/fax/røyksignal/flaskepost

Løsning 4: Aksepter det.

Løsning 5: Innse at telefonsamtalen din kanskje avbrøt noe. Spør om vedkommende vil ringe tilbake en gang det passer bedre.

Løsning 6: Eller om det bare er småprat: ring noen andre

Løsning 7: Avtal å møtes et sted for den gode samtalen. Da kommer sikkert vedkommende uten barn, og dere kan snakke uforstyrret. (Om ikke da noen på nabobordet hoster, eller gjør noe annet forstyrrende og respektløst)

[Gjest Gjest]

Jeg regner ikke telefonsamtaler som mer hellige enn om personen hadde sittet som gjest i stuen. Hadde barnet kommet inn og spurt et kort spørsmål hadde det fått svar, ikke måttet ventet til den andre personen hadde gått hjem. Skravling kan pauses for 30 sekunder. Er det snakk om masing fra barnet eller en veldig viktig eller følelsesladet samtale, blir det annerledes.

Om du har større barn. Synes baret ditt det er okay at du stikker hodet inn når det har venner på besøk og avbryter deres lek/samtale stadig vekk...?

[Gjest Gjest]

Beklager men nå ler jeg høyt av enkelte av svarene her!!!!

"Det er foreldrene som er problemet".

Hva er det for noe å si da!!! Det høres jo ut som om det er på tide å sende en bekymringsmelding til barnevernet fordi noen unger avbryter i telefonen. Sårri altså, men det gjør de aller fleste barn i perioder. De synes det er ulidelig kjedelig å vente mens mamma snakker i en time med en venninne med kjærlighetssorg.

Jeg har to barn under skolealder, og ja, de avbryter støtt og stadig når jeg snakker i telefonen. Jeg sier hver gang at jeg sitter i telefonen, og at de må vente. Men de er nå en gang små barn, og de kommer ikke ferdigprogrammerte. Så jammen kan det skje neste gang også. Men barna mine er faktisk ikke spesielt uoppdragne heller. I allefall ikke mer uoppdragne enn single venninner som tror at en småbarnsmor har tid og mulighet til å snakke i en time uavbrutt i telefonen mellom barnehage-henting og leggetid.

Om det er et så stort problem:

Løsning 1: Send en melding.

Løsning 2: Send en epost

Løsning 3: Send en PM/facebookbeskjed/fax/røyksignal/flaskepost

Løsning 4: Aksepter det.

Løsning 5: Innse at telefonsamtalen din kanskje avbrøt noe. Spør om vedkommende vil ringe tilbake en gang det passer bedre.

Løsning 6: Eller om det bare er småprat: ring noen andre

Løsning 7: Avtal å møtes et sted for den gode samtalen. Da kommer sikkert vedkommende uten barn, og dere kan snakke uforstyrret. (Om ikke da noen på nabobordet hoster, eller gjør noe annet forstyrrende og respektløst)

Synes saken stiller seg annerledes for mindre barn under skolealder enn barn i tenårene og voksne partnere. Bare som svar til løsning nr 7. Møtes du et annet sted, er de på mobilen hele tiden... eller mor må ha på mobilen i tilfelle hennes store barn trenger henne akutt. Det betyr at alle meldinger som kommer inn, gir fra seg en høy støyende lyd, og må sjekkes med en gang... men det er en annen diskusjon....

[Annie]

Unger har aldri å mye å si som når foreldrene prater i telefon eller sitter på do!

[Gjest Gjest]

Beklager men nå ler jeg høyt av enkelte av svarene her!!!!

"Det er foreldrene som er problemet".

Hva er det for noe å si da!!! Det høres jo ut som om det er på tide å sende en bekymringsmelding til barnevernet fordi noen unger avbryter i telefonen. Sårri altså, men det gjør de aller fleste barn i perioder. De synes det er ulidelig kjedelig å vente mens mamma snakker i en time med en venninne med kjærlighetssorg.

Jeg har to barn under skolealder, og ja, de avbryter støtt og stadig når jeg snakker i telefonen. Jeg sier hver gang at jeg sitter i telefonen, og at de må vente. Men de er nå en gang små barn, og de kommer ikke ferdigprogrammerte. Så jammen kan det skje neste gang også. Men barna mine er faktisk ikke spesielt uoppdragne heller. I allefall ikke mer uoppdragne enn single venninner som tror at en småbarnsmor har tid og mulighet til å snakke i en time uavbrutt i telefonen mellom barnehage-henting og leggetid.

Om det er et så stort problem:

Løsning 1: Send en melding.

Løsning 2: Send en epost

Løsning 3: Send en PM/facebookbeskjed/fax/røyksignal/flaskepost

Løsning 4: Aksepter det.

Løsning 5: Innse at telefonsamtalen din kanskje avbrøt noe. Spør om vedkommende vil ringe tilbake en gang det passer bedre.

Løsning 6: Eller om det bare er småprat: ring noen andre

Løsning 7: Avtal å møtes et sted for den gode samtalen. Da kommer sikkert vedkommende uten barn, og dere kan snakke uforstyrret. (Om ikke da noen på nabobordet hoster, eller gjør noe annet forstyrrende og respektløst)

Når barna er tenåringer, og fremdeles oppfører seg slik, er foreldrene problemet. En ting er en kort avbrytelse, en annen ting er når moren må føre to samtaler samtidig på grunn av utallige avbrytelser.

[Gjest =tentacle=]

Om du har større barn. Synes baret ditt det er okay at du stikker hodet inn når det har venner på besøk og avbryter deres lek/samtale stadig vekk...?

Jeg har ikke egne barn, men jeg har mange ganger gitt beskjeder til barn som holder på med noe ja, og forventet at de kikker opp i 30 sekunder, hører etter og svarer.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke egne barn, men jeg har mange ganger gitt beskjeder til barn som holder på med noe ja, og forventet at de kikker opp i 30 sekunder, hører etter og svarer.

jeg tror problemet er at vi diskuterer litt forbi hverandre. En kort beskjed er ok, gjentatte avbrytelser er ikke ok. Og der må foreldrene sette grenser. Selvfølgelig tar det tid før barna lærer det, men når de er tenåringer burde de ha lært det for lengst.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke egne barn, men jeg har mange ganger gitt beskjeder til barn som holder på med noe ja, og forventet at de kikker opp i 30 sekunder, hører etter og svarer.

Du kommer stadig vekk inn og gir beskjeder, og de blir ikke irriterte? (snakker om større barn her)

[Gjest Miss Cutie]

En del merkelige svar her. Jeg syns en samtale på telefonen er noe helt annet enn å ha besøk. Når man har besøk så er det jo helt ok å komme inn og være en del av samtale etc. Men via telefon så går det mellom deg og en til. Personen er ikke tilstede og kan ikke se om noen kommer inn i rommet. Men bli avbrutt.

Som sagt, jeg syns helst problemet med dette er fordi jeg er døv på ene øret. Problemet har jeg også i folkemengder og når mange snakker samtidig i et rom.

Har ingenting imot at venninnen min må snakke til egne barn, men det er forstyrrende ja. Og jeg selv liker ikke å bli forstyrret i telefon. Snakker utrolig lite i telefon så det er ikke noe særlig forlangt, så lenge det ikke er noe viktig eller noe som må haes svar på med en gang. Og ja, foreldre må nesten avbryte lek til tider, for å følge daglige gjøremål.