vil bort fra begge to

[Annie1001]

Jeg er en kvinne nærmere 40, som er gift og har flere barn. Det har vært et greit ekteskap, men min mann har vært ganske selvopptatt de senere år,og ofte kritisk til meg som husmor og kone. Dette førte til at mine følelser for han ble helt borte.

Så skjedde det som selvfølgelig ikke burde skje, at jeg forelsket meg i en kollega, og vi innledet et forhold. Det var helt fantastisk. Vanvittig sterke følelser jeg aldri hadde opplevd, og alltid hadde drømt om. Dette skjedde for over ett år siden. Vi har klart å holdt det hemmelig. han er også gift med barn, og har helt klart formidlet at han ikke vil forlate sin familie. Jeg derimot kunne egentlig ønsket å forlate min mann for å starte på nytt med min kjære.

Min mann merket at jeg har forandret meg. han synes jeg er fjern, uinteressert i han og sex. Han spurte tilslutt om jeg elsket han. Jeg måtte si som sant var at jeg ikke gjorde det. Han mistenke om jeg var utro, og jeg nektet. Kunne ikke si sannheten. Det var så vanskelig.... Etter dette forandret min mann seg. Han ble ekstremt oppofrende, og gjorde alt for meg. Ville virkelig ha meg tilbake. Dette holdt på en stund, men så mistet han motet pga lite respons fra meg. Han kunne plutselig bli rasendepå meg fordi jeg ikke elsket han, og ikke likte at han tok på meg, samtidig som han ville at jeg skulle gi han kjærlghet tilbake. Jeg har ingen kjærlighet å gi.....

jeg føler at min elsker har meg som et tidsfordriv, når han ikke er opptatt med andre ting, gir han meg noen sekunder. Jeg vet jo det er håpløst, men er usannsynlig forelsket i han. Når jeg prøver å si vi burde avlutte forholdet, gir han meg masse oppmerksomhet for en periode, og jeg flyr fort opp i 7. himmel. Jeg føler jeg er avhengig av han som den sterkeste narkotika. Det føles helt umulig å avslutte, selv om han stortsett gjør meg ulykkelig.

Jeg vil ut av dette, bort fra begge. Men jeg har barn som jeg ønsker skal få en god oppvekst i en hel familie. Jeg klarer ikke å gi det min mann ønsker. Han er blitt mager, og drikker alkohol hver kveld, pga dette. Ungene har ikke merket noe galt, men dette holder ikke mye lenger er jeg redd. Skilsmisse virker også håpløst. Ungene hadde blitt så lei seg, husprisene er så høye, mannen min hadde blitt knust. Jeg føler meg helt fortvilet, hva skal jeg gjøre?

[Gjest prestekrage]

Dette kan ikke være lett. Men- du snakker om at du blir i ekteskapet pga barna.

Tenkte bare jeg skulle fortelle deg om min situasjon.

I lang tid hadde forholdet skrantet- og vi satt nok begge å ville ut- men vi kjempet bla pga datteren vår. I etterkant ser jeg hvor mte bedre hun (og vi) har det nå som vi har gått fra hverandre (3 år siden nå).

Da det sto på som verst var hun trassig, urolig, gråt lett og begynte å blø neseblod av "ingenting".

Allerede kort tid etter at vi flyttet fra hverandre merket vi endringene hos henne. Hun ble mye mere tilpass nå som mamma og pappa hadde energi til å leke med henne (isteden for å krange seg i mellom). Hun opplever at hun har to foreldre i hvert sitt hjem som ikke er preget av dårlig atmostfære og vonde følelser.

Så å bli i et forhold/ekteskap bare pga barna tror jeg faktisk i mange tilfeller kan gjøre vondt værre for barna.

Som vi voksne sier- "at så lenge barna har det bra, har jeg også det bra" tror jeg også kan snus til å gjelde barna; de har det ikke godt om ikke mor og far har det godt!!

Når det gjelder økonomien kan jeg jo forstå deg- en blir sjeldent rik av å være alene. Men ingen ting er umulig. Jeg har en helt normal inntekt og vi bor helt ok. Vesla er med på fritidsaktiviteter, vi reiser på ferie og har et helt "normalt" liv.

Jeg er en mye bedre mamma for henne nå enn før . Jeg får realisert meg selv og mine ønsker/drømmer- noe som gir meg glede og energi til å bruke sammen med datteren min.

Slik har jeg også inntrykk av at pappaen har det.

Er faktisk ikke så lenge siden jeg og ei venninne konkluderte med at jeg faktisk har klart meg bedre og oppnådd mere i mitt liv alene enn når jeg har vært i et forhold.

Nå sier jeg ikke at alle har det som meg- men for oss har det definitivt vært riktig for alle tre at vi valgte å bryte.

Endret 17. juni 2007 av prestekrage

[Gjest jente22]

Hei!

Jeg er skillsmissebarn. Det er det beste som har hendt både meg, mor og far, og lillesøster. Foreldrene mine fikk det mye bedre etter at de flyttet fra hverandre, og dette har påvirket meg og søstern min. Det har vært mye bedre for oss å ha to lykkelige foreldre som bor hver for seg, enn to ulykkelige som bor sammen. Og holde sammen for barnas skyld er ikke riktig når man ikke har det bra sammen. Barn merker når foreldre er ulykkelige og blir mere preget av det enn man er klar over. Jeg har hatt det tøft gjennom hele oppveksten pga krangling og "dårlig stemning" hjemme, jeg har gjort alt for å være minst mulig hjemme. Etter at mor og far flyttet fra hverandre ble ting mye bedre. Men det må sies at selve bruddet var opprivende og vanskelig, men det er verdt det når man ser resultatet.

Til TS: hvis du velger å skille deg, pass på at barna ikke blir stående mellom barken og veden, vi har ikke lyst til å såre verken far eller mor. Ta gjerne valg for barna dine, hvor de skal bo osv, for i en sånn situasjon er det vanskelig å velge. Selv så slet jeg med at jeg egentlig ville bo hos mor, men greide ikke si dette til far, så det endte med at jeg og søstern min flytta att og fram annen hver uke i noen år, før jeg flyttet hjemmenfra og søstern valgte å bo hos mor fast.

Dette ble kanskje litt rotete... sorry.. men håper det var noe hjelp.

Uansett så må du ha lykke til!

[Annie1001]

Tusen takk for svarene! Jeg føler vel også selv at skilsmisse vil bli den endelige løsningen. Jeg har latt det gå for langt, og det vil vel aldri bli mulig å finne tilbake, men jeg ønsker så inderlig å skåne min mann for sannheten om utroskapen. Gruer meg for å ta tak i dette, og vet ikke om jeg vil klare det. Det første jeg må klare er å kutte ut han andre. Nå går vi jo mot sommerferie, så jeg vil ikke se han på lenge. Men hvordan jeg vil klare meg alene er uklart. Det blir jo jeg som må flytte. kan ikke kreve det av mannen min. Siden vi har flere barn må jeg jo ha en stor leilighet med flere rom, og tror ikke jeg vil få lån i banken til det.... Det virker helt uoverkommelig å ta tak i dette. Hadde vi bare vært enige om det så hadde det vært lettere, men mannen min vil bli knust, og kommer til å gjøre alt for å unngå at det skal skje. Sukk....

[Ottine]

Tusen takk for svarene! Jeg føler vel også selv at skilsmisse vil bli den endelige løsningen. Jeg har latt det gå for langt, og det vil vel aldri bli mulig å finne tilbake, men jeg ønsker så inderlig å skåne min mann for sannheten om utroskapen. Gruer meg for å ta tak i dette, og vet ikke om jeg vil klare det. Det første jeg må klare er å kutte ut han andre. Nå går vi jo mot sommerferie, så jeg vil ikke se han på lenge. Men hvordan jeg vil klare meg alene er uklart. Det blir jo jeg som må flytte. kan ikke kreve det av mannen min. Siden vi har flere barn må jeg jo ha en stor leilighet med flere rom, og tror ikke jeg vil få lån i banken til det.... Det virker helt uoverkommelig å ta tak i dette. Hadde vi bare vært enige om det så hadde det vært lettere, men mannen min vil bli knust, og kommer til å gjøre alt for å unngå at det skal skje. Sukk....

Vil bare gi deg en og ønske lykke til! Vanskelig, dette...!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er en kvinne nærmere 40, som er gift og har flere barn. Det har vært et greit ekteskap, men min mann har vært ganske selvopptatt de senere år,og ofte kritisk til meg som husmor og kone. Dette førte til at mine følelser for han ble helt borte.

Så skjedde det som selvfølgelig ikke burde skje, at jeg forelsket meg i en kollega, og vi innledet et forhold. Det var helt fantastisk. Vanvittig sterke følelser jeg aldri hadde opplevd, og alltid hadde drømt om. Dette skjedde for over ett år siden. Vi har klart å holdt det hemmelig. han er også gift med barn, og har helt klart formidlet at han ikke vil forlate sin familie. Jeg derimot kunne egentlig ønsket å forlate min mann for å starte på nytt med min kjære.

Min mann merket at jeg har forandret meg. han synes jeg er fjern, uinteressert i han og sex. Han spurte tilslutt om jeg elsket han. Jeg måtte si som sant var at jeg ikke gjorde det. Han mistenke om jeg var utro, og jeg nektet. Kunne ikke si sannheten. Det var så vanskelig.... Etter dette forandret min mann seg. Han ble ekstremt oppofrende, og gjorde alt for meg. Ville virkelig ha meg tilbake. Dette holdt på en stund, men så mistet han motet pga lite respons fra meg. Han kunne plutselig bli rasendepå meg fordi jeg ikke elsket han, og ikke likte at han tok på meg, samtidig som han ville at jeg skulle gi han kjærlghet tilbake. Jeg har ingen kjærlighet å gi.....

jeg føler at min elsker har meg som et tidsfordriv, når han ikke er opptatt med andre ting, gir han meg noen sekunder. Jeg vet jo det er håpløst, men er usannsynlig forelsket i han. Når jeg prøver å si vi burde avlutte forholdet, gir han meg masse oppmerksomhet for en periode, og jeg flyr fort opp i 7. himmel. Jeg føler jeg er avhengig av han som den sterkeste narkotika. Det føles helt umulig å avslutte, selv om han stortsett gjør meg ulykkelig.

Jeg vil ut av dette, bort fra begge. Men jeg har barn som jeg ønsker skal få en god oppvekst i en hel familie. Jeg klarer ikke å gi det min mann ønsker. Han er blitt mager, og drikker alkohol hver kveld, pga dette. Ungene har ikke merket noe galt, men dette holder ikke mye lenger er jeg redd. Skilsmisse virker også håpløst. Ungene hadde blitt så lei seg, husprisene er så høye, mannen min hadde blitt knust. Jeg føler meg helt fortvilet, hva skal jeg gjøre?

Er du meg? som det var jeg som hadde skrevet dette. Sitter i akkurat samme situasjon som deg. Heeeelt jævlig dette.

[Gjest samme situasjon]

Er du meg? som det var jeg som hadde skrevet dette. Sitter i akkurat samme situasjon som deg. Heeeelt jævlig dette.

Ser vi er flere i samme båt her..... Ser ingen "lykkelig" utgang samme hva jeg bestemmer meg for å gjøre. Noen vil bli såret uansett.

[Gjest Gjest]

Eneste som kunne fått meg til å bryte ut er vold og utroskap. Jeg opplevde begge deler. Bruddet ble fryktelig vanskelig. Med rettsaker, dårlig økonomi og voldsalarm. Jeg er fortsatt redd for han og redd når han har samvær med barna. Vi har kjøpt møbler, tv og pc brukt og har et matbudsjett som ikke tillater middag hver dag. Ferie har vi ikke råd til. Jeg har regnet på det og funnet ut at vi ville hatt mer til livsopphold som sosialklienter.

Synes du burde ta et valg. Enten forsøke å reparere forholdet. Kanskje ta et samlivskurs? Eller velge å bryte ut og ta kosekvensene av det.

[Ce'Nedra]

Men det kan jo hende han vil la deg ha huset for en periode slik at barna skal slippe å flytte...

[Gjest Gjest55B2D4]

Men det kan jo hende han vil la deg ha huset for en periode slik at barna skal slippe å flytte...

Hvorfor skulle han det? Barna kan vel bo hos ham? Det skal da ikke belønnes at man er utro....

[Ce'Nedra]

Hvorfor skulle han det? Barna kan vel bo hos ham? Det skal da ikke belønnes at man er utro....

Kommer jo an på hvor de vil bo hen da.. Det hørtes ut som det mest naturlige i denne situasjonen var at barna skulle bo hos henne ut fra det hun selv sier. Har ikke noe med å belønne henne, har noe med hva barnas ønske er.

[Gjest Gjest]

Hvis de får takst på huset kan hun kjøpe han ut, hvis hun har råd til det. Han må jo også ha råd til et sted å bo. Hvis de er gode venner og har god økonomi kan nok uskiftet bo være en god løsning. Særlig for barna.

[Gjest Gjest]

I dag er det heller ingen selvfølge at barna bor fast hos mor. Hvis de er over 7 år og ønsker å bo hos faren vil dette vektlegges.

[Annie1001]

Jeg mener selv at siden det er jeg som vil ut av ekteskapet og har vært utro, er det jeg som må flytte. Men jeg tenker at vi må dele på omsorgen for alle ungene. Dermed trenger vi nesten like stor plass begge to. Vi kommer til å få like dårlig råd begge, da han må betale meg ut av huset.

Det blir så fristende å bare fortsette der vi er. håpe det blir bedre, noe jeg vet innerst inne det ikke blir. Vi har jo vanlige hverdager hvor ting fungerer greit, bare vi har nok å gjøre med unger,jobb og aktiviteter. Slippe å starte den vonde prosessen, som vil såre så mange. Jeg er nok ikke helt klar for det ennå.