Gravid- men ikke beholde

[Gjest Gjest nå]

Begynner å nærme seg tidspunktet hvor jeg må på "shopping" på apoteket. Skulle hatt mensen for ettpar dager siden- men så langt ikke noen antydning.

Prøver ikke å krisemaksimere her nå, men kjekt å være "litt i forkant".

Skulle det vise seg at jeg er gravid har jeg desverre ikke tenkt til å beholde fosteret. Jeg er eneførsørger til ett barn i dag. Er fortsatt i "bli kjent" fasen med han som evt er pappaen. Vi er blitt enige om å definere oss som "venner- så får vi se derfra" (vi har kun hatt sex en natt).

Men så kommer tankene. Skal jeg fortelle han at jeg er gravid (men ønsker å ta abort)- eller skal jeg la dette være "min" sak?

Vil jo ikke starte med å skjule noe for han- men samtidig ser jeg jo ikke helt poenget med å fortelle det.

Uff, det skal ikke være lett.

Nå er ikke dette ment som en abort/ikke abort diskusjon- det valget har jeg evt tatt og står for.

Men noen tanker rundt fortelle/ ikke fortelle.

[Gjest Gjest_Geir_*]

Som mann ville jeg ikke ha ville ha informasjon om slikt. Det får kvinner ordne opp i selv.

[Gjest DyneTryne]

Feiging, Geir. Det er din sperm.

[Gjest Gjest]

Mannen min var i den situasjonen for mange år siden, og han har aldri klart å tilgi jenta for at han ikke fikk vite om aborten før mange år etterpå.

Han følte at han fikk ikke lov til å være en del av prosessen, han fikk ikke lov til å sørge over det som kunne ha vært hans barn, han var INGENTING i denne sammenhengen.

Han var bra nok til å ligge med, men ikke bra nok til å få være en del av det som skjedde etterpå... Han fikk ikke lov til å si sin mening, og han fikk heller ikke lov til å være en støtte for jenta.

(De var 17 begge to da det skjedde)

Eksen fortalte meg i etterkant at grunnen til at hun ikke fortalte ham det, var at hun visste han ville ta ansvar, og at hun ikke orket å forsvare valget sitt overfor ham.

Han er veldig glad i barn, og både hun og jeg er sikre på at han hadde tatt på seg eneansvar for barnet om han hadde fått lov.

Det jeg prøver å fortelle deg, er at sannheten mest sannsynlig vil komme for en dag ved et senere tidspunkt, i alle fall om dere inngår et forhold!

Selv om du har bestemt deg mener jeg det er viktig å la ham få si sin mening, la ham få lov til å sørge hvis han vil det (du får jo lov til det, hvorfor skal han fratas denne retten?), og ikke minst la ham få lov til å være en støtte for deg.

Hvis han ikke stiller opp, da har du i alle fall fått bevist at han ikke var mannen for deg.

Om du ikke sier det risikerer du å miste ham den dagen han får vite sannheten.

[Gjest ts]

Er vel nettopp dette jeg sitter å tenker. At han har jo igrunn rett til å få vite.

Og du har helt rett; det som skremmer meg fra å fortelle er nettopp det at jeg vet at han er glad i barn. Han virker som en ansvarsfull mann. Så jo- jeg er redd for å fortelle han nettopp fordi jeg frykter at han skal ønske at jeg/vi beholder barnet.

Jeg kjenner jo et par som ble gravide ved "første blikk"- de holder sammen og har også fått nr 2. Men tror vel helst at det er unntaket- ikke regelen.

Og jeg er, som jeg skriver i startinnlegget, allerede alenemor til et barn. Vi klarer oss veldig bra vi altså- men skal jeg få flere barn vil jeg i allefall at forholdene skal ligge til rette for det: At mor og far er sammen og at dette barnet skal være "et ønske" fra begge.

Vet jo at en aldri har garantier for at et forhold skal vare livet ut- men det er jo en fordel at vi i allefall kjenner hverandre litt bedre enn som venner.

Jaja, jeg får vente med shoppingen noen dager til og krysse fingrene for at dette bare er falsk alarm.

[Gjest Gjest_Geir_*]

Hadde jeg vært i et forhold ville jeg ha satt pris på å vite det. Men etter et ONS har jeg ikke noe forhold til verken dama eller hvor gravid hun måtte være.

ONS ender ikke i kjærlige og begeistrede fedre. Det vet vel bl.a. Norges kronprinsesse mer om enn meg.

[Gjest Gjest_Labellamia_*]

Hadde jeg vært i et forhold ville jeg ha satt pris på å vite det. Men etter et ONS har jeg ikke noe forhold til verken dama eller hvor gravid hun måtte være.

ONS ender ikke i kjærlige og begeistrede fedre. Det vet vel bl.a. Norges kronprinsesse mer om enn meg.

Ja for all del trekk inn Mette Marit i denne debbaten.

Det er nok moralsk rett å la han få vite at du er gravid, og eventuellt vil ta abort. Kansje han vil være der for deg og gi sin støtte.

Eller kansje finner dere ut sammen at dere vil ta i mot barnet, men valge er til syvende og sist ditt. Hva du velger er helt opp til deg og du må velge det som er best for deg selv.

Lykke til

[turbogirl]

jeg synes han har rett til å få vite:) Du vet selv ikke hvordan du vil reagere etter en abort... selv trodde jeg det ¨å ta en abort skulle gå lett som bare det,var ikke noe vanskelig valg for meg den gangen... gikk greit både 1,2 og 3 mnd. For meg å var det starten på en forhold, men vi var enda i vennefasen og skulle ta det med ro og se hvordan de utviklet seg. 1 natt også var det gjort...

Jeg var ikke i tvil,fortalte det til han,viste hva jeg ville,men ikke hva han ville,han var glad i barn og i rett alder da han var en del eldre enn meg....

Tre mnd senere var jeg veeeeeldig glad jeg hadde sakt det til han, da det virkelig begynte å gå inn på meg hva jeg hadde gjort.ville ikke fortelle noen om aborten,vi hadde mistet kontakten på de tre mnd,men han stilte opp og ofret mange kvelder for å støtte meg og snakke om saken.. angrer ike et sekund på at jeg fortalte det:)

Men dette er veldigg inviduelt og ikke alle er like;)

Ønsker deg virkelig lykke til uansett valg du tar;)

[Gjest =tentacle=]

Det jeg prøver å fortelle deg, er at sannheten mest sannsynlig vil komme for en dag ved et senere tidspunkt, i alle fall om dere inngår et forhold!

Alt personell som er involvert i aborten har taushetsplikt, så om dette kommer for en dag, gjør det det fordi en selv har valgt å si det til noen. F.eks barnefar har ingen taushetsplikt.

TS, han har ingen rett til å vite. Graviditet som skal avsluttes så tidlig er en privatsak, og om du vil snakke med noen om det, og i så fall med hvem, er ditt valg alene.

For meg koker det ned til hvor mye respekt og tillit som finnes mellom dere. Er han en real og solid fyr, som du i tillegg fortsatt vurderer som seriøs partner, er det rart å definere ham som uvedkommende i forhold til denne saken, for så å gå videre mot et forhold. Å ha valgt vekk et felles foster er ikke noe jeg ønsker å ha som hemmelighet overfor "mannen i mitt liv", du vil bære med deg tanken på hva som vil skje om han en dag får vite det, og for nåtiden spørs det hvor mye det å vise ham mistillit nå vil gjøre med dine følelser overfor ham.

Er han ikke en ålreit fyr som er til å stole på, skal du selvsagt ikke utsette deg for press, ryktespredning eller langtidsplaging. Men hvis du vil ha ham som partner, gjør du hans meninger og følelser såpass relevante at han får vite og snakke om en så viktig hendelse. Det blir relasjonen som er det avgjørende for meg, at han har hatt sexen som fikk fram det resultatet, gir i mine øyne ingen rettigheter.

Krysser fingrene for bare skremmeskudd

[Gjest ts]

Da var det et faktum.

Klarte ikke å konsentrere meg på jobb (har heldigvis flexitid) så reiste innom apoteket på vei hjem.

Joda- to streker. Den ene noe svakere enn den andre- men tydelig nok til å ikke etterlate noe tvil.

Tårene triller mens jeg går rundt meg selv å virrer. Dette skulle jo ikke skje- det skulle bare vært en strek der...

Så- nå må jeg gå her ettpar dager å virre. Bestemme meg- ombestemme meg. Han er på ferie (utenlands) og kommer ikke hjem før mot helgen. Bør vel på en eller annen måte få snakket med han da- skal ikke påstå jeg gleder meg.

[Gjest Gjest]

Virker som du har kommet til samme konklusjon som det jeg gjorde (men fikk heldigvis bare en strek, og er vel egentlig ikke sikker på om jeg hadde tatt abort).

Slik jeg ser det så blir det å ikke fortelle han noe slikt å basere forholdet, om det nå så er som partnere eller venner “eller noe slikt”, på en løgn. Hadde det vært en ONS du aldri kom til å ha kontakt med igjen hadde ting vært litt annerledes om du var 110 % bestemt på abort, da ser jeg egnelig ikke noen grunn til å utsette han for den sorgen han kan oppleve ved å vite.

Lykke til når dere treffes, og om noen av dere skulle trenge det så har Amathea også ettersamtaler for begge kjønn

[Gjest TS]

Da er legetimen bestilt. Må komme i gang med prosessen så fort som mulig. Skal dit i morgen ettermiddag. Må innrømme at jeg gruer meg til ukene som kommer

Er jo helt absurd dette. Klarer ikke helt å ta det hele innover meg. Akkurat nå er det faktisk samtalen med "pappaen" jeg gruer meg mest til. Han kommer hjem fra ferie til helgen. Sitter allerede nå å formulerer både "vi må snakke sammen"- telefonen/meldingen og ikke minst selve samtalen.

Håper bare han er som han har gitt innrtykk av- ansvarsfull og forståelsesfull. At han vil forstå avgjørelsen min og ikke minst- at han vil være enig med meg. Jeg sitter å lager ulike scenarioer i hodet mitt. Vet at dette vil bli vanskelig dersom han øsnker å beholde barnet.

Men nå kan jeg ikke ta sorgene på forskudd. Må overbevise meg selv om at dette vil gå greit. Selvfølgelig ikke en situasjon jeg tar lett på- men må ikke grave meg ned i det heller.

[turbogirl]

Lykketil la oss få høre hvordan det går med dere

[Gjest Gjest]

Been there, done that.

Ble selv gravid med en "venn". Forholdet vi hadde var definert som venner, og ingenting mer. Så ble jeg gravid, og jeg var utrolig i tvil. Ville nemlig ikke være alene med to.

Men jeg fortalte ham det, og sammen brukte vi et par uker på å diskutere frem og tilbake hva vi skulle gjøre.

Det endte med at vi flyttet sammen og fikk barnet. Noe jeg i dag ikke angrer for selvfølgelig selv om det er slutt igjen mellom meg og barnefar. Men det varte en del år.