Sliter

[Leonamor]

Minn mann har ett barn og jeg har et tante barn. Nå er situasjonen slik at vi skal flytte. det jeg sliter med er at jeg ikke har et like godt forhold til mitt stebarn som jeg har til mitt tante barn. Stebarnet og jeg går godt overens men h*n er ikke det barnet jeg klemmer og koser på og snakker om alt med og lærer bort. Derimot er mitt tantebarn nesten som mitt eget barn. Jeg vr med på fødsel og vi har et sterkt bånd imellom oss. Jeg kan rett og slett si at jeg elsker den ungen, samtidig som jeg kan si at jeg kun er glad i stebarnet. Nå når vi skal flytte vil jeg gjerne gi tantebarnet ett eget soverom som h*n kan ha hos oss. stebarnet får sitt eget det er klart. men så er problemet det at det kun er to soverom her. Skulle gjerne sett at de kunne dele rom mens jeg ikke vet om samboer er helt enig i dette. Han elsker nok sin datter mer enn mitt tantebarn. Jeg føler at jeg kommer til å dø av samvittighet hvis h*n ikke får sitt eget soverom, jeg er så glad i han og vil gjerne dette. men jeg er redd for hva samboer vil si og redd for at jeg blir knust hvis han syns det er en dårlig ide. Jeg bor nesten rett ved siden av mitt tantebarn og h*n snakker jevnt om at h*n kommer til å savne meg når jeg flytter, at h*n er glad i meg og ikke vil at jeg skal flytte for hvor skal h*n gå hen hver dag....dette gjør meg trist og jeg ville veldig gjerne at h*n skal være hos meg mye når jeg flytter og fortsatt ha den tryggheten som er nå. Har dere noen forslag til hvordan jeg skal legge dette fram for samboer? jeg føler også litt sinne for at stebarnet skal gå foran mitt tantebarn i denne sammenhengen også....har noen gode råd i denne situasjonen?

[Polly Ester]

Har tantebarnet ditt sitt eget rom hos dere der dere bor nå?

Min første tanke var at samboers barn selvfølgelig skal få ha rommet sitt hos faren sin - og at det kanskje hadde vært litt rart om tantebarnet ditt skal gå foran...

Jeg skjønner det følelsesmessige i dette her, men jeg tror jeg ville valgt å la stebarnet få sitt eget rom uten å ta det opp at hun burde dele med tantebarnet ditt...

Bor stebarnet ditt der fast? Hvis ikke, så går det vel an at tantebarnet ditt får lov til å låne rommet hvis han kommer på overnatting når stebarnet ditt ikke er hjemme hos dere?

For stebarnet ditt er deres hjem også hennes hjem siden det er farens hjem. Jeg syns det er riktigst at hun får sitt eget rom hos dere.

[panda]

Må si meg helt enig med Wander.

Ditt hus er jo hjemmet til ditt stebarn, ikke til ditt tantebarn.

[Minni-Mus]

Det er jo også ditt stebarns hjem og da må jo h*n selvfølgelig ha eget rom. Tenk hvordan det vil føles for barnet og måtte "dele" rom med en du er tante til?? Det blir litt feil. Tantebarnet ditt har vel en mor og/eller far?? Kan jo komme på besøk til deg og være der uten å trenge et rom. Visst du er så gla i tantebarnet ditt og omvendt er det ikke rommet som er nødvendig, men tiden og ting dere deler sammen og opplever. Sørg for at stebarnet ditt får et flott rom og at du viser at du virkelig vil ha h*n der!

[*Mina*]

Snu problemstillingen.

Du er mor og din samboer er onkel, ville du latt hans nevø/niese få en slik ordning?

Stebarnet ditt bor i ditt hjem, men tantebarnet ditt er på besøk. Og selv om du føler det slik du gjør, er det urettferdig ovenfor stebarnet ditt å velge en slik løsning.

Kanskje du burde prøve å være litt mer sammen med stebarnet ditt, for det virker ikke som du prøver å gi han samme plass i hjerte ditt som det tantebarnet ditt har.

Beklager å måtte si det, men barnet til din samboer kommer før tantebarnet ditt når det er snakk om romplass i hjemmet deres. Ønsker du å gi tantebarnet ditt et eget rom, bør dere flytte til et større hus eller en større leilighet.

Endret 16. juni 2007 av *Mina*

[Gjest =tentacle=]

Har dere noen forslag til hvordan jeg skal legge dette fram for samboer? jeg føler også litt sinne for at stebarnet skal gå foran mitt tantebarn i denne sammenhengen også....har noen gode råd i denne situasjonen?

Dette skal du ikke legge fram for din samboer, helt enkelt.

Det barnet som har sin mamma eller pappa i huset har førsterett til å ha et eget rom der. Hvilket barn du har sterkest følelser for, er irrelevant, det er ikke akseptabelt å redusere samboers datter til en gjest. Tantebarnet ER en gjest, Det har sitt hjem og sine viktigste omsorgspersoner et annet sted, du er ikke like viktig for ham/henne som h*n er for deg. Samboeren din er faktisk den ene pappaen datteren har.

Råd: Finn heller ut hvordan du kan gjøre stas på og gi tantebarnet noe eget når h*n er der, med de begrensningene boligen har. Er det mulig med en egen sovesofa i en rolig krok, et stilig skjermbrett hvor det kan være personlige bilder eller tegninger som vender inn mot sengen, egen kommode eller skap til det barnet vil ha hos dere? Man føler seg velkommen i mange hjem selv om de færreste kan tilby fast eget rom til en.

Husk at forholdet til tantebarnet har du fordi du har bygget det. Du virker litt resignert i forhold til stebarnet i innlegget.

h*n er ikke det barnet jeg klemmer og koser på og snakker om alt med og lærer bort. Ingen personer over en viss alder begynner med den startposisjonen, det vil være en avstand. Men man kan nærme seg. Det kommer til å bli vanskelig å leve sammen med samboeren, og kanskje danne en felles familie, hvis du ikke kommer dithen at du også gjør stebarnet til en prioritet og inkluderer det i familielojaliteten. Man kommanderer ikke følelser, men ting som å snakke mer sammen, tilbringe tid på tomannshånd, lære bort som du sier, og kose med (kan starte veldig forsiktig ) er en begynnelse på å gjøre stebarnet til litt ditt prosjekt også.

[lulle]

Synes du må sette ting i perspektiv her. Det høres ut som du har en unatulig stor tilknytting til tantebarnet ditt. Hvorfor er det blitt sånn? Du beskriver at du var med på fødsel, og bor i nærheten, men mange gjør det uten at de får dårlig samvittighet om ikke tantebarnet har et eget rom i huset deres ( har faktisk ikke hørt om tilsvarende før) Er disse følelsene en kompensasjon fordi du ikke har barn selv??

Til de praktiske problemene: Dere har to soverom, og samboeren din har en dattere. Hun trenger ett, og dere trenger ett. Noe mer er det ikke å diskutere. Når tantebarnet ditt kommer på besøk, kan det være at stebarnet ditt synes de er kjekt om de får sove på samme rom , om ikke, legg en madrass i stua. Du må ta hensyn til din følelsene til din stedatter. Deres hjem er også hennes. Faren hennes er en av de to viktigste i hennes liv. Lykke til. Håper dere ikke får flere store problem av små bagateller.

[Drua]

Fint at du har et godt forhold til tantebarnet ditt, men h*n trenger da vel ikke eget rom selv om h*n er på besøk innimellom, og kanskje overnatter? Stebarnet ditt bor jo tross alt hos dere, det er en vesentlig forskjell. Tantebarnet har vel egne foreldre og rom der h*n bor?

Jeg lurer på hva jeg hadde synes om dette opplegget hvis jeg var moren til tantebarnet ditt, jeg tror jeg hadde synes det var litt rart at min søster eller svigersøster la så stor elsk på barnet mitt. Men, det er meg. Jeg synes også det er merkelig at du sier at du tror kanskje at mannen din elsker datteren sin mer enn tantebarnet ditt? Hallo i luken! Og så blir du sint for at datteren hans skal gå foran tantebarnet ditt, hallo igjen. Hadde det vært barnet ditt, så hadde jo saken vært en annen, men det er tross alt tantebarnet ditt.

Samtidig kan jeg forstå at det kan være spesielle ting og problemer i familien som har ført til at du og tantebarnet har så sterkt bånd. Da kan saken bli en annen, men det er likevel ikke tema for denne diskusjonen, så da stopper jeg å spekulere rundt det.

Uansett, selvfølgelig skal stebarnet, som bor hos dere ha sitt eget rom. Stebarnet skal ikke måtte behøve å dele rom på fast basis med tantebarnet ditt, for sistnevnte er gjest i deres hus.

[Kosemose]

[

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[Gjest Don Giovanni]

Synes du må sette ting i perspektiv her. Det høres ut som du har en unatulig stor tilknytting til tantebarnet ditt. Hvorfor er det blitt sånn? Du beskriver at du var med på fødsel, og bor i nærheten, men mange gjør det uten at de får dårlig samvittighet om ikke tantebarnet har et eget rom i huset deres ( har faktisk ikke hørt om tilsvarende før) Er disse følelsene en kompensasjon fordi du ikke har barn selv??

.

Ja det er vel å si det mildt. Hadde tanten til min datter hatt et slikt ekstremt forhold til henne ville jeg blitt skremt og antagelig forsøkt å begrenset kontakten noe. Du må bli voksen og se ansvaret du tar på deg ved å flytte sammen med en alenepappa. Tantebarn og andre barn for den saks skyld kommer ikke bare i annen rekke, de kommer også i annen bolig. Hos dere er de gjester.

[Gjest Gjesten]

Ja det er vel å si det mildt. Hadde tanten til min datter hatt et slikt ekstremt forhold til henne ville jeg blitt skremt og antagelig forsøkt å begrenset kontakten noe. Du må bli voksen og se ansvaret du tar på deg ved å flytte sammen med en alenepappa. Tantebarn og andre barn for den saks skyld kommer ikke bare i annen rekke, de kommer også i annen bolig. Hos dere er de gjester.

Meine du det?? Så om søstera di, som du var knytta nok til til at du tok ho med på fødselen og som budde like ved var så sterkt knytt til barnet så ville du redusert kontakta? Jøss.... Glad min familie er ansleis gitt, og at mamma har latt meg bli så knytt til tante. Og ja, brodern og eg har eige rom der endå, vi er +/- 30... Ikkje sånn at det er låst når vi ikkje er der, men vi har eit rom som vi brukar når vi er på besøk (vi er der aldri samstundes )

Bortsett frå nett den kommentaren er eg einig med alle andre her. Når du blir saman med ein med barn, så kjem det barnet som er i familien først. Uansett ka du føler overfor niesen. Barnet til sambo er barnet i husholdet til de evt får eit saman, og skal prioriterast deretter. I mine auge er det faktisk ikkje noko å diskutere ein gong. Skal du la niesen få eige rom må du få eit ekstra soverom.

[Gjest Don Giovanni]

Meine du det?? Så om søstera di, som du var knytta nok til til at du tok ho med på fødselen og som budde like ved var så sterkt knytt til barnet så ville du redusert kontakta? Jøss.... Glad min familie er ansleis gitt, og at mamma har latt meg bli så knytt til tante. Og ja, brodern og eg har eige rom der endå, vi er +/- 30... Ikkje sånn at det er låst når vi ikkje er der, men vi har eit rom som vi brukar når vi er på besøk (vi er der aldri samstundes )

ja selvfølgelig mener jeg det. Men ikke på grunn av det du fortsetter med her, men fordi hun fremviser et nesten sykelig forhold til tantebarnet sitt. Det er forskjell på å bli knytt til tantebarnet sitt og det hun beskriver i innlegget sitt.

Hun vil prioritere et tantebarn hun ikke har noe som helst ansvar for annet enn som tante foran et barn hun får et ansvar for all den tid hun er en av de voksne i hjemmet. Og dette barnet er datter til den hun er samboer med. Og så føler hun et sinne (??) over dette barnet fordi et tantebarn ikke kan få eget rom foran husets barn? Da hadde jeg begrenset kontakten ja. Vær du sikker.

[Gjest Miss Cutie]

Oi.... Dette var vel ekstremt. Jeg syns at du burde styre følelsene dine litt, og tenke logisk her. Så klart skal ikke ditt tantebarn settes foran mannen din sitt barn. Trodde den saken var klar for alle voksne egentlig.

Her er det du som har et problem som egentlig ikke burde være noe problem. Å ta det opp med samboer blir helt feil. Du burde sette deg og dine følelser til side, og trekke fram fornuften litt.

Endret 22. juni 2007 av Miss Cutie

[Frey]

jeg føler også litt sinne for at stebarnet skal gå foran mitt tantebarn i denne sammenhengen også....

Da bør du nesten søke hjelp. Selvfølgelig skal din samboers datter gå foran et tantebarn! Du visste at han hadde en datter når dere ble samboere. Du visste at han hadde en datter før dere kjøpte ny leilighet. Skulle du hatt eget rom til tantebarnet burde dere kjøpt noe større. Du kan ikke la ditt tantebarn gå foran din samboers datter. Jeg skjønner ikke at du i det hele tatt kan tenke tanken uten å skjemmes. Som noen andre her sa: hvordan hadde du reagert om situasjonen hadde vært motsatt?

har noen gode råd i denne situasjonen?

Ja: bli voksen! Og hold dette for deg selv. Din samboers følelser for deg vil nok få seg et realt skudd for baugen om du i det hele tatt hinter noe om dette.

[la Flaca]

Stebarnet ditt skal selvfølgelig ha det ene av de to rommene hos dere. Når h*n ikke er det kan tantebarnet ditt låne det når stebarnet ikke er der. Er det begrenet plass i huset syns ihvertfall jeg at det bør gå an å bruke rommet til samværsbarnet når det er nødvendig. Selv om jeg faktisk syns det er litt invasjon av privatlivet til barnet.

Men jeg skjønner ikke helt problemstillingen. Mener du at du ønsker å sette navnet til tantebarnet ditt på døra, og si til stebarnet ditt at "dette rommet skal du få låne når du er på besøk, men det er egentlig tantebarnet mitt sitt?". Isåfall tror jeg ikke følelsene dine for stebarnet er der du sier de er, for det hadde vært utrolig ufølsomt og direkte ondskapsfullt. Noe sånt ville ikke jeg gjort mot stedatteren min i a million years.

Ikke si et ord om disse tankene til mannen din, han ville blitt veldig skuffet tror jeg.

[Gjest Don Giovanni]

Ikke si et ord om disse tankene til mannen din, han ville blitt veldig skuffet tror jeg.

tror ikke "skuffet" dekker det. Er han noenlunde normalt utrustet ville han stukket fort som f. Kanskje like greit han får vite om vordende samboers sinnstilstand før han lager barn på henne også.

[Lurvina]

En ting er ihvertfall sikkert, fortsetter du slik kommer du ihvertfall ikke til å få noe nærere kontakt med stebarnet ditt. Kjenner at jeg ble helt oppgitt nå

[Helen]

Hadde min mann satt sitt onkelbarn foran mine barn som i dette tilfelle hadde vi ikke hatt noe forhold, enkelt og greit.